Terrorens mesterhjerne

27. desember 1985, klokken 09:15, vandret fire menn, bevæpnet med maskin­gevær og håndgranater, mot billettskrankene til israelske El Al Airlines og amerikanske Trans World Airlines på Leonardo da Vinci-Fiumicino-flyplassen utenfor Roma. De åpnet ild mot massene av mennesker som sto og ventet på tur foran skrankene.

Bare minutter senere gjennomførte tre menn et lignende angrep mot menneskene som sto i innsjekkingen til Tel Aviv på den internasjonale flyplassen i Wien. I alt 19 mennesker ble drept i de to terrorangrepene, over hundre ble skadet.

Abu Nidal hadde slått til igjen.

Født inn i rikdom

Abu Nidal ble født som Sabri al-Banna. Søte, saftige appelsiner sørget for at han ble født inn i rikdom som tolvte sønn av en plantasjeeier i Jaffa i daværende Palestina i mai 1937. Faren skal ha eid områder som strakte seg fra Jaffa, nå Tel Aviv, til Ashkelon, området nordøst for Gazastripen, som nylig havnet i stridens øye i krigen mellom Hamas og Israel. Moren, en tjenestepike fra Alawite-sekten, var en skjønnhet på bare 16 år da hun ble enkemannen Khalil al-Bannas andre hustru. Det skal ikke ha vært populært i familien.

Da Khalil al-Banna døde i 1945, ble moren kastet ut av den snobbete familien. Sjiamuslimske alawiter ble sett ned på. Sabir var åtte, og fikk bli. Men han skal ha blitt neglisjert og ydmyket av halvsøsknene. Den gløgge gutten hadde problemer med å konsentrere seg om skolearbeidet, og droppet ut etter tredje klasse – uten å kunne skrive ordentlig, noe han skammet seg over resten av livet.

Palestina-konflikten

Mer motgang skulle komme: I 1947 vedtok FNs generalforsamling resolusjon nummer 181 – opprettelse av staten Israel. Palestinerne måtte avstå 56 prosent av landområdet, til tross for at de utgjorde 70 prosent av befolkningen. Nå var det familien al-Banna sin tur til å bli kastet ut. De mistet alt de eide, og måtte flytte fra herskapshuset til telt og blikkskur i flyktningleiren Burj i Gaza. Etter et års tid ble de flyttet til Nablus på Vestbredden, der de slo seg ned.

Sjokkert, fattig og fortvilet overlevde tolvårige Sabri på håndpenger fra familien, i tillegg til det han skrapte sammen som hjelpegutt for en elektriker. Han avskydde sulten, sine fillete klær og mangelen på utdannelse.

Intenst hat

Senere tok han navnet Abu Nidal («kampens far»), og flyttet til Jordan og senere til Riyadh i Saudi-­Arabia. Han viste tidlig store organisatoriske evner – og teft for profitt. Nidal hadde dessuten utviklet et kompromissløst og intenst hat mot Israel. Den militante innstillingen til en gjenerobring av Palestina var åpenlys lenge før han i rundt 1960 stiftet den Palestinske hemmelige organisasjon, PSO.

En bekjent, Abu Ali Shanin, karakteriserer ham slik i Patrick Seals biografi om Nidal – «A Gun for Hire»:

«Han var fanatisk. (…) Det var ingen annen måte å få Palestina tilbake på enn ved blodsutgytelse. Våpen var hans ideologi og hans ideologi var våpen.»

I Saudi-Arabia ble Abu Nidal trolig med i en undergrunnscelle av det sosialistiske Baathpartiet. Like etter ble han med i Fatah, Yasir Arafats palestinske frigjøringsbevegelse, som ble grunnlagt i Kuwait i 1959. Nidals driftighet, og trolig også vennskapet med Abu Iyad, hjalp ham til nøkkel­roller i Fatah i løpet av noen få år. Iyad var PLOs nestkommander­ende. Nidal viste seg som genial rekrutterer, nettverksbygger og organisator. Han bygget opp små terrorceller i mange land – også europeiske.

Konflikt med Arafat

Nidals mål var å knuse Israel og arabere som han oppfattet som moderate eller reaksjonære i forholdet til Israel. Nidals mål inkluderte etter hvert en lang liste med arabiske diplomater, medlemmer av PLO, jøder, synagoger og israelere. Slagmarken var ofte Europa.

Organisasjonen fikk etablert celler, depoter med våpen, penger, leiligheter og falske pass.

Etter Seksdagerskrigen i 1967, som påførte den arabiske siden et ydmykende nederlag i krigen mot Israel, fikk PLO høyere status på den internasjonale politiske arenaen. Ledelsen i PLO tok avstand fra terror og dreide mot en dialoglinje i Palestina-konflikten. Avgjørelsen kom til å splitte PLO i flere militante fraksjoner.

