ÅPNET farfars skrin:
Tone Birgitte om farfars hemmelighet: – Det var som om hele min verden raste sammen
Etter 76 år tar den norske bygda et oppgjør med sin ubehagelige fortid.
– Det var som om hele min verden raste sammen, sier Tone Birgitte Bergflødt. 58-åringen var ti år gammel da hun fikk vite om farfarens fortid.
Farfaren som var det den beste farfaren Tone Birgitte Bergflødt kunne tenke seg: Snill. Klok. Alltid til stede og for hånden, der han bodde med farmor iandre etasje i våningshuset på gården Renskaug i Lier utenfor Drammen.
– Jeg fikk en stor klump i magen. Den forsvant ikke, men la seg godt til rette i underbevisstheten.
Hun var langt fra alene. Men slikt snakket man ikke om i Lier den gang. Og heller ikke senere. Ikke før nå, 76 år etter 2. verdenskrigs slutt.
Les også: Avslører sannheten om slaget som er blitt kalt et meningsløst blodbad
Brun mønstring
400 mennesker, gamle som unge, var medlemmer av Lier lag av Nasjonal Samling under krigen.
Jenter i alderen 10 til 14 år var med småhirden. Gutter i samme alder i guttehirden. De eldre mennene deltok i Hirdens seniorsveit. Kvinnene hadde sin egen hird.
På forsamlingslokalet Haugestad, hvor kommunestyret fortsatt har sine møter, holdt flere NS-ministre flammende taler mot jødedom og kommunisme. Det var hyppig møtevirksomhet. Kulturminister Gulbrand Lunde, justisminister Sverre Riisnæs og politiminister Jonas Lie var blant nazitoppene som gjerne tok turen til Lier.
Avisreferatene i den nazistkontrollerte pressen meldte entusiastisk om «fullsatt sal» eller «overfylt sal».
Det ble ofte arrangert kamerataftener. Langbord var dekket med god mat, bløtkaker og terter. Alt ordnet av Lier kvinnehird.
Liungene som ikke sympatiserte med NS ble ekstra provosert når hirden marsjerte gjennom gatene i Lierbyen. Særlig mange følelser ble satt i sving da folk så små barn marsjere stramt forbi i sine uniformer.
Og blant de fremste lokale nazistene: Tone Birgitte Bergflødts farfar.
Frontene var skarpe. Så delt var befolkningen i synet på Nasjonal Samlings aktiviteter i bygda at hele historien er feid under teppet.
Les også: (+) Knut fant bestemors hemmeligheter på loftet: – Hun ville hatet denne boka
Rett i fjernarkivet
NS-historien i jordbruksbygda har vært så betent at folk flest snakket lite eller ingenting om det som hendte under krigen. Mange sa: «De fem årene hopper vi over».
Heller ikke Lier Historielag var overbegeistret da en etterkommer av NS-folk ville gi dem materiale fra krigen.
Personen som henvendte seg til historielaget fikk klar beskjed: «Bare kom med det, så skal vi arkivere det så langt bort at det aldri kommer i dagen igjen».
Fulgte lederskikkelser
Lier var en markant NS-kommune under 2. verdenskrig.
Historieprofessor Hans Fredrik Dahl sier til Vi Menn at høy andel NS-medlemmer vanligvis hadde sammenheng med at noen spesielt viktige personer i bygda gikk inn i Nasjonal Samling.
– Det var også en annen årsak: I bygder hvor man i mellomkrigstiden hadde hatt særlig bitre konflikter med LO-forbundet «Skog og Land», kunne dette disponere mange for «oppgjør» med sosialistene, sier Dahl.
En kjent person som trakk med seg andre inn i partiet var ordfører Harald Saue. Han hadde vært ordfører i Lier også før krigen, valgt inn for Bondepartiet. Saue var også stortingsrepresentant for Buskerud i årene 1925 til 1933.
Saue fikk sendt sogneprest Nils Kristian Nissen og hans familie ut av bygda. Han sa i rettssaken mot ham: «Med den sterke stilling NS hadde i Lier, så måtte bygda forskånes for både presten og hans familie».
Saue ble dømt til seks års tvangsarbeid for aktiviteten under krigsårene. Han ble satt fri i 1948. Lier hadde også andre personer, spesielt blant bøndene, som markerte seg som agitatorer, med stor påvirkningskraft.
Det var hyppige NS-møter på forsamlingslokalet Haugestad i alle krigsårene. Flere NS-ministre kom, og talte for full sal. Folk fra bygda deltok i Haglebuslaget på tysk side. En gartner fra Lier falt i kamp mot egne landsmenn.
Men historielaget har snudd.
Lokalhistorikeren John Willy Jacobsen har med historielaget i ryggen, gitt ut boken «Lier under 2. verdenskrig» etter tre års grundig arbeid.
For første gang er det publisert noe samlet om Nasjonal Samlings virksomhet i bygda.
Det viste seg at interessen blant liungene var stor for å få vite mer om dette temaet. Første opplag ble revet vekk. Nå er det trykket et nytt opplag.
