Drapsdømt fikk amnesti
Mary (6) fikk 25 øre til godteri og gikk alene til butikken. Hun kom aldri tilbake
En mann ble dømt for drapet og voldtekten av Mary Olsen (6). Men dommen ble avgitt på syltynt grunnlag og han fikk senere amnesti. Alle dokumenter forsvant fra domstolen. Fortsatt – 86 år senere – er drapet en gåte.
Raymond og Liv Mary leter fortsatt etter svar på hva som skjedde med jenta som skulle vært deres tante.
På en kafé ved Victoria terrasse, akkurat der gamle Pipervika lå i Oslo sentrum, sitter Raymond Olsen (73) og søsteren Liv Mary Cederquist (75).
De snakker om det redselsfulle som skjedde i strøket for 85 år siden.
– Kan man gjøre en verre forbrytelse enn dette? Det spørs om vi noen gang får vite sannheten, sier Liv Mary Cederkvist.
Hun er oppkalt etter jenta som skulle blitt deres tante, Mary Olsen.
Samme den dag i dag
9. januar 1937 hadde lille Mary ennå ikke fylt 7 år. Pappa Oscar Olsen hadde tatt med seg brødrene Trygve (12) og Roald (10) på skøyteløp på Frogner stadion. Mary måtte bli hjemme. Men Mary fikk en hel krone. 75 øre skulle være til kino, mens 25 øre kunne brukes på godteri.
Denne kalde lørdags formiddagen løp hun glad og fornøyd ut av portrommet i Cort Adelers gate 35 og til frøken Geiers tobakksbutikk for å kjøpe godteri. Den lå bare 75 meter bortover Ruseløkkveien fra gården der Mary bodde.
– Gulvplankene i porten Mary løp ut igjennom er de samme den dag i dag, sier Raymond Olsen i bakgården i dagens Cort Adelers gate 35.
I butikken handlet hun sjokolade for ti øre. En mann i butikken spilte på en spilledåse. Det fascinerte den vesle jenta. Men snart løp hun ut av døra. Det skulle bli siste gang noen så henne – i live.
Var alltid forsiktig
Pipervika var i ferd med å miste litt av sitt særpreg i 1937. Denne januarmåneden hadde historiske gatestubber som Filosofigangen, Vinkelgaten og Pipervikstredet måttet vike plass for Fridtjof Nansens plass og Rådhusplassen. Rådhuset var langt fra ferdig, men tårnene hadde reist seg som to enorme stålskjeletter.
Området var ganske belastet. Bernt Rougthvedt, forfatteren bak boka «Mordet på lille Mary». beskriver Pipervika som tilholdssted for løsgjengere, småkriminelle – og sedelighetsforbrytere.
Da far og sønnene kom hjem fra skøyteløp denne lørdagen i 1937, var mamma Margit og storesøster Randi svært urolige. Mary var ikke kommet hjem etter turen i Geiers butikk. 6-åringen var svært forsiktig av natur, og hadde lært at hun aldri skulle snakke med fremmende.
Ingen spor
En større leteaksjon ble satt i gang. Mary var hverken å finne på lekeplassen i Observatoriegata, hos mormor eller hos tantene på Torshov. Politiet ble varslet, og allerede samme kveld gikk det ut savnetmeldinger på NTB og NRK radio.
Sporhunder ble satt inn i søket. De fulgte sporet fra Geiers butikk og ned Cort Adelers gate, men stanset brått ved broa over Munkedamsveien.
Søndag var avisfri dag, så først på mandag sto historien om forsvinningen på avisenes forsider. Mange ville hjelpe til, deriblant en rekke såkalt klarsynte.
En av de klarsynte som tok kontakt med både politiet og familien Olsen, var Helga «Vesla» Hansen. Hun drev også med salg av helbredende «medikamenter» og hadde kontor i bakgården i Ruseløkkveien 44 – bygården med Geiers butikk.
Hun forklarte til politiet at hun hadde sett hva som skjedde med Mary i et «syn»: To Oslo-menn kjørte på jenta. De løftet henne inn i bilen og kjørte mot legevakta. Men snart oppdaget de at jenta var død og fikk kalde føtter. De snudde bilen og dumpet jenta i havnebassenget i stedet. Forklaringen skulle snart kaste mistanker mot Veslas egen krets.
«Søstera er finni»
23. mai var varmen tilbake i Oslos gater. Dagene var blitt til uker og måneder uten nyheter om Mary. Denne søndagen tok onkel Karl Larsen med seg Marys brødre Trygve og Roald for å se på to ubåter som lå ved kai på Tjuvholmen. Da de var på vei opp etter å ha vært nede i den ene ubåten, stimlet mange mennesker sammen rundt dem. De ble møtt av opphissede rop. «Søstera deres er finni!» lød det.
Oppsynsmann Johan Winther hadde funnet en sekk i vannet rett utenfor Tjuvholmen. Politibåten la til kai og sekken lå på dekket. I den lå det et barnelik. Trygve, som bare var 12 år, fikk jobben med å overbringe nyheten til sin egen mor.
