De usårbare seriemorderne
De døde familiemedlemmene lå i sengene. Blodet deres var samlet i en bøtte, og på veggen sto en beskjed skrevet i blod
Befolkningen i Louisiana levde i frykt. Øksemorderen etterlot seg få spor utover nedslaktede familier og kryptiske innskrifter i blod på veggene. Den svarte befolkningen hvisket om demoner og voodoo.
Avisen The Crowley Post-Signal var ikke i tvil. Det var «det mest bestialske mordet i regionens historie».
Walter Byers, kona Sylvinia og sønnen på seks år ble funnet i samme seng. Drapsvåpenet, en øks, sto lent mot foten av sengen. I et hjørne av rommet sto en bøtte halvfull av vann og blod. Ingenting var stjålet.
Sheriff Josef LaCoste hadde bange anelser. Nøyaktig en måned senere, på nyåret i 1911, skulle LaCoste bli sikker i sin sak.
«En religiøs galning»
Byen Lafayette lå et par mil fra Crowley. Her slo øksemorderen til igjen 25. februar 1911. Denne gangen var ofrene familien Androus: Alexander, Mimi og barna Joachim og Agnes på henholdsvis tre år og 11 måneder.
The Lafayette Advertiser skrev at «hodene til familiemedlemmene var knust med voldsomme slag, hjernene var spredt over hele rommet og kroppene var ille tilredt».
Sheriff Josef LaCoste la også merke til noe annet: De to barna var lagt på gulvet foran sengen. Foreldrene var plassert på kne foran barna. Armen til kona Mimi lå rundt halsen på ektemannen. Det så ut som foreldrene knelte og ba over barna sine mens de holdt rundt hverandre.
Avisen Lafayette Advertiser skrev at «de skrekkelige forbrytelsene har så mange fellestrekk at samme monster kan stå bak». Begrepet seriemorder var ikke oppfunnet ennå. Det ble i stedet kalt «gjentagelsesmord».
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Fortsatt på frifot
Noen dager etter drapet kom to kvinner til politiet. De to var datter og ekskone til en Raymond Barnabet. De to fortalte at Barnabet hadde kommet hjem drapsnatten med klærne fulle av blod, og hadde tvunget datteren Clementine til å vaske dem. Faren skrøt av at han hadde drept «hele den jævla Androus-familien».
Raymond Barnabet ble arrestert, og ble 21. oktober 1911 dømt for drapet på Androus-familien. Befolkningen i Louisiana pustet lettet ut. I hvert fall for en liten stund.
Én måned etter dommen slo øksemorderen til igjen. Også denne gangen i Lafayette. Offeret var Norbert Randall, hans kone og fire barn.
Som forrige gang var ofrene omhyggelig dandert: Tre i én seng, tre i den andre, med ansiktene ned og kroppene dekket av tepper. Den blodige øksen sto lent mot foten av sengen. Mønsteret gikk igjen, men Raymond Barnabet hadde vanntett alibi: Han satt fengslet.
En øksemorder var fortsatt på frifot.
«En blodtørstig demon»
Nå brøt panikken ut for alvor. Avisen Signal skrev, med ord som ikke ville vært godtatt i dag, at «Hendelsen har skapt panikk blant Crowleys fargede befolkning … I hver negerbolig brenner lysene hele natten og de voksne familiemedlemmene holder seg våkne natten gjennom i frykt for et besøk fra morderen som slakter ned ofrene med øks, og ikke sparer hverken menn, kvinner eller barn».
Avisen Lake Charles Daily American-Press skrev at «Øksemorderen har lamslått det hjemlige, industrielle, sosiale og religiøse livet blant negrene her». Journalisten fortalte videre at mange mente «en blodtørstig demon» hadde vært på ferde.
Det var ikke så langt unna sannheten.
Dagen etter massakren på Randall-familien samlet en flokk skuelystne seg utenfor huset. Sheriff La Coste la særlig merke til en ung kvinne som lo høyt og hysterisk.
Det var Clementine Barnabet. Jenta som anmeldte faren Raymond for øksedrapene. LaCoste bestemte seg for å se nærmere på Clementine Barnabet.
