Mathias stod til rors da han ble møtt av synet han fryktet aller mest. Opplevelsen skulle forfølge ham resten av livet
Konvoiene av harmløse handelsskip i flokk utgjorde drømmemål for tyske bombefly, krigsskip og ubåter. Men det var bare frem til sjøfolkene lærte seg å slå tilbake.
Synet som ventet skulle brenne seg fast i bevisstheten til rormann Mathias Stang for alltid.
Mathias Stang stirret konsentrert ut over havflaten som omga M/T Sveve. Det 105 meter lange lasteskipet på 6313 bruttotonn holdt stø kurs vestover, og rormannen kunne kjenne den milde, svale brisen i ansiktet. Sveve befant seg nærmest midt i Atlanterhavet, mellom Storbritannia og USA.
De hadde losset bensin i Liverpool, og var på vei til New York for å fylle tankene med ny, livsviktig last tiltenkt den allierte krigsmaskinen. Rundt dem dampet flere titalls handelsfartøyer, for M/T Sveve lå ganske midt i konvoi ON 127.
Vinden fra sørvest holdt bare 2–3 sekundmeter og sikten var god. Det var ganske enkelt en perfekt høstdag på havet, 10. september 1942.
Men Mathias Stang hadde ikke øye for sjømannsidyllen. U-båtalarmen hadde gått. Fiendtlige ubåter var observert i farvannet. Alle mann sto nå på post. En post de ikke fikk forlate før faren var over eller skuta fikk direkte treff.
Klokken 14.37 fikk Mathias Stang øye på det han hadde fryktet aller mest: Den hvite kjølvanns-stripen fra torpedoen som kom jagende like under havoverflaten.
Rett mot Sveve der Mathias Stang sto til rors.
I sitt indre skulle Mathias Stang oppleve scenen igjen og igjen resten av livet. Og det skulle gi ham motivasjon til å slå tilbake. Som en rasende elgokse mot en angripende ulveflokk.
Rått parti
Stang dreide roret desperat mot babord, men mot den hurtiggående torpedoen reagerte tunge Sveve altfor sent. Så smalt det. Og med det, var Mathias Stang løst fra ordren sin om å stå. Som han mange år senere fortalte sin datter Oddrun:
− I det det smalt, sprang jeg.
Konvoi ON 127 mistet syv av 42 fartøy. Ett av dem var Sveve. Besetningen om bord på Sveve var heldige. De fikk satt ut livbåtene, og ble plukket opp av den Canadiske korvetten HMCS Sherbrooke. Alle om bord overlevde. 19 sjømenn fra de andre rammede skipene døde. I tillegg ble eskorteskipet HMCS Ottawa senket, der 114 omkom.
Slik kunne det ikke fortsette.
Både Storbritannia og Sovjet var helt avhengige av handelsskipene for å kunne fortsette kampen mot Hitler. Mat, utstyr, våpen, drivstoff og forsyninger måtte skipes inn sjøveien.
Hitler var forberedt: Luftwaffe og Kriegsmarine var innrettet for å kutte de allierte forsyningslinjene.
Statistikken viste med all mulig tydelighet at det var rått parti.
Den norske handelsflåten mistet alene 128 skip i 1941. I 1942, året da Sveve ble senket, 159. De allierte hadde hatt valget mellom to strategier: Ett og ett skip kunne sendes over Atlanteren eller skipene kunne sendes samlet i konvoier.
Med så mange skip på vei over havet med krigsforsyninger, skulle det ikke mye til for den jagende ulveflokken av tyske ubåter å støte på saktegående lasteskip hvis de gikk alene. Trengselen i Atlanterhavet ville bli mindre om man samlet skipene i konvoier. I konvoi ville skipene være lettere å beskytte med militære eskortefartøyer.
Begge strategier var livsfarlige fordi de ikke løste et grunnleggende problem: Handelsskipene var svære, saktegående mål som ikke gjorde motstand.
Det siste var mulig å endre.
Potetslag
Sommeren 1942 innførte det britiske admiralitetet en våpenstandard for handelsskip. Planen for hvordan handelsflåten skulle rustes opp kom for sent til å berge M/T Sveve. Men rormann Mathias Stang og de andre norske sjøfolkene som overlevde senkingen av Sveve, skulle få oppleve nye tider.
Sakte, men sikkert ble handelsflåten utrustet med kvalitetsvåpen og tilført evne til å svare på tyskernes angrep.
