Senkningen av LAncastria
Katastrofen var så voldsom at Churchill forbød pressen å skrive om den
Ingen vet hvor mange tusen mennesker som omkom da det stolte passasjerskipet ble angrepet av tyske bombefly utenfor den franske kanal-havnen 1940. Man vil antagelig aldri få svaret. Det regnes som 2. verdenskrigs største skipskatastrofe.
Der sto de, tusenvis av mennesker, på kaia i den travle havnen i St. Nazaire. Små minesveipere lå side om side med kjempesvære passasjerskip, klare til å føre flyktningene over havet til sitt hjemland. Og ikke bare flyktninger, men også siste rest – det siste regiment – av det britiske ekspedisjonskorpset som var slått på flukt.
De fleste hadde kommet seg hjem tidligere. Dunkerque-mirakelet var bare fjorten dager gammelt. Over 300 000 mann fra det samme ekspedisjonskorpset var kommet seg mer eller mindre helskinnet over Kanalen
Miraklenes tid var ikke forbi.
Alle de som sto ved breddene langs Loire og ventet, var på noen få nær, de siste som skulle føres over Kanalen.
De var alle opptatt av en eneste ting – myldret av motorbåter, trålere og minesveipere som føk frem og tilbake og fraktet mennesker og materiell ut til de store passasjerdamperne som lå ute på reden. De hadde allerede fått vite navnet på det skipet som skulle føre dem frelst hjem. Det het Lancastria.
Gigantisk skip
Selv på mange kilometers avstand, fra kaiene og ut til Loire-munningen, kunne man se det svære, nesten gigantiske skipet, som lå der ute så stort og trygt. Så snart de var ombord, ville alle sorger være slukket, mente de som sto på stranden og ventet.
Lancastria – den berømte 16 000-tonneren til Cunard White Star Line – lå og svinget i begge ankrene mens småbåtene surret som bier omkring henne og tømte last etter last med mennesker i hennes romslige skrog. Det var den 17. juni 1940. Passasjerskipet var blitt rekvirert til troppetransport i september 1939, ble malt om, utstyrt med en fire tommers kanon, og satt i tjeneste mellom Canada og Storbritannia. Hun hadde hatt en sentral rolle under evakueringen av britiske tropper fra Norge.
På broen sto skipets kaptein, Rudolph Sharp, og voktet innskipningen med vaktsomme øyne, stadig mer ivrig etter å bli ferdig og komme av sted. Han visste meget godt at slik som skipet lå og dreide på ankrene, med maskinene i ro og med hundrevis av småbåter surrende omkring, var det et usedvanlig sårbart mål for en ubåt som fant grunn til å besøke Loire-munningen. Det var en håpløs posisjon hvis uhellet skulle være ute.
Det var imidlertid ikke meget sannsynlig at en ubåt ville finne veien inn. Den måtte i tilfelle lure seg forbi destroyerne som krysset frem og tilbake der ute, og det var lite trolig at det ville lykkes. En annen sak, en ganske annen sak, var det med faren fra luften. Så sent som dagen før var Franconia blitt bombet og ødelagt. Det var ikke annet å vente enn at historien ville gjenta seg i større målestokk.
Og det var akkurat det som hendte.
6000 på samme kjøl
Men tross alle bange anelser kunne kaptein Sharp aldri ha forestilt seg hva som skulle skje med hans skip, selv i det verste mareritt.
Klokken halv tre om ettermiddagen begynte innlastingen endelig å ta slutt. I alt 6000 mennesker, soldater, menn, kvinner og barn, var ført ombord i Lancastria. De siste var akkurat på vei ombord da sirenene gikk mens luftvernkanonene begynte å skyte på de tyske flyene som kom susende fra himmelen i øst.
De fargede oppvarterne viste betryggende ro mens de serverte maten. De lot som ingen ting, tok seg av passasjerenes ve og vel som vanlig mens sirenene ulte, luftvernet dundret og smalt og soldatene gikk i stilling på sine poster.
Tusenvis av mennesker på Lancastrias dekk så angrepet komme, men de så det for sent. Plutselig lød det så mange ordrer på en gang, og plutselig var forvirringen så total at karene ved luftvernkanonene bare fikk brøkdelen av et sekund å reagere på.
Fulltreffer ned gjennom skorsteinen
Tre 500 kilos bomber med tidsinnstilling slo gjennom dekkene og eksploderte langt nede i skipets indre.
Den ene av bombene falt ned gjennom skorsteinen, ett tilfelle av hundre tusen, og braket gjennom dekkene før den eksploderte med et nærmest beskjedent drønn langt der nede. Eksplosjonen pulveriserte kjelerommet og tankanleggene og anrettet totale ødeleggelser i de underste lugarene og salongene. Der var det tettpakket av soldater som det ikke hadde vært plass til på dekket.
