drapet rystet NorgE
Ole slo i hjel kjøpmannen. La skylden på datteren
Datteren Ingrid (19) holdt vakt utenfor landhandleriet mens hennes far Ole slo i hjel kjøpmannen. Da faren ble tatt, la han skylden på datteren.
Tre dynamittgubber lå under hodet til den døde mannen. Lunten var halvbrent. Blodet fra skadene i mannens hode hadde slukket lunten før dynamitten blåste landhandleriet og den døde eieren til himmels.
Slik ble den 54 år gamle Ole Flekkerud funnet søndag 23. september 1928, inne på kontoret på Voldvik landhandleri i Ådal, nord for Hønefoss.
Menneskejakt
Funnet av kjøpmannen på Ringerike og sporene som indikerte rovmord ga startskuddet til en av datidens mest omtalte menneskejakter.
Og det bidro ikke akkurat til å dempe interessen at drapet fant sted i samme område som de mye omtalte lensmannsdrapene to år tidligere (se faktasak nederst i saken).
I januar i år er det 91 år siden domstolene satte punktum for historien om drapet på den enslige landhandleri-bestyreren og jakten på en lutfattig skogsarbeider og hans datter.
Rømte i natten
De mange som daglig suser langs E16 mellom Valdres og Hønefoss registrer knapt at de passerer Voldvik, grenda ved Sperillen som tidlig i forrige århundre hadde både dampskipanløp og landhandel. Bygningen som huset Voldvik landhandel i 1928 er forlengst borte.
Fredag 21. september 1928 var grenda folketom. Klokken nærmet seg 23 på kvelden og den ugifte og barnløse Ole Flekkerud var alene i bygningen som både inneholdt butikk og bolig.
I skogbrynet ovenfor landhandleriet sto 19 år gamle Ingrid Grøterud og så etter mannen som gikk inn i landhandleriet – hennes far Ole Grøterud. Fra avstand kunne den lyse, nette jenta se lys i vinduene, og kanskje profilene av to menn som sloss. Kanskje hørte hun også fortvilede rop fra huset før det ble stille.
Blodige klær
Noen minutter senere kom en mager, hengslete mann ut. Han løp over tunet og mot skogkanten hvor Ingrid sto.
Ola Grøterud bar en sekk på ryggen. I bukselommen lå 750 kroner. Det var alt han fikk med seg fra besøket i butikken. Far og datter fulgte veien langs Sperillens østside, i retning av huset der de bodde sammen med Grøteruds foreldre, kone og Ingrids to søsken. Hjemmet lå bare et par kilometer lenger syd. På veien stoppet de to.
Grøterud tok av seg sine blodige klær og la dem i sekken. Også drapsvåpenet havnet blant offerets bankbøker og noe utenlandsk valuta som de to ikke brød seg med å ta med videre. Sekken ble dekket til med mose og kvist, og de to fortsatte inn i natten.
Plutselig rikdom
Morgenen etter satt far og datter Grøterud på Heen Hotell, en mil nord for Hønefoss. De vakte en viss oppsikt.
Grøterud var skogsarbeider, men hadde sjelden arbeid. Ryktet han hadde gjorde ham ikke uten videre til en velkommen gjest; Grøterud var kjent som en farlig kranglefant som lett trakk kniv når han ble truet.
Trusler mot fattigtilsynsmannnen i bygda hadde resultert i en sviende bot. Naboene var redd Grøterud.
LES OGSÅ: Sløydlæreren skrudde på en bryter - sekunder senere var skolen jevnet med jorden
Spiste og drakk av hjertens lyst
Ole og Ingrid Grøterud fortalte betjeningen at de skulle til Oslo med rutebilen senere på dagen. Noen dager før hadde familien ikke engang hatt råd til å løse ut en pakke til femti øre på Heen jernbanestasjon.
Nå spiste og drakk de av hjertens lyst på restauranten. Betjeningen la merke til én ting til: Ole Olsen Grøterud hadde sår i hodet og kloremerker i nakken.
Da de to rømlingene kom til Oslo lørdag, tok de inn på hotell. Ole skrev seg inn som Johan Karlsen fra Drammen. Han og Ingrid kjøpte nye, flotte klær og fikk klippet håret. Snart var de i full gang med å feste opp ranspengene.
Feilet i fylla
Utpå søndagen 23. september fant naboer liket av landhandler Flekkerud. Både butikken og kontoret bar tydelig preg av voldsom kamp.
Bord og stoler var knust, hyller og varer lå hulter til bulter. Butikkvekten lå veltet på gulvet. Et gevær med splintret kolbe lå i en krok.
Ole Flekkerud lå mot noen sekker havregryn inne i et lite kontor bak butikklokalet.
Hodet hans var delvis knust, brystkassen gjennomboret av knivstikk.
Veldstående, men original
Kjøpmannen gikk for å være en snill og bra, men litt original mann. Det var velkjent at 54-åringen var velstående etter et gårdssalg og god senere butikkdrift. Men politiet fant bare 65 kroner i kontanter.
Bankbøker, verdipapirer og sedler, så vel som skillemynt, var stjålet.
