drept på åpen gate
På soverommet henger brudekjolen klar. Det unge paret skal snart gifte seg. Så skjer det ufattelige
En sommernatt med feststemte folk i gatene ble brått fylt av skrik og død: – Jeg tenker på ham hver eneste dag.
En bredskuldret mann i 20-årene, men lys piggsveis og stirrende blikk lunter nedover Universitetsgaten.
Han har vært på båttur med to venner, den ene er også hans arbeidsgiver.
Nå skal festen fortsette på byens nattklubber. Det ulmer litt i den stramme brystkassen hans. Han liker action og lunta er kort.
For den pakistanske vennetrioen som forlater puben Baronen og Baronessen i Stortingsgaten, har det vært en vellykket bursdagsfeiring.
Sammen med tre norske jenter krysser de Studenterlunden og spaserer lekent nedover Karl Johan.
Natten til 29. juli 1989 vibrerer av latter og flørt.
Rådhusklokken har akkurat slått tre slag da den lystige gruppen runder hjørnet ved Universitetsgaten, et kvartal med flere populære utesteder.
To av de tre kameratene buser rett på sin egen undergang. Fra den andre kanten nærmer mannen med piggsveisen seg. Idet han er på høyde med pakistanerne, dulter han umotivert borti en av dem.
Uforstående mimikk blir til sinte meldinger. Raskt utvikler det seg til en real krangel.
Trekker springkniv
Plutselig trekker bråkebøtta med piggsveisen opp en springkniv.
Noen tilskuere har kommet. Man hører tydelige rop: «Kill them, kill them». Nå er det ikke lenger et basketak, men vold.
Mannen med springkniven hugger og treffer gang på gang. Den ene pakistaneren kommer seg blødende inn i foajeen på restaurant Humla, og faller om i trappen.
Kameraten vakler 50 meter oppover Universitetsgaten før han segner om. Han er død før ambulansefolkene ankommer.
Snart sirkler det politipatruljebiler en rekke steder byen, i Universitetsgaten er det hysteriske tilstander.
Men gjerningsmannen er borte.
Etter ugjerningen praier han en drosje og forsvinner fra åstedet sammen med sine to venner.
Å redde liv er alltid viktigst. Derfor kan ikke politiet bry seg om ødelagte spor når de slipper ambulansene inn.
Men de kan snart slå fast at begge de skadde mennene er døde. Alle tenkelige politikrefter blir satt inn i morderjakten.
Dette skjer natt til lørdag, og etterforskerne har en anelse om at de ikke kommer hjem på noen dager. Det skal bli vanvittig hektisk.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Brøt sammen i sjokk
Politiet identifiserte en av mennene fordi familien hans dukket opp raskt. Den andre avdøde var de usikre på.
Om det var som politiet trodde, bodde offerets høygravide kone i Bogstadveien. Fordi de var i tvil, våget de ikke sende en prest til å formidle dødsbudskapet. Derfor tok etterforskningslederen jobben selv. Kona brøt sammen i sjokk og gråt, og han kjørte henne til legevakten for medisinsk hjelp.
Politiet hadde et godt signalement av gjerningsmannen, blant annet gjennom samboeren til den ene drepte.
- Stocki-saken opptok nyhetsbildet i Norge over lengre tid. Drapet regnes blant de første rasistisk motiverte drapene i Norge, ifølge Antirasistisk senter.
- Elisabeth Gallefoss var i 1989 samboeren til den ene mannen som ble knivdrept, og ventet deres andre barn da han ble drept.
- I forbindelse med 25-årsmarkeringen for drapet ga hun ut en bok med tittelen Kill them! Kill them! Blodige tårer.
Alle vitnene mente det var en nordmann, mellom 25 og 30 år gammel.
Opplysningene sammen med en tegning gikk ut på TV-nyhetene og i aviser. Nærmere 80 nye tips som politiet sjekket, kom inn. Men de første døgnene gikk uten at de kunne pågripe og sikte drapsmannen. Han var nemlig polsk.
Jacek Stocki (23) jobbet lange dager og helger med oppussing av leiligheter i Oslo. Målet var å få et anstendig liv i Polen.
På flukt gjennom Sverige
Omsider, etter flere runder med norske åstedsvitner, kunne politiet oppsøke bopelen til Stocki i Fredensborgveien.