Obduksjonen viste at Mary var voldtatt og kvalt. Oslo var rystet. Det flommet over av mer eller mindre seriøse tips, de aller fleste helt verdiløse. Men sekken som Mary lå i, var en type som ble benyttet av kull- og vedhandlerne i Pipervika. Avisene mente derfor at morderen måtte være lokal.
Villedet politiet?
Etter likfunnet fremsto synske Vesla Hansens forklaring som ganske mistenkelig. Hvordan visste hun egentlig at Mary lå i havnebassenget? Mannen med spilledåsen i Geiers butikk viste seg å være kvakksalverens eksmann, Ingvald Hansen. Han hadde fortsatt nøkler til Veslas kontor i bakgården.
Hadde han fulgt etter Mary ut av butikken og lokket henne med seg med spilledåsen?
Hadde Vesla deretter prøvd å villede politiet med sitt «syn»?
Tre dager etter Marys bisettelse havnet Vesla og Ingvald Hansen i en fyllekrangel. I mange naboers påhør ropte Vesla ut beskyldninger om at det var eksmannen Ingvald som hadde drept Mary. Senere samme dag ble Ingvald Hansen arrestert.
Les også: (+) Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild
Usømmelig oppførsel
Ingvalds tvilsomme forhistorie kom for en dag: I 1928 hadde han vært mistenkt for å ha voldtatt en syv år gammel pike. Fem år senere ble han mistenkt for et annet overgrep − uten at han ble dømt for noen av tilfellene. Derimot var han dømt for to tilfeller av upassende oppførsel overfor småpiker i 1935 og 1936.
Hansen forklarte seg usammenhengende og slet med å presentere et skikkelig alibi. Men han nektet hardnakket for enhver befatning med ugjerningen. Ingvald ble likevel tiltalt både for drapet på Mary og for hendelsene i 1928 og 1933.
To vitnemål skulle få en helt avgjørende betydning i rettssaken. Rettskjemiker Charles M. Bruff oppdaget at et nytt trekk amatørmessig var lagt over et hull i en sofa på Vesla Hansens kontor. Hullet var klippet ut med saks, og kjemikeren mente at lagene under trekket hadde vært gjennomtrukket av blod. Et sterkt indisium på at ugjerningen fant sted nettopp på kontoret i bakgården, mente han.
En spinkel unggutt på 17 år ble trolig tungen på vektskålen: Evald Johannessen satt i varetekt mens rettssaken pågikk. Helt uventet, og over et år etter hendelsen, tilsto han at han hjalp Ingvald med å bære sekken med Marys lik fra Ruseløkkveien til brygga på Tjuvholmen. Evald klarte imidlertid ikke å utpeke Ingvald Hansen i en konfrontasjon. Han endret også forklaring underveis. Dagbladet karakteriserte vitnesbyrdet som «vilt usannsynlig».
Likevel syntes det som retten valgte å tro på unggutten. Det skulle ikke bli siste gang Evald kom med et kontroversielt vitnemål i en profilert drapssak.
– Justismord!
I februar 1938 ble Ingvald Hansen dømt for drapet på Mary Olsen og for voldtekten i 1928. Lagmann Nygaard skulle til å takke juryen for innsatsen da han ble avbrutt av den ellers så sindige Ingvald. Kritthvit i ansiktet ropte han:
– Jeg takker også lagretten for dette opplagte justismord!
Det hersket lynsjestemning i byen. Men pressen var svært overrasket over domfellelsen, som var basert på to tvilsomme bevis: Det angivelige blodet på Veslas sofa og Evalds vitneprov. Hansens forsvarer hadde påpekt at fem andre sedelighetsforbrytere hadde begått ugjerninger i Pipervika i 1937. Politiet tok seg aldri bryet med å sjekke deres alibi.
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Mor besøkte Hansen
Raymond og Liv Mary går tankefulle rundt på området der Ruseløkkveien 44 lå i 1937. I dag er murgårdene revet, og bakkenivået er hevet mange meter.
– Moren til Mary, altså bestemoren vår, søkte flere ganger om å få besøke Ingvald Hansen i fengselet, forteller Raymond.
– Til slutt fikk hun lov. Hun besøkte ham ofte og hadde med matpakker til ham. Hun fikk aldri fred i sjelen. Til slutt ba hun ham fortelle sannheten. Ingvald holdt fast ved at han var uskyldig. Etter dette trodde Margit på ham, sier Raymond.
– Bestemor var jo så godtroende, hun trodde det beste om alle, skyter Liv Mary inn.
Selv om Margit valgte å tro at Ingvald Hansen var uskyldig, var de fleste i familien uenige med henne.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Ingen benådning
– Det ble snakket veldig lite om dette. I hvert fall når vi ungene var til stede, sier Raymond.
– Jeg fikk høre at jeg var så lik Mary. Bestemor tok meg ofte med til Marys grav på kirkegården, forteller Liv Mary.
Under krigen sonet Ingvald sammen med motstandsfolk i Møllergata. De ga ham de beste skussmål. Da freden kom, søkte han om benådning, men fikk avslag. Han søkte på nytt i 1950. Denne gangen var det en av landets fremste jurister, skifterettsjustitiarius Anna Louise Beer, som behandlet saken.
