Måtte kjempe seg frem
«Atombombens mor» hatet sitt eget kallenavn
Hun ble kalt «atombombens mor» for sitt arbeid med spalting av atomer. Hun ble trolig snytt for Nobelprisen. Tross kallenavnet, var hun en av de eneste fremtredende forskerne som nektet å jobbe med å utvikle en atombombe.
Etter at atombomber knuste Hiroshima og Nagasaki, sto reportere på døren til en 67 år gammel kvinne i Sverige. Hva mente hun – «atombombens mor» – om de enorme ødeleggelsene i de japanske byene?
Fysikeren, jødinnen og flyktningen ble opprørt og fornærmet over spørsmålene. «Jeg har bare forklart hvordan atomer kan spaltes og energi frigjøres», forklarte hun. At oppdagelsen skulle brukes til å lage et våpen som kan utslette menneskeheten var aldri i hennes tanker.
Aldri hørt om henne? Du er ikke alene. Det er først i nyere tid at Lise Meitner har fått anerkjennelsen hun fortjener.
Hun var nemlig en fremragende kjernefysiker, som etter alt å dømme ble snytt for Nobelprisen.
Universitetet ikke for jenter
Lise Meitner ble født i Wien i Østerrike-Ungarn i 1878, og vokste opp med en kjærlig familie i et liberalt middelklassehjem. Som barn var hun nysgjerrig og utforskende, full av selvtillit og glad i musikk.
Tidlig fattet den lille jenta interesse for matematikk og fysikk. Imidlertid var dette en tid der europeiske kvinners muligheter for akademisk utdannelse ikke var bedre enn hva den er i Afghanistan i dag.
Undervisning for jenter sluttet ved fjortenårs alder. Gymnas, som det het på den tiden, var kun for gutter. Og realfag fantes uansett ikke på jenteskoler. Så for å kunne studere ved et universitet, måtte Meitner ta privatundervisning.
Til dette fikk hun økonomisk hjelp av sin fritenkende far. Meitner arbeidet hardt, og på to år gjennomførte hun fag tilsvarende fire års gymnas.
Etter å ha bestått tøffe opptakskrav ble Meitner – som en av de to første kvinnene i Østerrike-Ungarn – autorisert til å studere fysikk ved universitetet i Wien. Der studerte hun under den berømte professoren Ludwig Bolzmann, som i det patriarkalske Østerrike ble en støttende farsfigur for Meitner.
Men Bolzmann begikk selvmord i 1906, og Meitner søkte seg til Berlin, som ble ansett som Europas senter hva naturvitenskap angikk. Der hun fikk studere videre under tyskeren og nobelprisvinneren Max Planck, som ble regnet som grunnleggeren av kvantefysikken.
Les også: (+) Kirkegården for radioaktive kjøretøy
Motstand fra menn
I Berlin fikk Meitner et nytt brutalt møte med den tidens kjønnskonservatisme. Kvinner ble generelt sett ikke akseptert i vitenskapelige kretser. De skulle være hustruer og mødre, punktum!
Men Planck gjorde et unntak for Meitner, selv om hun ikke fikk menge seg med andre studenter og forskere, og ble nektet adgang til forelesningssalene. Så du en kvinne der, var det en rengjører. Meitner måtte studere og arbeide for seg selv i et annenrangs laboratorium.
Redningen ble en jevnaldrende mann. En ung kjemiker som studerte radioaktivitet inviterte henne en dag til samarbeid. Hans navn var Otto Hahn.
De to viste seg å utfylle hverandre perfekt. Hahn som den eksperimentelle og utprøvende, Meitner som teoretikeren. Hahn og Meitner utviklet dessuten et livslangt vennskap.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Aksept og flukt
Under første verdenskrig tjenestegjorde Meitner for Østerrike-Ungarn, Hahn for Tyskland. Hun som sykepleier nær fronten, han som forsker på stridsgasser. Etter krigen fortsatte de sitt samarbeid, særlig med fokus på kjernefysikk.
Dette var gode år for Meitner, som etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn anså seg som tysk, og endelig var akseptert og integrert i det berlinske forskermiljøet.
Hun deltok på internasjonale konferanser, og Albert Einstein kalte henne sågar for «Tysklands Marie Curie». I 1926 ble hun landets første kvinnelige professor. Beilere? Ja visst. Men Meitner valgte alltid vitenskap fremfor ekteskap.
