Angriper konstant
Putins advarsel i 2007 endret alt: – Et avgjørende øyeblikk er kommet
Her poserer Russlands visestatsminister Dmitrij Rogozin på Svalbard – etter at han ble erklært uønsket på norsk jord. Russlands provokasjoner og hybridangrep mot vesten pågår konstant. Skillet mellom krig og fred er visket ut. Det hevder TV 2s Russland-ekspert Øystein Bogen i sin bok fra 2018.
NB: Denne saken ble første gang publisert 09/07 2018.
Mandag 8. januar 2018 ble Helse Sør-Øst varslet om pågående unormal aktivitet mot datasystemene i hele regionen. Varselet kom fra Sykehusparter som har ansvaret for IKT-drift i helseforetaket.
Måten innbruddet var gjort på, indikerte at aktørene var svært avanserte og profesjonelle. PST mistenker at angrepet mot datasystemene i Helse Sør-Øst er gjort av en annen stat.
– Vi vet for lite om hva slags angrep det er snakk om, og hvilken metode for inntrengning som er brukt, sier Russlandsekspert Øystein Bogen til Vi Menn.
I februar kom han ut med sin nye bok "Russlands hemmelige krig mot Vesten". I boken er cyberkrig et av hovedtemaene.
– Men det vil ikke forbause meg om det er russiske hackere som står bak. Hvis det er etterretningstjenesten GRU sine hackere som har gjort dette, har de russiske hybridangrepene mot Norge nådd et helt nytt nivå, sier TV 2-journalisten.
Konstant hybridkrig
Minst 20 europeiske land, deriblant Norge, har blitt utsatt for skjulte russiske forsøk på å påvirke politikernes beslutninger og befolkningens holdninger.
Med spioner, statsansatte hackere, organiserte kriminelle, milliarder av oljedollar og iskald kynisme forsøker Putin å splitte allianser og skape uro i vestlige land.
– Dette er hybridkrig, hevder Øystein Bogen.
Ifølge russisk tenkning foreligger det ikke lenger noen prinsipiell forskjell mellom krig og fred. Tiltakene (se rammesak) skal derfor brukes mot landets potensielle fiender konstant.
Russlandforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt er enig:
– Denne ideen om at skillet mellom fred og krig er borte, har eksistert noen år, sier han.
– Men vi må ha med oss at russerne mener det er Vesten som har visket ut skillet. I deres øyne er den vestlige støtten til folkeopprørene i Midtøsten og i Øst-Europa krigføring, fortsetter Bukkvoll.
Han peker også på at det ligger en fare i å tolke alt Russland gjør som hybridkrigføring.
– Det vil være feil, rent faktuelt, og det vil også umuliggjøre enhver form for dialog.
Provokasjoner på Svalbard
I sin bok hevder Øystein Bogen at Russlands pågående hybridkrig rettet mot Norge blant annet dreier seg om å teste norske myndigheters vilje til å håndheve suverenitet på Svalbard.
To hendelser i senere tid fremstår som rene provokasjoner.
I april 2015 landet Russlands visestatsminister Dmitrij Rogozin på Svalbard og la ut et bilde på Twitter av seg selv foran «gateskiltet» i Longyearbyen. Rogozin sto på sanksjonslista over russere som har bidratt til folkerettsbrudd i Ukraina, og var dermed uønsket på norsk territorium.
Hybridkrig
Det var den amerikanske militæranalytikeren Frank Hoffman som først brukte uttrykket «hybridkrig».
Det var for å forklare suksessene til relativt svake ikke-statlige aktører som Taliban, Al Qaida og Hizbollah, mot teknologisk og numerisk overlegne motstandere.
Hoffman beskrev hybriditet som «en koordinert bruk av militære og ikke-militære former for krigføring for å oppnå synergieffekter både i fysiske og psykologiske dimensjoner på slagmarken».
Året før Russland annekterte Krim, i 2013, skrev sjefen for den russiske generalstaben, Valery Gerasimov, en artikkel hvor han hevdet at slik verden er nå, kan sivile virkemidler være vel så effektive som militære for å oppnå strategiske mål.
Da Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, og samme år startet en langvarig krigføring i Øst-Ukraina, ble uttrykket «hybridkrig» brukt for å beskrive blandingen av militære og ikke-militære midler i krigføringen.
Ifølge Øystein Bogen er Rogozin kjent som en storkjeftet nasjonalist som elsker å provosere.
At det var en provokasjon, underbygges av Rogozins hånlige twittring dagen etter. Twittermeldingen lød: «Det er – ingen vits i å vifte med knyttnevene etter at slåsskampen er over.»
Meldingen var myntet på utenriksminister Børge Brende, som hadde kalt den russiske ambassadøren inn på teppet for å få en forklaring.
Ett år senere kom en ny provokasjon. Et fly med tsjetsjenske spesialsoldater mellomlandet på Svalbard på vei til en øvelse på Nordpolen. Ifølge Svalbardtraktaten er militær aktivitet på øya ikke tillatt.