Hun leste igjennom alle sakspapirene og ble sjokkert over det hun fant.
Blant annet viste det seg at nøkkelvitnet Evald Johannesen var blitt rasende etter rettssaken mot Ingvald Hansen. Han var blitt lovet at han skulle slippes fri dersom han vitnet mot Ingvald.
Beer innstilte på umiddelbar benådning, men søknaden ble nok en gang avslått. Like etter ble plutselig alle saksdokumentene stjålet fra Beers kontor i Justisdepartementet mens hun var ute av kontoret noen minutter.
Samtidig fikk Beer høre av direktøren i Botsfengselet at noe helt spesielt hadde skjedd tidligere samme år: En eldre kvinne fra Ski eller Askim hadde kontaktet den lokale lensmannen. Hun hadde fortalt at det var sønnen hennes som drepte Mary i 1937. Sønnen kom hjem med blod over hele seg samme kveld.
Dette hadde plaget henne i 13 år, og hun måtte lette samvittigheten. Lensmannen sendte en rapport om hendelsen til Oslo politikammer. Rapporten slo ned som en bombe, og politiet hentet straks saksdokumentene på Beers kontor.
Alt ifølge fengselsdirektøren.
Historien er imidlertid aldri blitt bekreftet. Både sakspapirene og lensmannsrapporten er som sunket i jorden. Kvinnens navn er ukjent, og sønnen ble aldri konfrontert med morens betroelse.
Like etter ble Ingvald Hansen likevel benådet, på tross av at en benådningssøknad nettopp var avslått.
Les også: (+) Drapsmannen kjørte i 70 dager med kona i bagasjerommet - så leverte han bilen til reparasjon
Politiet ødela dokumentene?
Ingvald fikk bare oppleve en kort periode i frihet. Han døde av sykdom et par år etter benådningen. Anna Louise Beer klarte aldri å glemme Mary-saken. I 1995 kontaktet hun Anders Bratholm. Jussprofessoren gjorde mange undersøkelser for å prøve å finne de savnede saksdokumentene, men uten hell:
«Noen kunne ha ønsket dem av veien. Det er en forklaring man kvier seg for å tro på.» konkluderte professoren i en artikkel i «Lov og Rett» i 2000.
Bratholm mer enn antyder at politiet kan ha kvittet seg med saksdokumentene fordi det ble åpenbart at dette var et justismord som ville ha satt politiet i et dårlig lys.
Fortsatt er uklarhetene rundt drapet på Mary mange. Med så mange ubesvarte spørsmål, får ikke familien fred. Tankene går ofte til lille Mary og alt hun må ha gjennomgått, forteller Raymond Olsen.
– Pappa var med og identifiserte liket av sin egen lillesøster. Ikke rart han aldri fikk dette ut av hodet, sier Liv Mary Cederquist stille.
– Vi besøker jevnlig Marys grav. Og vi har ennå ikke gitt opp å finne ut hvem som drepte henne, sier Raymond Olsen.
Les også: (+) Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
– En rettsskandale
Forfatter Bernt Rougthvedt fikk interesse for saken med lille Mary etter en samtale med jussprofessor Anders Bratholm for 20 år siden.
– Jeg ble overbevist om at straffesaken mot Ingvald Hansen var et justismord, og at Mary-saken i realiteten var uløst, sier Rougthvedt, som forteller at politiet hadde mistanke mot en unggutt i nabolaget.
– Men faren ga ham alibi og sa at han var med ham på jobben, forteller Rougthvedt.
Pikant nok dukket Evald Johannessen, vitnet som fikk Ingvald Hansen dømt for drapet på Mary, på nytt opp i en profilert rettssak i 1958.
Denne gang satt Fredrik Fasting Torgersen på tiltalebenken. Torgersen ble idømt livsvarig fengsel for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Oslo.
Også denne gangen satt Evald fengslet på Victoria terrasse. I et avhør sa han at han traff Torgersen samme natt som drapet skjedde, og at "Torgersen fortalte meg at han nettopp hadde drept en pike og bitt henne i brystet".
Igjen var Evald ett av politiets viktigste kort.
Torgersen hevdet resten av livet at han var offer for et justismord.
I essaysamlingen "Politi og anarki" sier Jens Bjørneboe at politiets hovedvitne Evald Johannessen ved flere anledninger vitnet falskt for politiet. Bjørneboe hevder også at Evald var angiver under krigen, noe som ikke er dokumentert.
– Evald var politivitne i flere vanskelige saker og fikk redusert soning hver gang han vitnet falskt. I Oslos underverden visste man godt at han ville lyve på politiets vegne, sier forfatter Rougthvedt, som mener lagmann Nygaard begikk en stor feil under rettssaken mot Ingvald Hansen.
– Jeg tror Nygaard syntes det var så åpenbart at Evald løy, at han ikke engang tok seg bryet med å advare juryen mot vitnemålet. Rett og slett en rettsskandale av en så anerkjent lagmann, sier Rougthvedt.
