GJORDE EN AV HISTORIENS FARLIGSTE TABBER:
Reservepiloten ville ha noe å hvile bena på. Fem timer senere var katastrofen et faktum
Flyet hadde med en bombelast på fire hydrogenbomber. Hver og en med en ødeleggelseseffekt på 80 ganger Hiroshimabombens. I tillegg befant flyet seg over et av verdens mest kalde, ugjestmilde og øde områder. Så begynte det å lukte røyk i cockpiten ...
En sur røyklukt i cockpiten var det siste fartøysjefen, kaptein John Haug, ønsket seg der han satt bak spakene på et B-52 strategisk bombefly over den nordlige delen av Grønland i polarmørket 21. januar 1968.
Den luktet brent gummi, og tanken på en brann i den trange cockpiten ble ikke mindre foruroligende av at flyet hadde med en bombelast på fire 1,1 megatonns hydrogenbomber. Hver og en med en ødeleggelseseffekt på 80 ganger Hiroshimabombens.
I tillegg befant flyet seg over et av verdens mest kalde, ugjestmilde og øde områder.
Reelt angrep
Årsaken til røyklukten hadde oppstått allerede før avgang. Flyet med kallesignal Hobo 28 tilhørte 380th Strategic Bombardment Wing nord i delstaten New York. Tokt Junky 14 var en del av atomkrigsberedskapen til USA. På 1960-tallet skulle 10 B-52 med atombombelast til enhver tid befinne seg i luften, klare til å gjengjelde et atomangrep med å bombe mål i Sovjetunionen.
Oppdraget til Junky 14 var å fly helt opp til nordspissen av Grønland for å overvåke den amerikanske radarvarslingen på Thule-basen. Dersom den strategiske kommandoen mistet radioforbindelsen med Thule, skulle flyet verifisere om det skyldtes feil på sambandsutstyret eller et reelt angrep.
I så fall skulle det fly videre til Sovjetunionen for å slippe bombene sine der.
Disse toktene var krevende for besetningene, både mentalt og fysisk. Fra start til landing gikk det 24 timer, så den seks mann store besetningen ble alltid forsterket med en reservepilot. Denne gangen var det skvadronens sikkerhetsoffiser Alfred D'Amario som skulle være med.
Han visste av erfaring at å sitte lange perioder på klappsetet nede i den mørke hulen til de to navigatørene på nedre dekk ville gi solid tresmak i baken. Han rigget seg derfor til med å stable fire ekstra seteputer oppå hverandre ved setet for å lage en slags seng til å strekke ut beina, uten å ta hensyn til at de dermed dekket over dysen til varmluftsanlegget.
Les også: B-52 skal fly til den blir 100
Klaget på kulde
Thule Air Base
Thule Air Base ble bygget av den amerikanske regjering i 1951, under total hemmeligholdelse med kodenavnet «Blue Jay». Basen var blant annet beregnet som tankstasjon for langtrekkende bombefly, med rullebane på 3000 meter.
I perioder under den kalde krigen var det mer enn 10 000 mennesker knyttet til basen. Thule Air Base opereres i dag av 821st Air Base Group, og er basen for 21st Space Wings nettverk av missilovervåking og romforskning for North American Aerospace Defense Command og Air Force Space Command.
Kilde: Store norske leksikon og Peterson Air Force Base
Fem timer senere hadde flyet rutinemessig fylt opp tankene med 100 000 liter drivstoff fra et tankfly over Baffin Bay før det gikk inn i åttetallsmønsteret det skulle fly frem og tilbake i området over Thule. På 30 000 fot var utetemperaturen minus 55 grader, noe som var i overkant av hva klimaanlegget til flyet klarte å kompensere for.
D'Amario hadde akkurat byttet plass med co-pilot Leonard Svitenko i høyresetet da sistnevnte klaget over kulda nede i bunnen av flyet. Siden varmluftsdysen ble blokkert av putene hjalp det heller ikke stort da D'Amario skrudde varmeapparatet på fullt.
Men D'Amario kjente til en metode for å kjøre 400 grader varm luft rett fra flyets åtte jetmotorer inn i varmeapparatet uten å kjøle den ned først. Snart var det varmt nok til å koke poteter oppe i cockpiten mens det forble kjølig nedenunder.
Noen få minutter med ekstremtemperatur på anlegget var alt som skulle til før det begynte å lukte svidd. Putene av polyuretan var som ren bensin for en ulmebrann da de gradvis tok fyr av den glohete luften.
Les også: (+) Stig er ikke som andre millionærer ...
Brannen
Da mannskapet omsider lokaliserte brannen var det for sent. Selv etter å ha tømt flyets to eneste brannslukningsapparater slo flammene opp da Svitenko dro putene til side. Straks ble cockpiten fylt av så tett og giftig røyk at mannskapet måtte ta på surstoffmaskene.
