mørk familiehemmelighet
En hel familie ble funnet drept på gården – senere dukket et mystisk bilde opp
Gjerningsmannen bodde med likene i flere dager etter massedrapet. Ryktene pekte ut en gal baker, en hevngjerrig soldat og en fortvilet og sjalu ekskjæreste. Var familiens mørke hemmelighet utløsende for de rystende drapshandlingene?
Naboene var urolige. De hadde ikke sett noen fra Gruber-familien på fire dager.
Familien holdt seg riktignok mye for seg selv på gården Hinterkaifeck, nord for München. Men de var gode katolikker og trofaste kirkegjengere. Og denne søndagen hadde de ikke vært i kirken.
Det hadde foregått ting på Hinterkaifeck den siste tiden. Familieoverhodet Andreas Gruber hadde fortalt at noen hadde forsøkt å bryte seg inn i uthuset. Én av nøklene til hovedhuset var dessuten forsvunnet.
Senere hadde Andreas funnet fotspor i snøen på jordet. De ledet til gården, men ikke tilbake igjen. Hushjelpen Maria fortalte at hun hadde hørt merkelige lyder på loftet. Men Maria var litt «enkel.» Ingen tok det hun sa helt på alvor.
Les også: (+) Petter og Eirins mor fortalte aldri hvor arrene på ryggen kom fra
En forsvunnet familie
Mandag 2. april 1922 kom Josef Mayer med posten til Hinterkaifeck-gården. Han banket på døren og kikket gjennom vinduene, men så ingen. Han la merke til at barnevogna med minstegutten Josef som alltid sto på kjøkkenet, var borte.
Dagen etter skulle mekaniker Albert Hofner reparere en landbruksmaskin på gården. Det eneste levende vesenet han så var hunden. Hofner lukket seg inn i garasjen og begynte arbeidet.
Fire timer senere var jobben gjort. Hofner så at noen hadde bundet hunden og åpnet låvedøra mens han arbeidet. Det var tydeligvis folk på gården. Naboene hadde også sett røyk fra pipene.
Men det var ingen spor av Gruber-familien.
Om ettermiddagen 4. april 1922 gikk naboene Lorenz Schlittenbauer, Michael Pöll og Jakob Sigl for å undersøke om alt sto bra til på Hinterkaifeck. Da de nærmet seg gården, sa Schlittenbauer:
– Det er ikke noe liv her. Enten har de hengt seg alle samme eller blitt slått i hjel.
De to andre så på hverandre. De skulle huske den kommentaren senere.
Les også: Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Knust hodeskalle
De fant de første fire likene i stallen. Det var ekteparet Andreas og Zäzilie Gruber, datteren Viktoria og barnebarnet Zäzilie Gabriel.
Overinspektør Georg Reingruber fra Mordkommisjonen i München beskrev åstedet:
«Alle de fire likene hadde store hodeskader og lå i en blodpøl. Andreas Gruber hadde bare på seg bukser og skjorte. Småjenta Zäzilie var bare iført en trøye … I fôringstrauet i hjørnet sto en hakke.»
Minstegutten Josef var ikke blant de døde. Heller ikke hushjelpen Maria. Naboene fikk et lite håp. Kanskje Maria hadde reddet gutten i sikkerhet? Mennene gikk gjennom stallen og inn i hovedhuset. Helt uventet trakk naboen Schlittenbauer frem en nøkkel og låste dem inn.
Overinspektør Reingruber noterte:
«Fra kjøkkenet kom vi inn i et soverom. På gulvet lå en kvinne i en blodpøl med hodeskallen slått inn … Det var hushjelpen Maria Baumgartner. Den døde kvinnen var fortsatt fullt påkledt med lærstøvler på føttene … Det var blodflekker på gulvet. Der sto tre kofferter, to senger, en barnekrybbe og en barnevogn. I barnevognen lå den to og et halvt år gamle sønnen til enken Viktoria Gabriel med hodeskallen knust.»
Makaber gjest
Gruber-familien var velstående, men ingenting var stjålet. Det eneste som manglet var maten i spiskammeret. Dyrene var dessuten melket og fôret. Det fantes bare én forklaring – massedrapsmannen hadde blitt boende på gården i flere dager etter drapene.
Han hadde spist, fyrt i ovnen og stelt dyrene.
Alt mens seks døde mennesker fortsatt lå i huset.
