«hunndjevelen»
«Kjære frøken Jensen. Lillebror har det fint. Han gråter aldeles ikke, og han er så lett å ha med å gjøre»
De nybakte mødrene som ga bort barna sine til fostermoren Dagmar, trodde at barna var i trygge hender. De kunne ikke tatt mer feil.
Dagmar Overby ble ført inn i Østre Landsrett i København. Gjennom stemmesurret hørte man ord som «hunndjevel» og «menneskedyr.» Dagmar var i 30-årene. Et litt grovt ansikt.
Slitent kanskje, men langt fra stygg. Leppene var fyldige, øynene grå og håret tett og mørkt. Hun hadde på seg en hvit silkebluse med blå sløyfe over brystet.
Det var 30 år siden forrige dødsdom i Danmark. Nå håpet publikum på en ny. Mange av tilhørerne var sørgende mødre. Dagmar Overby var mistenkt for drapet på minst 16 småbarn. Ryktene lovte grusomme avsløringer under rettssaken. Ingen ble skuffet under de tre dagene som fulgte.
Les også: (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer da de ble født, men livet deres skulle bli svært tragisk
Drapet på kirkegården
En vårdag i 1916 hadde Dagmar Overby tilfeldigvis lest en avisannonse: 26 år gamle Rasmine Kristine Jensen søkte etter en fostermor til sitt nyfødte barn. Barnet var født utenfor ekteskap og trengte et godt hjem.
Dagmar hadde lest om et par som fikk 500 kroner for å adoptere et barn. Det var mer en enn årslønn. Dagmar svarte på annonsen.
16. april sto Rasmine på terskelen med en koffert full av klær og bleier. På armen holdt hun guttungen Harry. Hun hadde også 12 kroner til Dagmar. Det var første månedlige avdrag. Det var adskillig mindre enn Dagmar hadde håpet på.
Tom barnevogn
Så snart Rasmine hadde gått, gikk Dagmar ned trappen. Der la hun gutten i barnevognen og trillet av gårde mot Assistentkirkegården på Nørrebro.
Da trilleturen ble tema i rettssaken, spisset publikum og presse ører og blyanter. De visste at rettssaken nærmet seg sitt første klimaks. Dommer Winther spurte:
Årene i fengsel gikk hardt ut over seriemordersken. Etter åtte år i Væstre Fengsel, ble Dagmar Overby overført til Kommunehospitalet i januar 1929. Langelands Social-Demokrat skrev at Dagmar Overby var «tilsynelatende fullstendig sinnssyk. Hun har de underligste forestillinger og utbryter ofte når hun får sin mat: Det er jo menneskekjøtt jeg spiser.» Avisen Klokken 5 hevdet på sin side at Dagmar Overby påsto hun ble tvunget til å spise barnetøy. Fire måneder senere var alt over. En knapp notis i bladet Klokken 5 den 7. mai 1929 lød: «I går avgikk Dagmar Overby ved døden i Vestre Fengsels sykeavdeling. Hun var den uhyggeligste forbryter i dansk kriminalhistorie.» Dagmar Overby hadde nettopp fylt 42 år.
– Hvorfor gikk De inn på Assistentkirkegården og satte Dem på en benk?
– Ja, hvorfor setter man seg på en benk? Det kan jeg ikke svare Dem på. Men jeg gikk ofte til kirkegården med mitt eget barn, den gang jeg bodde i Jægerborgsgade.
– Hva gjorde de så med barnet?
Ekstrabladets journalist skrev at Dagmar så ned og kjempet med gråten. Dommer Winther ga seg ikke:
– Vil De ikke svare?
– Det er så pinlig …
– Det forstår vi, men det er til Deres fordel dersom De svarer.
– Jeg la et snøre om halsen på barnet, tror jeg. Det var visst et navlebind.
