Saddam Husseins vekst og fall
Saddam gjorde som Stalin og Mao
Saddam Husseins brukte 21 år på å bli eneveldig hersker i Irak. Et KGB-lignende politi og utrenskninger i partiet som man ikke hadde sett siden Stalin og Maos regjeringstid, var sentrale verktøy i jakten på makten.
Muhyi «Mohi» Abdel-Hussein sto på talerstolen i et auditorium i Bagdad 22. juli 1970. Abdel-Hussein var partisekretær i Revolusjonsrådet, en mektig stilling.
Men han følte seg nok alt annet enn mektig der han sto. For foran ham satt hundrevis av partiledere, innkalt av mannen som Abdel-Hussein var anklaget for å ha motarbeidet, Saddam Hussein.
«Mohi» var nedkjørt. Saddams hemmelige politi hadde truet med å voldta kona og datteren hans dersom han ikke oppga navnene på sine medsammensvorne.
Saddam fikk møtet videofilmet:
Mens Saddam sitter og røyker sigarer han har fått av sin venn Fidel Castro, oppgir en tydelig plaget Abdel-Hussein navnene på mennene som angivelig er imot at makten overføres fra president Al-Bakr til Saddam. Som den tidligere presidenten ønsker «Mohi» at Irak heller skal inngå i en union med Syria, med Hafez al-Assad (Syrias president) som president i unionen.
Saddam ser ut til å nyte situasjonen. Han går opp på talerstolen, fyrer opp enda en sigar og sier til forsamlingen: – Hvordan skal vi behandle disse forræderne? Dere vet svaret; det blir sverdet.
– De vil heller jobbe for Hafez al-Assad, sier Saddam før han fortsetter å lese opp navnene på de angivelige konspiratørene.
I alt måtte 66 menn gå kanossagang fra samlingen denne dagen. 21 av dem ble henrettet dagen etter, blant dem Muhyi «Mohi» Abdel-Hussein. I løpet av året fortsatte Saddams utrenskninger som sto helt i stil med
Stalins.
Signalet var ikke til å ta feil av: Ble man oppfattet som en fiende av Saddam, var man ferdig. Frykt-
regimet var etablert og Saddam var eneveldig.
Vokste opp hos onkelen
Saddam ble født i 1937 og vokste opp under svært fattige kår. Faren forlot familien flere måneder før han ble født. Da hans eldre bror døde av kreft, klarte ikke den sterkt deprimerte moren å ta seg av Saddam, og han ble sendt til sin onkel Talfah i Bagdad. Onkelen hadde et sterkt politisk engasjement, og var en arabisk nasjonalist og svoren sunnimuslim. Onkelen tente en politisk gnist i den unge Saddam.
20 år gammel ble han medlem av Baath-partiet (Det arabiske sosialistiske gjenfødelsesparti). Det skulle bli i partiet at Saddam manøvrerte seg frem til posisjonen eneveldig leder.
Nytt Irak
Saddams vei til makten begynte i realiteten for 60 år siden i år, i 1958 da kongedømmet ble avskaffet i et statskupp og militæret tok over ledelsen av landet (se rammesak). Abdul Karim Kassem var sentral i opprøret og forfremmet seg selv til general og ble statsminister og forsvarsminister. Kassems kongstanke var en nasjonal enhet, men stridigheter mellom ulike befolkningsgrupper gjorde samarbeidsklimaet elendig.
I dette kaoset vokste Baath-partiet frem. Partiet var tuftet på den panarabiske ideen, som særlig hadde blitt fremmet av den egyptiske statslederen Gamal Abdel Nasser, og ønsket en union med Egypt og Syria. Det var på denne tiden folk først fikk kjennskap til Saddam Hussein.
Baath-partiet forsøkte å styrte Kassem i 1959, fordi han ble ansett som for kommunistvennlig. Kuppet mislyktes, og en av de 17 tiltalte etter kuppforsøket som ble dømt til døden var Saddam Hussein. Han flyktet i eksil til Egypt og Syria. Men i februar 1963 lyktes det en allianse av Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer å kuppe makten. Kassem og de to nærmeste medarbeidere ble henrettet – i et TV-studio.
