verdens mest isolerte øy
Norske Kari fulgte drømmen – flyttet til verdens mest isolerte øy
En spillefilm fikk norske Kari til å pakke snippesken og oppsøke en av verdens mest avsidesliggende øyer – kjent for verdenshistoriens mest omtalte mytteri.
Hadde det ikke vært for mytteriet på HMS «Bounty» i 1789, verdenshistoriens kanskje mest omtalte skipsmytteri, hadde neppe Kari Boye Young og en håndfull andre mennesker fått oppleve drømmen om å bo på verdens mest isolerte øy.
For det hevder mange at nettopp Pitcairn er, beliggende i Stillehavet mellom Tahiti, New Zealand og Sør-Amerikas vestkyst. Men ikke akkurat i nærheten av noen av dem.
Det er 6600 kilometer til Panama i øst. Tahiti i nordvest ligger vesentlig nærmere, men avstanden er allikevel voksne 2170 kilometer. Det er 400 kilometer lenger enn mellom Lindesnes og Nordkapp i luftlinje.
– Det tar to dager med båt over åpent hav til nærmeste øy som har flyplass, Mangareva i Fransk-Polynesia, sier Kari Boye Young (75) til Vi Menn.
Båttur direkte til Tahiti eller New Zealand tar alt fra noen dager til over en uke.
For de første som bosatte seg på denne øya midt ute i Stillehavet var beliggenheten perfekt. Noe de hadde lett etter. De var nemlig mytterister fra HMS «Bounty», på flukt fra britiske myndigheter.
Flyttet tilbake
Kari Boye Youngs reise til Pitcairn startet med filmen «Mytteriet på Bounty» fra 1935 med Clark Gable i rollen som Fletcher Christian. Drømmen om den sagnomsuste øya ville ikke slippe tak. Den lange reiseveien fra Norge til andre siden av kloden var intet hinder.
Hun ankom Pitcairn i 1973 og oppholdt seg først noen måneder på øya. Forelskelsen var total. I 1975 flyttet hun til Pitcairn permanent. Denne gangen falt hun ikke bare for øya, men også for lokale Brian.
Kari og Brian giftet seg og fikk barn. Livet på Pitcairn var rolig og fint for familien. I 1982 skrev hun boken «Den siste mytterist» som solgte i flere tusen eksemplarer hjemme i Norge.
– I 1995 flyttet vi til New Zealand slik at barna våre kunne fortsette skolegangen og gå på universitetet, forteller Kari til Vi Menn.
Men lengselen etter den fredfulle tilværelsen på øya i havgapet der alle kjente alle, der man levde av jordbruk og fiske og nøt rolige dager, ble mer og mer påtrengende. Huset deres sto jo der fremdeles. I 2007 flyttet Kari og Brian tilbake til Pitcairn.
– Men i 2015 flyttet vi til New Zealand igjen, denne gang for godt. Det ble ensomt uten fysisk kontakt med barna våre, annen familie og venner. I tillegg savnet vi tryggheten som tilgangen på skikkelig medisinsk hjelp og sykehus gir. Vi blir tross alt ikke noe yngre, sier hun.
Bare 40 igjen
Kari forteller at det per dags dato bare er litt over 40 innbyggere igjen på Pitcairn. De aller fleste bor i øyas eneste «tettsted», Adamstown. I tillegg er det cirka ti såkalte outsiders – som er benevnelsen øyboerne bruker på ikke-øyboere som bor på øya for en periode – som politi, lege, sosialarbeider, administrator og lærer – alle med partnere.
– I gamle dager var det bare lærer og pastor med familie, forteller Kari.
– Øya har en sykestue, men legen er ikke kirurg og pasienter blir vanligvis sendt til Tahiti eller New Zealand for operasjon og behandling.
Pub og takeaway
Da Pitcairn fikk internettforbindelse i 2002, fikk turistene øynene opp for øya, tross den lange reiseveien.
– Før pandemien kunne opptil 12 turister ankomme med båt av gangen. De ble værende fra noen dager til et par uker, sier Kari.