Det var kanskje grunnen til at alle likene var dekket til da politiet fant dem. De fire ofrene i stallen var dekket med strå, høy og en avrevet dør. Maria var delvis dekket av en madrass, mens morderen hadde hengt en kjole over barnevognen der lille Josef lå drept.
Mye tydet på at en gal gjerningsmann sto bak.
Blant de første mistenkte var bakeren Josef Bärtl. Han hadde flyktet fra det psykiatriske sykehuset i Günzburg noen måneder tidligere, ble ansett som meget farlig og var fortsatt på frifot. Kanskje hadde han grunn til å føle hat og raseri mot Gruber-familien.
Men snart gjorde politiet oppdagelser som pekte mot noen som sto familien nærmere.
Les også: (+) Harry var bankraner under krigen. Én gang holdt det på å gå skikkelig galt
Mørk familiehemmelighet
Våren 1914 hadde Viktoria Gruber giftet seg med Karl Gabriel. I midten av desember 1914 kom beskjeden at Karl hadde falt på Vestfronten. Pappa Andreas Gruber kommenterte:
− Viktoria trenger ingen ny mann. Nå har hun meg.
Året etter ble det klart hva faren mente. Da ble Andreas dømt til ett års fengsel for incest med datteren. Viktoria ble dømt til én måneds fengsel for samme forbrytelse. Da far og datter slapp ut, fortsatte de forholdet.
Raseri
Noen hevdet at Karl Gabriel ikke falt ved fronten i 1914, men deserterte og vervet seg til Fremmedlegionen.
Etter mange år skulle Karl angivelig vendt hjem til Tyskland og familien. I stedet for å bli tatt imot med åpne armer, oppdaget han at kona hadde et forhold til sin egen far. I raseri skulle han ha slått både kona, svigerfaren og resten av familien i hjel.
Men ryktet ble aldri bekreftet eller støttet av andre omstendigheter.
Den sjalu naboen
Sommeren 1918 traff Viktoria en ny mann. Kjæresten var Lorenz Schlittenbauer, samme mann som oppdaget drapene og kommentert at alle var tatt av dage − før likene ble funnet. Etter noen måneder fridde Lorenz til Viktoria.
Svaret var «nei».
Faren nektet.
Han ville ikke dele datteren med en annen mann.
Året etter fødte Viktoria sønnen Josef. En kikk på kalenderen overbeviste Lorenz om at barnet ikke var hans. Trolig var Andreas Gruber far og bestefar i ett.
Lorenz forsøkte å glemme Gruber-familien, selv om de bodde noen hundre meter unna. Lorenz giftet seg og fikk datteren Anna. Men barnet døde i mars 1922.
Bare noen dager før drapene på Hinterkaifeck.
Hadde nøkkel til huset
Folk som traff Lorenz i tiden etter datterens død fortalte at han virket forvirret. Også da de fant likene. Senere skal Lorenz ha sagt at drapene var en straff for blodskammen mellom far og datter:
– Det var Guds straff. Gud valgte ut én av sine, og han som gjorde det var bare et redskap for Guds straff.
I bygda «visste» alle at Lorenz Schlittenbauer var den skyldige. Han hadde sterke følelser for Gruber-familien. Og ikke bare av den varme sorten.
Han bodde dessuten 300 meter unna og kjente gården godt. Kanskje enda bedre enn han innrømmet. Da likene ble oppdaget, viste det seg altså at Schlittenbauer hadde nøkkel til huset.
Les også: (+) Mannen kjørte rundt med et lik i bagasjerommet i 70 dager. Så leverte han bilen til reparasjon
Åndenes makt
Politiet famlet i blinde. En belønning på 100 000 mark hjelp heller ikke. For å finne drapsmannen sendte politiet ofrenes hoder til Nürnberg. Der arrangerte politiet en seanse med to kvinnelige klarsynte.
Det ene mediet gikk i transe da hun fikk se hodene og beskrev gjerningsmannen: «Han har noe sjenert over seg, grusom latter … furet ansikt, stikkende blikk, kan bli svært opprørt.»
Ingen ble noe særlig klokere av det.
På samme tid ble ofrene fra Hinterkaifeck begravet. Ingen visste at hodene var hos politiet i Nürnberg. Avisen Schrobenhausener Wochenblatt beskrev den gripende scenen:
«3000 mennesker kom reisende fra fjern og nær. Det var et overveldende syn da bårevognen kom kjørende med de seks kistene ledsaget av flokker av skoleungdommer. Etter at pastor Haas hadde foretatt velsignelsen ved søndre inngang til kirkegården, ble de ulykkelige ofrene jordfestet i en fellesgrav. De voksne til høyre og venstre med de to barna i midten.»
