massakren på Hopseidet:
Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Mindre enn et døgn før krigen var over, skjøt tyske soldater seks ubevæpnede menn - tre av dem bare guttungene. NB: Sterke bilder!
– Den natten har jeg aldri glemt. Jeg mistet far, storebror og onkel her, sier Hedly Mikalsen (87) til Vi Menn.
Han var 13 år gammel i maidagene 1945. Resten av landet feiret. Men ved Hopsfjorden måtte de begrave sine døde.
– Vi fikk ingen glede av freden.
Tre menn og tre tenåringsgutter, lagt side ved side på kirkegården på Skjånes. De ble skutt av tyske kommandosoldater den nest siste krigsnatten - da Hitler hadde vært død en uke og Jodls signatur på kapitulasjonspapirene var under ett døgn unna. Tyskernes siste udåd på norsk jord virker fortsatt like meningsløs som brutal.
Tre kvinner ble enker og 17 barn ble farløse den natten.
Selv var Hedly fjerdemann i en søskenflokk på 11. Han kjente alle seks ofrene. Det var familien hans, vennene hans.
Hørte skuddene
- Bør få Krigsmedaljen
Krigshistoriker Arvid Petterson er ikke i tvil om at de seks ofrene på Hopseidet ble skutt fordi de gikk uten uniform, og at de dermed ble sett på som partisaner av tyskerne.
- De var ute etter å statuere et eksempel, vise russerne at de ikke hadde gitt opp. Det går tydelig fram av det hatefulle oppropet som ble plassert ut ved likene.
En av soldatene på Hopseidet ble tatt til fange og senere satt fri da ubåtene kom til Harstad etter fredsslutningen. Han hadde både uniform og våpen. Petterson tror ikke det er tilfeldig at han fikk leve. Han påpeker at mange finnmarkinger vervet seg til tjeneste for den norske militærstyrken, deriblant et stort antall fiskere og båteiere som transporterte tropper og forsyninger. Nesten ingen fikk uniformer.
- Det er vanskelig å se på det som noe annet enn et uforsvarlig sjansespill fra militærledelsen, sier Petterson. Han sitter i referansegruppen for Forsvarsdepartementets historikerutvalg. Dette utvalget har foreslått at de seks drepte vaktene på Hopseidet får Krigsmedaljen post mortem.
Faren Einar, som han hadde jobbet sammen med på småbruket siden helt siden han kunne dra buksa over ræva med egen hjelp. Eldstebroren Johan, som han delte sengeplass med oppunder taket i fjøskjelleren. Onkelen Leonard, som han hadde bodd sammen med i en gamme oppe i fjellet etter brenningen av gårdene langs fjorden. Reidar ute fra Laksefjorden og skolekameraten Henry, begge bare litt eldre enn Hedly selv. Og Henrys far Harald, en slektning av Mikalsen-familien.
– Jeg hørte skuddene fra maskinpistolene. Jeg var jo hjemme, sammen med mor og søsknene mine. Du ser småbruket vårt der borte. Tyskerne brente alt høsten 1944, men vi laget oss husrom i kjelleren til fjøset. Like etter skytingen borte på eidet fikk vi besøk. To tyske soldater kom gående. Først kom det et skudd gjennom taket, så hørte vi en rute som ble knust og den dumpe lyden av noe som landet på golvet. De hadde kastet inn en granat, sier Hedly.
Granaten var en blindgjenger. Den eksploderte ikke. I 70 år har Hedly Mikalsen grublet over hvor ille det hadde gått om den hadde gjort.
– Hvor mange av oss hadde overlevd da?
Gjorde sin plikt
Det er en dag seint i april i år. Vinden farer over Hopseidet, nordøsten har med seg det som kan være vårens siste tunge snøvær. Det kunne vært verre, forteller Hedly, vestavinden skyter enda større fart, den trange dalen blir som en trakt.
Hopseidet er bare ei smal stripe land som tviholder på den digre Nordkyn-halvøya og nekter den å slite seg fra fastlandet. Eidsfjorden skjærer inn fra vest og Hopsfjorden fra øst, ved flo sjø kan du nesten kaste stein fra den ene til den andre.
– Det har ikke forandret seg så mye. Kaia er borte, tatt av tidens tann. Asfaltveien ut til Skjånes er selvsagt ny, den gangen måtte vi ro hvis vi skulle noe sted. Her på Hopseidet var det bare stier og en grusvei som gikk det korte stykket mellom de to fjordene. Det lå noen bygninger her, et hovedhus, et sommerfjøs og noen rorbuer som ble brukt av fiskere på gjennomreise, forteller Hedly.