De visste ikke hvor farlig han var eller om han var bevæpnet. Beredskapstroppen ble kalt inn. Men leiligheten var tom. Stocki var allerede tilbake i hjemlandet.
Han hadde hevet seg inn i en drosje etter ugjerningen, men opptrådt kranglete og blitt kastet av ved SAS-hotellet. Der hadde han tatt en annen drosje hjem til Fredensborgveien, hvor han overnattet sammen med sine to norske venner. Dagen etter drapene hastet polakken av gårde i egen bil til Stockholm.
- I et intervju med Leif A. Lier om i 2001, spurte Vi Menn om Stocki-drapene var et gjengoppgjør eller et simpelt angrep med rasistiske motiver.
- - Det var ikke noe raseoppgjør. Dette dreide seg om gutter på byen som hadde drukket litt og var fulle av testosteron. Men når man løper etter noen og stikker i ryggen, som Stocki gjorde, da har det klikket fullstendig. Da er det ikke lenger et slagsmål. I 1989 var det forøvrig uvanlig å bære kniv, sa Leif A. Lier til Vi Menn i 2001.
Der fikk han bistand av det polske konsulatet til et nytt pass og fergebillett på kreditt. Vel hjemme i Polen gikk han i dekning.
Etterlysningen fungerte tilsynelatende ikke bra nok siden han kom seg glatt gjennom Sverige.
Full forvirring
3. august 1989 skrev VG på forsiden at «Politirot med feil navn og bilnummer ga knivmorderen Jacek Stocki all mulig tid til å komme uhindret fra Sverige til Polen. Det gikk 36 timer fra Oslo politikammer etterlyste mannen til de svenske etterlysningene inneholdt korrekt navn og bilnummer».
Politiavdelingssjef Leif A. Lier sa at Oslo-politiet ikke kunne klandres for navneforvirringen, ifølge VG.
Etterlysninger gjennom Interpol gir ofte resultater - og det er ikke lett å leve i dekning med drap på samvittigheten.
24. august dukket Jacek Stocki opp hos en statsadvokat i Warszawa. Sammen med en bistandsadvokat forklarte han hva som hadde skjedd natt til 29. juli.
Under samtalen tilkalte statsadvokaten politiet, som da formelt arresterte den kraftige 23-åringen med piggsveis.
Personavsnittet sendte et par etterforskere til Polen for å avhøre Stocki. Men først benektet han alt.
I Norge var meningene høylytte om bakgrunnen for drapene. Var det et gjengoppgjør? Eller et simpelt angrep med rasistiske motiver?
Norsk politi avskrev raseoppgjør som motiv, men sa at det handlet om gutter som hadde drukket litt og var fulle av testosteron.
Les også: (+) Hun ventet på Oslo S, men faren dukket aldri opp. Etterforskerne ble rystet da de fant ut hva som hadde skjedd
Risikerte dødsstraff
Stocki var nå permanent utenfor norsk jurisdiksjon. Men norsk politi håpet på et godt samarbeid med Polen.
De oversendte alle tekniske undersøkelser til Warszawa og anmodet polsk politi om å etterforske saken mot Jacek Stocki videre.
Først 12. juli 1990 begynte saken i Warszawa. Ifølge polsk lov risikerte Stocki dødsstraff hvis han ble funnet skyldig. I dag er dødsstraff avskaffet i Polen. Han hevdet lenge at han ikke hadde begått drapene. En kamerat som vitnet, forklarte at tiltalte hadde grunn til å frykte pakistanere.
Stocki var angivelig blitt angrepet av pakistanere på en pub i Oslo i 1988. Saken ble flere ganger avbrutt og trakk ut i tid.
Samtidig, i Oslo, var Stockis to norske venner siktet for psykisk medvirkning til drapene ved å skrike «kill them, kill them!» under basketaket i Universitetsgaten.
Dette kom tidlig fram av vitneforklaringer.
Stocki blir voldtektsmann
Først tre år etter, i september 1992, ble saken mot Stockis på den tiden 30 år gamle tidligere arbeidsgiver, og en annen 41-årig bekjent, henlagt av riksadvokaten.
Dette tok polske domstoler hensyn til i formildende retning. Stocki ble først dømt til ti års fengsel, senere ble straffen redusert til seks år. Dermed var han fri etter bare drøyt tre år bak murene.
Men Stocki hadde parkert på feil side av loven for godt. Allerede i februar 1994 ble han etterlyst i Polen for en svært grov voldtekt. Han og en kamerat hadde bortført en 20-årig student utenfor in-stedet Riviera-Remont i Warszawa.
