fikk ikke vite at krigen var over
Krigen var for lengst over, men det var det ingen som fortalte Paul og hans menn. Han kjempet videre i jungelen
Da krigen tok slutt, ble Paul von Lettow-Vorbeck og hans soldater glemt i Afrikas jungel. Senere ba han Hitler om å dra til helvete.
Kanonene var stilt inn mot den strategisk viktige gummifabrikken i dypet av Afrika. Den sagnomsuste tyske offiseren Paul von Lettow-Vorbeck var i ferd med å kommandere «ild».
Det var tidlig morgen 14. november 1918, og Lettow-Vorbeck kjempet fortsatt 1. verdenskrig.
Ingen hadde fortalt ham at krigen hadde vært slutt i tre døgn.
Den ellevte timen på den ellevte dagen i den ellevte måneden. Etter fire års blodig og utmattende krig kunne soldatene endelig legge ned våpnene og dra hjem.
Tidspunktet står for alltid spikret i historien som øyeblikket i 1918 da 1. verdenskrig var over. Det vil si; nesten over.
For i dypet av Afrika, nord i dagens Zambia, kjempet en gruppe soldater videre. I gledesrusen over at krigen var slutt tenkte ingen på å varsle Paul von Lettow-Vorbeck og hans høyst spesielle Schutztruppe-hær om våpenhvilen.
Tysk-afrikansk gerilja
Paul von Lettow-Vorbeck (1870 − 1964) ledet den tyske krigføringen i Øst-Afrika. Han hadde ankommet Dar-es-Salaam i januar 1914 som øverste befal for Schutz-
truppen, en hær bestående av tyske offiserer og lokale askarisoldater.
I løpet av den fire år lange krigen hadde en million menn deltatt i jakten på den tysk-afrikanske styrken, som med geriljataktikk og knallhard disiplin hadde klart å slå motstandere ti ganger større og med langt bedre utrustning.
De hadde marsjert gjennom jungel og kratt, gjennom myr og tornebusker. De hadde besteget fjell, forsert golde, steinete platåer, ofte uten sko.
Riflene deres var gamle eller tatt fra fienden. Artilleriet var hentet fra en utbrent krysser. De hadde angrepet, trukket seg tilbake og angrepet igjen. Ikke én gang hadde de blitt overvunnet eller tatt.
På det meste hadde de vært 14 000 soldater. Mot krigens slutt var det 166 tyskere, 1168 afrikanske soldater, rundt 1100 familiemedlemmer og tjenere – samt 2000 bærere igjen.
Styrken har blitt beskrevet som den første ordentlige rasemessig integrerte i moderne tid.
«Her i Afrika er vi alle like. Den beste mannen vil alltid overvinne den dårlige, fargen på huden spiller ingen rolle», skal Lettow-Vorbeck ha uttalt ifølge biografien «African Kaiser».
En umulig oppgave
Tyskland visste at de ikke kunne vinne krigen i Afrika. De var avhengige av at Tyskland vant i Europa.
«Målet til Paul von Lettow-Vorbeck var derfor hele tiden å oppholde så store britiske styrker og ressurser som mulig i Afrika, og slik gi et bidrag til den totale tyske krigsinnsatsen», skriver forfatterne Brandal, Brazier og Teige i boka «De ukjente krigerne».
Lettow-Vorbecks menn var dypt inne i engelsk territorium i Nord-Rhodesia (dagens Zambia) da våpenhvilen ble signert i Frankrike den 11. november 1918.
I dagene forut hadde tyskerne slåss mot engelskmennene i byen Isoka, nord i landet. Deretter hadde de erobret Kasama. Derfra delte de seg. Én gruppe dro for å innlede et angrep mot en gummifabrikk ved Chambeshi. Paul von Lettow-Vorbeck og noen av hans menn fortsatte sørover langs Chambeshielva.
Glemt i gledesrusen
Meldingen om krigens slutt hadde blitt mottatt i Zambia også. Budskapet ble sendt via telegram som en radiomelding fra Storbritannia den 11. november og mottatt av den engelske administrasjonen ved Broken Hill, nå byen Kabwe.
Ifølge historien skal mottagerne av meldingen ha blitt så glade over nyheten om fred, at de brøt ut i en spontan feiring og glemte å bringe beskjeden videre.
Først om morgenen den 13. november skal de ha innsett at de trolig også burde varsle tyskerne. De tok kontakt med den engelske distriktskommisjonæren i Kasama, Hector Croad, som igjen avtalte å møte Lettow-Vorbeck dagen etter for å overbringe nyheten.
Sjokkert over kapitulasjonen
Tyske tropper kjempet fortsatt mot nord-rhodesiske styrker ved Chambeshielva, da Croad og Lettow-Vorbeck møttes under hvitt flagg klokken 0730 om morgenen torsdag 14. november.
Tyskeren skal ha vært sjokkert da han hørte nyheten om tysk kapitulasjon og våpenhvile. Men han aksepterte umiddelbart å legge ned våpnene og ba styrkene som var i gang med å angripe gummifabrikken ved Chambesi, om å stanse skytingen og patruljen om å returnere.
Kanonen de brukte under 1. verdenskrigs siste angrep står fortsatt på stedet som et minnesmerke.
Etter å ha akseptert vilkårene for våpenhvilen, forlot Lettow-Vorbeck og hans tropp Chambeshi. De neste dagene fikk de samlet restene av den tysk-afrikanske Schutztruppen under en ti dagers marsj fra Kasama til Abercom (i dag byen Mbala) på grensen til Kenya.
Den 25. november 1918, nøyaktig to uker etter våpenhvilen var undertegnet i Europa, overga Lettow-Vorbeck seg formelt. Seremonien fant sted utenfor sentrum av byen Mbala.