Nå er det bare murrester igjen av sommerfjøset, som ble stående urørt da tyskerne brant alt det andre. Våren 1945 ble det derfor brukt som et slags hovedkvarter av en vaktstyrke på tre mann fra Rikspolitiet.
– Jeg husker lederen, en korporal Larsen. Han var borte hos oss i blant, sier Hedly Mikalsen.
Vest på eidet lå ytterligere tre mann i telt. Det var soldater fra Bergkompaniet, de norske troppene som ankom Kirkenes under frigjøringen høsten før. Den norske styrken på Hopseidet talte altså seks mann, med telefonforbindelse og radio. Tyskerne satte inn 34 kommandosoldater, ilandsatt fra to ubåter. Ubåtene ble sett av folk på land. De første meldingene om den tyske landgangen kom til den norske militærledelsen om morgenen lørdag 6. mai. Det kom overraskende. Kunne det være ubåtmannskaper som hadde gått i land for å overgi seg?
Korporal Larsen opprettet kontakt med hovedkvarteret i Skoganvarre og mottok ordrer fra oberst Arne Dahl. Larsen skulle forberede seg på en eventuell tilbaketrekning.
Og han skulle bruke sivile til vakthold.
Litt tilfeldig, men også på grunn av ryktene om at noe var i gjære, ble det samlet mye folk ved sommerfjøset i Hopseidet utover formiddagen. Det kom både sjarker og skøyter.
– Far og Johan skulle egentlig ut på fiske, men rodde bort til eidet. Onkel Leonard kom gående. Far kom hjem en tur om kvelden og fortalte at han var bedt om å være vakt, sier Hedly Mikalsen.
Les også: Tabbe-piloten ble Hitlers yndling
– Visste han at det kunne være farlig?
– Det tror jeg nok. Han sa til mor at uansett hvordan det går, så ta godt vare på unga. Jeg husker at mor var engstelig for Johan, men far sa at han var gammel nok til å bestemme sjøl. Og så dro de, sier Hedly.
I alt 13 sivile - naboer, fiskere, småbrukere, guttunger - var med i vaktstyrken. De gikk i sine egne klær og det eneste våpenet var en gammel Krag uten patronutkaster.
– Hvis tyskerne kommer, må dere dra hjem, sa korporal Larsen.
Krigen kommer til Hopsfjorden
Vi har beveget oss til småbruket i Skjærlia, en liten kilometer øst for Hopseidet. Det står ubebodd, men er fortsatt i familiens eie. Her gikk Einar Mikalsen på med hakke og spett og spade, og brøt nytt land for familien sin noen år før krigen. En familie som stadig vokste, kona Karoline fødte 11 barn på 17 år. Yngstemann, Edvard, var mindre enn et år da han mistet faren sin. Han bor fortsatt ved Hopsfjorden, i Skjånes, mens resten av søskenflokken nå er spredt over hele landet.
– Vi hadde fire kyr og noen sauer og far hadde mange gode lakseplasser. Vi led ingen nød her, sier Hedly Mikalsen.
Men da den tyske krigslykken snudde, var det finnmarkingene som fikk svi. I frykt for russisk frammarsj, trakk Adolf Hitlers såkalte Lapplandsarmé seg høsten 1944 vestover for å holde stand ved Lyngenlinja. De etterlot seg et brent og fullstendig rasert land. Størstedelen av befolkningen på 70 000 ble tvangsevakuert, men mange gjemte seg vekk.
– Vi var forberedt. Husene her sto tomme da tyskerne kom med schnellbåten. Det var tidlig i november. Min storesøster Ingvarda og jeg hadde blitt igjen for å ta oss av kyrne. Vi to bodde i en gamme oppe i fjellet sammen med familiene til onkel Leonard og en annen onkel. I alt var vi 11 der. Gammen var en nordlandsbåt vi hadde dratt opp. Onkel Leonard bar en komfyr, minnes Hedly Mikalsen.
De var akkurat ferdig med melkingen den morgenen tyskerne kom med båt for å brenne alle bygninger de så.
– Vi slapp ut kyrne og trev til oss melkebøttene. Dessverre stanset kyrne for å spise ved noen stabler med cellulose-fôr. Vi klarte ikke å få dem med. Vi måtte bare berge melka og komme oss vekk. Tyskerne dro dyra ned i fjæra og skaut.
