skipet som ikke kunne synke
Én tabbe var nok til senke bilfergen som var regnet som «Norges Titanic»
Flaggskipet til Kristiansand Dampskibsselskap kunne ikke synke, ble det sagt. Likevel skulle det bare én bølge til for å senke den lovpriste passasjer- og jernbanefergen.
I et drøyt år hadde M/S «Skagerak» gått i rute mellom Kristiansand og Hirtshals. De hyperreligiøse fergerederne var mer opptatt av å nekte alkohol og kortspill om bord, enn å sørge for at fergens sikkerhetsanordninger var i orden – og faktisk ble brukt.
Dypt nede på bildekket var det som skulle vise seg å bli skipets akilleshæl; akterporten til bildekket. Den besto av to buede dører som gikk mot hverandre og møttes midtskips. Før overleveringen fra Aalborg Værft i 1965 forlangte Det Norske Veritas at porten måtte forsterkes. Ni solide bolter skulle sørge for at porten ikke skulle kunne bli slått inn.
Men helt siden skipet var nytt, hadde mannskapet gitt blaffen i å bruke sikringene. For det var så mye heft og plunder med å få boltene på plass. Det skulle vise seg å få skjebnesvangre følger.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Første høststorm
Natt til onsdag 7. september 1966 kom den første høststormen på den 67 nautiske mil lange strekningen mellom Norge og Danmark. Det skapte problemer for de synkroniserte fergeavgangene klokken 01.30; M/S «Skagen» fra Hirtshals og M/S «Skagerak» fra Kristiansand.
I Hirtshals var problemene størst. Der ble «Skagen» liggende noen timer ekstra for å vente på bedre vær.
På den andre siden av Skagerrak lå «Skagerak» klar til avgang. Om bord befant det seg 144 sjeler, fordelt på 97 passasjerer og 47 mannskapsmedlemmer. Her var også 15 personbiler, to campingvogner, syv jernbanevogner, 7,9 tonn wallboard og 180 kilo fisk.
En god sjøbåt
Den dypt religiøse kapteinen, den da 54 år gamle Anstein Dvergsnes, var krigsseiler med ry som en offiser som hadde hatt lykken på sin side under risikable seilaser. I Middelhavet hadde skipet hans unnsluppet en tysk torpedo fordi skipet gikk i ballast og dermed ikke stakk dypere enn det «Skagerak» gjorde da fergen kl. 05.45 stevnet ut fra Kristiansand.
«Skagerak» stakk ca. fire meter dypt både forut og akter, mens fribordet ikke var mer enn ca. 1,45 meter. Ingen så ut til å dvele ved at bare to av de ni boltene som skulle sikre akterporten i uvær, var satt på plass; oppe og nede der dørene møttes. Ingen av de øvrige sikringene mot skroget var i bruk.
Dvergsnes hørte selv på værmeldingen på NRK at det ble meldt om spaknende vind og mindre sjøgang. Han hadde ingen betenkeligheter med å legge ut på turen, ikke minst fordi «Skagerak» var en god sjøbåt. At det blåste sterk kuling fra vest, var ikke noe problem. Dessuten skulle jo skipet seile til Danmark i medvind og med bølgene i hekken. Dvergsnes hadde seilt 17 år i fergetrafikk over Skagerrak og hadde vært ute i adskillig verre vær. Bare to ganger hadde han måtte snu uten å komme inn til Hirtshals. Han anså at det ikke var noen spesielle faremomenter ved denne seilasen.
Etter 20 minutters seilas ble Oksøy fyr passert på sydlig kurs. Dvergsnes sto selv på broen og beordret redusert hastighet, inntil fergen hadde kommet forbi den vestgående kyststrømmen som ofte gir kraftig sjøgang over Norskerenna. Deretter ble kursen lagt på 99 grader, rett mot Hirtshals. Maskintelegrafen fortalte at farten var mellom «halv» og «sakte», altså en marsjfart på 10–12 knop.
«Et underlig brak»
Kaptein Dvergsnes var tilsynelatende meget fornøyd med seilasen. Mannskapet på broen fikk servert frokost og brettene ble stående på bordene uten å seile av gårde. «Skipet oppførte seg da meget rolig», berettet Dvergsnes senere.
Kapteinen gikk etter hvert til sin salong, mens overstyrmann Sven Kåre Andersen hadde kommandoen og matros Jørgensen sto til rors. Så hørte Dvergsnes «et underlig brak» og hastet tilbake til broen. Overstyrmannen ble beordret ned for å undersøke. Han kom kjapt tilbake og rapporterte at hele akterporten var slått langt innover bildekket og at det var kommet inn store vannmengder. Og – det fortsatte å fosse inn vann.
Seks dører mellom vogndekket og maskinrommet og mannskapsavdelingen sto åpne, trass i at de var branndører og hadde tunge lodd som skulle holde dem lukket. Nå fant vannet veien ned i skipet og forverret situasjonen.