Da barnet var dødt, kastet Dagmar liket i latrinen på kirkegården. Deretter trillet hun den tomme barnevognen hjem. Senere samme dag skrev Dagmar et brev til Rasmine Jensen som hadde gitt fra seg barnet:
«Kjære frøken Jensen. Lillebror har det fint. Han gråter aldeles ikke og han er så lett å ha med å gjøre. Med vennlig hilsen Dagmar Overby.»
Les også (+): «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
En seriemorder blir til
To uker senere leste Dagmar Overby en ny annonse i Aftenbladet. 19 år gamle Maren Pouline Hansen trengte en adoptivfamilie til sin nyfødte datter. Betalingen var 400 kroner. Dagmar svarte på denne annonsen også. Hun hentet spedbarnet og pengene i Peder Skrams gate. Dagmar lovte å gi barnet en god fremtid. Hun kvalte jentungen samme dag.
Sammen med datteren Erena tok Dagmar trikken til Amager. På setet ved siden av lå barneliket inntullet i filler. Ute på Amager kastet Dagmar liket i vannet under en bro. Deretter tok hun trikken hjem. Der fant hun frem avisene, på jakt etter nye annonser fra alenemødre som trengte et fosterhjem.
Ingen vet nøyaktig hvor mange barn Dagmar drepte de neste fire årene. Hun trodde selv det var minst 16. Hun kvalte eller druknet barna. Likene kastet hun i sjøen, gravde ned eller brente i kakkelovnen.
Les også (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
20 nakne spedbarn
Dagmar kunne aldri forklare hvorfor hun drepte barna. På et direkte spørsmål fra retten, svarte hun:
– Det vet jeg ikke. Jeg forstår det ikke selv, for jeg er så forferdelig glad i barn. Jeg har ofte tenkt over det, men kan ikke forklare årsaken.
Under hele rettssaken benektet Dagmar Overby at hun gjorde det for penger: «Jeg har aldri drept for pengenes skyld. Jeg har aldri vært pengegrisk.»
Tvert imot, hun gjorde samfunnet en tjeneste, mente hun:
«Det var jo ingen som ville ha de barna. Hverken mødrene eller fedrene. Og samfunnet brydde seg ikke».
Dagmar påsto at hun aldri hadde hatt til hensikt å drepe barna. Hver gang hun adopterte et nytt barn, var det for å «være god mot dem.» Etter hvert drap følte hun en dyp fortvilelse. Under rettssaken kom det frem at Dagmar brukte både eter, nafta og morfin under drapene. Med tiden begynte hun å glemme hvordan barna så ut. Derfor skaffet Dagmar seg et kamera. Hun ville huske hvordan barna så ut og fotograferte dem.
Et makabert klimaks under rettssaken var da politiet viste frem 20 fotografier av nakne spedbarn.
Les også: (+) Mannen kjørte rundt i 70 dager med et lik i bagasjerommet – så leverte han bilen til reparasjon
Moren som angret
Til sist ble Dagmar for utålmodig. I august 1920 svarte hun på enda en annonse. Hvilken i rekken visste hun ikke. Teksten var velkjent: «Adopsjonsforeldre ønskes til en liten pike på tre uker. Helst et kristent hjem med mye omsorg og nærvær. Bill.mrk. 234.»
30. august sto Karoline Aagensen utenfor døren. Dagmar inviterte henne inn på kaffe. Karoline syntes hjemmet så trygt og borgerlig ut. Det var bilder på veggene, sofa og kniplingsduk på bordet. Dagmar forklarte at hun beholdt barna et par-tre uker til hun fant et passende fosterhjem. Karoline betalte det avtalte beløpet og gikk mot døren. Før hun gikk ga hun Dagmar et lite smykke. Det var en gave til datteren.
− Hun heter Sarah, fortalte moren. Deretter gikk hun.
