Snuskete suksess
Kvaliteten var dårlig, men filmen ble en braksuksess og mafiaen håvet inn penger. Hovedrolleinnehaveren, derimot, satt igjen med nesten ingenting, hevdet at hun ble tvunget og fikk filmen langt opp i halsen.
På vårparten i 1972 var newyorkeren Gerard Damiano på et cocktailparty for swingers. Der så han Linda Susan Boreman kjøre partytrikset: Hun slukte hele stasen. Damiano fikk en idé til en snuskete film.
Et par år hadde han og Louis «Butchie» Peraino produsert slike, som ble vist i lokaler med avlukker innredet med stol, kikkehull til et lerret og tørkerull.
Peraino eide to tredjedeler av selskapet Gerard Damiano Productions. Der det buttet med inntekter, spedde faren på. Han het Anthony «Big Tony» Peraino og var medlem av Colombo-familien, den ene av New Yorks fem store mafiaorganisasjoner.
Med munnen
Filmen skulle bli en time lang.Damiano hadde kun erfaring med lavbudsjettfilmer med spinkel handling, men skrev et kort manus. Om en kvinne med klitorisen plassert i spiserøret.
Hun kunne bare få orgasme med munnen. Louis Peraino lånte 22 000 dollar til å produsere filmen. Faren skjøt gladelig inn pengene. Hans store oppgave i livet var nettopp å tjene inn pornopenger til Colombo-gjengen. Onkelen Joseph «Joe the Whale» Peraino, hans sønn Joseph jr. og Louis` bror Joseph C. var med i spleiselaget.
Et fenomen
Linda sa seg villig til spille hovedrollen mot et honorar på 1200 dollar. Hun hadde erfaring fra kortfilmene «Dog-A-Rama» og «Piss Orgy», trolig springbrett mot mer krevende roller.
Den mannlige hovedrollen ble spilt av Herbert «Harry Reems» Streicher, som sto igjen med 100 dollar og pornostjernestatus etter at filmen hadde premiere på det ikke alt for celebre New World Theater i New York 19. september 1972.
«Deep Throat» ble raskt et kulturelt fenomen. Pressen plukket raskt opp sensasjonen. En håndfull blader og aviser dristet seg faktisk til å anmelde filmen – med visse reservasjoner når det gjaldt handlingen.
Hadde et plott
Filmen ble en braksuksess. En av årsakene til suksessen var angivelig at filmen faktisk hadde humor og en handling.
Syltynn, vil sikkert mange hevde, men ifølge Darwin Porter, forfatteren av boken «Inside Linda Lovelace`s Deep Throat: Degradation, Porno Chic and the Rise of Feminism» var pornofilmer med handling ganske uvanlig.
Han mener plottet var blant årsakene til den enorme suksessen for filmen som for det meste ble spilt inn på et lugubert motellrom i Miami.
– «Deep Throat» hadde et plott. Ikke rare greiene, men likevel et plott, uttalte Porter til CNN i 2015.
Erkekonservative New York Times hippet seg opp ved å kalle Lovelace «porn-chick», og skapte med det et begrep.
Det hjalp også godt at talkshow-verten Johnny Carson, med rundt ni millioner seere på en gjennomsnittlig kveld, gjerne fleipet om filmen i The Tonight Show.
Kjendisfester
Eks-gangsteren Kenny Gallo påstår i boken «Breakshot» at Anthony Peraino betalte Carson 50 000 dollar for det.
Sammy Davis Jr. inviterte kjendisvennene til pornofester med fremvisning av Lovelace` halsakrobatikk på pornokinoen Pussycat Theater i Santa Monica, forteller den britiske journalisten og forfatteren Tim Adler i boken «Hollywood and the Mob: Movies, Mafia, Sex and Death».
Det påstås at Davis ordnet en privat faktasjekk med Linda. Kinoen hadde forresten filmen på plakaten i ti sammenhengende år.
Ifølge bransjetidsskriftet Variety kunne en på en typisk fredagskveld på utvalgte kinoer observere «elegante, single kvinner, middelaldrende par og minst tre sølvhårede matroner».
Forbudt i mange stater
Perainoene skuffet inn penger, og tok omgående grep om unødvendige utgifter. Gerard Damianos tredjedel av filmselskapet ble overtatt av de andre eierne tre uker etter at filmen ble sluppet.
Han fikk 25 000 dollar og beskjed om at kneskålene hans var trygge såfremt han ikke klaget på betalingen.
Selskapet leaset kinoer for visning av filmen og satte sine egne folk i billettlukene. Pengestrømmen var under kontroll. Perainoene visste fra før av alt om svinn.
Selv om «Deep Throat» ble forbudt i mange stater og svært mange kinoeiere nektet å vise den, tjente den inn massivt med penger. Da hjemmevideoen kom i slutten av 70-årene, og enda senere DVD, fikk filmen et ytterligere forlenget liv.
