løste krigsmysterium:
På 318 meters dyp gjorde Marinen et mystisk funn – det løste en stor gåte
Det mystiske vraket lå på et sted der intet kjent havari hadde funnet sted. Nå har to mysterier fått sin oppklaring samtidig ved en tilfeldighet.
To mysterier fikk sin oppklaring samtidig ved en tilfeldighet:
25. september for to år siden meldte Marinens 1. Minerydderskvadron at de hadde støtt på et ukjent vrak under inspeksjon av havbunnen i Trondheimsfjorden. Vraket lå på et sted der intet kjent havari hadde funnet sted.
Hva slags vrak minerydderne fant, var uklart. Undervannsdronene kunne ikke gå nærme nok til å fange opp detaljer som kunne identifisere vraket.
Men i Trondheim begynte en historiker å ane at minerydderne bokstavelig talt hadde funnet svaret på en av etterkrigstidens store gåter: Hvor var det blitt av verdens en gang største fly etter at det sank like utenfor Trondheim?
«Wiking»
I 1930-årene jobbet tyske ingeniører og konstruktører med å utvikle et monster av et sjøfly som var tiltenkt Lufthansas planlagte sivile rute mellom Berlin og New York. Med to etasjer, et vingespenn på 46 meter, en lengde på 37 meter og høyde på 10,9 meter var sjøflyet litt av et syn – og det største i verden.
Men sjøflyet med de seks enorme motorene ble aldri rutefly. Da 2. verdenskrig brøt ut, ble de 12 flyene i stedet bygd om til militære formål på fabrikken Blohm und Voss, fra sommeren 1940.
Det andre flyet i rekken som ble produsert, fikk navnet «Wiking» og betegnelsen V2. Gigantmaskinen gjorde i november 1940 sin første langtur da den ble sendt på et transportoppdrag til Kirkenes. Senere skulle maskinen bli satt inn på flere frontområder.
De første oppdragene handlet om å flytte mannskaper og utstyr til de kjempende troppene i Ukraina. Senere ble kursen satt mot Athen med viktig utstyr til general Erwin Rommel i Nord-Afrika, der flyet fikk omfattende skader under sammenstøt med et skjær. Flyet ble sendt til basen i Travemünde for reparasjon, hvor V2 på grunn av kulde og is på elva ble liggende fast til neste vår.
Non-stop Japan
Etter at Japan 7. desember 1941 hadde angrepet USA i Pearl Harbor og blitt Tysklands allierte, snakket naziledelsen i Berlin om behovet for transportmidler som kunne tilbakelegge den lange reisen til Japan uten mellomlanding.
Wiking V2 fikk bygd inn en tank med plass til 3,5 tonn ekstra drivstoff for å klare jobben.
Men gigantene forlot aldri Europa. Wiking kom til å tilbringe mye tid på en flystasjon i Bulgaria, der flyet ble benyttet til både patrulje- og fraktoppdrag i Svartehavs-området langt utpå vinteren 1943.
Hitlers innblanding
Så fattet Adolf Hitler personlig interesse for flytypen, og besluttet over hodet på sine generaler – at Luftwaffe måtte utnytte de store sjøflyenes enorme rekkevidde til å jakte på konvoier i Atlanterhavet. Tre fly ble dermed overført til baser i Norge.
I og med at BV-222’ene kunne holde seg mye lengre i luften enn andre fly uten å måtte lande for å etterfylle drivstoff, oppnådde de også stor suksess. Mannskapene kunne melde fra om observasjon av allierte skip som dermed ble mål for tyske ubåtangrep.
Sommeren 1944 kom nødsignaler fra en hemmelig tysk værstasjon på øygruppa Frans Josefs Land: Store deler av mannskapet var blitt alvorlig syke etter at de hadde spist isbjørnkjøtt med trikiner.
Én redningsekspedisjon var allerede strandet, fordi det ene landingshjulet på redningsflyet ble smadret under landing. Nå handlet det om å få oppover et reservehjul, og samtidig evakuere så mange som mulig av de syke fra isødet.
Flytiden bare én vei var på syv timer.
Reddet livet
Alt gikk etter planen. Wiking V2 fikk landet og tok av igjen uten større vanskeligheter. De syke meteorologene fra Frans Josefs land kom tidsnok på sykehus og kvalifisert legebehandling i Norge. Alle berget livet, takket være innsatsen fra mannskapet på Wiking V2. Selv det havarerte flyet greide å ta av igjen med nytt hjul.
Etter returen til fastlandet, ble det utover høsten 1944 tre-fire turer med frakt av sårede fra kampene i Nord-Norge til et lasarett i Tromsø. Men så var det slutt. Tyskerne hadde ikke lenger hverken reservedeler eller drivstoff, ikke engang nok drivstoff til å fly maskinene tilbake til Travemünde.
