Tungtvannsaksjonens feilslåtte søsteroperasjon
Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om
Samtidig som Vemork-aksjonen gikk på skinner, endte en annen Kompani Linge-operasjon i katastrofe litt lenger sør i Norge. Mens tungtvannssabotørene kom hjem som helter, ble kollegaene deres lenger sør fanget i en dødsfelle.
Da de hørte flyduren på himmelen, må de ha forstått at det var over. Marsjfarten til det kaprede kystruteskipet Tromøsund kunne ikke måle seg med de tyske flyene som nærmet seg.
Fra Rogalandskysten hadde de rukket å tilbakelegge en god porsjon av distansen mot tryggheten i britisk havn, men de hadde allikevel for langt igjen. Da flyene nådde dem igjen, og den første bomben slo i skroget på Tromøsund, var fiaskoen fullkommen.
To dager tidligere var Kompani Linge-operatørene fra Vemork aksjonen blitt legender. Kollegaene fra operasjon Carhampton fant i stedet en våt grav.
Linge-karenes frekke kapring
Opptakten til katastrofen hadde vært en frekk og dristig operasjon utført under ledelse av løytnant Odd K. Starheim i Kompani Linge.
15. mars 1942 var kystruteskipet «Galtesund» på vei inn mot Rekefjord på Rogalandskysten. Den smale fjorden med to trange sund var utskipingskai for malm fra Blåfjell gruver og hadde både fiskemottak og rekefabrikk og egen dampskipskai.
Men for kystruteskipet Galtesund ble Rekefjord ingen trygg havn. For under innseilingen til fjorden ble fartøyet bordet av seks mann. De kapret skipet, og satte kursen mot England.
Inspirerende suksess
To dager etter den dristige og frekke manøveren ankom både skip og mannskap til Aberdeen etter en påfallende fredfull ferd over til britisk farvann.
Linge-løytnant Starheims suksess med å kapre Galtesund, og fravriste tyskerne et fartøy, utløste raskt spørsmålet: Hva med å kapre en hel konvoi av tyskkontrollerte, norske skip?
Les også: (+) Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
Alliert problem
Våren 1942 hadde nazistene kontrollen over alle sivile, norske fartøyer langs norskekysten. Tyskerne brukte dem til transport av egne ressurser i stor stil.
Norske fartøy og mannskaper hadde blitt en brikke i løsningen av tyskernes logistikkutfordringer i det langstrakte Kyst-Norge.
Løsningen for tyskerne var et problem for de allierte, den norske eksilregjeringen i London og motstandsbevegelsen i Norge.
Nålestikk-aksjoner
Tanken om å angripe og forstyrre kystfarten ble forelagt lederen for den norske delen av SOE, Special Operations Executive, organisasjonen som hadde ansvaret for sabotasjeaksjoner i nazi-okkuperte land.
Oberst John Skinner Wilson likte ideen. Han mente at motstandsarbeidet i Norge trengte en oppmuntring, og at et vellykket raid av denne sorten ville gi stor propagandaverdi.
I tillegg var tanken at slike nålestikksaksjoner var med på å binde opp tyske styrker i det allerede okkuperte Norge, soldater som dermed ikke kunne brukes andre steder. Planen ble godkjent, og Odd K. Starheim ble utpekt til å lede operasjonen.
Kompani Linges ambisiøs plan
På dagtid hadde kystkonvoiene av norske skip på oppdrag for tyskerne ofte fly-eskorte, og var nærmest uangripelige for en begrenset gruppe aksjonister.
På natten derimot, var de langt enklere mål. Da ankret de ofte opp på faste steder, og ett av disse var Abelnes ved Hidrasundet, rett syd for Flekkefjord.
Planen var å landsette skips-kaprerne et par mil vest for Abelnes, på et øde, lite sted som het Tele. Fra Tele skulle gruppen bevege seg over land til Abelnes, for deretter å ta seg om bord i fartøyene som lå for anker.
Utfordringen var at fartøyene var under tysk bevoktning der de lå for anker. Vaktmannskapene som holdt til en hytte på stedet, måtte overmannes og settes ut av spill. Når skipene deretter var bordet og kaprerne hadde kontroll, skulle fartøyene seiles til England.
Spesialtrening
Den britiske overkommandoen likte planen, og ga klarsignal for «Operasjon Carhampton» sommeren 1942. Løytnant Starheim forlangte at alle soldatene i operasjonen skulle være nordmenn.
Planleggingen foregikk parallelt med en annen dristig operasjon på norsk jord; «Operasjon Grouse», første del av operasjonen som senere er kjent som tungtvannsaksjonen på Vemork.
Starheim fikk 40 mann til operasjon Carhampton. 30 var soldater fra Kompani Linge, og 11 fra den norske marinen. Linge-soldatene skulle drepe de tyske vaktene, kapre fartøyene og skaffe kontroll. Marinesoldatene skulle føre skipene trygt over Nordsjøen
Uheldig start
Styrken startet spesialtreningen til aksjonen på vestkysten av Skottland. Soldatene øvde på å ro så lydløst som mulig, for deretter å entre en skipsside raskt og lydløst. De fikk laget spesialsko til entringen, utført i mykt lær, for at skoene skulle lage minimalt med lyd.
