Liv Trude og Rune var godt voksne da de fikk vite om farens ukjente fortid: – I dag ser vi at vi burde stilt flere spørsmål

– Pappa var ikke en mann som fremhevet seg selv. Det tok mange år før han fortalte om sine opplevelser under krigen, sier Rune Rafaelsen (70).

Han og søsteren Liv Trude (64) vokste opp i Kirkenes uten å kjenne farens bakgrunn som Norges aller siste registrerte barnesoldat.

Etter krigen var det viktigere å se fremover og bygge opp Kirkenes igjen enn å dvele ved det som hadde skjedd ­under tysk okkupasjon.

Alf Rafaelsen var ikke en mann som slo seg på brystet. Det tok derfor mange år før han fortalte sin historie – først til barnebarnet Eivind.

16 år og soldat

Det var varmt i Kirkenes. Høsten skulle vært der alle­rede, men hjemme hos Liv Trude Rafaelsen vedvarte sommervarmen.

Skogbrann­faren var stor etter måneder med tørke, og Rune Rafaelsen hadde gått i shorts hele sommeren. Både han og søsteren var sydenbrune. Ingen kan huske en sommer som denne.

På en av disse varme ­sommerdagene i juli 2024 døde Alf Rafaelsen, 96 år gammel.

En mann uten de ­store ordene, en som aldri utbroderte hva han hadde opplevd under krigen. Han kunne ha gått ut av livet uten å fortelle om sine opplevelser – hvis ikke det hadde vært for barnebarnet Eivind.

– Sønnen min gikk den gangen i femte klasse. På ­skolen ble elevene bedt om å intervjue besteforeldrene sine om hva de hadde opplevd ­under krigen, forteller Liv Trude Rafaelsen.

Hun ble overrasket da hun leste hva hennes egen far ­hadde fortalt barnebarnet sitt.

– For første gang fikk jeg vite at pappa hadde sittet mange måneder i tysk fangeleir, og at han hadde vært soldat. Han var jo så ung under krigen. Jeg ante ingenting om alt han hadde vært gjennom, sier han, og understreker:

– For meg har pappa bare vært den gode, snille og rause pappaen som alltid var der for oss. Men nå forsto jeg at pappa faktisk hadde en historie som det var viktig å få fortalt, sier Liv Trude.

Hun overtalte faren til å stå frem og fortelle om barnesoldaten Alf.

Les også: (+) Hanna (16) fulgte hjertet – ble forvist fra Norge

Bomber over Kirkenes

I 1943 var Kirkenes og Finnmark i krig. Barna som vokste opp i Kirkenes, visste godt at når det var klarvær, ville de snart høre flyalarmen.

Når det var dårlig vær, fikk de stort sett være i fred for russiske og tyske bombefly. Alarmen gikk over 1000 ganger, og byen ble bombet 328 ganger.

Kirkenes var Europas mest bombede by etter Valletta på Malta. Mange flyktet fra byen. Men da russerne rykket inn i slutten av oktober 1944, oppholdt fremdeles 4000 sivile seg i Kirkenes, i tillegg til 160 000 tyske soldater.

Én av de sivile var 16 år gamle Alf Rafaelsen.

Guttene døde

Alf Rafaelsen var bare en liten gutt da krigen kom til Norge. Men mange barn og ungdommer ble kommandert ut i tvangsarbeid. Alf og den ett år eldre broren, Sverre, måtte begge grave grøfter for tyskerne.

I september 1944 var 16 år gamle Alf på tømmer­fløting i Pasvik sammen med onkelen. Et russisk jagerfly kom i lav høyde over Pasvikelva og ble beskutt av tyskerne.

Da flyet forsvant, lå to unge, norske gutter døde i elva.

Dette gjorde sterkt inntrykk på Alf. 29. desember samme år løy han på alderen og ba om å få bli innskrevet som soldat i Varanger bataljon. Han ville gjøre en innsats for å bekjempe tyskerne.

Før han var 18 år gammel, hadde Alf Rafelsen sittet i fangeleir sammen med broren og faren og senere vært fangevokter for tyske krigs­fanger.

– I dag ser jeg at vi kanskje burde stilt flere spørsmål, men da vi vokste opp, snakket folk lite om krigen her oppe. Da jeg fikk vite dette, forsto jeg at pappa hadde en historie som måtte deles med andre, og jeg nærmest tvang ham til å stå frem som tidsvitne, sier Liv Trude.

Vanskelig barn

Rune Rafaelsen har stor respekt for sin far og for innsatsen og motet han viste under krigen.

Men selv om Alf Rafaelsen kjempet mot tyskerne og opplevde harde tider under okkupasjonen, var han også den første til å jobbe for forsoning mellom tyskere, russere og nordmenn etter at freden kom.

– Hver gang vi passerte Rundvannet her i Kirkenes, fortalte pappa at han fant en død, tysk soldat der da snøen smeltet i 1945. Det var en ung gutt på 19 år. «Jeg kunne dra hjem til min mor, han kom ­aldri hjem til sin», sa pappa alltid. Han hadde stor respekt for tyskerne og var aldri hatefull, sier Rune.

Selv beskriver han seg som et utfordrende barn i oppveksten.

– Jeg var politisk aktiv for Rødt og var i opposisjon. Pappa var også politisk aktiv, men for Arbeiderpartiet. Uansett hva jeg gjorde, var han alltid til stede for meg, sier Rune.

Da han ble eldre, ble han litt mildere i form og innhold og meldte seg inn i Arbeider­partiet, som faren.

Rune Rafaelsen satt senere mange år som ordfører i Sør-Varanger kommune.

Les også: (+) Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt

Bare aldri nag

– Etter krigen vokste vi opp i gata rett her oppe, i et arbeider­strøk, sier Rune.