En normal tanker på Sveves størrelse som gikk under 15 knop, ble utstyrt med to grovkalibrede kanoner, fire til seks 20 mm automatkanoner, og to mitraljøser. Jo større og raskere fartøy, dess mer våpen. I løpet av krigen fikk norske fartøy påmontert 982 store kanoner, og 6312 automatkanoner, mitraljøser og maskingeværer.
Men det skulle komme mer: Oppfinnerne i Department of Miscellaneous Weapon Development klekket ut spesialvåpen spesielt tiltenkt handelsskip. Én av de tidlige oppfinnelsene var «The Holman projector», et metallrør som kunne kobles sammen med skipets dampkjele eller trykkluft. Man slapp så en håndgranat oppi røret, og trykket fikk granaten til å fare høyt til værs før den eksploderte.
I prinsippet var våpenet en oppgradert potetkanon.
Mannskapene trente da også med poteter i regulære sjøslag mellom skip i handelsflåten. The Holman projector ble snart omdøpt til «The potato thrower».
Skarpe skyttere
Etter hvert fikk handelsskipene tilført spesialutdannede skyttere uteksaminert ved Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH). I løpet av krigen utdannet SSH 1798 skyttere på intensivkurs. Disse lærte opp andre igjen når de kom ut på skipene.
Med kvalitetsvåpen og dedikerte, dyktige sjøfolk til å betjene dem om bord, kunne fartøyene i handelsflåten slå stadig mer effektivt tilbake angrepene fra tyskerne. Mannskap ble drillet i lading av kanoner og til å skyte med mitraljøser mot angripende bombefly.
− Vi måtte skyte fra oss, forklarte Mathias Stang sin datter Oddrun Weierud etter krigen.
Ved ett tilfelle hadde et fiendtlig fly sluppet en brannbombe ned på dekk. Fartøyet var lastet med flybensin, men Mathias klarte å hive bomben over rekka før den gikk av.
− Hadde han ikke klart det, hadde ikke jeg sittet her i dag, sier Weierud som er født i 1950.
Fryktet av tyskere
Med Mathias Stang og hans kollegers innsats, gikk handelsflåten raskt fra å være forsvarsløse lasteskip, til å bli trimmede stridsenheter. Fra 159 tapte skip i 1942, var tapene i den norske handelsflåten nede i 56 i 1943, 11 i 1944 og 10 i 1945.
De britiske historikerne Gerald Pawle og John Slader trekker særlig frem antiluftskytsets betydning. Det tvang flyene høyere opp, og var svært fryktet av de tyske flygerne. Også ubåtene fikk det vanskeligere som følge av mottrekk fra handelsfartøyenes mannskap.
«De kunne ikke lenger i ro og mak manøvrere seg inn på skuddhold, og senke sitt offer,» rapporterte Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten.
Også i andre farvann fikk norske sjømenn vist at de var blitt kamptrente soldater:
D/S Brisk lå 1. august 1943 i havn i Palermo med forsyninger til den forestående invasjonen av Sicilia, da luften ble fylt av tyske bombefly. Besetningen på Brisk bemannet raskt kanonene og tok opp kampen.
Løp tilbake til post
Skipet ved siden av, et britisk fartøy lastet med bensin og ammunisjon, fikk et direkte treff. Varmen og splintregnet som fulgte, var voldsomt.
Under angrepet sluttet plutselig den ene kanonen til Brisk å fungere. To skyttere på det norske skipet tok seg over i det brennende naboskipet, og hentet en 20 mm Oerlikon automatkanon. Deretter løp de tilbake til sin egen kanonpost, monterte våpenet, og fortsatte kampen. At hele handelsflåten var satt opp med standardvåpen som mange kunne betjene, ble helt avgjørende.
I den offisielle rapporten går det frem at Brisks kanoner løsnet ca. 2000 skudd denne dagen. Angrepet startet kl. 13.50, og varte helt til kl. 16.00. Hele tiden kjempet mannskapet om bord fra sine poster, slik de hadde øvd på. Krigsseilerne var ikke lenger bare sjøfolk.
Mareritt
Mathias Stang tilbrakte resten av krigen ute på havet som sjømannsoldat − uten å bli senket flere ganger. Oddrun Weierud hadde soverom ved siden av foreldrene.
Hun husker marerittene faren hadde på grunn av bombeangrep som da han fikk kastet en brannbombe på sjøen før den gikk av om bord, og at han våknet skrikende.
Han slet resten av livet med ettervirkningene av krigsopplevelsene sine.⇒n
Kilde: Masteroppgave i historie av Erlend Lundwall, «Jeg tror alle var glade for å ha våpen om bord.»