Oljetankene og rørledningene sprang som var de av papir, og tonn på tonn med olje strømmet ut og blandet seg med vannet til en eneste, langsomt drepende oljegrøt. Snart hadde oljen presset seg gjennom skipssiden og omgitt skipet med en svart, stinkende, livsfarlig suppe som i løpet av de nærmeste minuttene gjorde det av med tusener av mennesker.
Og mens oljen strømmet ut, strømmet vannet inn. Bare noen få av soldatene som befant seg nede i det overfylte skipet, kom fra det med livet da vannet fosset inn.
Enda verre var situasjonen fremme i skipet, hvor en annen 500 kilos bombe hadde braket gjennom dekket og eksplodert midt inni det tettpakkede skipet. Eksplosjonen fant sted like over hodet på 500 offiserer og menige fra Royal Air Force, som var stuet sammen i en av salongene. Omtrent 200 av dem ble blåst ut gjennom skipssiden som ble revet opp av bomben som om den besto av sølvpapir. De fleste var allerede døde eller slått i svime av trykket fra bomben, eller skåret opp av splintene som sprutet alle vegne og etterlot seg døde og sårede i rad og rekke. De fleste av dem som kom seg ut i sjøen med livet i behold, hadde bare overlevd eksplosjonen for å kveles i oljesuppen.
Kapellanen
Tallrike mennesker var sperret inne under dekk. Flere av de vanntette skottene hadde kilt seg fast, og det samme var tilfelle med dører og luker som førte hit og dit fra salonger og korridorer og lugarer. Den voldsomme eksplosjonen hadde hatt en fryktelig virkning.
Andre igjen var sperret inne av den tette massen av soldater og andre passasjerer som sto skulder ved skulder i korridorene uten mulighet til å komme noen vei, langt mindre finne noen av trappene som førte opp og ut i det fri. I enkelte av korridorene var alt håp ute i samme øyeblikk som bomben sprang.
Men noen kom seg ut. Det lyktes å slå ventilene opp, og én etter én klatret ut og slapp seg i vannet. Andre fikk åpnet et par av lukene i skipssiden og kom seg ut den veien.
Charles McMenemy, tidligere kapellan i den katolske menighet i Wormwood Scrubs, ledet en pulje soldater bort til én av disse åpningene, og i siste øyeblikk tok han av seg livbeltet, ga det til en sersjant og en annen kar som erklærte at han ikke kunne svømme.
− Jeg trenger ikke de sakene, sa kapellanen.
− Hvis Gud vil, kommer jeg likevel levende fra dette!
Han ba soldatene om å ta av seg de tunge støvlene og uniformene, og tvang dem ut i sjøen før han selv vendte om og forsvant i det indre av skipet som sank under benene på ham.
På en eller annen måte fant han en av leiderne opp gjennom dekkene på tross av vannet som strømmet gjennom korridorene og det tette mørket som omga ham på alle kanter, og røken fra brannen som begynte å bre seg. Han kom seg opp og ut på dekket hvor han gikk i gang med å hugge løs flåter og hjelpe dem som ikke kunne svømme, på plass. Og dette holdt han på med helt til det kalde vannet sto ham under armene. Til slutt lot han seg bare flyte av sted i sjøen. Ingen hadde vel i større grad fortjent å overleve – og det gjorde han!
Bare noen få heldige nådde dekket i god behold og stilte seg i de lange køene som klatret opp jernleiderne til det øverste dekket. Det gikk sent, men det gikk!
Kvinner og barn
Overalt på skipet sørget soldatene og de andre for at kvinner og barn fikk slippe forbi, selv om de følte at skipet gikk ned under føttene på dem. Det vil aldri bli påvist hvor mange det var som ofret noen dyrebare sekunder for å stanse og gi plass til kvinner og barn, sekunder som i en slik situasjon var avgjørende for liv og død. Det var ikke antydning til panikk ombord.
Nå sank skipet fortere og fortere mens luftvernskytset hamret og slo alle vegne, både fra skip og fra land. De tyske flyene holdt seg nemlig fremdeles over skipet. Noen av dem sveipet dekkene med de forkomne menneskene med maskingeværild. Kulene slo ned i de tettpakkede køene som sto og ventet på en sjanse til å komme seg i en livbåt.
Livbåtene kunne være både redning og fortapelse. Mange kom ikke langt før de veltet og dumpet sine passasjerer i oljegrøten. Mange kunne ikke svømme, men forsøkte å holde seg oppe til de fant noe som de kunne flyte på. De som ikke hadde livbelter, kjempet desperat for livet. Ikke alle visste hvor farlig det er å befinne seg i nærheten av et skip som synker.
«Roll out the Barrel!»
Hvor skremmende synet må ha vært da Lancastrias svære propeller gikk til værs. I neste øyeblikk la skipet seg over og gled ned i dypet, fortere og fortere. Hundrevis av soldater, de fleste var ikke svømmedyktige, klynget seg som maur til den svære skipssiden, som steg høyere og høyere. Ingen ropte, ingen skrek, ingen viste det minste tegn på redsel for det som foresto.
