Tidenes langtur med kapret fly
Dagen før 20-årsdagen sin bestemmer Ralph seg for å kapre et fly. Årsaken er nesten ikke til å tro
Hva gjør du når faren din ligger for døden og du befinner deg på andre siden av kloden – uten penger til billett hele veien? Marinejeger Ralph Minichiello pakket rifla i håndbagasjen og kapret et fly.
Den pene unge mannen med det mørke håret kom gående opp midtgangen. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule det han holdt i hånden.
Hjertet til flyvertinne Charlene Delmonico gjorde et byks. Det var visst ikke en fiskestang passasjeren med uniformen hadde hatt i ryggsekken, likevel, tenkte hun.
Hun så på rifla.
– Det er ikke meningen at du skal ha den her, sa Delmonico.
Han svarte med å legge en skarp patron i håndflaten hennes.
– Ta meg til cockpiten, sa han.
De gikk gjennom kabinen. Hun kjente rifleløpet mot ryggen. Hun banket på døren, som raskt ble åpnet.
– Det står en mann bak meg. Han har våpen, sa Delmonico.
19 år gamle Raffaele Minichiello, Ralph blant venner, rettet rifla mot kaptein Donald Cook. Da han snakket, var det med grov, umiskjennelig italiensk aksent: «Snu mot New York».
Nervøs mann som vil hjem
Passasjerene på Trans World Airlines rute 85 fra Los Angeles til San Francisco hadde skjøvet setene godt bakover og satt med lukkede øyne. Det var natt ute, belysningen var dempet inne. Det verste bråket fra de legendarisk støyende motorene på Boeing 707-maskinen hadde gitt seg. I stedet kom kapteinens stemme over høyttalerne. Og plutselig var alle lys våkne.
– Jeg tror dere kan glemme planene dere har lagt i San Francisco. Vi har en meget nervøs ung mann her fremme, og vi kommer til å fly ham dit han vil.
Passasjerene reagerte naturlig nok med sjokk og vantro, kunne de senere fortelle til mediene. Men kapringen kom likevel ikke helt ut av det blå. Året var 1969, og verden var midt inne i en periode som står igjen som flykaprernes gylne tidsalder. Før det fantes sikkerhetskontroller, metalldetektorer og skanning.
Det virker utenkelig i dag, men for bare 50 år siden kunne du få med deg det meste om bord på et fly. Våpen, bomber og biffkniver, hva du måtte ønske.
Én kapring i uka
Det ble i snitt kapret et fly hver sjette dag, og i USA ville mange av disse kaprerne til Cuba. Det gikk ikke rutefly dit, og venstrevridde amerikanere som ville finne meningen med livet på Fidel Castros øy måtte derfor finne andre løsninger. I løpet av fem år landet 90 kaprede passasjerfly i Havanna. Flyselskapene utstyrte pilotene sine med kart over Karibia og reiseguide på spansk.
Høyt over California, i kabinen på TWA-flyet natten til 31. oktober 1969, var det derfor mange som antok at de var på vei til Cuba. En kjedelig omvei, riktignok, men et aldri så lite eventyr. Folk var optimistiske, noen nesten muntre.
Les også: To passasjerer gikk opp med luftballongen – ingen av dem var med da den landet
Soldatens kamp
I cockpiten var stemningen mer trykket. Kaptein Cook hadde dannet seg et inntrykk av kapreren. Unggutten var opplagt soldat. Han var ute på oppdrag. Og han hadde ikke tenkt å la seg stanse av noen.
– Jeg var livredd, sa Cook.
Mannskapet tenkte på opplæringen de hadde fått. «Hold dere i ro», hadde vært budskapet. Ikke gjør noe som kan tilspisse situasjonen. Cook merket at kapreren gjerne ville snakke og forklare seg. Han var lett å snakke med. Hele livshistorien kom kjapt.
Ralph Minichiello hadde kommet til USA med foreldrene sine som 13-åring etter at landsbyen hjemme i Italia ble ødelagt av et jordskjelv. Han hadde meldt seg frivillig til tjeneste i Vietnam, og vendte tilbake derfra med tapperhetsmedalje og et skadet sinn.
Høsten 1969 hadde han fått ti dager i kakebu for tjuveri fra et militært lager. Han var innkalt til krigsrett, hvor avskjed i vanære var det ventede utfallet. Samtidig hadde hans kreftsyke far reist hjem til Napoli for å dø der. Murene i tilværelsen raste sammen rundt ham.