Dagen etter angret Karoline. Hun gikk til Dagmar og ville ha datteren tilbake. Dagmar forklarte at det var for sent. Hun hadde allerede gitt lille Sarah til nye fosterforeldre. Navnet deres husket hun ikke. Karoline ble mistenksom og gikk til politiet. Tre politimenn ransaket leiligheten til Dagmar i Enghavevej 21. De gjorde snart funn. 6. september skrev Folkets Avis at «Nettet strammes om fru Overby. Alt barnets tøy funnes i hennes leilighet og en uutviklet barnetann i kakkelovnen.»
Les også: (+) Mange mener det hviler en forbannelse over familiedynastiet
Liket i kakkelovnen
Snart fant politiet også brente ben i kakkelovnen. En stund spekulerte pressen i om det kunne være et dødfødt barn. Men 9. september slo Ringsted Folketidende fast: «Barnet er drept. Fru Overby tilstod i går at hun først hadde kvalt barnet og deretter brent liket.»
Nå sto en rekke mødre frem. Alle fortalte samme historie. 10. september 1920 skrev bladet Klokken 5: «Oppdagelsespolitiet får stadig nye anmeldelser fra mødre som har overlatt deres barn til fru Overby, som hun har latt forsvinne på en mystisk måte.» Nå begynte Dagmar å tilstå drapene. Hun viste også politiet hvor hun hadde begravd likene.
I desember 1920 ble Dagmar Overby innlagt til psykiatrisk evaluering. Over nyttår erklærte professor Wimmer at Dagmar Overby ikke var sinnssyk, men kunne stilles for retten. I så fall kunne hun også dømmes til døden.
Dommen
Rettssaken i mars 1921 varte i tre dager. Tre opprivende dager for tilhørerne. Dagmar var også preget av stunden. På rettssakens siste dag skrev avisen Politiken:
«Bondepikens sunne rødme som hadde forbauset tilhørerne på rettssakens første dag var borte. Nå var hun grå med dype furer under livløse øyne. Hendene lå ikke lenger rolige i fanget. Det ene øyeblikk grep hun om lommetørkleet, det neste pillet hun nervøst på forbryterboksens eiketrekant.»
Forsvareren argumenterte for at Dagmar var «et redskap for et mangelfullt samfunn og for likegyldige mødre.» Retten lot seg ikke overbevise. 3. mars 1921 ringte klokken i Østre Landsrett. Juryen hadde kommet til en kjennelse. Juryformannen leste dommen:
«Vi, juryen, finner Dagmar Overby skyldig i overlagt drap på åtte barn og for utsettelse av et spedbarn. Dagmar Johanne Amalie Overby bør straffes med døden.»
Ifølge avisene gråt kvinnene i salen av lettelse. Flere av dem var mødre til de drepte barna. Halvannen måned senere ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Betingelsen var at Dagmar Overby aldri ble løslatt.
Mørk fortid
Dagmar var blant de beste på skolen. Det var til liten nytte for en jente fra landsbygda.
Dagmar Overby ble født 1887 i landsbyen Assendrup. Som 12-åring ble Dagmar sendt i tjeneste hos en bonde på Fyn. For 10 kroner i måneden melket hun kuer, vasket klær og laget mat.
Dagmar fikk nok av livet på landet. Hun flyttet til Århus, begynte som servitør og forelsket seg i en kelner. Paret fikk et barn som snart døde. Legen som undersøkte gutten, merket seg at barnet var blått rundt munnen. Det kunne tyde på kvelning. Men ingen forfulgte saken videre. Spedbarnsdødeligheten blant arbeiderklassen var for høy til at noen tok seg bryderiet.
Snart ble Dagmar gravid på nytt. Kelneren foreslo å fjerne fosteret, men Dagmar nektet. Hun hadde hørt redselshistorier om hva abortleger gjorde med pasientene sine. I stedet dumpet Dagmar den nyfødte ungen i en høystakk. Selv tok hun en overdose eter. Både mor og barn overlevde. Nå forlot Dagmar kelneren for godt. Men guttungen på armen dro hun til København der hun startet en godteributikk.
