Fra Vi Menns arkiv
Landet på ett hjul, en vingespiss og en bønn
En ørliten gummibit i pumpen til understellet førte BOACs Constellation-maskin farlig nær katastrofen.
Normalt lander et fly på tre hjul. I nødsfall kan det hende at det sklir inn på buken med alle hjulene trukket opp. Da kaptein Frederick «Butch» Bainbridge kom inn mot London Airport med en Constellation om kvelden den 11. august 1958, kunne han ikke lande på noen av disse måtene.
Det hadde nemlig hendt noe meget usedvanlig på turen:
BOAC’s Constellation hadde gått uten episoder av noen art fra Tokyo, og kaptein Bainbridge tok over i Istanbul. Han landet i Frankfurt og tok av igjen med 17 passasjerer som skulle til London.
Straks flyet var kommet opp i luften, satte annenflyveren Andrew Porter på de hydrauliske bremsene for å stoppe hjulenes rotasjon før han foldet dem inn. Umiddelbart kjente mannskapet en sterk stank av bremsevæske.
Tett tåke i kabinen
Lukten ble enda mer sjenerende da lysene på instrumentbordet fortalte at det tunge understellet var kommet på plass, klemt inn av det hydrauliske trykket fra pumpen som drives av motorene. I samme øyeblikk ble cockpiten fylt av svart røyk. I enkelte tilfeller kan slik tåke være eksplosiv, eller den kan bestå av en giftig gassart som er livsfarlig å puste inn.
Straks understellet var låst, slo sjefsmekaniker Philip Robson av de hydrauliske pumpene, og røyken forsvant.
En alvorlig lekkasje i bremsesystemet var ikke farlig i seg selv, det betydde bare at når de skulle lande igjen, måtte mannskapet sveive understellet ut for hånd. Bainbridge fant det derfor ikke nødvendig å returnere til Frankfurt. Han fortsatte mot London.
Les også: (+) Én liten detalj var forskjellen på mirakel og tragedie i flyulykken
Giftig gass
Robson satte seg til å studere tegningene av pumpesystemet, eksperimenterte seg frem og slo så noenlunde fast hvor lekkasjen kom fra.
Over London fikk Bainbridge melding om en skyhøyde på 250 meter og god sikt under. Han ville gå ned slik at han kunne lande hurtigst mulig, og fikk trafikk-kontrollens tillatelse til å sirkle over flyplassen under skydekket.
Robson og Porter byttet på å sveive ut flapsene – 150 omdreininger hver. Bainbridge konsentrerte seg om å holde flyet «i vater» i den ubehagelig lave høyden, og så gikk de i gang med den hydrauliske håndpumpen til hjulene. Robson flyttet spaken til «understell» og begynte å pumpe.
Håndtaket kjentes løst og slarket. Etter en stund tok Porter over, og slik skiftet de på, til de hadde pumpet frem og tilbake 286 ganger. Det skulle etter regelen være tilstrekkelig til å få ut både de to hovedhjulene og nesehjulet.
Men ingenting skjedde.
For sikkerhets skyld pumpet de 286 ganger til. Med smerter i armer og rygg rettet de seg opp: Hjulene var fremdeles låst i opptrukket stilling.
Det nesten umulige var skjedd: Samtidig som pumpesystemet lakk og fylte cockpiten med giftig gass, fungerte heller ikke håndpumpen.
Les også: (+) Vant myntkast – tapte livet: Drømmereisen endte i tragedie
Forsøk igjen!
Bainbridge overveide situasjonen. Han hadde nok bensin til å fly i nesten tre timer ennå. Han besluttet å fortsette, og ga Robson beskjed om å pumpe videre. Sammen med annenmekaniker Eric Slaughter diskuterte de mulighetene. De ble enig om å trosse gassen og prøve å få hjulene ut ved hjelp av hovedpumpene. Straks Robson slo på pumpene, veltet røyken opp foran rattet igjen. Men det høyre hjulet kom løs, senket seg, stoppet et øyeblikk mens trykket økte, sank så de siste tommene og låste seg.
Men nå var hele cockpiten fylt med gass, og Robson måtte slå av pumpene og vente til luften ble klar. – Vi prøver igjen, sa Bainbridge.
Denne gangen kom nesehjulet ut, men låste seg ikke i landingsstilling. Det ble bare hengende og dingle.
Bainbridge tok det som et tegn på at alle hjulene snart ville komme ut og fikk Robson til å forsøke seks ganger til. Men alt trykket samlet seg om nesehjulet som fortsatte å pendle, og hindret dermed det venstre hjulet fra å frigjøre seg.
Bainbridge ristet på flyet og håpet at venstre understell skulle slippe. Men det sto stadig fast.
Ikke luft i røret
De fikk kontakt over radio med en av mekanikerne på flyplassen: – Kontroller om det er luft i håndpumpen, foreslo han.
Det hydrauliske system er av praktiske grunner basert på at væsken ikke kan komprimeres. Når væsken trykkes gjennom ledningen, virker den som en hard «stang» som fører trykket til de deler som skal beveges. Hvis det kommer luft inn i væsken, komprimeres denne luften av trykket slik at «stangen» forvandles til en substans som mer ligner skumgummi.
« Nesehjulet ble bare
hengende og dingle.