Feil mann utpekt som mytterist
Fletcher Christian skal ha vært en noe motvillig mytterist.
Førstestyrmann Fletcher Christian er i ettertid blitt nevnt som hjernen bak mytteriet på MHS "Bounty". Kari og Brians sønn, Timothy, har imidlertid betvilt påstanden. Han har studert historie ved universitetet i Auckland og brukt mye tid på å snakke med andre etterkommere og saumfare skriftlige kilder om det mye omtalte mytteriet. I et intervju med Vi Menn (nr 43/2008) uttalte han at det trolig var våpenansvarlig Charles Churchill som var hovedmannen bak mytteriet.
– Fletcher Christian ønsket i utgangspunktet ikke mytteri. Det var Churchill som planla og trakk i trådene, uttalte Timothy Boye Young til Vi Menn.
Du finner saken på vimennpluss.no
Våren 2022 åpnet myndighetene igjen for turisme til Pitcairn. Siden det ikke finnes hoteller på øya, må overnatting ordnes privat.
– Dette kan ordnes via den offisielle turistsiden, opplyser Kari.
Den lokale puben har vært et populært samlingspunkt i en årrekke.
– Fra slutten av 1960-tallet har øya dessuten hatt egen matbutikk, forteller Kari og legger til at forsyninger kommer med båt fra New Zealand.
– Enkelte familier selger dessuten pizza og andre retter som takeaway.
To jobber hver
Jordsmonnet er fruktbart og øyboerne lever av å dyrke frukt og grønnsaker som bananer, vannmelon, bønner og kokosnøtter. Honning produseres og fiske er rikt. Byttehandel utgjør en stor del av økonomien. Dessuten er salg av håndverksarbeider til turister samt salg av frimerker og mynter viktige inntektskilder. Pitcairn mottar også subsidier fra den britiske stat.
– Alle her på øya har minst to jobber hver, uttalte øyboer Pirate Pawl i et intervju med Vi Menn i 2012.
Les også: (+) Thor Heyerdahl satte himmel og jord i bevegelse da han så statuen – så gjorde han en uventet oppdagelse
Da jobbet han både som havnearbeider og postfunksjonær. Pirate Pawl, hvis virkelige navn er Warren Pawl, driver nå Pitcairns eneste pub, Whale's Tooth Inn.
Livet til mytteristene som inntok Pitcairn i 1790 ble alt annet enn lykkelig. I senere år har imidlertid Pitcairn fremstått som et rolig sted der folk har levd i harmoni med hverandre. En øyboer skriver på et nettforum at samholdet øyboerne imellom er sterkt og at alle bidrar til arbeidet. Eventuelle uenigheter løses minnelig til fellesskapets beste.
– Under mine år på Pitcairn opplevde jeg ikke åpent fiendskap mellom noen, sier Kari.
Pitcairn har imidlertid ikke bare vært et isolert paradis i nyere tid.
Overgrepssaken rystet øya
I 2004 ble en overgrepsskandale rullet opp. Flere av øyas voksne menn, inkludert borgermester Steve Christian, ble under en rettssak i regi av britiske myndigheter dømt til alt fra samfunnstjeneste til fengselsstraffer for seksuelle overgrep mot mindreårige jenter. Flere av forholdene gikk mange år tilbake i tid.
Britiske myndigheter fikk imidlertid sterk kritikk for sin håndtering av saken. Flere mente at øyboerne ikke burde vært dømt av britisk lov fordi de anser seg for å være et eget land med egen kultur.
Det ble også pekt på at polynesiske kvinner blir tidligere kjønnsmodne enn i Vesten, at forholdene dermed ikke kunne vurderes og dømmes med vestlige øyne, og at man heller ikke kunne dømmes for noe som i århundrer hadde vært vanlig praksis.
Borgermester Steve Christians kone Olive var en av flere kvinner på øya som tok mennene i forsvar og hevdet at frivillig sex mellom mindreårige jenter og voksne menn hadde vært akseptert i polynesisk kultur siden 1790-tallet.
