var smartere enn de fleste
Norskættede Douglas overlevde krigen ved å spille dum
Da norskamerikaneren Douglas Brent Hegdahl ble tatt til fange under Vietnamkrigen, lurte han fangevokterne sine trill rundt. Ved å spille dum fikk han gå fritt omkring og samlet uvurderlige opplysninger og utførte sabotasje.
Douglas (Doug) Brent Hegdahl våknet av de kraftige salvene fra de svære fem- og åttetommers kanonene. Den norskættede 20-åringen var dekksmannskap om bord på den amerikanske krysseren USS Canberra som lå i Tonkin-bukten utenfor Vietnam.
Nysgjerrig på hva som foregikk, grep han de sterke brillene sine og ruslet ut på dekket for å se hva som foregikk.
6. april 1967 var fortsatt mørk, og Hegdahl var ikke helt våken.
Sekunder senere lå unggutten og kavet i sjøen ute på det åpne havet, blåst over bord av trykkbølgene fra kanonsalvene.
– Jeg kan ikke fortelle deg hvordan jeg falt fra skipet mitt. Alt jeg vet er at jeg gikk opp på dekk. Det var mørkt og de skjøt, og det neste jeg husker var at jeg lå i vannet, sa Doug mange år senere.
Svømte for livet
Ingen av de andre av mannskapet på krysseren oppdaget at den unge aspiranten ble feid over bord. Det gikk hele to dager før han ble meldt savnet. Og da regnet alle med at han ikke lenger var i live. En minneseremoni ble gjennomført for gutten som knapt hadde rukket å gjøre seg kjent om bord på fartøyet.
Unggutten var vokst opp i Sør-Dakota og hadde ikke sett havet før han meldte seg frivillig til marinen. Men han var en dyktig svømmer, og han var en kraftig kar.
Hegdahl svømte rundt og trådde vannet i nærmere 12 timer før han ble oppdaget av mannskapet på en fiskebåt. Fiskerne tok seg av ham til de kom i land, og Hegdahl ble overlatt til nordvietnamesiske soldater.
To dager senere befant han seg i Hoa Lò, det beryktede fengselet i Hanoi, i dag er bedre kjent som Hanoi Hilton, hvor amerikanske fanger ble brutalt torturert under år med fangenskap.
De fleste som ble holdt fanget der var jagerflyvere som var blitt skutt ned og tatt til fange. Den mest kjente var trolig John McCain, som senere stilte som presidentkandidat i USA, men tapte for Barack Obama.
Noen av fangene satt både syv og åtte år bak murene i anstalten som ble bygget av franske kolonialistene i Indokina på slutten av 1880-tallet. Å bli «innlosjert» i en av cellene der på ubestemt tid, lovet ikke godt for de det gjaldt.
Satset «trygt»
Douglas Brent Hegdahl ble født den 3. september 1946 i byen Clark i Sør-Dakota i Midtvesten. Begge foreldrene stammet fra norske innvandrerfamilier, og Hegdahl og hans to brødre vokste opp, bodde og jobbet på et hotell som foreldrene hans kjøpte og drev i hjembyen.
Lokalbefolkningen ga stedet tilnavnet «Hegdahl Hilton,» et ironisk frempek til det Doug skulle komme til å oppleve.
Doug var ikke noe skolelys, men han var leken, flink til praktisk arbeid, en god svømmer og litt av en spøkefugl. Drøyt 19 år gammel gikk han ut av high school. Familien regnet med at han ville bli innkalt til krigstjeneste i Vietnam. Moren overbeviste Doug om å søke seg til marinen og begrunnet det med at det ville være tryggere enn å bli sendt ut i kamp på landjorda.
Så da militære myndigheter henvendte seg til 19-åringen, var saken klar. Douglas ble innrullert i United States Navy.
Det var ingen verdensvant kar som tok på seg uniformen. Hegdal spøkte senere med at da han dro i marinen hadde han ikke vært lenger øst enn til onkelens melkerampe i Glenwood i Minnesota og ikke lenger vest enn tantens hus i Phoenix i Arizona.
Nå fikk han en mulighet til å se mer av verden.
Etter trening i San Diego, ble Hegdahl sendt om bord på USS Canberra i februar 1967. Der hadde han bak seg to måneders tjeneste da han en morgen befant seg svømmende rundt i Tonkinbukta.
Systematisk dumskap
Vel inne bak murene i Hoa Lò måtte Hegdahl gjennom en serie tøffe avhør. Offiserene som ledet avhørene trodde naturlig nok ikke på forklaringen om at han var blåst ufrivillig over bord. De mente at han måtte være CIA-agent, eller spesialsoldat i et hemmelig oppdrag.