Og i januar 1998 ble den grovbygde polakken arrestert som medlem av den største polske mafiabanden.
Stocki, med kallenavnet «Terroristen», ble funnet skyldig i å ha deltatt i det store pengeranet i Warszawa i 1995 da 3,6 millioner kroner ble robbet fra en pengetransport.
Han ledet ranet og var mest aktiv. 17 personer ble dømt. Bandelederen fikk 10 år, Stocki 15 år - den strengeste dommen av dem alle, og nær tre ganger så lenge som for dobbeltdrapet i Oslo.
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
«Farseaktig forestilling»
VG tok turen til Warzawa da Stocki i november 1989 ble avhørt i hjemlandet av norsk politi.
Stocki nektet å forklare seg om de to drapene i Universitetsgata 29. juli.
Da norsk politi var i Warzawa, avhørte de også to polske kvinner som oppholdt seg i Oslo i juli 1989, og som skal hjulpet Stocki med å farge håret da han rømte fra Norge etter ugjerningen.
To av sakens nøkkelvitner, en ung kvinne som var venn med en av de drepte, og dørvakten ved en nattklubb nær drapsstedet, identifiserte Stocki under en vitnekonfrontasjon, ifølge VG.
I oktober 1990 kalte NTB rettssaken mot Stocki i Warzawa en «farseaktig forestilling». Ikke bare avslo Stockis norske kamerater å dra til Polen for å avgi forklaring, men Stocki selv forholdt seg hele tiden taus i retten.
Hverken pakistanerne som så sine venner blø i hjel i Universitetsgaten gata, eller nordmennene som så slagsmålet, ble stevnet som vitner i Warszawa.
«Polsk påtalemakt har øyensynlig festet så stor lit til at Stocki gjennom tilrop skal ha blitt så oppildnet til å gå løs på pakistanerne med kniv, at det i tiltalen er tatt med et eget punkt om at Stocki skal ha handlet under sterkt psykisk press», skrev NTB.
Les også: (+) Sigrid (21) ble voldtatt og drept. Tilståelsen kom 29 år senere
La fra seg hat og bitterhet
– Positiv tenkning har reddet hver celle i kroppen min, sa Elisabeth, samboeren til en av de drepte, da hun sto frem med sin historie i Norsk Ukeblad i 2016.
Hun fortalte om dyp sorg i en lengre periode, men understreket at hun har lagt fra seg hat og bitterhet mot gjerningsmannen.
– Da hadde jeg ikke klart å være verken en god mor eller et godt menneske. Det ble avgjørende for meg å legge all energi i at barna skulle få en fin hverdag, for å få et godt liv selv. Barna har vært, og er, selve meningen med livet: Min glede og min stolthet – og det jeg har igjen ved siden av minnene om mitt livs kjærlighet, forteller Elisabeth, som etter hvert fikk to flotte barn til med en ny mann.
Elisabeth ga sin versjon av de tragiske hendelsene rundt 29. juli 1989.
På denne tiden leide Elisabeth og en liten leilighet i Oslo. Elisabeth var nettopp ferdig med hjelpepleierskolen, Ali var kokk på en restaurant i Bogstadveien. De hadde en datter på 11 måneder og Elisabeth var gravid.
På soverommet deres hang brudekjolen og bryllupsdressen klar. De skal snart gifte seg.
Ali var en som bestandig hadde tid til andre. Ofte kom folk innom ham fra jobben for å spørre om hjelp eller råd. Elisabeth minnes Ali som en snill og god kjæreste.
Elisabeth valgte å bli hjemme den julikvelden da Ali skulle i bursdagsfest.
Les også: Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Ali døde av to knivstikk på 13,5 og 8,5 cm rett inn i hjertet. Ett i brystet og ett i ryggen. Også bestevennen hans døde av hogg i hjertet.
Klokken 11 ringte politietterforsker Leif A. Lier på døren til Elisabeth. Han hadde fått det tyngste oppdraget.
Men da Norsk Ukeblad møtte Elisabeth hadde hun lagt det vonde bak seg, og holdt fast ved det gode.
– Jeg tenker fortsatt på Ali hver dag, å se inn i øynene til sønnen vår, er som å se ham. De har den samme fine, lune personligheten, sa Elisabeth, som i dag jobber som healer.