Hun og kollegaene levde nærmest i en «vitenskapsboble» i Keiser Wilhelms Insitutt i Berlin, samtidig som Adolf Hitler i 1933 var blitt rikskansler, og nazistene festet grepet om befolkningen. Etter hvert våknet mange av hennes kollegaer, og forlot landet.
Men Meitner ble. Hun følte seg beskyttet av det vitenskapelige miljøet i Berlin.
Men Lise Meitner var også jøde. Og hennes østerrikske pass var verdiløst etter at Hitler annekterte Østerrike i mars 1938.
Les også: (+) Plutselig var det knapt insekter å vaske bort fra frontruta. Det skremte vettet av forskeren
Den store oppdagelsen
Til slutt måtte hun flykte. Til Stockholm, der hun ankom i august 1938. Den berømte danske fysikeren og nobelprisvinneren Nils Bohr hadde ordnet en stilling for henne der, som assistenten til fysikeren Manne Siegbahn, som også var vinner av Nobelprisen.
For Meitner ble dette et nytt møte med fordommer og nedlatenhet fra et mannsdominert miljø. Hun ble utestengt fra det aller meste, måtte arbeide med begrenset utstyr, og mottok kun juniorlønn.
I 1934 hadde Meitner og Otto Hahn startet en studie som fire år senere ledet til oppdagelsen av fisjon – prosessen der en atomkjerne spaltes i to mindre deler, samtidig som det frigjøres en betydelig mengde energi. Hahn fortsatte sine eksperimenter etter at Meitner måtte flykte.
En dag mottok hun et brev fra den briljante kjemikeren, som var forvirret. Hahn og hans kollega Fritz Strassmann strålet uran med nøytroner.
De oppdaget at atomkjernen var delelig. Men forsto ikke hvorfor.
Lise Meitner forsto teorien bak. Og hun forklarte snart Hahn det hele.
Hun og nevøen og fysikeren Otto Frisch påviste dessuten at spaltingen frigjorde store mengder energi. I ettertiden er arbeidet ansett som «genialt».
Les også: (+) Langsomt forsvinner storbyene i havet – hvorfor går det motsatt vei i Oslo?
Atombomben
Det tok ikke lang tid før politikere forsto at dette kunne brukes til militære formål. Til å utvikle en atombombe.
The Manhattan Project startet i 1942, ledet av Robert Oppenheimer. «Atombombens far». Mens Lise Meitner av pressen altså ofte ble kalt «atombombens mor».
Egentlig en stor urett, og en «tittel» hun hatet. Hun nektet nemlig, som kanskje den eneste fremtredende atomfysikeren, å delta i utviklingen av atombomben. Men hennes forskning på fisjon var utvilsomt relevant.
Otto Hahn ble i 1944 tildelt Nobelprisen for oppdagelsen av kjernespalting. Han mottok den først i 1946.
Lise Meitner – teoretikeren som forklarte hva og hvorfor – ble overhodet ikke nevnt i sammenhengen. Men i våre dager anerkjennes hun som en like viktig bidragsyter som Hahn i denne forskningen.
Lise Meitner ble åpenbart behandlet dypt urettferdig. Men bitter var hun likevel aldri. Hun døde i 1968, bare tre måneder etter sin nære venn og tidligere kollega Otto Hahn.
Lise Meitner
Født 1878 i Wien i daværende Østerrike-Ungarn, død 1968 i Cambridge i England. Meitner var jøde, og måtte i 1938 flykte fra Tyskland, der hun hadde bodd og arbeidet i mange år. Hun var en av de første kvinnene som gjorde seg gjeldende i et naturvitenskap-miljø fullstendig dominert av menn, og ble Tysklands første kvinnelige professor.
Atomfysikeren ble også av mange kalt «atombombens mor», siden hun var den første som utledet det teoretiske grunnlaget bak fisjon og forklarte teorien bak spalting av atomkjerner. Meitner opplevde likevel store deler av sitt liv å ble sett på som annenrangs forsker, rett og slett fordi hun var kvinne. Menn flest i forskermiljøet melet sin egen kake. Meitner og vennen og kjemikeren Otto Hahn var sammen bak oppdagelsen om spalting av atomkjerner. Men kun Hahn fikk Nobelprisen for dette.