To gjenværende maskiner ble etterlatt, mens mannskapene ble fraktet tilbake til Tyskland for å slåss de siste krigsukene om bord i andre flytyper.
Hitlers fluktmaskin?
SS-generalen og Hitlers mangeårige pilot, Hans Baur, har gitt en forklaring på hvorfor de to gigantflyene ikke ble sendt sørover til tysk base: Flyene skal ha inngått i en topphemmelig plan om å fly Adolf Hitler og Eva Braun til et skjulested i Japan, som fortsatt ikke hadde gitt opp for den amerikanske overmakten.
Angivelig var det i løpet av 2. verdenskrig klargjort en hemmelig base for diktatoren og hans nærmeste medarbeidere ett eller annet sted i verden. SS-general Baur var trolig plukket ut til å følge sin Führer til dennes nye tilholdssted. Samtidig verserte rykter om at Adolf Hitler ville søke dekning i et søramerikansk land.
Samtlige rykter, spekulasjoner og planer forble nettopp det. Følget dukket aldri opp i Norge, for Hitler og hans kone hadde begått selvmord i førerbunkersen i Berlin.
Amerikansk avslag
Britene fant de to flyene som sto igjen i Sørreisa, snaue tre mil fra Bardufoss. Flyet som hadde betegnelsen C12 ble sendt til utforskning hos britiske eksperter i Royal Air Force før maskinen ble skrotet to år senere.
V2 lå i Trondheimsfjorden, og ble testet og sjekket av folk fra den amerikanske marinen. Den kompliserte teknikken om bord spilte ikke på lag. Mange problemer oppsto, og amerikanerne slo fra seg tanken om å overta flyet og bruke det som modell for egen produksjon.
Dermed ble den slitne kjempen fylt opp med skrot og ubrukbare reservedeler, før flyet en oktoberdag i 1945 ble kjørt midtfjords for egen maskin og skutt i senk ved Munkholmen.
Ny interesse
Flere tiår skulle gå før noen begynte å fatte interesse for BV-222 Wiking V2 og stilte spørsmål om hvor flyet var blitt av. Den pensjonerte politimannen Knut Sivertsen, som i mange år arbeidet på Justismuseet i Trondheim, var blant dem som begynte å lete. Men hverken dykkere eller ekkolodd kunne finne spor etter flyet, og i mange år var saken et digert mysterium som opptok mang en lokalhistoriker.
25. september for to år siden meldte Marinens 1. Minerydderskvadron at NK Hugin Team 1 hadde støtt på et ukjent vrak under inspeksjon av havbunnen. Vraket ble funnet ved hjelp av kabelløse Hugin-droner fra Kongsberg Maritime, utstyrt med sonarer, ekkolodd og kamera og som kan opereres helt ned til 6000 meters dybde.
Knut Sivertsen visste med en gang hvilket fly det måtte være snakk om.
− Min teori er at motorene fortsatte å gå etter at V2 begynte å synke. Propellene har rett og slett funksjonert som propeller – og det er årsaken til at vraket ligger flere kilometer unna stedet hvor flyet ble senket», sier han.
Blir på havbunnen
Marinens bilder viser omrisset av flyvraket på 318,7 meters dyp, 1,5 nautisk mil nord for Østmarktangen lykt. Men det var dårlig med detaljer på opptakene, for dronene må under slike oppdrag holde seg så langt over havbunnen at de ikke støter sammen med skipsvrak. Avstanden til vraket ble dermed for stor.
Men da et team fra Blueye Robotics i Trondheim sendte ned firmaets ultramoderne utstyr for lokalisering og fotografering av vrak på store dybder, kom detaljer frem i overflod. I løpet av fjoråret var karene flere ganger nede ved vraket av V2.
Sikten på stedet er lav, men bildene viser tydelig at naturen i løpet av 80 år har tatt over. Inne i vraket har dronen tatt bilder av både fisk og andre skapninger som åpenbart holder permanent til der.
BV-222 Wiking V2 ligger i flere deler på havbunnen – om lag en halv meter nede i mudderet. Flykroppen er brukket i to og halen ligger 250 meter unna. Alle seks motorer sitter fortsatt fast på vingene.
Selv om BV-222 Wiking V2 faktisk var sin tids største flymaskin – og at det ikke finnes andre eksemplarer av de totalt 12 som ble bygget ferdig – er det lite sannsynlig at vraket noen gang vil bli hevet. Å få delene opp fra slik dybde, ville kreve store ressurser og bli så dyrt at ingen museer kommer til å så mye som overveie muligheten.
Vrak nummer to
Marinens folk har også lokalisert det hittil ukjente vraket av en Henkel HE-115 – på 253 meters dyp rett utenfor Trondheim sentrum.
Flyet ble i april 1940 skutt ned under forsøk på landing. Også der har folkene fra Blueye Robotics flere ganger vært nede med sitt spesialutstyr, utviklet sammen med forskere og eksperter fra NTNU.