Douglas bestemte seg der og da for å spille dum.
Han lot som om han ikke forsto noe av det vietnameserne fortalte ham, eller ville ha ham til å gjøre. Da han ble bedt om å skrive erklæringer der han tok avstand fra USAs krigføring, sa han seg straks villig. Men da fangevokterne hans la penn og papir på bordet, fortalte unggutten at han dessverre hverken kunne lese eller skrive.
Vietnameserne ble sjokkert, men trodde samtidig de hadde funnet gull.
Her hadde de en perfekt kandidat – godtroende nok til å bli lurt til offentlig å støtte saken deres. De ga noen i oppdrag å lære Douglas å lese og skrive, så de kunne ha nytte av ham.
Men forsøkene hadde liten virkning. Douglas Hegdahl spilte så godt at vietnameserne til slutt ga opp.
− Nærmest imbesil
Amerikaneren med sterke norske røtter var rett og slett for dum til å kunne brukes. Vokterne i Hoa Lò ga ham et tilnavn – fritt oversatt blir det noe slikt som «den utrolige dummingen» eller «den utrolige tosken».
Fordi han ble ansett for å være nærmest imbesil, ble Hegdahl vurdert som harmløs, og han fikk bevege seg fritt stort sett over hele fengselsområdet.
I boken «The Unlikely War Hero,» (Den usannsynlige krigshelten) skriver forfatteren Marc Leepson, selv Vietnam-veteran, at det slett ikke var åpenbart at Hegdahl ville komme godt fra å prøve å lure fangevokterne.
– Han fant på en eller annen måte ut måten å overleve på, og han gjorde det mot alle odds og lyktes mot noens villeste forventninger. Ingen vet hva de kommer til å gjøre under slike omstendigheter, og Doug, som var fra en liten by i det østlige Sør-Dakota, kom så vidt gjennom videregående. Men han var en smart fyr, og han skjønte hva som kunne fungere, sa Leepson i et intervju med The Independent.
Doug Hegdahl selv syntes ikke han hadde vært spesielt genial.
Saboterte
– Min historie må være noe av det pinligste under hele Vietnamkrigen. Jeg fant ut at jeg ikke hadde noe annet å gjøre enn å spille dum. La oss innse det, når du faller av båten din, har du mye å jobbe med, sa han i et av sine svært sjeldne intervjuer.
Doug overbeviste snart nordvietnameserne om at han var alt annet enn en CIA-spion, at han faktisk var en lavt vervet mann som ikke hadde kunnskap om noen operativ informasjon fra marinen som kunne være nyttig for dem, og at han virkelig ble blåst av dekket på skipet sitt, sier forfatter Leepson.
En av de få tingene vietnameserne mente Hegdahl kunne brukes til i fengselet, var å feie fengselsområder. Slik fikk Doug muligheter til å stikke kjepper i hjulene for dem.
Da ingen kunne se ham, fylte han drivstofftankene på fem militære lastebiler med grus og stein slik at de ikke fungerte. Én gang fylte han gasstankene til fem militære lastebiler med skitt og løv slik at de ikke skulle fungere.
Douglas ble også flere ganger tatt med ut av Hoa Lò for å vises frem i ulike nordvietnamesiske progragandaarrangementer. På disse turene lærte han seg den nøyaktige adressen til, og plasseringen av det fryktede fengselet, også det opplysninger som kom amerikanerne til nytte.
De nordvietnamesiske forsøkene på å benytte Hegdahl i propagandafilmer falt ikke spesielt heldig ut.
Under innspillingene, som gjerne foregikk i små landsbyer, med lokalbefolkningen som tilskuere og statister, lot unggutten gjentatte ganger som om han ikke forsto instruksjonene fra regissøren. Han hverken beveget seg eller snakket slik han fikk beskjed om – ofte til landsbyboernes store fornøyelse.
Doug Hegdahl spilte sin rolle som idiot så overbevisende at han fremsto for dum til å brukes som eksempel på hvor dumme amerikanerne er. Regissøren ble etter hvert så frustrert at det aldri ble noen film.
– Jeg var så rasende på propagandaen deres at det ble en personlig krig å tenke på hvordan jeg kunne rote det til, sa Hegdahl selv etter at han kom tilbake til USA.
Kommandert fri
– At en 20 år gammel gutt uten noen form for spesialopplæring gjorde dette er utrolig. Jeg tror det må være en av den mest heroiske innsatsen blant dem som ikke var i kamp under Vietnamkrigen, og jeg synes folk bør vite om det, mener Leepson.
I begynnelsen av august i 1969, etter rundt to og et halvt år i fangenskap, ville Nord-Vietnam løslate tre av Hanoi Hilton-fangene som et propagandatiltak. Hegdahl ble plukket ut.