Etter planen skulle hodene gjenforenes med kroppene på kirkegården når de synske var ferdige med dem. Man kom aldri så langt. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde med hodene. Sannsynligvis forsvant de da Nürnberg ble bombet mot slutten av 2. verdenskrig.
Les også: (+) Fembarnsfar fra Østfold ble en av landets verste seriemordere
Mistenkte falt fra
Drapene forble en gåte og gåten forble levende. De som ble pekt ut som mistenkte, skar klar.
I 1940 jaktet politiet fortsatt på Josef Bärtl, bakeren som rømte fra psykiatrisk sykehus. Han som aldri ble pågrepet.
Naboen Lorentz Schlittenbauer ble trass i alle rykter og spekulasjoner, kun avhørt to ganger av politiet − som vitne, ikke mistenkt. I 1941 gikk Schlittenbauer til søksmål mot noen av naboene for ærekrenkelse og vant. Han døde senere samme år.
Etter 2. verdenskrig fortalte tyskere som vendte hjem fra Østfronten at de hadde møtt en tyskættet sovjetisk offiser med kraftig bayersk aksent.
Han fortalte at han var morderen fra Hinterkaifeck.
Beskrivelsen kunne harmonere med ryktet om at Victorias ektemann Karl Gabriel likevel ikke falt i 1. verdenskrig, men fortsatte å slåss som leiesoldat. Historien lot seg aldri bekrefte.
Kalde spor
I 2007 så det ut til at drapsmysteriet kunne få en løsning.Da etterforsket studenter ved politiakademiet i Fürstenfeldbruck saken med moderne metoder.
Tittelen på sluttrapporten ga en pekepinn om resultatet: «En mordsak og ingen avslutning.» De konkluderte med at «selv moderne etterforskningsmetoder har sine begrensninger.» Det hadde gått for lang tid og for mye bevismateriale var forsvunnet til at de kunne peke ut en gjerningsmann med sikkerhet.
Likevel kom studentene frem til en antatt gjerningsmann. I rapporten står det at «etter bare en kort tids gjennomgang av saken, kom alle medlemmene i prosjektgruppen frem til samme konklusjon med hensyn til gjerningsmannen. Det er for mye som taler mot ham og nesten ingen ting som taler til hans fordel.
For å nevne noen få: Feil under etterforskningen, han ble konsekvent utelatt som hovedmistenkt, uforklarlige handlinger at statsadvokaten som ledet etterforskningen, vedkommendes kjennskap til åstedet. Hvorvidt gjerningsmannen handlet alene eller hadde en medskyldig eller fortrolig, endrer ikke forbrytelsens natur eller gjerningsmannens identitet. Vi vil alltid ha ett navn i tankene når det dreier seg om dette massemordet.»
Politistudentene mente den skyldige var en person med nær følelsesmessig tilknytning til familien. Det viste det faktum at morderen hadde dekket til likene etter drapene. Likevel ville ikke studentene ut med navnet siden «morderen ikke lenger kan rammes av jordisk rettferdighet. Derimot lever fortsatt direkte etterkommere etter gjerningsmannen … Moralske og etiske hensyn forhindrer oss derfor fra å navngi den hovedmistenkte.»
Mange leste mer mellom linjene og mente beskrivelsen bare passet på ett menneske: Lorenz Schlittenbauer. Han hadde utvilsomt en nær følelsesmessig tilknytning til ofrene. Da politiaspirantene la frem rapporten, hadde Lorenz Schlittenbauer vært død i mer enn 60 år. Han kunne ikke rammes av jordisk rettferdighet. Men fire av barna hans levde fortsatt. Han hadde altså «Direkte etterkommere.»
En av dem var sønnen Alois. For ham åpnet rapporten opp mer enn 80 år gamle sår. Alois fortalte til avisen Donaukurir at det var «en livslang forbannelse … selv om det aldri var noen tiltale, selv om faren min aldri var i varetekt … Og hva skulle motivet være? At han en gang hadde et forhold til Victoria Gruber? Det var over for lenge siden. På tidspunktet for forbrytelsen hadde faren min vært lykkelig gift med mamma i over ett år.»