Overvintrerne i Hopsfjorden gikk en tøff tid i møte, men de fikk hjelp fra uventet hold. Ikke lenge etter brenningen ble en tysk minelegger senket av sovjetiske fly rett utenfor Skjærli. Vraket ble liggende på siden, delvis over vann, med et stort hull i skroget.
– Det ble rene høstfisket! Melsekker, hermetikk, flesk. Mannfolka gledet seg over kister med øl. Det var sengetøy, grønt- og hvitrutet, og ikke minst uniformer. Vi klippet vekk distinksjonene og hadde endelig nye, hele klær, sier Hedly Mikalsen.
Av dekksplanker kunne de dessuten lage et slags tak over kjelleren til det nedbrente fjøset. Dermed flyttet familien tilbake. Og da våren kom, fikk de stadig nyheter av den lille vaktstyrken som hadde kommet til Hopseidet. Det var ikke lenger tvil. Tyskerne var knust. Det kunne se ut som om det gikk mot lysere tider.
Les også: Nazienes glemte nakenfester endte i fiasko
Det siste oppdraget
Spørsmål dukker opp der vi står og ser utover det vakre, men værbitte og nesten øde landskapet. Hva hadde tyskerne her å gjøre? Når alt likevel var over? Og hvorfor lot de ikke bare de forsvarsløse fiskerne gå hjem til familiene sine?
Hedly Mikalsen har innsett at han aldri vil få et fullgodt svar på det siste. Men bakgrunnen og motivene for raidet vet vi mer om. Forfatter Alf R. Jacobsen samlet de forskjellige puslebrikkene og ga en grundig redegjørelse i boka Til siste slutt, som kom ut i 2004. Angrepet på Hopseidet ble utført av soldater fra en spesialstyrke trent for å utføre hemmelige oppdrag bak fiendens linjer.
Tysk etterretning, Abwehr, satt med informasjon om at de norske troppene brukte Hopseidet som omlastingssted for transport av krigsforsyninger. En viktig, strategisk mellomstasjon i trafikken mellom øst og vest. Riktignok hadde tyskerne knust militærbasen som nordmennene hadde opprettet på Sørøya utenfor Hammerfest, men alle troppebevegelser vestover ble sett på som en trussel.
I slutten av mars 1945 begynte derfor kapteinløytnant Wolfgang Wördemann i Marine-Einsatzkommando 35 å planlegge en operasjon for å ødelegge det tyskerne - feilaktig - antok var et betydningsfullt militært mål.
Det lå også et annet motiv bak: Forhandlingsposisjon. Alf R. Jacobsen siterer fra avhør av Wördemann etter krigen:
Jeg ble i fortrolighet meddelt at jeg måtte regne med at krigen ville være over i løpet av tre måneder, og at alt måtte settes inn for å opprettholde okkupasjonen med tanke på mulige forhandlinger.
Les også: Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Sjanseløse mot overmakten
Ingenting kunne forandre krigens gang. Og slettes ikke et kommandoraid mot en utpost i Finnmark. Likevel ble det gjennomført. To ubåtkapteiner, som dagen før hadde hørt admiral Dönitz be sine menn om ubeseirede og plettfrie å legge ned våpnene, førte 5. mai ubåtene inn hver sin fjord mot Hopseidet, i stedet for å snu.
Vi vet ikke om tanken på å snu i det hele tatt streifet Wördemann og hans spesialsoldater. Det er høyst tvilsomt. De forventet hard kamp, rapportene deres fortalte om en norsk styrke på rundt 200 mann. Kanskje var de høye på amfetamin, noe som var vanlig blant de tyske spesialstyrkene.
De 34 soldatene ble landsatt et stykke ut i fjordene, og tok seg så opp på fjellet. Først ved midnattstider lørdag var gruppene framme ved samlingspunket, i fjellet over Hopseidet. Det hadde gått en hel dag siden tyskerne ble oppdaget. Men den norske militærledelsen hadde utnyttet tiden dårlig. Ikke var den lille styrken evakuert, ikke var det sendt forsterkninger. Begge deler var fullt mulig.
Ved tretiden natt til søndag 6. mai gikk tyskerne til angrep, og det var altfor sent å gjøre noe som helst- annet enn å springe for livet. Korporalen, de to menige soldatene og et par av de sivile løp sørover over eidet. Maskingeværkuler pisket opp moldjorda for hvert nedslag.
Rikspolitisoldatene fant dekning i sjøkanten og skjøt tilbake, men tyskerne fikk støtte fra fjorden - der en ubåt dukket opp med kanoner på dekk. Stillingen ble umulig for nordmennene. De trakk oppover skråningen i sør og kastet seg pustende og pesende i dekning bak en steinhelle. En kilometer i vest, ved Eidsfjorden, der den andre ubåten gled inn, trakk også de tre soldatene fra Bergkompaniet seg opp i fjellet.