Han finner et gammelt bilde fra årene like etter krigen. Bildet viser barn mellom brakker og ødelagte bygninger.

– Det var stor spenning her i bygda den gangen. Flertallet av mine venner var barn av kommunister. Pappa var positiv til at russerne kom, og han forsto hvor mye de ofret for å befri Finnmark. Men han var skeptisk til det russiske styresettet og forble sosialdemokrat.

Rune Rafaelsen kjente godt sin historie da han vokste opp.

Han visste hvor hardt Kirkenes og Finnmark ble rammet, hvordan tyskerne brukte den brente jords taktikk for å holde russerne unna, og at folk i Finnmark stort sett mistet alt de eide.

Likevel var han overrasket da han 40 år gammel fikk vite hvor delaktig hans egen far hadde vært i kampene som pågikk.

– Det kom en stor delegasjon tyske soldater og offiserer hit for å sette opp et minnesmerke over de 12 000 tyske og østerrikske soldatene som døde mellom Kirkenes og Murmansk under krigen. I bussen ble jeg kontaktet av en norsk dame som hadde giftet seg med en østerriksk offiser. Hun fortalte hvordan hun etter krigen ble dømt som lands­sviker. Mens hun pratet, hørte jeg pappa svare med å fortelle sin historie til henne, sier Rune.

Han forsto at faren var et viktig tidsvitne, og at den ­rause, gode pappaen tidlig hadde vært villig til å stå opp mot okkupasjonsmakten ­under andre verdenskrig.

– Pappa var ingen prang­ende person eller noen kraftplugg. Han hadde mye varme og kjærlighet og bar aldri nag til noen. Dessuten pratet vi ­aldri om krigen hjemme hos oss. Vi vet ikke engang om mamma visste hva pappa ­hadde vært med på. Mamma døde i 1997, bare 65 år gammel. Hun og pappa var veldig glade i hverandre, men vi hørte aldri at de pratet om krigen, sier Rune.

I motsetning til sin far er han en stor og røslig kar. Lenge ­visste han ikke hvilket mot og styrke faren var i besittelse av.

Les også: (+) Maria Quisling sa nei til alle intervjuer. Så banket Bjørn på døren

Motstandskvinnen

Alf stilte opp for mange også etter krigen. Dagny Loe fra Berlevåg var husmor og motstandskvinne under andre verdens­krig. Dagny og ektemannen, Osvald Edmund Loe, fikk åtte barn sammen.

Ekteparet Loe drev motstandsarbeid ved å rapportere direkte til sovjetisk etterretningstjeneste om troppeforflytninger, skip og forsyninger. De ­skjulte også partisaner.

Tyskerne opplevde at deres fartøy og forsyninger til stadighet ble bombet, og til slutt ble motstanden i Berlevågs-traktene avdekket.

Osvald ble arrestert 14. juli 1943, satt i fengsel i Kirkenes og ble summarisk dømt til døden sammen med 10 andre 17. august 1943. Henrettelsen fant sted dagen etter.

Da også Dagny ble arrestert noen uker senere, ble syv av barna plassert hos slektninger. Seks uker gamle Ruth Oddny døde derimot under fangetransporten til Kirkenes.

Da Alf Rafaelsen hørte historien om Dagny Loe, lette han etter barnegraven og fant den godt skjult i skogen på kirkegården i Kirkenes.

I alle år siden stelte han graven i respekt for de som ofret livet i motstandskampen.

Etter at Alf døde, har datteren, Liv Trude Rafaelsen, overtatt ansvaret for Ruth Odny Loes grav.

Tøft for ung gutt

Alf Rafaelsen likte aldri å snakke om tiden som barnesoldat.

I intervjuene han gjorde før han døde, var det alltid tungt å minnes. Byrdene han bar ble ikke lettere å bære ved å prate om det som skjedde.

«Jeg har vært barnesoldat i en krig. Jeg vet hva det handler om. Jeg har sett og opplevd mye, men helst vil jeg bare glemme det. Mye av det jeg opplevde, plager meg den dag i dag, selv om det er gått 75 år», sa Alf til VG i 2019, den gang 91 år gammel.

Han meldte seg altså fri­villig i desember 1944, etter å ha sett sitt eget hjem bli bombet og opplevd at unge ­kamerater ble skutt foran ­øynene hans.

Han ble formelt innskrevet som soldat 6. januar 1945, bare 16 år gammel. Det ble tøffe tak for en ung, mager gutt. Alf måtte rett ut i stridstrening. Han var den yngste i kompaniet og den eneste uten militær erfaring.

Respekt for andre

Det Liv Trude og Rune er mest stolt av, er hvor raus faren var.

Han dvelte ikke ved historien og klandret aldri tyskerne for deres handlinger under ­okku­pasjonen av Norge. Etter krigen fikk han både tyske og russiske venner.

– Pappa hadde ikke fordommer mot noen. Han hadde evnen til å tilgi og hadde alltid respekt for de som hadde det verre enn oss, sier søsknene Liv Trude og Rune.

De føler et ansvar for at nye generasjoner skal kjenne til historien om Alf og lære litt av den rausheten han viste.

– Pappas tannlege her i Kirkenes var tysk, og de to fikk et nært forhold. Pappa fikk oss til å forstå at de tyske soldatene som var her oppe under krigen, bare var ungdommer, de også. Hva visste de? Og hva kunne de gjøre, annet enn å følge ­ordre? Disse guttene hadde også mødre som håpet å få se igjen barna sine, sier Rune, og Liv Trude tilføyer:

– Vi var så stolte av pappa. Ikke fordi han deltok i krigen, men fordi han var en så fin pappa.

Nazi-flyet som skremte livet av allierte piloter: – Hva pokker er det!?

Irma bodde på en søppelfylling og fødte 13 barn