Saddam på banen
Mannen som fikk sin tidligere sjef, Kassem, henrettet i det såkalte Februarkuppet, var offiseren Abdul Salam Arif som nå ble Iraks sterke mann. Han døde imidlertid i en flyulykke kun tre år senere og ble etterfulgt av sin bror Abd ar-Rahman Arif. Han ble ansett som en svakere leder enn sin bror. Baathistene fikk tilbakeslag under Arif-regimet som anklaget dem for kuppforsøk.
Flere ble arrestert, blant dem Saddam Hussein, som nå var blitt partisekretær i partiet. Men under den såkalte 17. juli-revolusjonen i 1968, var det endelig klart for Baath-partiet da Arif ble avsatt uten blodsutgytelse. Noe som i seg selv var oppsiktsvekkende.
Ahmad Hasan al-Bakr ledet kuppet og tok over som president og statsminister. Al-Bakr var en slektning av Saddam Hussein, som ble visepresident og nestleder for landets viktigste maktorgan, Revolusjonsrådet. Ifølge boken «A Brutal Friendship: The West and the Arab Elite», skrevet av den nå avdøde Said K. Aburish, spilte CIA en rolle i kulissene.
Generalen hadde trukket Irak ut av den amerikanskstøttede Bagdadpakten som skulle fungere som et bolverk mot russisk ekspansjon. Han nasjonaliserte det britiskkontrollerte oljeselskapet Iraq Petroleum Company og orienterte seg mot Sovjet i en slik grad at CIA anså at han utgjorde en trussel.
CIA satset sine kort på Saddams Baath-parti.
Det hemmelige våpenet
Men noe av det første Saddam Hussein gjorde som nestleder i Revolusjonsrådet, var å etablere et nettverk av hemmelige politi- og etterretningstjenester med Sovjets KGB som modell. Den fryktede tjenesten ble i Irak kjent som Jihaz al-Mukhabarat al-Amma, eller bare Mukhabarat.
Lederen for det hemmelige politiet ble Saddams halvbror, Barzan Ibrahim El-Hasan al-Tikriti. Han fikk også skiftet ut offiserer og byråkrater som han ikke kjente med søskenbarn og slektninger fra Tikrit, hans egen hjemby.
I 1979 ble en syk og sterkt svekket al-Bakr fjernet som president, etter alt å dømme under tvang, og etter det berømte møtet i juli 1979, satt Saddam igjen som Iraks eneveldige leder.
Saddam ble på tampen av 1970-tallet også sett på som et sekulært håp i regionen og et bolverk mot det fanatiske mullaregimet under Ayatollah Khomeini som tok makten i Iran i 1979, og som ble ansett som den største trusselen i området. Men Saddam hadde ingen planer om å være et vestlig håp.
Mislykket krigsherre
Noe av det første Saddam gjorde som diktator, var å føre sunninasjonen Irak ut i krig mot nabolandet, sjianasjonen Iran. Saddams sekulære panarabisme sto mot prestestyret under Khomeini, som hadde provosert Saddam ved å oppfordre til revolusjon i Irak. Saddam på sin side ønsket å etablere Irak som den mektigste staten i regionen ved å knekke Iran.
Krigen skulle vare i åtte år. Tusenvis av liv gikk tapt og bidro til å svekke Saddams posisjon, men ved hjelp av sitt hemmelige politi som hadde øyne og ører overalt, holdt han befolkningen i et jerngrep. Saddams halvbror viste seg som en nidkjær leder av det hemmelige politiet.
Barn i skolen kunne bli spurt om deres foreldre så på TV når Saddam holdt sine taler – og de var det mange av. Om svaret var nei, banket Mukhabarat på døren dagen etter og arresterte foreldrene.
I 1988 var krigen mot Iran over. Uten noen seierherre. Verden pustet lettet ut.
Sjanseløs
Men snart slo den uberegnelige presidenten til igjen. Nå var det Kuwait han kastet seg over, og den andre Gulfkrigen var et faktum. En koalisjon med USA i spissen ble dannet høsten 1990, og i januar 1991 ble Operation Desert Storm iverksatt.
Saddam vant noen små seire som da regimet lyktes med å skyte ned en britisk Tornado-jager. Piloten John Peters og navigatøren John Nichol ble vist frem på TV. Begge bar preg av tortur.