– Hendelsene på Svalbard kan allerede karakteriseres som en hybridoperasjon fordi Russland benyttet ulike, koordinerte elementer til å skape usikkerhet i det norske samfunnet, sier Øystein Bogen Han kaller dette «geriljapolitikk».
Putins advarsel
I boken tar Bogen leseren med på en reise i Vladimir Putins forhold til Vesten. Det er preget av paranoia, offermentalitet og alternative virkeligheter. For å forstå dagens Russland, må man forstå Putins bakgrunn og personlighet. Her gjør Bogen et solid stykke arbeid.
I februar 2007, under den årlig sikkerhetskonferansen i München, holdt Vladimir Putin talen som blir omtalt som vendepunktet i forholdet mellom Russland og Vesten.
Her kom han med en klar advarsel til vestlige ledere.
«Jeg er overbevist om at et avgjørende øyeblikk er kommet, der vi er nødt til å revurdere verdens sikkerhetsarkitektur på en seriøs måte,» sa han foran en forsamling av toppolitikere og sikkerhetseksperter fra hele verden.
Den russiske presidenten truet med alvorlige konsekvenser dersom Russlands interesser ikke ble respektert. NATOs utvidelser mot øst tjente ikke Russlands interesser. Etter München-talen har Putin gjort NATO-utvidelsen til et hovedpoeng i sin omgang med Vesten.
Brutalt hybridangrep
Estland er et av de nye medlemslandene som har fått gjennomgå.
I april 2007, bare noen måneder etter Putins utblåsning i München, utløste flytting av et gammelt sovjetisk krigsmonument i Tallinn demonstrasjoner fra den russiske minoritetsbefolkningen i Estland. Demonstrasjoner ble til opptøyer, og en russisk demonstrant mistet livet.
Hevnen fra Moskva var, ifølge Øystein Bogen, et brutalt hybridangrep – lenge før uttrykket var allment kjent.
Estland hadde på kort tid blitt et av verdens mest nettbaserte samfunn og var svært sårbar for digitale angrep. Dette visste russerne å utnytte.
Bogen skriver:
«I tur og orden ble regjeringens nettsteder angrepet, deretter banker, aviser, TV-kanaler og andre tjenester innbyggerne var avhengige av. De voldelige opptøyene i gatene ga seg etter noen dager, men i ukene som fulgte, fortsatte cyberangrepet med full styrke. Estland måtte til slutt stenge internettforbindelsen med omverdenen i en periode.»
I ettertid fant den estiske sikkerhetstjenesten ut at opptøyene hadde vært støttet fra Russland. Russiske spesialsoldater i sivil skal ha vært inne i landet og fraktet inn brannbomber og andre våpen.
Ifølge den estiske statsministeren hadde spesialsoldatene også med seg rikelig med vodka som ble delt ut til «frivillige» demonstranter, busset inn fra Russland.
Mønstret skulle gjenta seg syv år senere, i Øst-Ukraina.
Estland ble med dette det første vestlige landet som i moderne tid ble utsatt for et russisk hybridangrep. Den estiske regjeringen kunne ikke bevise hinsides enhver tvil at Russland sto bak cyberangrepet. Likevel var ikke ledelsen i Tallinn redd for å anklage naboen i øst. Andre vestlige land har siden dette vært mye mer forsiktige.
– Denne krigen er ikke først og fremst hemmelig fordi Putin ønsker det, men fordi Vesten er redd for å si fra, sier Bogen til Vi Menn.
I boken viser han til en rekke eksempler, blant annet et politisk motivert drap i Storbritannia, og spektakulære cyberangrep i Frankrike og Norge, hvor myndighetene har kviet seg for å peke på Russland som den som står bak.
Fancy Bear og Cozy Bear
Mange av hybridangrepene foregår i cyberdomenet. Ifølge Bogen har både den russiske sikkerhetstjenesten FSB og den militære etterretningstjenesten GRU, sine egne statsansatte hackere.
Innsatsen for å bygge opp en russisk cyber-hær begynte i 2013. Ifølge Bogen startet forsvarsdepartementet da en storstilt jakt på unge programmerere som kunne inngå i hæren av cyberkrigere.
Vestlige sikkerhetstjenester har gitt GRUs hackere navnet APT 28, med kodeord Fancy Bear, mens FSBs variant blir kalt APT 29, Cozy Bear. Fancy Bear stemples som mer destruktiv enn Cozy Bear, som sies å være mer snokende.
I boken beskriver Bogen en rekke eksempler på hvordan «cyberbjørnene» har angrepet vestlige datanettverk og tidvis gjort meget stor skade.
I slutten av august 2014 ble norsk oljeindustri angrepet. Norge hadde nettopp sluttet seg til de økonomiske og politiske straffetiltakene mot Russland.
