Mirakelet
Hans (20) ga opp mens flyet styrtet mot bakken. Så skjedde det utrolige
Hans Ingemar Bladh (20) hadde større hell enn kanskje noen flyger før ham: − Jeg pleier å erte dem med at jeg har verdensrekorden.
Med knekkede vinger og innmurt i gips og bandasjer lå militærflygeren Hans Ingemar Bladh (20) på kirurgiske avdeling på Ängelholm sykehus i Skåne. Til tross for den langtekkelige og kjedelige tilværelsen klarte han å beholde humøret.
Den unge flygeren kunne skimte et lite gløtt av den blå himmelen som engang var hans tumleplass, og han kunne også høre den hvislende lyden hver gang en flygende tønne – en svensk SAAB-29-jager – raste over taket. Han kunne ha vært der oppe, var det ikke for dette uhellet. Skjønt i grunnen må man vel heller kalle det hell. Han var jo i live!
Ingemar styrtet med en «flygende tønne». Prisen han betalte var høy. Han mistet venstre fot og fikk kompliserte brudd i høyre arm og ben. Armen var så ille tilredt at legene måtte sette inn en stålskinne for at den skulle få sin fulle bevegelighet tilbake. Han hadde gjennomgått en rekke operasjoner, og flere ventet.
Merkelig nok var den lange, magre gutten likevel i stand til å føle takknemlighet. Det kunne gått verre. Han kunne vært død. Han hadde hatt større hell enn kanskje noen flyger før ham. Han pleide å spøke om det når kameratene kom og besøkte ham, men det var en bitter spøk.
– Jeg pleier å erte dem med at jeg har verdensrekorden, ja, jeg tror faktisk det er sant også.
Jagerflyet eksploderte
Den 16. november 1953 eksploderte Ingemars «tønne» i tusen småbiter etter at den styrtet i en åker. Vrakdelene regnet over et stort område. Da det nærmeste øyenvitne, gårdbrukeren Hugo Thörn, nådde frem til ulykkesstedet, kunne han ikke finne andre spor etter flygeren enn en sko.
– Først så det ut som om flyet skulle kollidere med kirken eller gamlehjemmet, men flygeren unngikk så vidt de to bygningene. Plutselig la han om kursen og kom rett mot huset vårt. Jeg var sikker på at han ville treffe. Men så forandret han igjen kurs og klippet over den elektriske jernbaneledningen. Jeg sto ikke langt derfra og løp så fort benene kunne bære meg for å unngå ledningen som kom piskende.
Flyet fortsatte rett i åkeren, rev opp en masse jord og eksploderte med et voldsomt brak. Luften var full av flydeler. Et uhyggelig syn.
Så fort delene var havnet på marken, styrtet jeg bort for å se om det var noe jeg kunne gjøre for flygeren. Etter en stund fant jeg en sko et stykke bortenfor. Men ingen flyger.
Så kom en av naboene løpende og vi fortsatte letingen i retning av halmstakken. Merkelig nok har det aldri vært noen halmstakk der før. Hverken i min eller i min fars tid, den har alltid vært plassert meget nærmere gården. Men i år hadde jeg foreslått at vi skulle flytte den og treske i utkanten av åkeren, på den måten ville det ikke blåse så mye rusk innover gården.
Vi hørte jamring fra halmstakken. Det blinket i metall. Vi hadde funnet flygeren. Han var havnet mellom to halmballer og det var hans lykke, for hadde han havnet midt i en av dem, var halmen nå så hardt presset at han ville blitt knust. Han satt godt og vel en meter inne i stakken. Vi begynte å grave i halmen og fikk hjelp av flyambulansens personale og flylegen Ove Löfberg, som var kommet til.
De var blitt oppholdt ved jernbaneovergangen fordi lysene viste rødt etter ulykken. Vi fikk signalisert til dem at veien var klar. De hadde observert havariet fra flytårnet på Barkaby og slo alarm i samme øyeblikk som flyet gikk i bakken.
Ulykken skjedde under en landingsøvelse. Bladh kom skjevt inn, og forsøkte å redde seg ved å vinne høyde.
− Husker ingen ting.
Ingemar Bladh vet ikke annet om dette enn det han er blitt fortalt. Hukommelsen hans sluknet fullstendig der han raste mot fortapelsen og klippet strømledningen for ekspresstoget mellom København og Oslo. For å få togtrafikken unna i de neste timene ble det satt inn diesellokomotiv.
Halmstakken som så villig tok imot Bladh da han ble slengt 160 meter av gårde var ikke det eneste som reddet ham.
– Flyet mitt ble helt knust ved det voldsomme støtet mot den frostharde jorden. Katapulten hadde ingen mulighet til å virke, jeg var ikke høyt nok til å hoppe ut i fallskjerm. Men det underlige var at stolen løsnet helt av seg selv − med fundament og alt, og jeg fór av sted, spent fast til stolen.
