Tragedien i Sokkelvik
Familiene levde det gode liv i den idylliske bygda. Etter den grusomme mai-dagen, bodde ingen der igjen
For 65 år siden ble den lille og idylliske bygda så godt som utslettet. Ni mennesker fra samme familie mistet livet. Fire av dem på bildet under.
Sokkelvik, bare navnet i seg selv er vakkert. Den lille, avsidesliggende bygda var en gang en idyllisk perle, der mennesker i slekt levde det gode livet, både side om side og med hverandre.
– Før lå det bolighus i en klynge der ute ved havet. I dag er det familiehytter, og området er blitt et yndet turområde. Moren min var en av dem som vokste opp der. Selv var jeg tre år da tragedien inntraff 7. mai 1959, og da hadde mamma giftet seg og flyttet fem kilometer bort, forteller Bodil Bråstad.
Bodil har mange ganger sett for seg livet slik det var i Sokkelvik før tragedien, fordi de gode stundene og dagliglivet ble beskrevet i detalj til henne i oppveksten.
– Nesten alle som bodde der var fra én og samme familie, og det var på mange måter et spesielt liv. I det lille samfunnet tok alle vare på hverandre og delte på alt. Når en fiskebåt kom inn med fangst, møtte for eksempel alle nede i fjæra for å ta den imot og få fisk med hjem.
En av onklene til Bodils mor pleide å samle hele ungeflokken på kveldene for å fortelle dem spøkelseshistorier, og etterpå måtte han følge dem hjem fordi de ikke turte å gå ut alene.
– Det var også slik at fiskebåter ofte kom til Sokkelvik hvis styggværet kom. Forsikringsselskapet krevde at de gikk inn til havnen der fordi den lå i ly når sjøen gikk hvit, sier hun.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
For tøft å snakke om
Da Nord-Troms Museum i fjor hadde en utstilling om Sokkelvik, slik bygda var før leirraset, møtte Bodil, moren hennes og en søster av moren for å fortelle hva de visste om både livet der, tragedien og tiden etter. De vil ikke gå inn i sorgen, tapet og traumet i Hjemmet.
Fortsatt føles det vanskelig å snakke om. Sorgen er blitt hengende med dem hele livet.
– Det er jo slik at historien har fulgt slekten. Selv om jeg var bare tre år, har den vært med meg også, forklarer Bodil.
Sokkelvik, også kalt Sokkelvika, er en bukt og en fraflyttet bygd i Nordreisa kommune i Troms. Bygda ligger på vestsiden av Reisafjorden, 5–6 km nord for Sørkjosen. Indre Sokkelvika har veiforbindelse til E6 (1,5 km),
videre til Ytre Sokkelvika går en gangsti (2 km).
Idyllen ble knust den dagen. På tidlig kveld Kristi himmelfartsdag 1959 ble leirskredet utløst på sjøbunnen, og det forplantet seg inn på land og tok med seg mesteparten av bebyggelsen i det som frem til da hadde vært et slags «Bakkebygrenda».
17 mennesker ble tatt av skredet. Fire barn og fem voksne omkom, og de var alle i nær slekt. Det eneste som sto igjen etter at naturkreftene hadde herjet seg ferdig, var tre hus. Nesten alt gikk på sjøen.
Les også (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Ingen krisepsykiatri
I dag minnes man leireskredet i Sokkelvik som et av de største og mest dramatiske leireskredene i moderne tid – med et tragisk utfall. Det utraderte en hel grend og førte til at det i ettertid ikke har vært fastboende der. Barn mistet en forelder og besteforelder, foreldre mistet barn, søsken mistet søsken.
– Den gangen var det ingen krisepsykiatri og oppfølging etter traumer, men heldigvis ble sorgen ikke lagt lokk på hjemme hos oss. I min familie har vi alltid snakket om det som skjedde. Jeg vil si at min mor, som mistet moren og en lillebror, har vært utrolig sterk. Hun har vært en positiv dame med godt humør, til tross for alt, sier Bodil.
I Indre Sokkelvika gikk det Kristi himmelfartsdag 1959 et kvikkleireskred som dro med seg store deler av bebyggelsen på havet.
Skredet startet ute i sjøen og forplantet seg inn på land.
17 mennesker ble tatt av raset, 9 av dem omkom.
Etter ulykken ble bygda fraflyttet.
Årsaken til skredet ble ikke funnet da, men i senere tid ble det konkludert med at raset skjedde etter en periode med mye nedbør, og at det kan ha blitt utløst av menneskelig aktivitet.
I dag er moren på sykehjem. Bodil er blitt fortalt hva som skjedde etter raset. Morens eldste søster var gift og hadde flyttet sørover, så faren tok med sine to ugifte døtre og fostersønn dit og ble der til neste vår fordi de ikke hadde et hus å bo i.
