Første nordmenn på Mount Everest
Ola Magne kom aldri lenger enn 100 meter fra toppen av Mount Everest. Her forklarer han hva som skjedde
Ola Magne Einang var 100 meter fra å være en av de første nordmennene på toppen av Mount Everest, men omstendighetene gjorde at han ble den eneste fjellklatreren i Næss-ekspedisjonen som ikke nådde toppen.
Den 19. april 1985 våknet Ola Magne Einang og hans medklatrere, Ralph Høibakk og Håvard Nesheim, 8000 meter over havet i Leir 4 på vei til Mount Everest. Leir 4 er siste stopp før de siste drøye høydemeterne til det 8849 meter høye fjellet skal overvinnes.
Klarer de det, blir disse tre de første nordmennene til å bestige verdens høyeste fjell.
Klokken er «midt på natten» og Leir 4 i Sydskaret omtales ofte som det mest ensomme og forblåste sted på jorda. Søvn blir det nok lite med.
De som overnatter i Leir 4 sover med oksygenmasker. Komforten er bare sånn passe, og tankene kverner nok om det som skal skje.
Rikmannsdrøm
At tre nordmenn og et team sherpaer lå spente i teltene sine denne natten, skyldes ene og alene én manns drøm og syv år med planlegging. Det hele startet med den nå avdøde forretningsmannen Arne Næss Jr.
I boken «Drømmen om Everest» beskriver Næss Jr. hvordan Everest vokste frem som et mål mens han oppholdt seg på det som vel må kunne beskrives som en motpol til Mount Everest: En sydhavsøy i Polynesia.
Lite søvn
Syv år etter at Næss Jr. kjente på dragningen mot «noe mer», lå altså Ola Magne, Ralph og Håvard og ventet på at de skulle starte på den aller siste etappen.
Næss selv var veldig klar over farene som var forbundet med ekspedisjonen.
«Mens oksygenet hveste, teltkameratene peste, vinden ulte og teltbardunene summet, begynte Everests historie å vandre gjennom hodet mitt. Jeg var rett og slett skremt», skriver Arne Næss i sin bok «Drømmen om Everest», om da han selv lå i Leir 4.
Den høyeste leiren på vei mot Mount Everest.
Leir 4 ligger på drøyt 7900 meter over havet i Sydskaret mellom Mount Everest og nabofjellet Lhotse.
Gjennomsnittstemperaturen i leiren er minus 31 grader i april måned, så det bidrar til å gjøre trivielle operasjoner, som et dobesøk, til et mareritt. Det var vel også en av grunnene til at Arne Næss og sherpaen han delte telt med brukte tekjelen som tisseflaske – i mangel av noe bedre.
– Jeg har problemer med å huske hva jeg tenkte, men antar jeg tenkte at det hadde vært godt med noen flere timer i soveposen. Vi hadde jobbet hardt med å komme oss opp, vi hadde etablert leiren og vi hadde båret til dels store steiner for å forankre teltet vårt, sier Ola Magne Einang.
– Knapt 100 meter fra toppen måtte dere snu. Hva skjedde?
– Da vi startet å gå, var været fint, og da vi kom opp på Sydøstryggen, kom sola over tinder og fjell både i Tibet og Nepal. Men så begynte det å trekke inn skyer med stor hastighet. Disse jetstrømmene trekker noen ganger ned på toppen av Everest. Vinden økte på, og da vi kom til Sydtoppen, hadde Ralph funnet ut at dette ikke gikk og snudde. Håvard og jeg forsøkte litt til, men måtte bare gi opp, sier Einang, som tror risikoen for at de hadde «blåst av eggen og havnet i Tibet og Kina» hadde vært rimelig stor dersom de hadde fortsatt.
19. april, første forsøk:
Ola Einang, Ralph Høibakk og Håvard Nesheim. Sammen med sherpaene Ang Rita og Pemba Dorje. De må snu 100 meter fra toppen.
21. april, andre forsøk:
Bjørn Myrer Lund, Chris Bonington og Odd Eliasen med sherpaene Pertemba, Dawa Nuru og Ang Lhakpa nådde alle toppen og de to norske blir de første nordmennene på toppen.
22. april, tredje forsøk:
Arne Næss, Stein P. Aasheim, Kjell Torgeir Stokke (mål om Leir 4). Forsøket endte på Leir 3 i Lhotseveggen der de lå værfaste i to døgn.
29. april, fjerde forsøk:
Arne Næss, Ralph Høibakk, Håvard Nesheim og Stein P. Aasheim sammen med sherpaene Pemba Dorje, Ang Rita, Chowang Rinzig og Sundhare når alle toppen.
Tidlig med
Einang dukket tidig opp i bevisstheten til Næss. Einang deltok på Numbur-ekspedisjonen og var tidlig en del av Everest-laget.
– Jeg var glad i snø, is og klatring – og en del som kjente meg for det. I tillegg kjente jeg professor Arne Næss og Nils Faarlund godt, så jeg regner med at navnet mitt dukket opp der. Nils og «gamle Arne» viste at jeg var seig, kunne holde ut lenge og bære nesten hva som helst. Jeg er kort og brei, og kan lastes med mye, ler Einang.
Han brukte ikke lang tid på å takke ja da Næss spurte om ham ville være med på ekspedisjon.
– Etter en øl, så hadde jeg bestemt meg, sier Einang.
Etter Numbur-ekspedisjonen var Ralph Høibakk selvskreven. Einang ble spurt rett etter Numbur.
Deretter valgte Næss ut Odd Eliassen, Bjørn Myrer Lund, engelskmannen Chris Bonington, Håvard Nesheim og Stein P. Aasheim. I tillegg ble Christian Larsen med som sjef for hovedleiren og Kjell Torgeir Stokke som lege.
