Vesten holdt seg inne med diktatoren
Skrekkfengselet Vesten ignorerte: Her ble fanger kokt til døde
Torturen ble avsluttet med at fangene ble senket ned i glohett vann eller olje – og bokstavelig talt kokt til døde. Redslene i skrekk-fengselet skriver seg ikke fra middel-alderen, men fra vår egen tid.
I fengselet Jaslyk lot diktatoren Islam Karimov i Usbekistan noen av sine politiske motstandere få spesialbehandling.
– Det var som en nazistisk konsentrasjonsleir, det som skjedde der kan ikke tilgis, sier Muhammad Bekjan (66) til Al Jazeera. Han tilbrakte selv to forferdelige måneder i Jaslyk, men var blant de heldige som kom ut igjen i live.
I august i fjor ble fengselet omsider stengt – etter årelange nasjonale og internasjonale protester.
Avsides
For nordmenn er Usbekistan kanskje best kjent som landet der Telenor havnet i en korrupsjonsskandale. Det norske teleselskapet var største eier i Vimpelcom, et selskap som betalte nær én milliard kroner i bestikkelser for mobillisenser i Usbekistan. Mottager var et selskap kontrollert av daværende president Karimovs datter Gulnara Karimova.
Vesten hadde god bruk for velvilje fra diktatoren Karimov. Da krigen mot terror var på vei inn i Afghanistan, ble Usbekistan oppmarsjområde.
Langt fra områdene der styrker fra USA og Nato opererte, midt ute i ørkenen i den øde og avsidesliggende provinsen Karakalpakstan, lot Islam Karimov bygge et spesialfengsel; Jaslyk. Navnet betyr «ungdom,» men det var ingen stor eller strålende fremtid som ventet dem som ble plassert i celler bak de meterhøye gjerdene.
Jaslyk ble tatt i bruk i 1999.
Slo hardt
Islam Karimov ble statsleder i Usbekistan i 1991 – etter Sovjet-
unionens sammenbrudd. Fra første dag slo han hardt ned på all opposisjon, som konsekvent ble omtalt som «islamsk ekstremisme». Gjennom omfattende valgfusk og strenge overvåkingstiltak holdt han seg ved makten helt til han døde i 2016.
Usbekistan under Karimovs ledelse ble karakterisert som et av verdens ti verste diktaturer. Politiske motstandere levde svært farlig. Tortur ble jevnlig og systematisk brukt for å presse ut «tilståelser».
– Karimov var en av de verste undertrykkerne i verden, sier Gunnar Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité til Vi Menn. (Se egen sak)
Skrekkens symbol
Jaslyk-fengselet ble raskt et skrekkens symbol. Politiske fanger ble rutinemessig torturert med elektrosjokk, de fikk fingerneglene revet ut, ble satt i bekmørke eneceller i uker og måneder i strekk. En spesielt populær torturmetode skal ha vært å plassere en gassmaske over ansiktet på en mistenkt, og så stenge igjen alle ventilene.
Det foreligger bekreftede rapporter om fanger som ble heist opp og deretter senket ned i kokende vann.
De første rapportene om overgrep kom allerede i 2002, ikke lenge etter at fengselet var tatt i bruk. Myndigheter i flere land og en rekke lokale og internasjonale menneskerettsgrupper oppfordret Usbekistan gjennom to tiår til å stenge anstalten.
Human Rights Watch har produsert en rekke rapporter om forholdene i fengselet. I samtlige er torturen blitt grundig dokumentert. Pårørende har også publisert bilder av deres skamferte kjære etter å ha fått dem tilbake fra Jaslyk − døde.
Allerede samme år som det ble kjent at fanger hadde blitt kokt til døde, krevde FNs spesialobservatør for tortur, Theo van Bowen, at Jaslyk måtte stenges. Dette kravet ble senere gjentatt en rekke ganger.