Etter hvert fikk skuta slagside. Vannet fortsatte å strømme ned i maskinen. Det ble sendt SOS – og etter hvert stoppet alt av maskineri.
Alle passasjerene ble samlet på dekk. Blant dem var mange barn – og en hund. Andre fartøy kom raskt til unnsetning.
Les også: (+) Det luksuriøse fiaskoflyet
Reddet alle i land
Deretter startet evakueringen som i ettertid ble omtalt som «et under på havet».
De svakeste og minste av passasjerene, til sammen 43 personer, ble først sendt i livbåtene på le side av havaristen. Deretter ble folk evakuert i redningsflåter. Noen eldre passasjerer kviet seg for å forlate skipet på denne måten. Som ved et lykketreff hadde to av flåtene kommet i posisjon like utenfor akterporten. Her var det fritt leide for engstelige passasjerer, de kunne komme seg helt ut på skipssiden der flåtene lå og fløt like under dekkshøyde.
Da noen av passasjerene ikke kom seg om bord i flåtene, oppsto tilløp til dramatikk. De drev raskt bort fra havaristen før deres redning kom fra oven, bokstavelig talt. Den danske redningstjenesten hadde flere store Sikorsky redningshelikoptre klare til innsats. Gjennom en fabelaktig operasjon lyktes det å få samtlige helskinnet bort fra «Skagerak».
Kaptein Dvergsnes gjorde alt for å redde sitt skip. Utpå ettermiddagen hadde noe av vannet fra vogndekket rent ut og slagsiden var mindre.
Men – havaristen drev i østlig retning med fire knops fart. Kaptein Dvergsnes kalte opp Fred. Olsen-skipet «Bergerac» som befant seg i nærheten. Det ble anmodet om å sette sleper om bord i fergen. Men linene røyk før man fikk begynt å hale sleperen om bord.
Eier: KDS A/S (Kristiansands Dampskipsselskap).
Byggenummer n154, Aalborg Værft.
Bestilt 3. mars 1964.
Kjølstrukket 19. oktober 1964.
Sjøsatt 11. mars 1965.
Levert 26. juni 1965.
Lengde: 87,1 meter.
Bredde: 15,9 meter.
Dyptgående: 4,05 meter.
Kapasitet: 760 passasjerer, 130 køyer, 140 personbiler, tre jernbanespor.
Fart: 18,5 knop.
Maskineri: 4 x 12 sylindrede B & diesel.
Søsterskip: «Christian IV»
Til slutt nærmet havaristen seg land. Ankeret ble sluppet med ca. seks sjaklers kjetting (ca. 330 meter). Da svingte skipet opp mot vinden, og vannet strømmet atter inn akterporten. Slagsiden økte til 50 grader. Skipet lå stadig dypere i vannet og kunne ikke reddes. Da overstyrmann Andersen gjorde oppmerksom på at kjettingene på jernbanevognene kunne ryke når som helst, våget ikke kapteinen å fortsette redningsarbeidet. Hvis vognene veltet, ville skuta kantre øyeblikkelig. Dvergsnes ga ordre om at «Skagerak» skulle forlates. Han sjekket først at ingen var igjen på sitt synkende skip, før han som sistemann hoppet fra borde ca. klokken 18.35.
Halvannen time senere sank flaggskipet.
Alle de 144 som hadde vært om bord ble reddet. Men det la en dyster demper på over redningsaksjonen at en middelaldrende mann fra Rogaland fikk blodpropp og døde like etter at han var brakt i land.
Den pinlige sannheten
Man skulle tro at en så vellykket redningsaksjon ikke kunne bli overskygget av noe. Men det var åpenbart at noe skurret. Hvordan kunne en ny og etter sigende usynkelig ferge bli slått ut av en eneste bølge?
Etter hvert kom svarene. De etterlot ingen tvil om at slurv og slendrian i lang tid hadde fått råde om bord. Mannskapet hadde lagt seg til rutiner som hadde satt de reisende i fare, helt siden første tur.
Det toppet seg da det ble holdt sjøforklaring i bystyresalen i Kristiansand rådhus. Kaptein Dvergsnes ble kryssforhørt. Det nærmet seg grilling av ham da den ene ubehagelige avsløringen etter den andre kom for dagen.
Heller ikke matros Syvert Nicolai Stephensen gikk fri da han ble avhørt av den myndige byrettsdommeren Aug. Nissen Breder. Slik refererte Fædrelandsvennens avhøret av matrosen som sammen med matros Ivar Bernhard Sole hadde hatt vakt på vogndekket ved avgangen fra Kristiansand:
«− Jeg tok den øverste sikringsanordningen og Sole tok den andre, sier vitnet.
− De mener vel de to nederste, retter administrator.
− Nei, jeg mener én, for den midterste var gått i stykker.
− Var det bare to sikringsanordninger på porten, spør administrator med en forbauselse som nærmer seg bestyrtelse.