Resten var alene.
– Far, Johan, onkel Leonard og de andre løp bortover nordsiden av fjorden. De ville jo hjem, sier Hedly, som lå våken da skytingen startet. De kom seg over ei elv og bort i ura. Fire mann kom seg ned i fjæra og gjemte seg der. De seks andre løp rett på en gruppe tyske soldater som hadde kommet ned fjellet ved Mikalsens nedbrente småbruk. Gruppen ble ledet av en ung løytnant, den 21 år gamle Ewald Lübben.
En av de sivile som lå skjult i fjæra, fortalte at nordmennene ble ført tilbake samme veien de hadde kommet. De holdt hendene over hodet. Men det var ingen vitner til det som skjedde etterpå. Bare skuddene hørtes.
Les også: Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Henrettelse
Hedly har lest Lübbens versjon om hva som hendte. Han forklarte at nordmennene hadde gått til angrep med kniver og at han måtte forsvare seg.
– Tøv! Det ble funnet et par tollekniver ved siden av kroppene, men alle fiskere hadde jo kniv på seg. Tyskerne la dem der, tror Hedly.
De seks ble truffet av i alt 28 skudd, bare én av dem ble skutt forfra. Alle tegn peker på en henrettelse. En grusom krigsforbrytelse på fallrepet, skrev Statsadvokaten i Finnmark i forbindelse med etterforskningen. Hedly mener at det var samme soldat, Lübben, som senere på morgenen kom tilbake til fjøskjelleren med pistol i hånda - kanskje for å se etter granaten som tidligere var kastet inn. Marerittet fortsatte. Soldaten forgrep seg på moren.
– Jeg hadde gjemt meg og lå helt musestille. Hadde han sett meg, hadde jeg blitt skutt. Det har jeg aldri vært i tvil om, sier Hedly Mikalsen.
I nitida om morgenen dro ubåtene. Fra dekket hørtes høy, lystig musikk. Tyskerne spilte Marlene Dietrich. Hedly nynner melodien han aldri har glemt. Hopseidet sto i brann, båtene var senket, seks mann lå døde på en høyde.
Familien Mikalsen fikk snart vite tragediens fulle omfang.
– Først kom det en mann som var i sjokk. Han ropte Dem e' dau alle. En fetter og kusine gikk bort til eidet og da fikk vi bekreftelsen. Jeg gikk aldri bort dit, sier Hedly.
Les også: Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Det kom ikke kriseteam til Hopsfjorden. De rammede bet smerten i seg. Var sine egne psykologer. Og kom seg videre. Hedly ble lærer og med tiden skolesjef i Porsanger.
– Jeg kunne ikke snakke om det på tjue år. Den første tida synes jeg det var rart at folk kunne le og ha det artig.
Vi skutter oss mot vinden og går gjennom nysnøen, bort til en liten høyde. Der er det reist en bauta, et minnesmerke over de seks som ble drept for 70 år siden. Her lå de i lyngen, blant steinblokkene. Alle sammen skutt, noen også mishandlet. Alle fratatt livet i krigens aller siste timer.
Det er et sted man trår varsomt.
– Jeg har aldri passert dette stedet uten å tenke på hva som skjedde her. Jeg var 13 år og hadde plutselig blitt eldste mannen i huset. Vi savnet dem veldig. Jeg kunne våkne om natta og høre Johan puste ved siden av meg.
De skyldige gikk fri
Ingen ble straffet for massakren på Hopseidet – etter at vesttyske myndigheter i 1969 satte i gang full etterforskning av saken. Også nazijegeren Simon Wiesenthal blandet seg i saken.
TEKST: Asbjørn Svarstad
Dokumenter som Vi Menn har fått ut fra tyske Bundesarchiv, viser at vesttyske myndigheter kjørte full etterforskning på saken. Men som i så mange slike saker fra de første to-tre tiårene etter krigen, er saken preget av at anklagemyndighetene så med veldig stor forståelse på mulige kriminelle handlinger som ble begått under krigen av tyske soldater.
Lübbens forklaring
- Jeg var kommet ganske mye lenger enn gruppa. Plutselig gjorde et gruppemedlem meg oppmerksom på en gjeng nordmenn som var dukket opp. Jeg befant meg 10-15 meter fra dem, forklarte Ewald Lübben – som hadde siktedes rettigheter og en advokat med seg da han i 1969 ble konfrontert av politietterforskere og en statsadvokat.