– Jeg måtte bare vekk, sa Minichiello.
Men flybillett helt til Italia hadde blitt for dyrt, og han hadde kommet opp med en annen løsning. Billigbillett mellom Los Angeles og San Francisco. Og så fikk rifla ordne resten.
Les også: En gang var hun den flotteste fergen i Oslofjorden
Vådeskudd
Rifla tok ham 11 000 kilometer − helt til Roma. «Historiens lengste flykapring», skrev New York Times den gangen, og beskrivelsen står seg like godt i dag. Første mellomlanding fant sted i Denver. Der fikk alle de 40 passasjerene og tre av flyvertinnene forlate flyet. Pressen kastet seg over dem.
– Han var meget høflig, sa Charlene Delmonico.
– Jeg fikk til og med gå tilbake og hente et halloween-kostyme jeg glemte om bord, sa en passasjer.
– Dette er den beste PR-en vi kunne fått, sa medlemmene i det måtelig berømte rockebandet Harpers Bizarre.
Et stykke utpå formiddagen landet flyet med Minichiello, to piloter, maskinisten og flyvertinnen Tracey Colman på JFK-flyplassen i New York. Der skulle det fylles drivstoff for ferden over Atlanterhavet. To nye piloter med erfaring fra oversjøiske flyvninger kom også om bord.
Les også: (+) Oljeriggen som ikke kunne synke
Kunne fått alle drept
FBI hadde imidlertid ingen planer om å slippe flyet av gårde på sin rekordferd. Rundt 100 agenter var på plass, mange forkledd som mekanikere. Da Minichiello så personer som nærmet seg, og skjønte hva som foregikk, ble han nervøs og oppjaget. Fingeren kom bort i avtrekkeren. Rifleskuddet streifet en av flyets oksygentanker, uten å gjøre skade på hverken tanken eller skroget.
Kaptein Donald Cook var rystet. Mest over FBIs aksjon.
– Hva jeg synes om planen? Den var genial, hvis den gikk ut på å få hele mannskapet drept. Vi hadde brukt flere timer på å roe ham ned. Han hadde gått fra ravende gal til noenlunde fattet og omgjengelig. Jeg sa fra at det ville være tryggest å la ham være i fred. Men disse idiotene visste selvsagt best, sa Cook senere.
Les også: (+) Den utrolige historien om da norske Arne (21) stjal et jagerfly
I hetluften
Den skvetne Minichiello beordret flyet videre oppover østkysten, til lille Bangor i Maine. Der ventet ingen agenter, bare tusenvis av nysgjerrige som ville ha et glimt av flyet som den lørdagen var verdens mest omtalte.
Kapreren slappet mer av igjen på turen øst over havet. Han satte seg ned på 1. klasse, snakket videre med mannskapet og lærte flyvertinnen Colman å legge kabal. Rifla sto lent mot et sete. Ingen prøvde å ta den.
– Jeg hadde ikke lyst til å finne ut hva som ville skje hvis jeg ikke rakk den før ham, sa Cook tørt.
Det lysnet av dag igjen da flyet nærmet seg Roma. Flykapringen var inne på den nittende timen. Det var blitt 1. november. Ralph Minichiello fylte 20 år. Han ba om politisjefen på Fiumicino-flyplassen og en Alfa Romeo.
Før han gikk ned flytrappen og forsvant med sitt nye gissel og fluktbilen, kikket han en siste gang på mannskapet.
– Beklager bryderiet, sa han.
– Alt i orden. Vi tar det ikke personlig, sa kaptein Cook.
Italias Rambo
Minichiello klarte å riste av seg de forfølgende politibilene på landsbygda utenfor Roma. Han fortsatte flukten til fots, med 500 mann i hælene. Men da han etter et par timer søkte tilflukt i en kirke under allehelgensmessen, vakte han såpass oppsikt at han ble pågrepet. Marinejegeren hadde da kvittet seg med kamoklærne, og gikk i det som presten omtalte som «bermudashorts eller undertøy».
Ralph Minichiello kom langt, men ikke helt til Napoli og sin døende far. Og det var kanskje like greit, i første omgang.
– Jeg skal gi ham en ørefik når jeg får se ham, sa pappa Luigi til avisene.