I huset til Clementine Barnabet fant politiet en bylt med blodige klær. Clementine Barnabet forklarte klærne med en kraftig menstruasjon. For sikkerhets skyld ble klærne sendt til rettsmedisineren i New Orleans for analyse.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Langt nær slutten
To måneder senere meldte Lafayette Advertiser at analysene var klare. Rettsmedisiner fastslo at «det ikke er menstruasjonsblod, men at både det hvite og blå kjolelivet utelukkende hadde menneskeblod og hjernemasse. Clemetine er nå fengslet siktet for mordet på Norbert Randall og fire barn, som ble brutalt drept mens de sov forrige november».
Nå la Clementine Barnabet alle kortene på bordet. På sitt vis:
Ifølge The Mahoning Dispatch «skrek (hun) hysterisk av latter, kastet seg frem og tilbake i stolen mens de store øynene rullet bakover så man knapt så pupillene. Hun tilsto at hun hadde kløvet skallen på en neger, kona hans og fire forsvarsløse negerunger en søndag kveld og tidligere hadde vært med på å drepe fire medlemmer av en annen negerfamilie».
Og hun la hemmelighetsfullt til:
– Og dette er på langt nær slutten …
Sheriff LaCoste fryktet det samme:
– Jeg har tilstrekkelig bevis til å dømme henne. Men jeg er ikke overbevist om at hun utførte de djevelske handlingene på egen hånd, og jeg jakter nå på hennes medskyldige.
Øksemorderen slår til på nytt
Marie Warner og de fire barna hennes ble drept 18. januar 1912 i Crowley, Louisiana. Bare fire dager senere ble Felix og Matilda Broussard og de tre døtrene deres drept i Lake Charles, snaue 10 mil fra Crowley.
Alle var drept med øks. Etter drapene hadde drapsmannen lagt likene pent på sengen. Ofrenes blod var samlet opp i en bøtte. I huset til Broussard-familien hadde morderen skrevet i blod på veggen:
«Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik.»
Bibelsitatet var fra Salmenes bok. Ved siden av sto det skrevet «Human 5».
Nå som Clementine Barnabet satt fengslet, måtte det stå andre bak.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Voodoo!
Ofrene for øksemordene i Louisiana og Texas var svarte. Likevel skapte hendelsene oppstyr i den hvite befolkningen. Spesielt pressen fråtset i saken. Det var særlig ett ord som gikk igjen og pirret leserne mer enn noe annet: Voodoo! Avisene sauset sammen religionen voodoo, folketroen hoodoo og alskens svart magi til en eneste røre.
Texas-avisen El Paso Herald publiserte en artikkel med tittelen «Voodoo’s Horrors Break Out Again» med friske påstander som at i Louisiana «er all voodooens gru vekket til live og småbarn møter døden som ofre til slangeguden». Artikkelen var passende illustrert med bilder av svarte barn som ble spist av slanger.
Til tross for alt oppstyret, ble bare Clementine Barnabet dømt for drapene. Flere andre ble pågrepet, deriblant to intetanende svarte predikanter fra Pinsemenigheten og en urtemedisiner som var kjent for å kunne kurere vorter. Alle ble senere løslatt.
The Human 5
Rettssaken mot Clementine Barnabet begynte 1. april 1912. Hun forklarte at alt hadde startet tre år tidligere:
– Sammen med to andre kvinner og to menn møtte jeg en gammel neger som tilbød oss å kjøpe ganjas (voodooamuletter, red.anm.). Med dem kunne vi gjøre hva vi ville uten å bli avslørt siden de beskyttet oss mot politiet … En gang vi snakket om fremtiden, begynte vi å diskutere om vi kunne begå drap og likevel få beskyttelsene av hoodooene.
De fem bestemte seg for å prøve. En lørdagsnatt senhøsten 1909 trakk de tre strå om hvem som skulle bryte seg inn i et hus i byen Rayne. Clementine Barnabet trakk det korteste strået. Da morgenen grydde, hadde hun slaktet hele familien Opelousa.
PANIKK I BYEN: Tilsynelatende brukte pressen mer krefter på øksemordene enn politiet. Grunnen kan ha vært den samme: Dette var Sørstatene for mer enn 100 år siden og alle ofrene var svarte.