Tvil om motiver
Usbekistans nye president Sjavkat Mirzijojev besluttet at den beryktede anstalten skulle nedlegges. En kursendring var helt nødvendig, både for å sikre landets rykte internasjonalt, og for å hindre opprør internt.
Usbekistans innenriksminister Pulat Bobojonov kalte beslutningen for en «virkelig historisk avgjørelse» som «ville styrke landets positive image i utlandet.»
Men regjeringens motiver har bekymret flere eksperter.
For dagens usbekiske regime har aldri innrømmet at Jaslyk kan sammenlignes med Gulag-leirene fra Stalin-tiden. En talsmann for regjeringen hevdet sist høst at Jaslyk tilfredsstilte alle sanitære og juridiske standarder, og at det var et av landets mest moderne anlegg.
– Hovedmotivet var å forbedre landets internasjonale rykte, i langt større grad enn et oppriktig ønske om å få i gang en dialog med folket – å forbedre og øke deres rettigheter, sier Alisjer Ilkhamov, en usbekiskfødt forsker ved SOAS-universitetet i London.
Han mener nedleggelsen vil være av minimal verdi om ikke også hele fengselssystemet reformeres og at eksempelvis Røde Kors får tilgang til alle anstalter i hele landet.
Torturert til glemsel
Det er Mohammed Bekjan (66) helt enig i. Han drev avisen Erk (Frihet) – en publikasjon eid av et politisk parti som utfordret Karimovs regime. Rundt 2005 var de fleste Erk-aktivistene fordrevet eller fengslet.
Bekjan ble første gang fengslet i 1999 etter å ha blitt kidnappet fra sitt hjem i etterkant av en serie eksplosjoner og aksjoner i Usbekistan. Karimovs regjering hevdet at opptøyene var organisert av «islamister». Bekjan, som på den tiden drev en grønnsakshandel, ble anklaget for å være en av dem. I Jaslyk venter torturistene.
– På et tidspunkt var det så ille at jeg ikke husket navnene på døtrene mine, forteller han.
På et tidspunkt var det så ille at jeg ikke husket navnene på døtrene mine.
Både Bekjan og andre fanger som har sluppet ut i live, forteller om elendig mat, vann som var livsfarlig salt og fullt av bakterier, overfylte brakker der tuberkulose og andre sykdommer hadde gode kår, og kistetrange straffeceller.
Fangene i Jaslyk ble nektet å be, snakke med hverandre og til og med se på hverandre. De ble truet til å gjøre uendelige knebøyninger, de måtte sitte på gulvet og synge den usbekiske nasjonalsangen i timevis, eller de måtte resitere fra Karimovs bøker og offentlig «bekjenne» sine synder.
Innimellom ble de slått, torturert, mange også seksuelt ydmyket på ulikt vis.
Da Mohammed Bekjan ble sperret inne i Jaslyk, fortalte en annen innsatt allerede første dag at 71 dømte fanger var drept der inne før han kom.
Stengte kister
Bekjan ble plassert i en celle sammen med 16 andre, de fleste medlemmer av et ikkevoldelig politisk parti – som i Usbekistan likevel var forbudt fordi de ble regnet som terrorister.
I de to månedene han satt i Jaslyk-fengselet, fryktet 66-åringen hele tiden for sitt liv. Men Mohammed Bekjan ble av ukjente årsaker overført til et annet, og mindre brutalt fengsel. Mens han sonet der – i 2011 – ble dommen mot ham på 15 års fengsel uten videre økt med fem år.
For å hindre at torturen ble kjent, sørget regimet for at personer som ble drept i myndighetenes varetekt, ble skjult for de pårørende. Craig Murray, tidligere britisk ambassadør til Usbekistan forteller i sin bok «Murder in Samarkand» hvordan døde fanger rutinemessig ble levert tilbake til familiene i lukket kiste, fulgt av en vakt som passet på at ingen av slektningene åpnet kisten før begravelsen.