– Jeg kunne ikke gjøre noe hverken fra eller til. Antagelig ble jeg slengt baklengs gjennom luften, hvilket bidro til å redde livet mitt. Seteryggen beskyttet hodet og ryggen. Det var armene og bena det gikk verst ut over.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Kamp for å redde livet
Ingemar ville likevel ikke vært til å redde om ikke hjelpen var kommet så snart frem. Militærlegen Ove Löfberg var blant de første på ulykkesstedet. Kampen for å redde den unge flygeren virket håpløs. Bortsett fra de fysiske skadene, som var store nok, hadde gutten fått et fryktelig sjokk som satte ham i virkelig livsfare.
Antisjokkbehandlingen begynte umiddelbart da han kom frem til sykehuset. I en time fikk han blodoverføringer og sprøyter av doktor Löfberg før han ble sendt videre til det sivile sykehuset i Ängelholm. Her overtok overlege Sjöström.
Ingemar våknet allerede samme ettermiddag som han var kommet inn på sykehuset. Det første han så var farens ansikt. Han hadde fløyet fra Stockholm til Ängelholm så fort han ble varslet om ulykken. Han fikk lov til å besøke sønnen i korte stunder av gangen. Og slik føyet den ene uken seg til den andre mens Ingemar ble liggende på sykehuset.
Selvfølgelig gikk han dramatisk ned i vekt, og appetitten var heller ikke som den burde være.
Les også: (+) Den utrolige historien om da norske Arne (21) stjal et jagerfly
«Jeg ligger her og tenker.»
– Jeg ligger her og blir forstandig, sa Ingemar rolig og nøkternt.
– For første gang i mitt liv har jeg fått anledning til å tenke over saker og ting som jeg tidligere ikke har skjenket en tanke. Jeg har lovet meg selv at når jeg engang kommer på bena igjen, hvor lang tid det enn vil ta, så akter jeg ikke å kaste bort tiden på bagateller.
– Det har også gått opp for meg her jeg ligger og stirrer i taket, at jeg har så uendelig meget å være takknemlig for. Religiøs? Nei, det er jeg nok ikke. Iallfall ikke i vanlig forstand. Kampflyging og religion går vel ikke godt sammen …
På bordet ved sengen sto en radio som han hadde fått av sine venner. Og på apparatet var værelsets eneste pyntegjenstand, en tøydukke som forestilte en flyger med fallskjerm på ryggen.
– Gave fra en kusine, fortalte Ingemar, og sendte dukken et ømt øyekast.
Til værs igjen
Ingemar hadde bare fått fly sin kjære «tønne» fem ganger før det smalt. Nå drømte han om det umulige: Å kunne fly igjen.
Det tok halvannet år før han var tilbake i tjeneste i flyvåpenet. Han tok artium på forsvarets gymnas. Og undrenes tid var ikke over. Kort tid etter satt han atter bak spakene. Han måtte bruke stokk for å komme seg inn og ut av cockpiten, og det var flytyper han ikke kunne mestre da de forutsatte at man manøvrerte med begge bena, og han hadde bare ett. Men drømmen fra sykehussengen gikk uansett i oppfyllelse. Han var pilot igjen.
Hans Ingemar Bladh flyttet etter hvert til Halmstad. Der døde han i desember 2011, 78 år gammel.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
SAAB 29 Tunnan
Den flygende tønnen plasserte svensk flyteknologi i verdenstoppen.
Introdusert i 1951, produsert frem til 1976. Den lille tjukkasen kunne måle seg med både amerikanernes F-86 Sabre og russernes MiG-15. Den satte dessuten to verdensrekorder i hastighetsflyvning (i 1954 og 1955).
Flytypen var utsatt for mange ulykker. En tredjedel av de 661 maskinene som ble produsert gikk tapt i totalhavarier, og det kostet 99 piloter livet.
Men til det må sies at konstruksjonen og teknologien var ny,og det tok sin tid å beherske den.
Men hovedårsaken til de mange ulykkene var Sveriges fokus på å holde landet nøytralt under den kalde krigen. Det var nødvendig å gjennomføre hyppige og realistiske krigsspill fordi man var overlatt til seg selv.
Det ga dem en fordel i forhold til Nato-landene. Det svenske flyvåpenet øvde helt ned til 20 meter over land og 10 meter over vann. Man utkjempet også svært realistiske luftkamper under krevende forhold, og kollisjoner var ikke uvanlige.
I årene 1961–1963 tjenestegjorde et antall «tønner» for FN i Belgisk Kongo, og viste seg da som et fremragende kampfly.