Enorme inntekter
Opp gjennom årene skal den angivelig brakt inn 600 millioner dollar, ifølge kilder som CNN og UPI. Beløpet er usikkert.
Pulitzerpris-vinnende Michael Hiltzik, nå spaltist i Los Angeles Times, har i en artikkel hevdet at samlede inntekter på rundt 600 millioner dollar er vilt overdrevet, uten å konkludere med en mer sannsynlig inntjening.
Uansett tjente filmen inn ufattelig mye penger. Selv om halvparten, etter god og grådig mafiaskikk, skal ha gått i lommene på Colombo-familien.
FBI fulgte naturligvis nøye med på utviklingen – miljøet rundt selskapet tilsa en viss årvåkenhet. Telefonene til kontoret var avlyttet, og sjefenes skryt om at den tok inn 150 000 dollar i uken ble festet til tape.
Motorsagmassakren
Louis Peranio fikk nokså raskt kulturelle anfektelser. Gjennom selskapet Bryanston Distributing Company ville han lage helaftens spillefilmer for familien. Det skrantet med gode manus og stjernenavn.
Et visst lugubert anstrøk fulgte Peraino-navnet. Det gjorde også visse typer mennesker. Finansdirektøren Joseph Torchio var en tidligere biltyv, som representantene for ro og orden ifølge boken «Hollywood and the Mob» beskrev som, « ... en fyr med en IQ på linje med romtemperaturen».
Noen kassasuksesser ble det. Som «Motorsagmassakren» (The Texas Chainsaw Massacre).
Den spilte inn 25 millioner dollar på ett år. Produsentene ble avspist med 5724 dollar. Etter få år forsvant Bryanston Distributing Company, uten å sette andre spor etter seg enn en rekke fortvilte investorer.
Ryddet i familien
På begynnelsen av 80-tallet fikk Anthony Peraino og sønnene Colombo-familiens samtykke til å kutte onkel Joes andeler i selskapet.
Det ble dårlig mottatt. Joe og sønnen Joseph jr. ble brysomme. Den 4. januar i 1982 ble Joseph den yngre drept mens faren ble lam for livet da kuleregn fra en forbikjørende bil traff dem. En uskyldig kvinne døde da hun ble truffet av et streifskudd.
Underbossene Joseph «Junior Lollipops» Carna og Thomas Salvatore «Tommy Shots» Gioeli, begge i Colombo-familien, ble mistenkt for drapene, men aldri tiltalt.
Louis og Anthony Periano døde i henholdsvis 1999 og 1996. Steinrike.
Linda Lovelace
«Deep Throat» ble et kultfenomen. Hovedrolleinnehaveren selv hevdet hele sitt liv at filmen ble spilt inn med tvang og vold.
Linda Susan Boreman var 23 år da filmen «Deep Throat» (norsk tittel: «Langt ned i halsen») kom ut i 1972. Hun fortalte senere at den seks år eldre ektemannen Chuck Traynor, som ha henne navnet Lovelace, tvang henne til pornofilmer og prostitusjon. Boreman traff Traynor i 1969 da hun var på rehabilitering i foreldrenes hjem etter en bilulykke. Ettervirkningene etter ulykken skal ha plaget henne hele livet, blant annet fordi en blodoverføring smittet henne med hepatitt c som ødela leveren. Lovelace skilte seg fra Traynor i 1975, og hun ble sammen med David Winters. Han fikk publisert hennes andre selvbiografi «The Intimate Diary of Linda Lovelace» og produserte filmen «Linda Lovelace for president». Den satte et punktum for hennes filmkarriere og forholdet til Winters. Hun giftet seg litt senere med anleggsarbeideren Larry Marciano, og sammen fikk de to barn. Hun har hevdet at Marciano hadde store alkoholproblemer og at han tidvis var voldelig. Hun skilte seg fra ham i 1996. Fra 1980 var hun sterkt engasjert i kampen mot pornografi. Hun besøkte Norge i 1981 for å promoterte den selvbiografiske boken «Ordeal».
– Filmen «Deep Throat», som jeg ble tvunget til å være med på, bidro til å gjøre pornoen akseptabel i USA. Det gjør meg vondt at den fremdeles blir vist på kino, sa hun til VG.
Da Cinemateket i Oslo skulle vise filmen i 1999 ble Lovelace intervjuet av Dagbladet.
– Jeg ble truet med pistol til å spille inn filmen. Jeg er bare glad jeg overlevde. Halliken sto på settet med en Colt 45 i lomma mens jeg ble voldtatt foran kamera, uttalte Lovelace til avisen.
Linda Susan Boreman startet sin karriere med en bilulykke og endte sitt liv med en. Sine siste år levde Boreman i Denver med en stadig skrøpeligere helse. Tredje april 2002 mistet hun kontrollen over bilen hun kjørte alene og kolliderte med en betongstolpe. Hun lå tre uker i koma før maskinen som ga henne kunstig åndedrett ble slått av. Hun ble 53 år gammel.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 08 2020