Frykt for å miste gården
Ordfører Gunn Cecilie Ringdal (H) har gitt prosjektet moralsk støtte. Hun sier til Vi Menn at boken «Lier under 2. verdenskrig» gir et godt innblikk i de faktiske forholdene under krigen.
– Bøndene som meldte seg inn i Nasjonal Samling fryktet for bolsjevismen. I Sovjetunionen var det innført kollektivbruk, og de var redde for å miste gårdene sine. Jeg mener ikke at de som meldte seg inn i NS gjorde et godt valg. Fakta og informasjon som kommer frem i boken viser derimot hvilke avveininger som ble gjort – ut fra datidens forhold, sier Lier-ordføreren.
Hogg tømmer på straffarbeid
* Da farfaren ble arrestert hjemme av to Milorg-menn 10. mai 1945, var han 42 år.
* Ble dømt til straffarbeid i tre og et halvt år. Etter 580 dager i varetekt på Ilebu sonet han i Gulskogen tvangsarbeidsleir.
* Var mye på tømmerhugst i Bingen i Øvre Eiker. Et arbeid han var godt kvalifisert til som skogeier i Lier.
* Ble løslatt 11. oktober 1947.
* Ble dømt til å betale en bot til statskassen på 7000 kr. Måtte også betale 15 000 kr til Erstatningsdirektoratet.
Hun skjønner at boka som bidrar til bygdas oppgjør med nazifortiden, vekker følelser.
– Det er mennesker som synes at dette er sårt, sier ordføreren.
– Også fordi det i et historisk perspektiv ikke er så lenge siden. Personer med minner fra krigsårene lever jo fortsatt. Familier bærer på historier fra denne vanskelige tiden. De kjenner sikkert på mange følelser knyttet til det. At det skrives om temaet, kan hjelpe til å åpne opp og bidra til økt forståelse. Det kan føre til at det «ryddes opp» i krigshistorien og de følelser man måtte ha i tilknytning til den, sier Gunn Cecilie Ringdal.
Barnebarn av NS-topp
At det er behov for å snakke ut og skape større forståelse, viser historien til Tone Birgitte Bergflødt, barnebarn av en av forgrunnsfigurene i NS i Lier under krigen.
Etter freden ble det hjemme på gården aldri snakket ut om hans NS-fortid.
10 år gammel fikk hun vite om den mørke familiehemmeligheten.
– Vi hadde lært om 2. verdenskrig på skolen den dagen. Læreren fortalte om nordmenn, jøssinger, gutta på skauen og jøder. De var mot tyskere og nazister. Og så var det noe som het NS-folk. De var de aller verste, for det var nordmenn som hadde kledd seg ut som nazister. Nordmenn som holdt med tyskere og nazister – var det mulig? Tenk å holde med dem som drepte jødene. De som sendte dem i gasskammeret, selv om de ikke hadde gjort dem noen ting. Jeg gikk på barneskolen og var glad for at jeg ikke kjente noen sånne.
Tiåringen kom hjem fra skolen, og løp sprekkeferdig inn på kjøkkenet for å fortelle om det ekstra spennende hun nettopp hadde lært. Hun hadde knapt fått stotret frem de første ordene før moren tok saken ned på et hverdagslig plan.
«Jammen det er vel ikke så rart. Det var mange som var med der» sa hun, og faren bekreftet at farfar var blant dem.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Bar på skammen
Tone Birgittes farfar var bonde, og hadde en rekke verv i Lier lag av Nasjonal Samling. Han meldte seg inn i partiet i oktober 1940, og fikk som organisasjonsleder ansvaret for å bygge opp partiet i bygda. Dessuten var han både lagfører og varaordfører. De to vervene hadde han fra 1942 og ut hele krigen. Han var også medlem av Rikshirden fra 1941. Han deltok uniformert i flere marsjer i Oslo og Drammen.
Dommen i landssvikoppgjøret ble tre og et halvt års straff. Da han ble satt fri, var han en knekt mann. Økonomien var også på felgen etter at han ble dømt å betale et stort beløp i erstatning.
Bestefaren skjøttet gården godt, men sa knapt ett ord lenger. Politikk eller samfunnsspørsmål snakket han aldri om. I stedet ble bestefaren dypt religiøs, og brukte mye tid på å lese i bibelen.
– Verst var det å høre det jeg trodde var hele sannheten om farfar, forteller Tone Birgitte Bergflødt.
Selv om hun er tredje generasjon etter NS-mannen, har det bygget seg opp en følelse av skam helt siden hun første gang fikk vite om farfarens fortid som tiåring.
– Jeg begynte allerede da å skape mine egne bilder i hodet. De var ikke pene. Jeg fikk jo høre hvor fæle nazistene var mot jødene. Jeg trodde farfar hadde drept jøder og kanskje andre mennesker også. Skammen bare vokste. Ingen hjemme fortalte meg noe som helst.
Farfaren døde i 1995. Han ble 93 år.