– Rettssaken holdt på å knekke hele øysamfunnet, men vi har reist oss igjen, uttalte Pirate Pawl til Vi Menn i 2012. Han var ikke selv ikke blant de tiltalte.
Saken medførte at øyboerne i 2010 ble gitt større grad av selvstyre.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Flytter ikke tilbake
Tilbake til 2022. Selv om Kari levde drømmelivet på Pitcairn, er det å flytte tilbake ikke aktuelt.
– Mannen min og jeg er blitt for gamle til å reise frem og tilbake. Vi blir nok boende på New Zealand, slår Kari fast før hun avslutter med å si at hun fortsatt har varme følelser for sitt hjemland Norge. Norsk prater hun fortsatt flytende, og barna likeså.
– Normalt er jeg i Norge årlig for å treffe familie og venner, sier hun til Vi Menn.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Kilder: The Guardian, government.pn, visitpitcairn.pn, quirkycruises.com, Det australske marinemuseet, viover60.no og vanityfair.com
Mytteriet på «Bounty»
I 1789 befant det tidligere handelsskipet HMS «Bounty», som Royal Navy hadde kjøpt og utrustet for ekspedisjon, seg på Tahiti for laste brødfrukt som skulle bli billig, men næringsrik, mat for slavene på sukkerplantasjene i Britisk Vestindia. «Bounty» ble værende på Tahiti i fem måneder i påvente av at brødfrukten skulle bli moden, og store deler av mannskapet knyttet bånd til særlig den kvinnelige delen av lokalbefolkningen. Kaptein på «Bounty», William Bligh, var kjent for sitt strenge regime om bord. Mannskapets mangel på disiplin på Tahiti skal ha frustrert ham, og han gjengjeldte med skånselsløse straffemetoder. Offiserene ble ydmyket etter beste evne, noe særlig førstestyrmann Fletcher Christian fikk merke.
Da «Bounty» heiste seil igjen 1. april 1789 var kimen til mytteri sådd. 28. april tok en liten gruppe væpnede menn, anført av Fletcher Christian, seg inn på lugaren til kapteinen. Etter en kortvarig kamp, tvang mytteristene Blight, samt 18 av mannskapet fortsatt lojale mot ham, over i en lettbåt før de selv tok over HMS «Bounty».
Mytteristene forsøkte først å slå seg ned på Tubuai i Fransk Polynesia, men urbefolkningen var så fiendtlig innstilt at inntrengerne måtte gi opp forsøket. Turen gikk tilbake til Tahiti der en andel mytterister hoppet av. Tahiti var imidlertid ikke noe blivende sted dersom man ville unngå den britiske domstolens lange arm. De ville garantert bli funnet, noe som ble forsterket av at Bligh og mesteparten av hans mannskap, ved mesterlig sjømannskap, nådde Timor etter 47 dager på havet i åpen båt.
Fletcher Christian, menn fortsatt lojale mot ham, samt 26 polynesiere, dro videre på jakt etter et sted som lå utenfor det britiske imperiets rekkevidde. De endte på en øde øy, senere kjent som Pitcairn. «Bounty» ble tømt og satt i brann.
Det ble imidlertid ikke noen lykkelige omstendigheter på Pitcairn. Interne stridigheter og sjalusi skapte ondt blod. I 1793, bare tre å etter å ha slått seg ned på øya, ble Fletcher Christian og fire andre mytterister drept av polynesiske menn. I 1800 var det bare John Adams igjen. Han ble øyas patriark og brukte bokstavtro kristendom til å stabilisere forholdene.
Hva som hadde skjedd med «Bounty», samt Pitcairns eksistens, ble kjent i 1808 da den amerikanske hvalfangstskuta «Topaz» tilfeldigvis gjorde et opphold utenfor øya. Da de britiske krigsskipene HMS «Briton» og HMS «Tagus» dukket opp seks år senere, lå det an til at John Adams dager var talte. Men britiske styresmakter var så imponert over John Adams' religiøse innflytelse på det lille samfunnet, som besto av kun 40 personer, at de besluttet å ikke straffeforfølge ham for hans rolle i mytteriet. Adams døde i 1829.