Til å begynne med nektet han å dra, de amerikanske soldatene hadde inngått en pakt seg imellom der de var enige om at de alle skulle reise hjem sammen eller ikke i det hele tatt.
Men Douglas ble beordret av sin kommandant til å reise hjem for å dele den verdifulle informasjonen han hadde tilegnet seg ved Hoa Lò. Han fulgte ordren, og kunne dermed fortelle hele verden om de forferdelige forholdene inne i den beryktede anstalten.
Etter at han kom tilbake til USA i august 1969 fortalte den unge sjømannen alt han kunne huske om det han hadde vært gjennom. Han fortalte sine overordnede om forholdene i fangenskap og om de øvrige amerikanerne han hadde vært i kontakt med i løpet av den tiden han satt i Hoa Lò-fengslet.
Vel hjemme igjen ble en lykkelig Hegdahl gjenforent med en jublende glad familie. Foreldrene hans hadde sørget for å investere lønnen hans for den tiden han var krigsfange, og han hadde dermed penger nok til å kjøpe seg en bolig ikke langt fra stranden i San Diego, der han ville slå seg til ro.
Han fikk jobb som instruktør på Survival, Evasion, Resistance and Escape (SERE)-skolen i San Diego Bay, hvor han ifølge Marc Leepson var spesielt dyktig til å gi råd om hvordan man overlever i en fangeleir.
Douglas Hegdahl trakk seg tilbake fra SERE i 2001, og har etter det vært pensjonist i San Diego. Vi Menn har kontaktet ham for å få hans kommentar til opplevelsene hans, men han har ikke besvart henvendelsene.
Satt med presidentkandidat
De fleste som ble holdt fanget i «Hanoi Hilton» var jagerflyvere som var blitt skutt ned og tatt til fange. Den mest kjente av disse var trolig John McCain, som senere stilte som presidentkandidat i USA, men tapte for Barack Obama.
«Den 24. desember 1968 var Hegdahl til stede ved en protestantisk gudstjeneste i kinobygget, det var 41 eller 42 fanger til stede.
Hegdahl satt mellom (John) McCain og Pollock (en annen fange). McCain fortalte Hegdahl at vietnameserne hadde brukket ribbena hans på nytt i august 1968 da han nektet å skrive et brev der han bad om amnesti.
McCain fortalte også at Bruce (også en annen fange) nå var i ganske bra forfatning, selv om han på et tidspunkt hadde vært svært dårlig.»
Under avhørene i «Hanoi Hilton»-fengselet ble også Doug Hegdahl utsatt for tortur.
Også etter at vietnameserne erklærte ham som «dum», ble Doug utsatt for isolasjon over lange perioder. Høsten 1968 gikk han til sultestreik i protest mot at han ikke fikk ha kontakt med andre fanger. Frem mot jul gikk han ned rundt 30 kilo i vekt.
Brakte trøst til dusinvis
Fordi han ble ansett som så toskete og ufarlig, fikk Hegdahl anledning til å snakke med de andre fangene.
Fangene kunne ellers bare kommunisere med et spesielt «banke-system.»
Douglas hadde en bemerkelsesverdig hukommelse, og i kontakten med de andre fangene klarte han å memorere navnene på mer enn 250 av dem, datoene de kom til Hoa Lò samt annen personlig informasjon. Han laget seg et system der han knyttet informasjonen til barnesangen «Old McDonald Had a Farm» og fylte hodet med viktige opplysninger.
Da han ble løslatt, kunne Hegdahl med sin informasjon fortelle om 63 soldater som tidligere hadde vært «Missing in action» (savnet i strid) og antatt omkommet, men som i virkeligheten var fanger i Hanoi Hilton.
– Han brakte trøst til dusinvis av koner og familier, han gjorde en fantastisk innsats, sa forfatteren Marc Leepson om 20-åringen.
Nordvietnameserne benektet lenge at fangene i Hanoi Hilton ble dårlig behandlet, men under fredssamtalene i Paris i 1970 sto Hegdahl frem og fortalte hva han selv og de flere hundre andre fangene var blitt utsatt for.
Vitnemålet førte til at forholdene bak murene nokså kjapt ble bedre for de som fortsatt var fanger.
– Gjennom dette reddet Doug Hegdahl etter alt å dømme hundrevis av menneskeliv, mener Marc Leepson.
Det ble ikke slutt på all tortur, men det ble betydelig mindre av den, og noen av fangens restriksjoner ble fjernet, de fikk for eksempel langt større muligheter for kommunikasjon.
Kilder: The Independent, Military.com, Library of Congress, Wikipedia
