Norges første flykaprer
Mannen som kapret Braathens-flyet fremsatte et uvanlig krav
− Det sitter fortsatt i kroppen. Det er noe man aldri glemmer, sier tidligere flyvertinne Kari Wikborg til Vi Menn, snart 40 år etter.
Få om noen bet seg merke i den unge mannen i lys dress som tok plass bak i Braathens-flyet Harald Gille på Værnes utenfor Trondheim. Flight BU 139 til Fornebu var fylt opp av 115 helgeklare passasjerer. Utenfor flyet var det småsurt for årstiden og lite som minnet om sommer, denne fredags ettermiddagen ved inngangen til St.hanshelgen 1985.
Klokken 14.32 tok Boeing 737-maskinen av fra Værnes og satte kursen sørover. De som hadde plukket med seg en tabloidavis på vei inn i flyet, kunne lese om den ferske og historisk strenge dommen mot spionen Arne Treholt.
I løpet av en time skulle flight BU 139 bli like historisk:
Den velkledde mannen bakerst i flyet skulle bli Norges første flykaprer. Men enn så lenge var det ingen ting som tilsa at arbeidsdagen skulle bli til noe mer enn en vanlig, travel fredags ettermiddags-flight for flyvertinne Kari Wikborg.
Sammen med en kollega startet hun forrest i kabinen og jobbet seg bakover med serveringsvognen. Etter om lag en halvtime i luften hadde de kommet helt bakerst og hadde bare noen få passasjerer igjen.
Mannen i lys dress
− Bare du nevner det, så kjenner jeg det. Det sitter fortsatt i kroppen. Det er noe man aldri glemmer, sier Kari Wikborg, 39 år etter.
Wikborg la først ikke merke til den unge, velkledde mannen i hvitt som sto i enden av kabinen, utenfor dørene til de to toalettene. Der sto det stadig noen og ventet på at toalettene skulle bli ledige. Wikborg gikk med ryggen mot toalettene under serveringen:
− Plutselig sto en mann i hvit dress og pekte på meg med en pistol. Så sa han «Dette flyet er kapret».
Wikborg fikk deretter en klar og tydelig beskjed fra kapreren:
− Du står her med meg.
Kapreren fortalte de to overrumplede flyvertinnene at han hadde plassert sprengstoff på det ene toalettet og at han forlangte å få snakke med statsminister Kåre Willoch.
Gissel
Wikborgs kollega som befant seg lengst unna kapreren av de to, gikk foran til cockpiten for å underrette kapteinen. Alt foregikk rolig og dempet for ikke å forårsake panikk blant passasjerene. Selv klarte Wikborg å holde hodet kaldt:
− Jeg var jo redd, men jeg var helt rolig. Reaksjonen kom først etterpå.
For kapreren ble Wikborg nå et gissel han kunne kontrollere med våpenet sitt. Kun de aller nærmeste passasjerene hadde fått med seg hva som hadde skjedd. For Wikborg var det særlig en situasjon som var skremmende:
− På siste rad fikk jeg se en mann som hadde funnet frem en kniv. Jeg var veldig redd for at han skulle prøve å ta kapreren. Slikt var ikke en situasjon vi var lært opp til å håndtere.
Vantro i cockpiten
I cockpiten ble beskjeden om kapringen mottatt med vantro.
− Flyverne trodde ikke på det, engang. De måtte få to beskjeder før de kontaktet Fornebu. Så fremmed var det at noe slikt kunne skje.
Kapreren forholdt seg hele tiden rolig, og all videre kommunikasjon foregikk gjennom Wikborg. Med diskrete tegn og signaler kommuniserte hun forover til kollegaene i kabinen, uten at passasjerene fikk det med seg.
− Det var ingen kommunikasjon mellom kaprer og cockpiten så lenge vi var i luften. Han sto bak der med meg hele tiden.
Ikke full
I avisene sto det senere at kapreren var full da han kapret flyet. Kari Kari Wikborg hadde et annet inntrykk:
− Han virket overhodet ikke beruset. Han drakk ingenting mens han sto sammen med meg. Mulig han fikk noe øl i cockpiten etterpå, men han fikk ikke servert noen ting mens han sto bak sammen med meg. Ikke luktet det alkohol av ham heller.
Først da flyet landet på Fornebu fikk flertallet av passasjerene med seg at situasjonen om bord var langt fra normal. Flyet ble dirigert til rusegropa i stedet for til Braathens-piren i enden av flyoppstillingsplassen.
− Da vi parkerte flyet, ble alle informert om at det hadde vært en kapring, og at alle måtte sitte rolig.
På bakken startet forhandlingene mellom kapreren og besetningen om bord. Kabinpersonalet måtte fungere som forhandlere når det gjaldt passasjerenes sikkerhet:
− Litt etter litt fikk passasjerene forlate flyet, forteller flyvertinnen.
De første som fikk forlate flyet var de som skulle videre til utlandet.
− Da var det selvfølgelig mange som reiste seg for å gå.
Da noen av passasjerene forsøkte å utnytte situasjonen, mistet kapreren tålmodigheten, og ropte «Sett dere ned, ellers skyter jeg fremover i midtgangen». Om ikke folk før hadde forstått hva som utspilte seg i flyet, gjorde de det nå, husker Wikborg.