Mistanken ble raskt rettet mot 45 år gamle Ole Grøterud. Som allerede var godt i gang med å feste på originalvarer.
Flottet seg i hovedstaden
For den mistenkte var allerede vel anbragt i hovedstaden. Mandag spiste Ole frokost på hotellet i Oslo, og han bestilte en hel flaske brandy til maten. Det gikk ikke bedre enn at han rotet bort pengepungen. Bare noen få tikrone-sedler lå igjen i lommen, mens gode råd var dyre.
Uten fluktpenger vil han snart være ferdig. Grøterud bestemte seg for å dra til Vestfold der han hadde bodd tidligere. Der kunne han legge seg i skjul eller kanskje ta Vestlandsbåten fra Larvik. Reise til Bergen, og ta hyre der.
Forsvinne. Vekk fra armod, anger og livsvarig fengsel. Mandag kveld praiet han en taxi sammen med datteren Ingrid. På Barkåker ved Tønsberg beordret han sjåføren til å stanse, og overtalte ham til å kjøre datteren tilbake til Oslo mot å få betaling dagen etter.
Etterlyst
Flukten ble ikke enklere av at far og datter ble etterlyst med navn og detaljert signalement i avisene. Dusør: 1000 kroner – mer enn utbyttet fra forbrytelsen. I Ådal klippet familien ut etterlysningen og hengte den i glass og ramme. I Oslo gikk Ingrid under jorden med stadig skiftende oppholdssted og dekknavn.
I Vestfold flakket Ole fortsatt omkring på skogsveier og stier, fortsatt fremdeles kledd i dress og finsko. Onsdag 26. gikk han inn på en gård ved Høyjord i Andebu.
Sulten, tørst og utmattet trosset han risikoen for å bli gjenkjent, og fikk både mat og tillatelse til å ligge i bryggerhuset om natten. Som betaling skulle han hugge ved. Men kona på gården fikk mistanke til den velkledde omstreiferen.
Kvelden etter leste bondekona i lokalavisen Tønsberg Blad at Ådalsmorderen var sett i Vestfold. Hun ringte politiet.
Ole Grøterud været faren. Idet politibilene rullet inn på tunet, løp han det han kunne over jordene og inn i skogen og forsvant.
Ly på låve
Ole Grøterud kom seg ubemerket til Larvik. På kaia satte han seg for å vente på Vestlandsbåten. Mens han ventet ble han kontaktet av en uteligger som inviterte på en dram.
Ole Grøterud var ikke vond å be. Vestlandsbåten gikk uten rømlingen fra Ådal. Utpå kvelden 28. september søkte Grøterud og uteliggeren ly på i en låve i Grøtting utenfor Larvik. Men en velkledd fremmed mann på bommen i et lite bygdemiljø vakte oppsikt.
Og når «hele» Østlandet var på utkikk etter en drapsmann på rømmen, tok det ikke lang tid før politiet ble tipset.
Flukten tar slutt
Rett før midnatt den 28. var det slutt. Fire politimenn rykket inn på låven. Der fant de en forkommen, sliten og sulten Ole Grøterud.
Tidlig neste morgen, lørdag 29. september, var flukten over også for Ingrid Grøterud. Hun ble arrestert på et pensjonat i Kristian Augusts gate i Oslo. Ved pågripelsen kalte hun seg frøken Gaarder.
Under rettssaken forsøkte Ole Olsen Grøterud å skyve skylden for udåden over på sin datter.
La skylden på datteren
– Ingrid planla alt sammen. Hun ville at jeg skulle drepe ham. Selv ville jeg bare rane ham, påsto han.
Men retten trodde ikke på Ole. Ingrid hadde samarbeidet med politiet, vist hvor ryggsekken med blodige klær og kniven var gravd ned. Journalistene berettet om hvilken farlig og demonisk makt faren hadde over henne.
Dommen falt i Lagmannsretten i Drammen 8. januar 1929. Ole fikk livsvarig fengsel for overlagt drap og ran. Ingrid fikk åtte måneder for medvirkning til ran.
«For henne kan der ennu med varmhjertede menneskers assistanse bli tale om et nytt og bedre liv», oppsummerte Aftenposten.
Beryktet bygd - lensmannsmordene
I 1926 ble de to lensmennene Oluf Aalde og John Solumsmoen drept under jakten på to ukjente skapsprengere i Ådal. De to ble funnet i skogen ved gården Vågård, skutt i hjertet og hodet og med strupen skåret over.
Lensmannsmordene vakte enorm oppsikt. Gjerningsmannen Anton Svensson ble den første i norsk rettshistorie som ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk. Svensson var nær venn av Ole Grøterud, og hadde besøkt Ole før drapene.
Ingrids kriminelle løpebane var ikke slutt med Ådalsdrapet. De neste tre årene ble hun dømt tre ganger, siste gang for forbrytelser begått sammen med den beryktede "Bilende Bande". Et annet bandemedlem Arthur Antonisen ble også dømt. Da han ruslet ut fengselsporten 1935 hadde han med seg et bokmanus. Boken het "Smuglere" og forfatteren tok navnet Arthur Omre. Han møtte berømmelse og ære. Ingrid møtte kun forakt.