Nidal oppfattet Arafats linje som moderat, noe han mislikte. Det endelige bruddet mellom PLO og Nidal kom i 1974. Nidal hadde utviklet et voldsomt selvbilde. Et skyhøyt alkoholforbruk – gjerne en flaske Jack Daniels whisky hver kveld – hjalp heller ikke den kjederøykende Nidal til å holde seg innenfor fornuftens grenser.

Abu Nidals Organisasjon

Nidal etablerte i 1974 ANO – Abu Nidals Organisasjon – mer kjent som FRC – Fatahs Revolusjonære Råd. Samme år dømte Arafats Fatah ham til døden for et drapsforsøk på nåværende president i Palestina, Mahmoud Abbas. Det som da skjedde røper mye av Nidals steile holdning. Vennen Abu Iyad fikk ordnet et møte der Nidal fikk sjansen til å unngå dødsdommen ved å underskrive et dokument, ferdig utfylt med spørsmål og svar. Nidal nektet.

Abu Iyad ble senere drept i et attentat i Tunis i 1991, der også sikkerhetssjefen i PLO, Abu Hul, ble drept. Mistanken falt raskt på Nidals organisasjon.

Blod skulle snart flyte i brutale terroraksjoner signert ANO. I biografien om Nidal mener Patrick Seale at den politiske flaggingen var et dekke for en drapsorganisasjon som lot seg leie for penger.

Husrom hos despoter

Nidal ble en omreisende i død og lidelse, beskyttet av despoter i Midtøsten som Saddam Hussein og Muammar al-Gaddafi.

Foruten terrorgjerningene viste Nidal en bemerkelsesverdig evne til å kare til seg store pengesummer. Mens hans omkring 500 soldater svettet i treningsleire, konsentrert i Libanon, bodde han selv alltid i luksuriøse omgivelser. Da Saddam Hussein ble eneveldig i 1979, ønsket han å kvitte seg med Nidal. Forholdet dem imellom hadde surnet. En av grunnene skal ha vært Nidals grådighet.

Polen ble oppholdssted noen år, der han opprettet flere skalkeskjul for finansielle transaksjoner rundt terrorvirksomheten. Og ikke minst salg av våpen til både Irak og Iran – som var dødsfiender.

Ifølge Patrick Seales bok ble Nidals personlige formue i 1988 anslått til 400 millioner dollar – cirka 2,6 milliarder norske kroner i datidens kurs.

Blodige terrorår

Nidals terrorvirksomhet strakte seg over nesten to tiår, fra begynnelsen av 70-årene til tidlig på 90-tallet. Organisasjonen hans planla og utførte aksjoner i over 20 land. Aktiviteten var mest intens i 80-årene. En rekke flykapringer, likvideringer av politikere fra Midtøsten, angrep på ambassader, hoteller, kafeer og flyplasser gjorde Nidal fryktet.

– Abu Nidal fikk den beryktede terroristen Carlos til å se ut som en speidergutt i forhold. Når det gjelder palestinsk terrorisme har han alle rekorder. Hans like finnes ikke, uttalte ekspert på terrorisme, Ariel Merari, professor ved Tel Aviv-universitetets Center of Strategic Studies, til The New York Times i 2002.

Ifølge Merari var Nidal ansvarlig for 72 terroraksjoner mellom 1973 og 1984. Bare Black September var i nærheten med 66 aksjoner tidlig på 70-tallet.

Sinnssyk

Mens terroraksjonene kostet minst 300 mennesker livet, var Nidals egne like lite verd for ham som alle de uskyldige ofrene. Om lag en tredjedel av terrororganisasjonen skal ha blitt henrettet på Nidals ordre.

Til Patrick Seale forklarte Abu Dawud at alkoholismen gjorde Nidal sinnssyk.

– Nidal ga ordre til nedslaktingene midt på natten etter å ha drukket en flaske whisky, hevdet han.

Abu Isa sto ved Nidals side i tyve år. Han hadde en annen forklaring.

– På det tidspunktet var Nidal blitt komplett gal, fastslo Abu Isa.

Etter 1992 opphørte terrorvirksomheten. Nidal var blitt syk, utslitt og sterkt paranoid. (Han fikk sitt første hjerteinfarkt i 1979, og ble operert i Sverige.) Han skal ha fått påvist leukemi og fått regelmessig dialyse. I 1998 returnerte han til Irak fra Libya, og slo seg ned i Bagdad.

Døde for en kule

Men Nidal skulle ikke dø full av smertestillende morfin i en sykeseng. Den 16. august 2002 stormet en gruppe menn dekkleiligheten hans i Bagdad. Flere av livvaktene hans ble skutt.

Nidal ble funnet død på soverommet sitt. Den irakiske etterretningssjefen Taher Jaleel al-Haboush hevdet at Nidal hadde skutt seg selv i hodet. Dødsårsaken er fortsatt ikke kjent.

Kilder: Patrick Seale: «Abu Nidal, A gun for hire», «Yossi Melman: The Master Terrorist», The Guardian, New York Times.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 37 2021