I puljer ble passasjerene sluppet ut av flyet. Til sist var det bare kapreren og de fem i besetningen tilbake i flyet. Nå tok kapreren grep om forhandlingene selv:
− Da passasjerene hadde forlatt flyet, gikk kapreren foran til cockpiten. Der kunne han forhandle via flyvernes radiosamband. Kapteinen og styrmannen var sammen med ham, og han hadde fortsatt med seg våpenet.
Stormet ut av cockpit
De tre flyvertinnene ble sittende på seteradene forreste i flyet og vente. Kapreren hadde hele tiden et øre til hva som skjedde ute i kabinen. Ved ett tilfelle, Wikborg fanget aldri opp hvorfor, ble det dramatisk:
− På ett tidspunkt føk døra til cockpiten opp, og han kom ut og pekte på oss med pistolen.
Inne i cockpiten hadde kapreren, som presenterte seg som en 24 år gammel mann fra Haugesund, fått direkte kontakt med politiet. 24-åringen sto på kravet om å få møte statsministeren. I forhandlingene med politiet la han også til justisminister Mona Røkke på listen over folk han ville snakke med.
Politiets forhandler klarte å snakke kapreren bort fra de opprinnelige kravene.
Etter fire og en halv time med forhandlinger endte kaprerens krav på en pose med øl.
Alt annet enn komisk
Hva som foregikk i cockpiten, hadde ikke Kari Wikborg oversikt over. Hun registrerte i ettertid at kapreren overga seg til politiet mot en pose med øl. I pressen ga dette saken et komisk skjær, noe Wikborg ikke syntes den fortjente. For dem som sto i situasjonen var den alt annet enn komisk:
− Jeg fikk en psykisk reaksjon i ettertid og hadde en del vondt i magen. I årevis etterpå kunne jeg stå i en minibank og se meg over skulderen for å sjekke at det ikke sto noen bak meg.
Behandlingen de fikk av arbeidsgiveren, Braathens SAFE, var hun heller ikke imponert over:
− Vi fikk en middag, tre dager fri og en blomsterbukett. Jeg kontaktet bedriftssykepleieren på grunn av mageproblemene og ble bare spurt om jeg ikke hadde et lokalt legekontor jeg kunne bruke. Det var ingen oppfølging i det hele tatt.
Rettssak
Rettssaken mot kapreren i mai året etter ble en ny vond opplevelse for Wikborg. Saken kom med ett tett på igjen:
− Alt kom tilbake. Å være hovedvitne mot ham i rettssaken, var veldig ubehagelig. Jeg hadde prøvd å legge alt bak meg.
Også en del av passasjerene vitnet i rettssaken. Alle roste flybesetningens rolige opptreden, og hvordan den hadde holdt spenningsnivået nede.
Den 24 år gamle kapreren fikk en dom på tre års fengsel og fem års sikring for å ha gjennomført den første flykapringen i norsk luftrom. Pistolen han benyttet var en luftpistol, smuglet om bord uten noen problemer. Securitas, som var leverandør av sikkerhetstjenesten på norske lufthavner, hadde ingen faste rutiner for sjekk av passasjerer på innenriksrutene.
Trusselen om eksplosiver på toalettet viste seg å være en bløff.
− Et rop om hjelp
Kapreren fra Haugesund forklarte i retten at han dagen før flykapringen hadde blitt uteksaminert fra en kristelig videregående skole i Trondheim.
24-åringen beskrev kapringen som et rop om hjelp:
− Jeg hadde det trasig og tenkte på hva fremtiden ville bringe. I dag vet jeg at jeg aldri skulle ha gjort det jeg gjorde.
Kapreren skrev en artikkel om sitt eget liv i pinsemenighetens blad i Trondheim bare få uker før rettssaken begynte. Han kalte artikkelen «Fra mørke til lys», og beskrev en ungdomstid med alkoholbruk fra 12–13 årsalderen, en kort karriere som sjømann for han fikk sparken på grunn av alkoholproblemene og deretter en vond spiral med drikking og voldsbruk.
− Jeg nølte ikke med å bruke kniv, glass, stein og lignende mot andre mennesker.
Tatt for ran
I retten ble det referert til da han en gang var påvirket av alkohol og ranet en taxi. Noen uker senere truet han en drosjesjåfør med en Colt 45 for å få sjåføren til å kjøre seg. Under soning fikk kapreren kontakter i det kristne miljøet i Trondheim. Siste delen av soningen ble lagt til Trondheim, der han også fullførte en ettårig utdannelse ved privat skole og var aktiv i sangkor.
I det kristne miljøet i Trondheim fant han seg til rette, men da skoleåret var slutt, ble han redd for hva fremtiden ville bringe. Høsten 1985 hadde han planlagt å gå på bibelskole i Trondheim. Det ble det aldri noe av etter kapringen av Flight BU 139.
En av flypassasjerene henvendte seg direkte til kapreren i flyet og spurte ham hvorfor han gjorde det han gjorde. Kapreren hadde svart at han var i en håpløs situasjon, at han hadde vanskeligheter med å få studielån, problemer med å finne et sted å bo og store problemer med å tilpasse seg i samfunnet.
− Jeg tenkte at bare jeg fikk nok oppmerksomhet, så fikk jeg nok hjelp. Det var derfor jeg ba om å få snakke med statsministeren og justisministeren. Jeg ville ha en økonomisk garanti fra dem om at jeg skulle fungere i samfunnet også etter skoleåret i Trondheim, sa kapreren i retten.