Foto: El Paso HeraldMordersekten
Da Clemetine Barnabet først hadde begynt å snakke, var hun nesten for samarbeidsvillig. Til sist hadde Clemetine Barnabet tilstått 35 drap, blant dem flere begått mens hun satt arrestert. Clementine forklarte sammenhengen: Hun hadde ikke handlet på egen hånd.
«Etter eget utsagn er hun leder for en kult som kaller seg The Church of Sacrifice, som består av fanatiske negre. Hun tror at kun ved å ta andres liv kan de oppnå udødelighet (…) Medlemmene trodde at så snart de ble velsignet kunne de ikke lenger synde mot Gud, uansett hva slags forbrytelser og drap de begikk» skrev Lafayette Advertiser.
Avisen skrev videre at noen tvilte på deler av vitnemålet på grunn av «måten hun tidligere vitnet i rettssaken mot faren og de villedende opplysningene hun har gitt om sine medskyldige.»
Sporløst forsvunnet?
I 1913 forsøkte Clementine Barnabet å rømme fra fengselet Angola.
Etter det gjennomgikk hun det avisene beskrev som «en behandling som tilbakeførte henne til en normal tilstand». Behandlingen var muligens en tidlig form for lobotomi.
I 1918 fikk Clementine Barnabet jobb med å kutte sukkerrør utendørs med minimalt vakthold. I august 1923 ble Clementine Barnabet løslatt grunnet god oppførsel. Deretter forsvant hun sporløst. Eller gjorde hun det? For noen år siden skrev en internettbruker som kalte seg «voodoogalll» at hun møtte en eldgammel kvinne da hun besøkte bestemoren sin. Den gamle kvinnen fortalte om en serie voodoomord som hadde skjedd da hun var ung. Ikke lenge etter døde den gamle kvinnen.
I begravelsen så «voodoogalll» et ungdomsbilde av den avdøde. Det var et bilde av Clementine Barnabet.
Ikke dømt til døden
Det var likevel liten tvil om at Clementine Barnabet hadde begått flere av drapene hun tilsto. Dels var det de blodige klærne. Dels fortalte hun om detaljer som bare politiet og gjerningsmannen kjente til. På rettssakens siste dag spurte journalistene hva Clementine trodde resultatet ville bli. Hun bare «smilte og beskrev en løkke om halsen med fingrene».
26. oktober 1912 ble Clementine Barnabet dømt for drap, men ikke til døden. I stedet fikk Clementine livsvarig fengsel. Da dommen ble lest opp, ropte Clemetine Barnabet:
– Jeg er øksekvinnen fra Offersekten! Jeg drepte dem alle sammen! Menn, kvinner og barn! Og jeg presset barna mot brystet! Men jeg er ikke skyldig i mord!
Deretter ble Clementine Barnabet ført bort av tre vakter.
Les også: Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Seriemordene i Texas
I tiden etter mordene i Louisiana, ble også Texas hjemsøkt av en seriemorder.
Fra mars 1911 til mars 1912 ble nærmere 20 mennesker drept. Drapene hadde mye til felles med ritualdrapene i Louisiana. Ofrene var drept med øks, de var ofte lagt pent på sengen med pledd eller puter over seg, ingen ting var stjålet og det fantes ikke noe åpenbart motiv.
Sheriff Tobin i San Antonio uttalte at «Det er likheter mellom måten kroppene er plassert i denne tragedien og lignende mystiske mord i Louisiana». Sheriff Tobin kontaktet sheriff LaCoste som hadde pågrepet Clementine Barnabet. De to sheriffene mente det var mulig samme morder sto bak og hadde forflyttet seg fra Louisiana til Texas etter at Clemetine Barnabet ble fengslet. Politiet fikk også et tilståelsesbrev fra noen som hevdet å være morderen:
«Jeg er ingen neger, men en fullblods hvit mann (…) Jeg hadde rett til å drepe den familien, og hvis dere noensinne fanger meg skal jeg forklare hvorfor.» Men øksemorderen i Texas ble aldri tatt, så forklaringen fikk man ikke.