Mens britenes Union Jack vaiet i den svalende vinden, ga Lettow-Vorbeck og hans styrker fra seg våpnene til den engelske general Edwards: Et portugisisk gevær, 37 maskingeværer, 1071 engelske og portugisiske rifler, 208 000 skudd med ammunisjon samt ytterligere 40 artillerigranater, skrev avisen Zambia Daily Mail høsten 2018.
Hyllet som helter
Paul von Lettow-Vorbeck ble mottatt som en helt da han kom tilbake til Tyskland i januar 1919, og ble straks forfremmet til generalmajor. At han hadde klart å innkassere stadige seire mot overlegne motstandere, og at avdelingen hans hadde lyktes i å invadere britisk territorium, måtte feires av et vingeklippet Tyskland, som etter 1. verdenskrigs nederlag sårt trengte å feire de få seirene de kunne.
Som eneste avdeling etter krigen fikk Paul von Lettow-Vorbeck og hans Schutztruppe lov til å paradere gjennom Brandenburger Tor i Berlin i mars samme år.
Den tyske generalen har blitt beskrevet med respekt av både motstandere og sine egne.
Også den verdenskjente danske forfatterinnen Karen Blixen beskrev Lettow-Vorbeck i rosende ordelag, som en gentleman av den gamle sorten.
De to skal ha møttes under oppholdet i Afrika. I biografien «African Kaiser» spekuleres det i om de også kan ha hatt en affære.
Skjelte ut Hitler
Paul von Lettow-Vorbeck avsluttet sin militære tjeneste få år etter krigens slutt. Deretter jobbet han aktivt mot nasjonalsosialismen og uttrykte forakt for Hitlers raseteorier.
Da Hitler tilbød den aldrende Lettow-Vorbeck posten som ambassadør i London i 1935, skal han etter sigende ha bedt den tyske føreren om å «fucke off».
Den amerikanske forfatteren og historikeren Charles Miller spurte på 60-tallet nevøen til en av offiserene i Lettow-Vorbecks tropp om han virkelig hadde bedt Hitler om å dra til helvete.
Svaret fra nevøen var dette:
– Det stemmer, men jeg tror ikke han formulerte det så høflig.
Livet videre
Den tydelige motstanden til Hitler-regimet gjorde ikke livet noe lettere for Lettow-Vorbeck. Han ble konstant overvåket, opplevde stadig trakassering og fikk ofte hjemmet og kontoret ransaket. To av sønnene hans ble drept i kamp under 2. verdenskrig. Allierte bomber ødela hjemmet i Bremen. Mot slutten av krigen var han nedbrutt og fattig.
I en periode overlevde han på almisser og pakker med mat sendt fra to av hans tidligere motstandere i Øst-Afrika-kampanjen: Richard Meinertzhagen og Jan Smuts. Hjelpen var et tydelig tegn på respekten Lettow-Vorbeck hadde – både for sine operasjoner i Afrika og for motstanden mot Hitler. Smuts og Lettow-Vorbeck endte opp som nære venner.
Den gamle generalen glemte heller aldri sine askari-soldater. I 1953 returnerte han til Øst-Afrika og møtte flere av de gjenlevende.
Rett før sin egen 94-årsdag i 1964 døde Lettow-Vorbeck i Hamburg.
To av hans tidligere afrikanske soldater møtte opp i begravelsen for å vise sin gamle øverstkommanderende den siste ære.
Tyskland i Afrika
Tyskland kom ganske sent på banen som kolonimakt. Først på 1880-tallet begynte de å plante flagg og gjøre krav på landområder i Afrika.
Først annekterte de Sydvest-Afrika (i dag Namibia), så fortsatte de med Togo og Kamerun. Deretter ekspanderte tyskerne til Øst-Afrika og gjorde sitt tredje kolonikupp da de tok et stort område innenfor øya Zanzibar i dagens Tanzania.
Afrika-kampanjen var en humanitær og økologisk katastrofe.
Selv om Paul von Lettow-Vorbeck åpenbart var en dyktig taktiker og hadde forsonende trekk, skal man være forsiktig med å hvitmale historien og krigens brutalitet.
Skildringene og kildene er primært betraktet gjennom europeiske øyne.
Med sin lille tropp skulle han forsvare et område dobbelt så stort som Tyskland. Han ville neppe klart det om han ikke også hadde en annen kvalitet som kjennetegner vellykkede geriljasjefer: Hensynsløshet.
Derfor benyttet han seg ofte av den brente jords taktikk. Den går ut på å ødelegge alt som kan brukes av fienden mens en selv rykker frem eller trekker seg ut av et område, som en sverm sultne gresshopper.
Konsekvensen er selvsagt at også lokalbefolkningen blir skadelidende, sulter og dør.
På begynnelsen av 1900-tallet var hele Afrika fordelt og oppdelt mellom europeiske stormakter.
Kampene i Afrika under 1. verdenskrig dreide seg først og fremst om å frata Tyskland muligheten til å bruke sine kolonier som baser for den tyske flåten og reservoarer for soldater, arbeidere, rå-stoffer og penger.
Etter krigens slutt ble de tidligere tyske koloniene i Afrika og Stillehavet delt mellom seierherrene som mandatområder under Folkeforbundet.
Mye av historien til Lettow-Vorbecks kampanjer i Øst-Afrika er for øvrig omtalt i Jan Guillous bok Brobyggerne (2011).
Kilder: De ukjente krigerne (Brandal, Brazier & Teige) Humanist forlag 2014, Washington Post, Wikipedia, Northern Province Zambia, travelinc.co.nz, Løvinden: Karen Blixen i Afrika, Zambia Daily Mail.
Denne saken ble først publisert av ABC-nyheter.