Holdt fortet
Etter det første forsøket, blir det til sammen gjort tre støt mot toppen – og ekspedisjonen nådde toppen med to grupper. Av klatrerne var det kun Ola Magne Einang som ikke kom til toppen.
«Det sprang i øynene at Ola Magne Einang fra det første laget ikke skulle være med. Han hadde trukket seg frivillig, med mageproblemer som begrunnelse (…). Einang trakk seg for å la de andre få sjansen. Men han tilbød seg å holde Brefallet åpent til kameratene kom tilbake», skriver Næss i «Drømmen om Everest».
Einang ofret seg for laget.
– Da må vi gå litt tilbake. Før turen ble vi intervjuet av Aftenposten, og jeg sa at for meg var det å stå på toppen ikke det viktigste, men å klatre og bo i fjellet. Vi etablerte leir, la tau i Lhotseveggen, bar ekstra oksygen til Sydøstryggen. Vi var lenge oppi der. Det var det store for meg, sier Einang også i dag.
– På det andre forsøket kunne jeg ha vært med. Tingen var at vi alle var plaget med Giardia, magetrøbbel. Ikke bare litt – jeg hadde smak av råtne egg i halsen og ting eksploderte i alle retninger. Før vi skulle opp fikk jeg en runde med dette, og måtte avvente.
Farlig, men flott tiger
Fasiten ble at Ola påtok seg ansvaret med å holde Brefallet åpent. Brefallet er kanskje det aller farligste strekket på hele turen.
– Ralph beskrev det som en tiger. Utrolig vakker, men livsfarlig. Breen i Brefallet har stor hastighet. Det året var det også lite snø og mye is, noe som ikke gjorde det lettere, sier Einang, som likevel sier det var noe av det flotteste han jobbet med.
Ikke mange andre har oppholdt seg så lenge og så ofte i det beryktede Brefallet som Einang.
– De fleste ønsker nok bare å gå det en gang, men jeg har notert at jeg var opp og ned 16 ganger. Ikke alle turene helt til toppen riktignok, sier den erfarne fjellmannen.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
God stemning og god leder
Everest-ekspedisjonen ble en suksess. Einang bekrefter at stemningen var god selv om stresset og presset ofte er stort på verdens høyeste fjell.
– Stemningen var faktisk det. Det var god stemning hele veien og ingen store konflikter. Det var ingen som prøvde å presse seg frem på bekostning av andre, forteller Einang.
I boken «Drømmen om Everest» fremstiller Arne Næss seg som en inkluderende leder, som også tar godt vare på mannskapet. Det kan Einang underskrive på.
– Arne var en meget god leder. Man kan sikkert si mye om Arne som forretningsmann, men som leder av en ekspedisjon var han meget behagelig. Han tok alle med på råd og det var en fin stemning, sier Einang, som i dag kun har gode minner om Arne Næss, som dessverre døde i en klatreulykke i Sør-Afrika i januar 2004.
I dag kan alle som har penger kjøpe seg en tur til Mount Everest. Antall forsøk på å bestige verdens høyeste fjell har eksplodert de siste 30 årene.
Bilder fra de seneste årenes klatresesong på Everest viser mennesker som står i kø ved Hillary Step i dødssonen. Klatrere gjør nærmest hva som helst for å kunne vise til at de har besteget Mount Everest.
Over 20 personer mistet livet i den tynne luften på Everest i 2019. Flere og flere roper et varsko om forholdene oppe i dette vakre, men nådeløse fjellmassivet. Søppel, avføring, og lik som ligger i telt eller som avdekkes langs ruten når snø smelter.
Dette er langt fra Einangs opplevelser på Everest, men han hadde en ubehagelig opplevelse i Lhotseveggen.
Les også: (+) Felte over 700 isbjørner: – Han skjøt moren og spiste kjøttet mens han matet ungen med sirupsvann på flaske
– Vi klatret jo alt selv, og la opp faste tau. Lhotseveggen er drøyt tusen meter og er en lang og nokså bratt oppstigning. Særlig den første delen er bratt og består av mye hard is. I tillegg gjør sola at det utover dagen faller stein nedover veggen, sier Einang og fortsetter:
– Håvard, Ralph og jeg brukte en hel dag på å komme oss opp de første 15 meterne. Dagen etter var det bare Ralph og jeg i veggen. Vi jobbet med å sette opp tau til Leir 3. Vi måtte kaste oss til side når det kom stein hylende ned veggen. I tillegg var det noen svarte alpekråker som lekte seg ved å falle ned veggen og skremme oss. Det var til tider vanskelig å vite hva som var stein og hva som var fugl. Det var likevel en flott opplevelse, selv om det var en tung jobb med alle tauene på over 7000 meters høyde, sier Einang.
Les også (+): Funnet med knuste kropper i ødemarken: Hva som skjedde med de ni unge turgåerne er fortsatt en gåte
Tvangspensjonert
I sommer ble Ola Magne Einang pensjonist etter et langt liv som lærer. Mange har fått nyte godt av sunnmøringens kunnskaper innen friluftsliv, klatring, skred og sikker ferdsel i naturen.
– Det viktigste er ikke å gjøre noe eller lære noe når man er ute, men å ta inn over seg de unike opplevelsene man får. Enten det er når man ligger i Leir 4 på Everest eller padler i kajakk i Norge, sier den nypensjonerte fjellkaren – som tross pensjoniststatusen alt har nye oppdrag på gang. Sofaen får vente.
Vil du vite enda mer? Her kan du høre Villmarkslivs podcast der Einan er gjest
Denne saken ble første gang publisert 26/10 2022, og sist oppdatert 09/11 2022.