− Ja.
− Når gikk den midterste i stykker?
− Tja, vet ikke riktig. Var vel noen dager siden.
− Var det ikke gjort noe for å få den i stand?
− Nei, for de hadde ikke tid – det måtte sveises, ser du.
Ellers bekrefter også dette vitnet at sidesikringene aldri ble brukt etter den første dagen da skipet kom fra Aalborg. Og selv da brukte man bare den ene på hver side og skrudde den til med hånden.»
De sensasjonelle opplysningene om manglende bruk av sikringsmidlene på akterporten slo ned som en bombe. Kaptein Dvergsnes ble avhørt på nytt og måtte innrømme at man hadde seilt uten å bruke sikringene som Veritas hadde forlangt. Han hadde heller ikke kontrollert om den ødelagte sikringen midt på porten hadde blitt reparert, slik han hevdet at han hadde gitt beskjed om.
Innrømmelsen brakte skipsinspektøren i Bergen, J.S. Johannessen i harnisk og han hugg i:
− Der står De og ser på porten – hadde det ikke vært naturlig å se på sjakkelen også?
Ifølge avisreferatet brøt dommeren da inn og påla skipsinspektøren å ta det rolig.
Dvergsnes mente at bølgen som slo inn akterporten hadde vært så kraftig at porten ville blitt slått inn, uansett om alle de ni sikringene hadde vært i bruk:
− Jeg mener fortsatt at intet ville ha hjulpet mot den fatale sjøen – den sjøen som jeg følte som et snikmord og et dolkestøt i ryggen, sa den ellers så sindige kapteinen.
Les også (+): På den gudsforlatte øya bygde polarhelten et Klondyke
Fikk munnkurv
Da M/S «Skagerak» etter ett års drift var inne til ettersyn på Aalborg Værft, fikk flere bakoversveis fordi sikringene på akterporten ikke ble brukt.
I et intervju med dansk TV2 i 2017 fortalte kleinsmeden Eigil Jacobsen om sitt møte med de norske sjømennene:
− Jeg hadde vært på å lage sikringsanordningene på akterporten, sa han.
− Da ulykken skjedde, var jeg ikke i tvil om hva som var årsaken. Det var selvsagt en følge av at nordmennene ikke brukte sikringsboltene.
− Vi påpekte dette da skipet var inne til kontroll. Da fikk vi beskjed av andre- eller tredjestyrmannen at disse boltene brukte man rett og slett ikke. Jeg fikk et klart inntrykk av at dette var et forhold som jeg overhodet ikke skulle legge meg borti, sa Jacobsen.
Opplysningene om fadesen som fremkom under sjøforklaringen, vakte sterke reaksjoner i Danmark.
København-avisen Berlingske Tidende skrev at en straffesak var uunngåelig: «Det må være grenser for hva man uten videre kan avfinne seg med ansvarsløs opptreden», skrev avisen på lederplass.
Én av konstruktørene ved Aalborg Værft var heller ikke i godlage. Til Aalborgs Stiftstidende sa overingeniør Simon Jensen at sikringsboltene hadde vært montert for å skulle brukes, og at det var en meget alvorlig feil når man ikke hadde benyttet seg av sikringsanordningene som var på skipet.
Direktør Fr. Lage i det danske statsskipstilsyn sparte heller ikke på konfekten etter å ha vært til stede på sjøforklaringen i Kristiansand. Han var sjokkert over å få innblikk i hvor løs organisasjonen av tjenesten hadde vært.
Fikk utbetalt assuransen
Det var åpenbart viktig for rederiet at ansvaret for slurvet ble lagt på mannskapet.
Skipet var assurert for 20 millioner kroner, men den hang i en tynn tråd etter at assisterende direktør Thv. Bruland i Veritas hadde fastslått at «Skagerak» hadde stukket til havs uten å være sjødyktig. Til Nationen fortalte professor i forsikringsrett, dr. juris Knut S. Selmer at forsikringen ville gjelde så sant det ikke kunne bevises at rederen eller noen annen i rederiadministrasjonen har gjort noen feil.
Og selvsagt; ingen i administrasjonen innrømmet noe som helst kjennskap til skipets mangelfulle sikring av porten og hele forsikringssummen ble etter hvert utbetalt.
Derimot ble både kaptein Dvergsnes og førstestyrmann Rolf Pedersen, som hadde vakt på vogndekket ved avgang, straffet med bøter på henholdsvis 2.000 og 1.000 kroner.
− Det var et hardt slag å få bot, var kapteinens første kommentar.
Hva sa så de religiøse rederne, de som sørget for at M/S «Skagerak» ble døpt i hellig vann fra Jordan? Jo, de takket høyere makter for den suksessrike redningsaksjonen. I en pressemelding sto å lese: «Vi er takknemlige fordi det med Guds hjelp tross alt lyktes å bringe alle de ombordværende i land fra det frådende og opprørte hav».