Tvert imot – de sang! Og sangen lød unisont utover sjøen: «Roll out the Barrel» og «There will always be an England». De sang helt til vannet lukket seg over dem.
Man kan godt forstå at det senere ved flere anledninger var offiserer og menige i de britiske styrker som nødig deltok når «Roll out the Barrel» ble sunget.
Da Lancastria la seg over, kunne man se et ansikt i en av ventilene og hender som gang på gang forsøkte å slå i stykker det tykke glasset, uten hell. Så la skipet seg over og vannet lukket seg over den innesperredes tragedie.
Brann
Nå brøt det ut brann. Ikke ombord i skipet, ikke i livbåtene, men på selve sjøen. Oljen hadde tatt fyr.
Tyskerne i sine fly, som ennå sirklet over katastrofestedet, nøyde seg ikke lenger med å skyte på livbåtene og alle de som lå i vannet – de kastet brannbomber ned på oljen!
En slik død er så grusom at den ikke kan skildres med ord. Enten måtte menneskene som fløt omkring i oljen, rett og slett la seg synke ned i døden, hvilket er vanskelig nok med livbelte på seg eller vrakgods mellom hendene, eller de kunne la seg brenne i hjel, men bare på den delen av kroppen som er over vann. Og det verste av alt – ilden forbruker alt surstoffet langs vannets overflate, slik at ofrene blir gjenstand for en langsom kvelningsdød.
I fullt dagslys
I de offisielle beretninger om krigen til sjøs stiller man seg fremdeles undrende overfor det faktum at så mange mistet livet da Lancastria gikk ned. Senkningen fant jo sted i fullt dagslys mens skipet var omringet av en rekke mindre, lett manøvrerbare båter som på noen øyeblikk kunne være på stedet – tråleren Cambridgeshire alene reddet nesten 1000 overlevende. Allikevel var det minst 2823 omkomne! Nesten like mange omkom som antallet reddede. Noe over 3000 mennesker kom fra tragedien med livet i behold.
Årsaken skulle være lett å forstå. De mindre skipene som gikk til og fra, hadde nok med seg selv mens flyangrepet sto på. Da de senere kom til stedet hvor Lancastria hadde ligget, var det bare noen få tilbake i sjøen som ikke var reddet av Cambridgeshire.
Hundrer på hundrer av mennesker ble drept av selve bombeeksplosjonene eller sperret inne i salonger, lugarer og korridorer uten sjanser til å komme seg ut og opp. Hundrevis av andre ble tatt av dragsuget eller brent levende i oljen, mens noen hadde svømt så langt bort fra skipet at de rett og slett ikke ble funnet før det var for sent.
En overlevende forteller at han hadde klynget seg så lenge til en appelsinkasse at han reddet livet. Det var til å begynne med ti mann som holdt fast i kassen, men én etter én ga opp og gikk til bunns. Til slutt var det bare tre som hadde krefter igjen til å holde seg oppe en liten stund til. Akkurat lenge nok til å bli reddet.
Churchills munnkurv
Det finnes intet sikkert tall på hvor mange som egentlig befant seg om bord da de tyske Junkers Ju 88-bombeflyene angrep Lancastria klokken 15.50, anslagene går fra 4000 og helt opp til 9000. Nærmere 20 minutter senere lå skipet på havets bunn og den største enkeltstående maritime katastrofe i Storbritannias historie var et faktum.
Da Alistair MacLean skrev artikkelen for Vi Menn i 1960, var tapstallene bare «optimistiske» antagelser. Man har fortsatt ingen eksakte tall. Man vet at 2 477 mennesker overlevde. Men hvor mange som forsvant i dypet får man neppe svaret på. Anslagene går fra i underkant av 4000 og helt opp til 7000.
Churchill nedla forbud mot å omtale katastrofen i pressen: «The newspapers have got quite enough disaster for today at least». I dagene som fulgte fikk han så mye å hanskes med at han glemte å oppheve forbudet.
Derfor ble informasjonen om skipets grufulle skjebne bare et hviskende rykte i de første ukene etter senkningen, og som druknet i all den andre nedslående krigsdramatikken. Det gikk ikke godt for britene. Først 11 uker etter katastrofen ble nyheten blåst nasjonalt og internasjonalt. Effekten ble ikke den samme, det var jo gammelt nytt. Og så forsvant Lancastria-tragedien i glemselen, til de etterlattes og overlevendes store forbitrelse.
De første æresmedaljene ble ikke utdelt før i 2008.
Alistair MacLean tjenestegjorde i Royal Navy under krigen. Det ga ham solid underlag for en forfatterkarriere, og han regnes som en av verdens fremste thrillerforfattere. Han hadde allerede utgitt noen av sine mest kjente romaner, bl.a. «Ulysses» og «Kanonene på Navarone», da han i 1960 skrev en håndfull artikler om virkelige maritime dramaer under krigen. Denne om Lancastria ble trykket i Vi Menn med enerett for Norge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn uke 46, 1960