- Det dreide seg – så vidt jeg kan huske – om seks mann. Disse drev jeg foran meg, med maskinpistolen skuddklar. Alt foregikk mer eller mindre mens vi samtidig løp. Så ble jeg plutselig beskutt fra ett eller annet sted, og kastet meg i dekning.
Forklaringen
- Nå så jeg at de seks nordmennene kom mot meg i en halvmåneformet sirkel. De hadde snudd og kommet tilbake og jeg hadde inntrykk av at de ville angripe meg. Så vidt jeg kunne se, holdt de også kniver i hendene. Da skjøt jeg en lang byge med maskinpistolen. Jeg er ganske sikker på at ingen andre fra min gruppe skjøt mot nordmennene. Dette ville heller ikke vært mulig, ettersom mine karer befant seg et godt stykke bak meg. Verken jeg eller medlemmer av min gruppe tok oss av de døde. Vi løp videre, forklarte Lübben.
- Jeg må legge til at vi under landgangen var blitt iakttatt, og derfor måtte regne med motstand. Også i dag er jeg av den oppfatning at de drepte personene var partisaner, sa Lübben til etterforskerne.
Simon Wiesenthal
Simon Wiesenthal henvendte seg den 29. oktober 1969 til statsadvokaten i Ludwigsburg. Han forteller at under et opphold i Norge nylig - der han presenterte sin erindringsbok – hadde en dansk forfatter tatt opp saken om drapene på Hopseidet. Wiesenthal skisserer kort hva som skjedde i mai 1945, og ber førstestatsadvokat Adalbert Rückerl undersøke om de brutale og dramatiske hendelsene noen gang var blitt gransket av vesttyske myndigheter. Han mottok ganske hurtig et svar om at saken mot Wolfgang Woerdemann og Ewald Lübben allerede var undersøkt, og at den var henlagt. Det var ikke funnet grunn til å sikte dem for kriminelle handlinger.
Bakgrunnen
I april 1945 fikk kapteinløytnant Wolfgang Woerdemann - som var sjef for en marineinnsatskommando i Harstad – ordre fra overkommandoen om å få stoppet forsyningene til de norske styrkene som var kommet fra USA og England, og som nå befant seg i området mellom Tana, Laksefjord og Hopseidet. Han gjennomførte flere øvelser, og forklarte etter forskerne at han hadde understreket grundig for mennene sine at det ikke befant seg sivile i området – men derimot partisaner.
Styrken forlot den 2. mai Harstad om bord i U 922 og U318 og nådde 5. mai fram til Hopseidet, der de gikk inn i terrenget med tanke på et åpent angrep klokka tre om morgenen.
Oppsporet tyske deltakere
Ytterligere fem mann ble oppsporet og avhørt som vitner, uten at det kom fram nye informasjoner om saken. Statsadvokatene som sto for avhørene, minner om at Ewald Lübben var blitt grundig avhørt av norske myndigheter, uten at dette en gang utløste noen siktelse mot ham. Og de norske etterforskerne den gangen, satt med alle relevante opplysninger – og hadde ferske vitneforklaringer å holde seg til. Likevel lot nordmennene være å stille Lübben – eller sjefen hans - for retten.
Sår tvil
Et stort antall forklaringer fra norske øyenvitner, blir trukket i tvil. Kunne et vitne være sikker på hva han så – eller hørte – over en fjord og på 200-300 meters avstand? De norske åstedfotografiene er – som bevis – verdiløse, fordi opptakene bare viser de enkelte likene, men uten at det er mulig å se hvilke posisjon de ligger i. Det er heller ikke mulig for etterforskerne å begripe hvilket motiv Lübben skulle ha hatt for – uten grunn – å begå et seksdobbelt drap. Hvis det – juridisk sett – var snakk om legemsbeskadigelse med døden til følge, ville dette under alle omstendigheter vært foreldet i 1969.
Avhørt av britene
«La meg også føye til at en norsk fenrik som vi pågrep, ble tatt med om bord i ubåten og senere satt fri igjen i Harstad. Mens jeg satt i krigsfangenskap, ble jeg avhørt om denne saken av folk fra Secret Service. Etterpå fikk jeg stemplet inn i papirene mine at jeg kunne sendes som fri mann tilbake til Tyskland, forklarte en selvsikker Ewald Lübben.
Faktakilde: Til siste slutt av Alf R. Jacobsen (Aschehoug, 2004)
Denne saken ble første gang publisert 06/05 2019, og sist oppdatert 13/04 2021.