Da Islam Karimov døde i september 2016, ble volden fra myndighetene etter hvert redusert, og mange politiske fanger ble sluppet fri. En av dem var Mohammed Bekjan, som da han ble løslatt var en av de journalistene i verden som hadde vært fengslet lengst.
«Årets land»
Men selv om Bekjan til å begynne med var takknemlig overfor den nye presidenten for lettelsene han gjennomførte, har begeistringen for lengst kjølnet. Flere av de tidligere torturofrene fra Jaslyk har forsøkt å få erstatning for den forferdelige behandlingen de ble utsatt for, men så langt uten å nå frem.
Human Rights Watch har flere ganger krevd at regjeringen i Tasjkent iverksetter en uavhengig granskning, og at de ansvarlige for overgrepene må stilles til ansvar og at ofrene og deres familier får kompensasjon for det som skjedde.
Heller ikke dette har skjedd i særlig grad.
Men noe har likevel skjedd.
Det anerkjente britiske tidsskriftet The Economist kåret like før jul Usbekistan til «årets land» for 2019, på grunn av de omfattende endringene etter at Karimov døde. Magasinet mener det har skjedd så mye positivt i den tidligere sovjetrepublikken, at en slik pris er på sin plass.
For alle dem som døde i Jaslyk-fengselet hjelper det lite.
− GÅR I RIKTIG RETNING
Den norske Helsingforskomité har fulgt situasjonen i landet tett over lang tid.
– Da jeg besøkte landet, var Jaslyk fortsatt i drift, og det var ingen som snakket om å stenge det. Men senere har de åpenbart kommet på andre tanker, de skjønte nok at det tok seg dårlig ut å ha en slik institusjon i virksomhet. I dag er fengselet tømt og et avsluttet kapittel, sier fagsjef Gunnar Ekeløve-Slydal i Den norske Helsingforskomité til Vi Menn.
– Landet er på ingen måte blitt et velfungerende demokrati, selv om flere ting går i riktig retning,
Helsingforskomiteen har jobbet tett opp mot utviklingen i den tidligere sovjetrepublikken i flere år. Ekeløve-Slydal besøkte selv Usbekistan høsten 2018, og sier den norske delegasjonen ble tatt vel imot og møtte en betydelig større åpenhet enn under det tidligere regimet til Islam Karimov.
Men selv om mange av de politiske fangene er sluppet ut, sitter det fortsatt mange «religiøse» fanger bak murene. Det vil i praksis si muslimer som av ulike årsaker befinner seg på sikkerhetstjenestens svartelister.
– En viktig del av årsaken til at så mange fortsatt er i fengsel, er at de er utenfor rettslig kontroll. Usbekistan har fortsatt ikke et uavhengig og fritt rettsvesen, de hemmelige tjenestene kan fortsatt i altfor stor grad gjøre som de vil, sier Ekeløve-Slydal.
− Er det noe Norge kan bidra med?
– Norge gjør en god del allerede. Det arbeides blant annet med å få en usbekisk delegasjon hit til landet for å vise dem våre løsninger og hvordan vi arbeider. Konkret dialog og økt kontakt er viktig. Norge forsøker også å gi støtte til sivile organisasjoner, og vi har bidratt med 10 millioner kroner til et Aralsjø-
fond, som skal bidra til gode løsninger på en rekke problemer knyttet til at denne innsjøen forsvinner. Det har gjort at Norge har fått en liten stjerne i landet.
– Hvorfor skjer endringene i Usbekistan?
– Mye av årsaken ligger nok i ønsket om å tiltrekke seg utenlandsk næringsliv og investeringer. Da passer det seg dårlig med et regime som er verre enn det var under sovjettiden. Men å få til et velutviklet demokrati tar tid, og det går ikke alltid like fort. De har en tendens til å si A, men å vente med å si B, forklarer Gunnar Ekeløve-Slydal.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2020
Denne saken ble første gang publisert 27/03 2020, og sist oppdatert 27/10 2021.