Den 1. januar 1943 ble operasjon Carhampton innledet. Mennene ble fraktet over Nordsjøen i hvalfartøyet Bodø og etablerte kvarter i et hus i den fraflyttede bygda Tele. Det fraflyttede fiskeværet utgjorde et perfekt skjul for de norske operatørene.
Les også: (+) Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
Planen slo feil
Opptakten til Operasjon Carhampton kunne knapt gått verre: Etter å ha landsatt operatørene i Tele, seilte hvalfartøyet «Bodø» tilbake mot britisk farvann.
Utenfor kysten av Aberdeen i Skottland gikk fartøyet på en mine 4. januar 1943, og sank. Bare to av mannskapet på 33 overlevde. Operasjon Carhampton hadde allerede krevd sine første ofre.
På kvelden 9. januar skulle styrken slå til: En gruppe fartøyer lå for anker i Abelsnes denne natten. Et vaktfartøy lå ute i skjærgården, og på land lå vakthytta med væpnede vakter. Planen skar seg. Vakthytta viste seg vanskeligere å innta enn forutsatt. Aksjonen ble avbrutt.
Oppdaget
Natt til 17. januar lå nok en gruppe fartøy i Abelsnes, og denne gangen kom operatørene i posisjon utenfor den tyske vakthytta. Planen var at én Linge-operatør skulle drepe den våkene vakten, før de øvrige skulle storme hytta og drepe den resterende vaktstyrken på 13–14 mann.
Men det var ikke bare én våken vakt. Og Linge-operatøren ble oppdaget. En heftig skuddveksling fulgte. Himmelen ble lyst opp av lysraketter. Igjen måtte aksjonen avbrytes og nordmennene måtte trekke seg tilbake. Men til forskjell fra første forsøk, var tyskerne nå grundig alarmert om at noe var på gang.
Operatørene visste at tyskerne ville lete etter dem langs hele kyststrekningen rundt Abelsnes. Fiskeværet på Tele var ikke lenger noen sikker havn. Styrken rømte inn i landet og gikk i dekning i en hytte utenfor allfarvei.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Splittet opp
Mens Linge-gruppa som skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Vemork ble sluppet ned over Hardangervidda i februar 1943, var operatørene rådville der de lå i dekning på Sørlandet. De kunne i hvert fall ikke bli liggende i dekning i hytta på heia.
En plan for retur til England, tok form: I det minste skulle de få med seg to skip tilbake. Styrken ble delt i to. En av gruppene skulle gå om bord i et vanlig kystruteskip som passasjerer, kapre det, og seile det til England. Den andre gruppen skulle kapre ei fiskeskøyte i Egersund.
Gruppen som dro til Egersund, lyktes. 12. mars 1943 sto de atter på engelsk jord, ei fiskeskøyte rikere enn da de dro.
Les også: (+) Årevis med latskap sikret Hans jobb, stjernestatus - og verdensrekord
Enkelt mål
Den andre gruppen steg om bord i kystruteskipet «Tromøsund» 28. februar − dagen etter at Operasjon Gunnerside hadde lykkes og tungtvannsfabrikken på Vemork var sprengt.
Tromøsund lå ved kai i Rekefjord i samme område som Odd K. Starheim hadde kapret Galtesund året før. Anført av Starheim kom skipet under norsk kontroll.
Men til forskjell fra kapringen av Galtesund som skjedde i åpent farvann, gikk alarmen raskt hos tyskerne. Tidlig på morgenen 1. mars, ble Tromøsund oppdaget på vei mot England av tyske fly.
Uten noe sted å gjemme seg, var Linge-operatørene sjanseløse. Bombene traff, Tromøsund gikk ned. Ingen om bord overlevde, kun rapporter fra de tyske pilotene avslører skjebnen til menneskene som befant seg om bord.
15 operatører, to sivile passasjerer og mannskapet på 26 omkom. Liket av Odd K. Starheim og to andre fra Tromøsund fløt senere i land på øya Tjørn i Bohuslän i Sverige.
Dro ut proppen
SOE-sjefen Oberst Wilson tok selvkritikk etter aksjonen, og innrømmet at risikoen ved slike oppdrag var altfor høy.
I en oppsummeringsrapport konkluderte han med at denne typen operasjoner var vanskelige. Dersom man kom seg unna selve kapringen hadde tyskerne fortsatt mulighet til å bombe skipene som var på flukt. Han avsluttet med at det i fremtiden heller burde benyttes magnetiske miner for å sette denne fraktfarten ut av spill.
Med det var ideen om å kapre norske skip og føre dem til England, død.
Kilder: Store Norske Leksikon, nrk.no, Stavanger Aftenblad, Norsk biografisk leksikon, samtaler med lokalhistoriker Magne Haugland