Haug forsto at en umiddelbar nødlanding var eneste mulighet til å redde flyet. Han rakk så vidt å sette kurs mot Thule-basen 140 kilometer unna og starte nødprosedyren for nedstigning, da all strøm om bord plutselig forsvant. Med lysene fra Thule i sikte beordret Haug utskyting da det ble klart at flyet ikke lenger var under kontroll.
Flyet var utstyrt med katapultseter til de faste seks mannskapene. For Svitenko, som fortsatt prøvde å bekjempe brannen, var situasjonen verre. Han eneste mulighet var å hoppe ut gjennom åpningen i dørken der de to nederste katapultsetene hadde vært. I hastigheter over 500 km/t ble det ansett som svært risikabelt, og flyet var nå på vei nedover i 980 km/t.
Sannsynligvis traff hodet hans lukekarmen på vei ut. Han løste aldri ut fallskjermen. Pakningen var svidd og delvis smeltet da liket hans ble funnet av mannskaper fra basen neste dag.
Eksplosjonen
D'Amario trodde det verste var over da han hang tilsynelatende trygt i fallskjermen. Han visste at bombene hadde en sikringsmekanisme som ville forhindre en atomeksplosjon så lenge de ikke var armerte på forhånd. Mens han dalte sakte ned rett over Thule-basen fikk han øye på en oransje ildkule 15 kilometer ute på fjordisen.
Uten besetning hadde flyet fortsatt på egen hånd i to minutter, passert basen og tatt en 180 graders sving tilbake før det traff isen i høy hastighet med venstrevingen først. Der flyet traff hardest, lagde forparten av skroget et hull i den tykke isen med 50 meters diameter før deler av flyet sammen med over 100 tonn drivstoff ble kastet videre og antent. Sotstripen brannen etterlot på den hvite isen ble hele 120 meter bred og 700 meter lang.
Helvete brøt løs da sjokkbølgen nådde frem
I selvbiografien Hangar Flying beskriver D'Amario hvordan et intenst hvitt lysglimt plutselig lyste opp mye sterkere enn drivstoffbrannen. Det var det konvensjonelle sprengstoffet som skulle detonere atomladningene i de fire hydrogenbombene som gikk av i sammenstøtet.
Eksplosjonen pulveriserte bombene og spredte skyer av radioaktiv plutonium, uran og tritiumgass ut over nærområdet, heldigvis uten at selve atomladningene eksploderte.
Etter noen sekunder brøt helvete løs da sjokkbølgen nådde frem. Plutselig ble han kastet sideveis som en strikkball etter fallskjermen av vindpresset. Fallskjermen var ikke lenger over ham, men flere meter til siden mens han ble kastet frem og tilbake av kreftene.
De fleste besetningsmedlemmene landet på eller i nærheten av baseområdet med mindre skader. Unntaket var den ene navigatøren som landet ti kilometer unna. Han ble funnet med forfrysninger et døgn senere, men overlevde fordi han pakket seg inn i fallskjermen sin.
Les også: Norges nye superfly på plass: Derfor kunne ikke timingen vært bedre
Atombombe på avveie
Ulykken som skjedde på dansk territorium skapte stor kontrovers på grunn av den radioaktive forurensningen. Det var ikke første gang USA hadde hatt uhell med atomvåpen. Både i 1961 og i 1966 hadde B-52-fly styrtet med atombomber om bord. Den siste ulykken over Grønland satte derfor en stopper for de regulære beredskapsflygingene med atomvåpen.
Siden ulykken skjedde på dansk territorium, krevde Danmark at vrakrester og radioaktivt materiale måtte fjernes fra området. En enorm operasjon med 700 mann ble satt i gang. Det var ikke nok å fjerne vrakrestene, selve isen måtte også høvles ned og samles inn der den var blitt radioaktivt forurenset.
Man regner med at to tredeler av det radioaktive materialet ble fjernet på forsvarlig måte. Men varmen fra brannen hadde også medført at fragmenter av de ødelagte bombene hadde smeltet gjennom isen og sunket til bunnen av den 200 meter dype North Star-bukten.
Blant delene man ikke kunne gjøre rede for var selve urankjernen til den fjerde atombomben. På tross av ubåtsøk samme sommer ble den aldri funnet. Med jevne mellomrom er sedimentprøver fra bunnen blitt undersøkt. I 2003 konkluderte danske vitenskapsmenn med at plutoniumet ligger dypt begravd i sedimentet og utgjør ubetydelig fare for omgivelsene.
Men fortsatt ligger stridshodet til en atombombe igjen på havbunnen ved kysten av Grønland.
Kilder: historynet.com, wikipedia.com