Den amerikanske piloten Jeffrey N. Zaun ble skutt ned tidlig i krigen og ble også vist frem på tv. Men de små seirene til tross, Saddam led et knusende nederlag. Hans fryktede Republikanergarde var sjanseløse mot koalisjonens moderne krigsmaskin, og Kuwait-krigen var avgjort i løpet av noen uker.
Gjennomkorrupt
FN innførte sanksjoner mot Irak. Fattigdommen ble etter hvert ekstrem med mangel på mat og andre livsnødvendigheter. Men ingen i Saddams krets led noen nød. Da verdenssamfunnet innførte olje for matprogrammet i 1996, ble situasjonen noe bedre.
Irak fikk tillatelse til å selge olje på verdensmarkedet i bytte for mat og medisin. Den gjennomkorrupte Saddam-klanen sørget samtidig for at flere milliarder kroner havnet på deres utenlandske konti.
Rikest av dem alle ble den lunefulle sønnen Uday. Andre i Saddams krets sørget for solide inntekter ved å bevilge seg pene kommisjoner ved innkjøp av for eksempel moderne utstyr til sykehusene. Det var skrikende mangel på medisiner, men i stedet ble dyrt utstyrt kjøpt inn som ingen kunne bruke.
Amerikansk gjensyn
I mars 2003 kom amerikanerne igjen. Terrorangrepene 11. september 2001 hadde ført dem på krigsstien igjen, og president George W. Bush beskyldte Saddam for å besitte masseødeleggelsesvåpen. Invasjonen gikk raskt, og plutselig sto soldatene i Bagdad.
Saddam og sønnene kom seg unna. Mens noen lette febrilsk etter spor av masseødeleggelses-
våpnene som begrunnet krigen, jaktet andre intenst på Saddams familie, delvis inspirert av utsiktene til million-dusør.
Saddams sønn Uday og broren Qusay ble funnet og skutt 22. juli. Saddam selv ble tystet på av sin betrodde kokk. Han befant seg da i en kjeller nær Tikrit. Her ble han arrestert 13. desember.
Han hadde sluppet unna dødsdommen én gang tidligere, men nå var det ingenting som kunne redde ham fra galgen. 30. desember 2006 led den forhatte diktatoren samme skjebne som millioner av sine landsmenn. Det var teppefall for et av verdens mest fryktede regimer. Med Saddams fall, ble Baath-partiet oppløst, og i vakuumet oppsto et lovløst Irak som ble en arena for terrorgrupper som al-Qaida og IS.
BLODIG SLUTT PÅ MONARKIET
Brutalitet og blodsutgytelser preger Iraks historie. 14. juli-revolusjonen 1958 var intet unntak. Irak ble selvstendig stat i 1932, men britene beholdt sin tilstedeværelse ved to militære flyplasser og utøvde kontroll på utenrikspolitikken. Motstanden mot den britiske tilstedeværelsen økte med årene og det brøt ut krig mellom irakiske opprørere og britene. Kong Faisal I ble etterfulgt av sin sønn Faisal II, som i ung alder ble konge. Under andre verdenskrig bodde han en lengre periode med sin mor i England og han fikk undervisning på engelsk skole. Vel hjemme i Irak opplevde den unge kongen, som fikk mye assistanse i utøvelsen av sin gjerning fra sin onkel prins Abdullah, den voksende uroen og misnøyen med monarkiet. Nassers vellykkede kupp og fjerning av kongefamilien i Egypt i 1953, ble en betydelig inspirasjon for antirojalistiske krefter i Irak.
Sommeren 1958 ba Jordans konge Hussein om militær assistanse fra Irak i forbindelse med den eskalerende Libanon-krisen. Men enheter fra den irakiske hæren ledet av Abd al-Karim Kassem som skulle til Jordan, dro i stedet til Bagdad hvor de gjennomførte et kupp mot kongen. Faisal II beordret sin kongelige garde til ikke å yte væpnet motstand og kongen selv overga seg til Kassem. Deretter ble kongen, onkelen prins Abdullah, hans kone, hans mor og tante samt en rekke av kongepalassets tjenere, stilt opp med ansiktet mot muren og skutt. Det lemlestede liket av prins Abdullah ble slept gjennom gatene, og så hengt opp til allmenn forlystelse.
Kilder: Saddams Fortrolige (Ala Bashir/Sunnanå); The Guardian; Biography.com; wikipedia.com
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 44 2018