Men både Luigi og italienerne flest hadde ellers mye sympati med den langveisfarende flykapreren. Han ble et levende bevis på alt som var galt med amerikanernes upopulære krig i Vietnam. De som hadde sendt ham dit for å drepe, hadde vendt ham ryggen.
– Han var alltid en snill og fornuftig gutt. Det er krigen som har gjort ham slik, sa faren.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Levd anonymt
Han var ikke en forstyrret mann som truet folk med våpen, men en likandes unggutt som bare ville hjem til fedrelandet. Folk tok til gatene for å støtte sin helt. «Han kan ikke sendes tilbake. Han har allerede sonet straffen sin i Vietnam», sto det på plakatene de viste frem.
I rettssaken fremstilte forsvarsadvokaten ham som et offer. Alle amerikanske krav om utlevering ble avvist. Minichiello sonet halvannet år i italiensk fengsel for ulovlig innføring av våpen til landet. Det var alt.
Da en italiensk avis for noen år siden laget en reportasje om Minichiello, ble han omtalt som «Vår Rambo». Men i Minichiellos tilfelle kom det aldri noen oppfølger. Han har levd et anonymt, ganske vanlig liv i Milano siden løslatelsen for 50 år siden.
Gjensynet
Også i USA var det mange som hadde sympati med kapreren. Hans gamle soldatvenner fra marinen snakket varmt om ham.
– Han var typen som alltid meldte seg frivillig. Var alltid i fremste rekke, sier Otis Turner til BBC. Ettersom Minichiello stakk av fra krigsrett, fikk han en såkalt «avskjed i vanære». Vennene har i årevis jobbet for å endre på avgjørelsen, uten å lykkes.
I stedet fikk de til noe annet. Et møte.
En dag i 2009 gikk pensjonert flyvertinne Charlene Delmonico inn døren til et møterom på et hotell i Missouri.
Den kjekke eldre mannen med det grå håret kom gående mot henne. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule det han holdt i hånden.
Hun så på Bibelen.
– Jeg beklager det jeg gjorde mot dere den gangen, sa Ralph Minichiello og la en lapp i håndflaten hennes. Det sto Lukas 23:34. Hun leste. Tilgi Dem, for de vet ikke hva de gjør.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Den lange ferden til Minichiello fant sted i en tid da flykapringer nærmest var hverdagskost. I løpet av fem år fra 1968 var det 326 flykapringsforsøk over hele verden. Det tilsvarer litt over ett i uken.
Sikkerhetskontroller ville ta for lang tid og bli for mye bryderi for passasjerene, mente flyselskapene. Selv om det selvsagt var forbudt med våpen om bord, tok mange passasjerer de slappe rutinene som en invitasjon til å ta med egnet redskap for å true til seg kontrollen over flyet. Det fantes to hovedmotiver: Transport til ønsket destinasjon, og utpressing.
På disse fem årene var det for eksempel 90 kaprede fly som ble ført fra USA til det kommunistiske Cuba, dit det ikke gikk rutefly. Bare én kaprer ville til Nord-Korea og Sverige, for øvrig.
I all hovedsak foregikk den type kapring uten altfor mye dramatikk, selv om det selvsagt var en påkjenning for mannskapene som ble truet med våpen av personer i ubalanse. Skikkelig ille ble det først da terrororganisasjoner oppdaget at flykapring var egnet til å presse gjennom viljen sin.
I 1968 tok medlemmer av den palestinske frigjøringsfronten over et israelsk rutefly, og krevde at Israel skulle løslate 16 arabiske fanger. Etter 40 dager på bakken i Alger gikk både kaprerne og fangene fri. Det var starten på en voldsbølge, både fra den kanten og andre terrorister. Sommeren 1970 la den internasjonale flyfartsorganisasjonen frem dystre tall. 132 kapringer og angrep på fly i 47 ulike land hadde rammet 7000 passasjerer. Og 96 av dem hadde mistet livet.
Ideen om å sende passasjerer og bagasje forbi metalldetektorer og røntgen ble hentet fra fengselsvesenet, og nye regler om strengere sikkerhetstiltak på flyplassene trådte i kraft i 1973. Disse ble som alle reisende vet, ytterligere skjerpet etter 11. september-angrepene i 2001. Litt plunder, men det er det kanskje verdt: Det er i hvert fall lenge siden det var én kapring i uken: Ifølge tall fra Aviation Safety Network har det vært 15 flykapringer i verden det siste tiåret.