Heltemodig onkel reddet baby
Bodil er blitt fortalt hvor dramatisk det var da skredet tok huset. Den eldste onkelen fikk med seg kona og deres lille baby, pluss noen av de andre, og knuste en rute for å redde dem opp på taket.
Da huset fløt ut på fjorden, var han og kona de eneste som hadde kommet seg ut og opp, og de sto der på taket og ropte og veivet med armene. Under dem var familiemedlemmer, blant annet en ung kvinne som tviholdt i babyen til det unge paret.
Redningsaksjonen var dramatisk, og den er blitt fortalt før, gjennom to menn som i dag ikke lever lenger. Men det var Bodils onkel som ble sett på som den viktigste redningsmannen for flokken, som etter hvert ble plukket opp av båter som var beordret mot Sokkelvik for å bistå.
– Takket være onkels innsats, overlevde både babyen og andre familiemedlemmer som var i loftsetasjen, sier hun. Selv var hun med den høygravide moren sin i deres hus, fem kilometer unna.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Alf–Johan og Teodor
To av vitnene til tragedien, Alf–Johan Johansen (Hjellnes) og Teodor Gamst, snakket flere ganger i media om kvikkleireraset de ble vitne til som henholdsvis 13 og 16 år gamle. De er begge døde nå.
Alf–Johan, som bodde med sine foreldre og tre brødre i et av de få husene i Sokkelvika som ikke ble ført på havet, sa til NRK for noen år siden:
– Det første vi hørte var et tordendrønn og rabalder av en annen verden. Vi skjønte ikke hva det var, men da vi kikket ut så vi at kraftlinja sto og vaiet.
13 år gammel syklet han inn til Sørkjosen for å be om hjelp. Han fortalte omverdenen om tragedien som utspant seg og fikk tak i legen i kommunen.
– Det var snøfokk og kuling ute. Jeg tråkket på mens tårene trillet, mintes han.
Teodor Gamst var hjemme og spilte kinasjakk med noen venner, delte han på nrk.no. Da nyheten kom, løp han ut for å berge menneskeliv. Ute på havet fløt flere hus, og på hustaket til Alfred Jakobsen sto sønnen hans, Alf, Bodils onkel, sammen med kona Elin. De ropte om hjelp.
– Da vi kom ned til sjøen, så vi Alf på taket et stykke ut på fjorden. Jeg ser ham for meg ennå, våt og med tynnskjorte på. Vi tok en gammel båt, som ikke hadde årer, og så vi rodde med planker, fortalte Gamst i NRK-intervjuet.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Reddet åtte
Sammen med en sjark som kom til, fikk de reddet til sammen åtte personer, deriblant babyen på syv–åtte måneder.
– Hadde det ikke vært for Alf, så hadde flere druknet den dagen. Han bevarte roen og greide å få mennesker fra andre etasje opp til mørkeloftet, sa Gamst også, og NRKs journalist beskriver at han da hadde tårer i øynene.
Det Gamst fortalte, er også historien slik Bodil har hørt den. Onkelen fikk i ettertid en utmerkelse for sin handlekraft.
For de i familien som overlevde, sitter tragedien i kroppen fortsatt og det er vanskelig, ja, umulig, å snakke om det.
Hjemmet har vært i kontakt med flere av dem som overlevde, og de sier at bare de tenker på tragedien, så kommer klumpen i halsen.
Å være blant de heldige som overlever en tragedie, er tosidig. Hånd i hånd med takknemligheten over livet er sorgen over de som døde.
I Sokkelvik nå står det er minnesmerke med navnene på dem som mistet livet på brutalt vis. Det gjør inntrykk å se spredningen i alder og vite at de alle var i nær familie. Nå er det viktigst at de aldri blir glemt.
Sokkelvikhuset
I Nordreisa har et hus fra Sokkelvik blitt reist på Nord-Troms Museum, som et evig minne. Det sto en gang i Indre Sokkelvika, som ikke ble tatt av raset i 1959 og ble på slutten av 1980-tallet flyttet til Sørkjosen.
Det såkalte Sokkelvikhuset ble bygd rundt 1850 og inngår nå som en del av museets anlegg. Om sommeren brukes det som utstillingslokale.
Det finnes mange gamle avisutklipp om den ufattelige tragedien. Sosiale medier fantes ikke den gangen, men informasjon om det som utspant seg, nådde avisredaksjonene fort. Ulykken var førstesidestoff i alle landets aviser i lang tid.
I opptak av leirerasets herjinger på YouTube og i NRKs arkiv, ser man at mennesker kjempet for livet for å komme unna marerittet. Fra havner i nærheten kom skøyter og småbåter til for å berge liv og plukke opp døde.
Å forestille seg hvor tøft og sjokkerende det var at hjemmet og kjære familiemedlemmer bare forsvant ut på havet, er umulig. Tragedien var bunnløs. En slik hendelse setter seg i kroppen og blir der.