Viruset trengte inn i datasystemene til mer enn 50 norske petroleumsrelaterte bedrifter. En målrettet epostkampanje hadde lurt personer i sentrale posisjoner til å slippe det inn. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) registrerte mer enn 600 personer som hadde fått eposten med det farlige vedlegget.
I ettertid har NSM, ifølge Bogen, bekreftet at det var Russland, sannsynligvis den destruktive Fancy Bear som sto bak.
Noen offentlig reaksjon mot Russland kom aldri.
«Je SUIS IS»
Et av de mest spektakulære cyber-angrepene ble utført mot det franske mediekonsernet TV5Monde i april 2015. Selskapet har 11 nasjonale og internasjonale TV-kanaler. I løpet av minutter ble alle svarte. TV-selskapets hjemmeside ble også overtatt, og Facebook og Twitter-kontoen ble kapret.
På TV5Mondes hjemmeside ble det lagt ut en svart side med den muslimske trosbekjennelsen i arabisk skrift. Under var det signert «JeSuisIS» – Jeg er IS.
På sosiale medier spydde TV-kanalens kaprede profiler ut meldinger som fordømte Frankrikes deltagelse i krigen mot terror.
Tilsynelatende sto terrororganisasjonen IS bak cyberangrepet.
Men hadde IS kapasitet og kunnskap til å sette i gang et så komplisert og omfattende angrep?
Det innebar blant annet å bryte seg gjennom de ekstremt kraftige digitale brannmurene som beskyttet TV-selskapets servere.
Etter to måneders etterforskning, konkluderte den franske etterretningstjenesten med at Cyberkalifatet, som hevdet å stå bak angrepet, ikke eksisterte.
Sporene pekte derimot i retning av Fancy Bear, hackerne i Russlands militære etterretningstjeneste. To uavhengige sikkerhetsselskaper som etterforsket saken, trakk samme konklusjon.
Det ble fremsatt to teorier om GRUs motivasjon.
Det kunne være en hevnaksjon. Etter Russlands anneksjon av Krim hadde Frankrike stoppet leveringen av to marinefartøyer i Mistralklassen som den russiske marinen hadde bestilt.
Øystein Bogen har tro på en annen forklaring. Han skriver:
«En annen og mer plausibel forklaring er at angrepet var et ledd i den langsiktig manipulering av det politiske landskapet i Frankrike. Hvis islamistene ble sittende med skylden, ville angrepet ha føyet seg inn i en lang rekke med terroranslag begått av muslimer, noe som ville øke høyrepopulisten Marine Le Pens sjanser i presidentvalget to år senere.»
Selv om franske myndigheter godt visste hvem som sto bak, var reaksjonene fra Paris dempet. Igjen var det umulig å bevise «hinsides enhver tvil» at den russiske stat sto bak.
Krigsmodus
Konspirasjonsteorier er generelt svært utbredt i Russland, selv blant akademikere, militære og toppolitikere. I boken viser Øystein Bogen til en spørreundersøkelse fra 2014. Den viste at nesten halvparten av alle russere tror det finnes en hemmelig vestlig organisasjon som i virkeligheten styrer alle politiske beslutninger i verden.
Ifølge Bogen skal Vladimir Putin ha blitt overbevist om at en stor amerikansk konspirasjon lå bak Den arabiske våren, hvor en rekke autoritære regimer i Midtøsten og Nord-Afrika ble styrtet.
Og når hundretusener av russere tok til gatene for å demonstrere mot sitt lederskap i desember 2011, fikk Hillary Clinton skylda: En konspirasjon for å velte Putin og ta over kontrollen i Russland måtte ligge bak.
Konspirasjonsteoretikere i kretsen rundt Putin trekker da også sammenligninger mellom Napoleon, Hitler og NATO/USA – alle ville innta og underlegge seg Russland militært.
Fortellingen trer altså klart frem: Russland er under beleiring, kringsatt av fiender, og må slå tilbake.
– Det russiske lederskapet gikk etter dette i en slags krigsmodus, sier Bogen.
I boken viser Bogen hvordan det (nesten daglig) pågår hybridangrep mot land i den vestlige verden. Åpne grenser, internett og sosiale medier har gjort det lettere for Russland å gjennomføre påvirkningsoperasjoner enn det var for Sovjetunionen.
Målene er tilnærmet de samme, men midlene er totalt forandret. Og mens KGB hadde en såkalt «provokasjonsterskel», en slags selvjustis for hvilke operasjoner som var OK å iverksette mot Vesten, har Putin nesten ingen skrupler.
Og de fleste land vegrer seg i det lengste for å peke på Russland.
Russlands omfattende militærplan for Arktis
Russland utvider sitt militære nærvær i Arktis. Supermakten bygger nye baser og oppgraderer baser fra Sovjet-tiden. Moskva har også opprettet en ny strategisk kommando for Arktis og har utplassert radarer for tidlig varsling.