Robson løftet opp bordene rundt håndpumpen og stakk hånden ned i mekanismen. Med mye strev greide han å skru løs tilførselsledningen. Han ventet til en jevn væskestrøm fortalte at det ikke var mer luft i røret. Det var en griset og vemmelig jobb som tok ham en halvtime. Så skrudde han ledningen på plass igjen og gjorde nye 286 pumpeslag. Til slutt rettet han ryggen og tørket seg over pannen: – Håpløst.
Siste sjanse
Fra tid til annen stakk kelner Thomas Booth hodet inn for å se hvordan situasjonen var. Sammen med den andre kelneren Douglas Hodson, og flyvertinnen Annette Hughes, hadde han den kinkige oppgaven å berolige passasjerene, stille deres nysgjerrighet og samtidig ikke skake dem opp med for mange detaljer.
– Visste jeg bare hvor røyken kommer fra, så kanskje jeg kunne få stoppet den, sa Robson.
Han slanget den digre kroppen sin fremover forbi rattstangen og ble liggende tvers over siderorspedalene. I denne ubehagelige S-stillingen stirret han inn i flynesen på svære kveiler av ledninger til pumpesystemet.
Motorpumpen ble slått på, og straks så han hvordan tåke trengte seg ut fra en av ledningsbuntene, men han skjønte også at han ikke kunne komme til s tedet uten først å skru løs rorpedalene.
Plutselig fikk han hele væskespruten i ansiktet, i øynene og i svelget. Han ble kvalm og holdt på å kaste opp. Bainbridge og Slaughter måtte dra ham ut etter føttene.
Les også: (+) Én tabbe var nok til senke bilfergen som var regnet som «Norges Titanic»
Inn for landing
Nå hadde mannskapet forsøkt alt som står i lærebøkene og enda funnet på noe selv. Men intet hjalp. Ennå hadde Bainbridge brennstoff til en og en halv times flyging. Men mørket senket seg. Hvis de fortsatte å lete etter feilen, var det stor sannsynlighet for at han likevel måtte lande på ett hjul – og uten å kunne se skikkelig.
Da tok han sin beslutning: – All right, vi nødlander!
Porter, Robson og Slaughter gikk inn i passasjerkabinen og tok ut de seks vinduene som samtidig er nødutganger. Passasjerene hutret da den kalde luften strømmet inn og brølene fra motorene slo mot trommehinnene. Mannskapet inntok sine plasser og spente seg fast. Robson satt med en fløyte i munnen.
Bainbridge la flyet inn for landing.
Robson stoppet de to indre motorene og lirket med selvstarterne til begge propellene sto med det ene av de tre bladene pekende rett opp. Dermed sprikte de andre to som bena på et staffeli klar til å ta av noe av sjokket i landingen.
Fare for brann!
De første forholdsregler var tatt. Med to av motorene kuttet var brannfaren redusert til nesten halvparten. Brannfaren var det som opptok Brainbridge mest nå. Han var sikker på at ingen kom til å bli skadet i selve landingen, men gnister kunne slå opp når den venstre vingespissen skurte mot runwaybetongen, og det var høyst sannsynlig at bensintanken på den siden kom til å revne.
Han tok Constellation-flyet over flyplass-hekken med 120 knops fart – 10–15 knop hurtigere enn vanlig.
Denne ekstra farten ville gi flyet nok til å holde vingen oppe mens andre viktige ting måtte gjøres. Flyet suste mot landingsstripen.
– Ta godt spenntak! ropte Bainbridge. Robson blåste i fløyten. Passasjerene gjorde som de hadde fått beskjed om: De stemte føttene mot stolen foran seg, og med armene over hodet grep de et fast tak i overkanten av sin egen stolrygg.
Gnister
Det ene hjulet hvinte mot asfalten. Bainbridge skrek en siste ordre til Robson idet han slet rattet til høyre for å holde venstre ving oppe lengst mulig: – Kutt motorene!
Robson løsnet setebeltet og strakte seg opp mens hånden fôr over brytere som stoppet motorene og kuttet bensintilførselen. Til slutt slo han på en bryter som satte motorens skumslukningsapparater i sving.
Da flyet var nede i 60 knop trakk Bainbridge rattet over til høyre så langt som det gikk. Den venstre vingen tok til å duppe. Langsomt sank den lenger og lenger ned – til den skrapte mot asfalten. En stråle av gnister skjøt ut fra vingespissen. Flyet svingte helt rundt og ble stående med nesen den veien det var kommet. Robson gikk over ende da vingen tok nedi.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Liten årsak – stor virkning
Bainbridge spente seg løs og løp akterover. Til sin forundring så han passasjerene rolig samle sammen bagasjen og hjelpe barna på med yttertøyet.
Han advarte dem mot brannfaren og fikk dem ut gjennom de åpne vinduene. Brannfolkene var i full gang med å skumsprøyte den ødelagte vingespissen. Straks etter ble de første slangene stukket inn i kabinen.
Men det ble ingen brann.
Senere demonterte fagfolkene nødutstyret til det hydrauliske pumpesystemet for å finne feilen.
Det viste seg at en liten gummibit hadde satt seg fast under ventillokket på håndpumpen. Gummibiten må ha ligget i pumpemekanismen helt siden flyet ble bygget. Der hadde den flytt omkring uten å gjøre skade mens flyet hadde gått tusenvis av kilometer.
Men så – akkurat samtidig med at hovedpumpe-systemet sprang lekk – hadde denne vesle uskyldige biten kilt seg fast på det eneste sted hvor den kunne stoppe hele systemet!
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2021, og sist oppdatert 11/08 2023.