Tone Birgitte har valgt å være åpen om farfarens landssvikdom og problemene hans handlinger påførte henne. Men hun kvier seg for å få navnet til farfaren på trykk. Det illustrerer hvor dypt det som skjedde under krigen fortsatt sitter i henne. Da Tone Birgitte ga ut boken «Farfars skrin» i 2018 anonymiserte hun både farfaren og hjemkommunen.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Brøt sammen
– Skammen ulmet under overflaten av et vanlig liv. Jeg visste at farfar hadde vært med i partiet, men ante ikke hvorfor han var med – eller hva han hadde gjort.
Fra hun var 20 snakket hun med sin far for få vite mer mer konkret hva bestefaren hadde gjort i NS.
– Han sa at NS-medlemskap var så vanlig i Lier og at det gjaldt så mange. Jeg fikk aldri svar jeg kunne slå meg til ro med. Folk som hadde tilhørt motstandsbevegelsen kunne heller ikke hjelpe med klargjørende opplysninger, naturlig nok.
– Som NS-etterkommer, slet jeg med skam. Hver gang jeg hørte noen snakke om temaet – eller jeg leste noe om NS i aviser eller bøker, kjente jeg på smerten. Da jeg var 35 år låste det seg fullstendig for meg en dag på jobb. Jeg jobbet som rådgiver og skulle ta imot en kunde, men merket at jeg plutselig ikke greide å snakke. Og langt mindre møte folk. Jeg måtte bare pakke sakene mine og reise hjem. Jeg ble langtidssykmeldt, og valgte å omskolere meg da jeg var kommet sånn delvis på beina igjen.
Representerer Senterpartiet
Siden har hun i mange år hjulpet andre mennesker som opplevd lignende blokkeringer som henne.
– Den lokale forsoningen skjedde raskt for farfar. Men for meg ble det ble en oppvekst i skyggen av NS. Samfunnets fordømmelse over dem som hadde vært med i partiet, lå som en sky over livet mitt. Den virket hemmende på livsutfoldelsen da jeg etter hvert ble mer bevisst på hvordan folk flest så på dem som ble kalt landssvikere.
En omstendighet Tone Birgitte Bergflødt mener kan være formildende var frykten for bolsjevismen:
– I Sovjet ble jo private gårder delt opp, så flere kunne få en jordlapp. Ut fra dette kan jeg på en måte skjønne at besteforeldrene mine var redd for å miste gården. Derfor støttet de opp om NS, som advarte mot at kommunistene ville oppheve eiendomsretten.
Gjennom sitt eget og bygdas oppgjør med NS-historien løfter Tone Birgitte Bergflødt hodet høyere. Nå har hun engasjert seg i lokalpolitikken i hjemkommunen. Der representerer hun Senterpartiet.
Les også: (+) Forbløffende nazi-spor under jorden i Oslo: – Dette får nakkehårene til å reise seg
Svimmel og uvel
Tone Birgitte Bergflødt ble fysisk dårlig da hun leste sannheten om sin farfar i Riksarkivet.
– Etter mye overtalelse fikk jeg i 2011 pappas underskrift på en fullmakt til å lese landssvikdommen mot farfar. Jeg visste ikke hva som ventet meg, annet enn at han hadde fått en dom. Mappen de la foran meg var tykk. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg å lese alle listene. Først alle listene han skrev for NS, og som han ble dømt for. Senere listene over innbo og ting fra hjemmet. De ble nedtegnet for å regne ut boten han fikk i tillegg til fengselsstraffen. Det svimlet for meg. Jeg måtte holde meg hardt fast i skrivebordskanten for å ikke gå i rett i gulvet, forteller hun.
Det viste seg at lagføreren sammen med lensmannen hadde undertegnet en liste over «statsfiendtlige personer» i Lier. Den ble sendt til fylkeskontoret til NS, som videresendte den til riksledelsen i partiet. Det kunne få alvorlige konsekvenser å havne på en slik liste. Gestapo valgte ut navn fra «jøssinglister» når de skulle plukke ut sine ofre i terrorøyemed.
– Ille var det også at farfar sto bak en anmeldelse som fikk store følger. Han rapporterte at en kvinne på et møte i Lier misjonsforening hadde sunget Kongesangen. Hun spilte piano, og oppfordret resten av møtedeltagerne til å synge med. På møtet ble det også drevet propaganda mot NS.
Statspolitiet rykket ut og avhørte flere personer. Forsangeren ble straffet med å bli sendt nordover. Hun ble plassert hos en NS-familie på Røros for såkalt politisk skolering. Frihetsberøvelsen varte i to år.
I Lier bor en mann som er barnebarnet til kvinnen som ble forvist til Røros.
– Jeg spurte om jeg kunne få en prat. Jeg ønsket å be om unnskyldning på vegne av besteforeldrene mine. Han sa ja, og vi hadde en god prat. En viktig forsoning i det stille mellom to barnebarn i et sårt skjebnefellesskap, ga meg sjelefred, smiler Tone Birgitte.
