nazi-toppens endelikt
Skjebnen til nazitoppens elskede dolk var et mysterium i 70 år, men så kom den plutselig til rette
Josef Terboven var sykelig opptatt av luksus og makt, og utallige nordmenn ble drept på hans ordre. Her er historien om rikskommissærens siste timer.
Uten dolk og lue ruslet rikskommissær Josef Terboven opp til bunkeren noen hundre meter fra våningshuset på Skaugum i Asker. Klokken var like før 23 om kvelden, 8. mai 1945, og 2. verdenskrig var over.
En halv time senere var Terboven historie. Men hvor det ble av dolken han etterlot seg, var lenge et mysterium.
Sølv og perlemor
Skjeftet er av sølv og perlemor. Nazi-Tysklands ørn skuer kvast til siden, over bærerens brystkasse. Sliren er av flettet sølv, og bladet av hamret stål, smidd i Solingen. Terbovens dolk signaliserer kun en ting: uhemmet makt.
Det nazistiske Tusenårsriket spilte på symboler: flagg, faner, uniformer og seremonielle våpen. Hitlers maktovertagelse i 1933 ga derfor produsentene av herdet stål et oppsving, særlig i byen Solingen, som i flere hundre år hadde vært kjent som sverdbyen.
Førerens stormtropper (SA) var de første som fikk en egen serie av seremonielle sverd og dolker, fulgt av Wehrmacht og en lang rekke andre naziorganisasjoner. Før krigen var omme ble det produsert sverd og dolker i 25 ulike varianter, med en utsmykning som svarte til organisasjonens stilling i nazi-hierarkiet.
1. mai 1941. Dolken er del av representasjonsantrekket. Til venstre Wilhelm Rediess. Foto: Wikimedia commons
Naken terror
Dolker som den Terboven fikk utdelt ble båret av diplomater og høyere statstjenestemenn, og er produsert av det kjente firmaet Alcoso i Solingen. Den er 45 cm lang, meget forseggjort og etterspurt av samlere over hele verden. I auksjoner innbringer slike dolker vanligvis mellom 50 000 og 150 000 kroner, alt etter tilstand og utsmykning.
Den magre og intense partibyråkraten Josef Terboven hadde stått ved Hitlers side så tidlig som under det mislykte ølkjeller-kuppet i 1923.
Som en av Hitlers eldste partikamerater kom belønningene raskt. Han ble Gauleiter (distriktssjef) i Essen allerede i 1928. Syv år senere ble han utnevnt til øverste partileder i Rhin-provinsen, og Hitler selv var æresgjest da han giftet seg med Ilse, en tidligere sekretær og elskerinne av propagandaminister Goebbels.
Da han kom til Norge i april 1940 som rikskommissær for å rydde opp etter Quisling, var han 41 år gammel. Makten hvilte på naken terror og Wehrmachts bajonetter, og hundrevis av nordmenn ble ofre for vold og vilkårlig brutalitet.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Luksus og makt
Privat hadde Terboven tilgang til all ønskelig luksus med kontor på Stortinget, bolig på Skaugum, beslaglagte hus og hytter, seilbåter, pansrede biler, privatfly og eget togsett. Kjelleren var fylt av delikatesser og edle viner.
Hustruen var blitt igjen i Tyskland, men rikskommissæren sørget ikke i ensomhet. Rå makt hadde en mystisk appell, og noen av samtidens mest attråverdige kvinner hadde forlystet seg i potentatens seng.
Festene på Skaugum var legendariske, og den måteholdne SS-general Walter Schellenberg hadde vært rystet over det han hadde opplevd under et besøk høsten 1941:
«Terboven drakk som en svamp og tvang alle omkring seg til å holde følge. Det var hans yndlingsbeskjeftigelse. Sekretærene måtte sykle rundt i rommet, og jeg fikk nesten et ølglass i ansiktet da jeg avslo å delta. For et sirkus!»
Les også: Det norske angrepet på tyskerne hadde stoppet helt opp. Da hørte soldatene et rop som endret alt
Fysisk svekket
Samtidig var Terboven fysisk svekket etter en flyulykke, og levde med kroniske smerter. Han brukte morfin daglig.
Terboven pleide å starte i badekaret, der han tilbrakte fra to til syv timer. Mesteparten av korrespondansen ble utført nedsenket i såpe og vann – mens sekretæren tok diktat sittende bak et forheng.
Terboven var våren 1945 så svekket at han ikke kom til å klare å låse ståldøren til sitt eget gravkammer.
Dolket
Våren 1945 var en dyster tid for Josef Terboven, den førtiseksårige bondesønnen fra Essen som i fem år hadde regjert Norge som en middelaldersk despot. Bombeflyene hadde lagt Nazi-Tysklands byer i aske og grus. De allierte armeene stormet mot Berlin. Den røde hær fra øst, britene og amerikanerne fra vest.
Da Hitler 30. april tok sitt eget liv i bunkeren under Rikskanselliet, visste Terboven med usvikelig sikkerhet at det hele var over.
Nazipartiet han sverget lojalitet til i 1923, hadde forvandlet verden til et slaktehus. Nærmere 50 millioner var blitt drept. Oppgjørets time var kommet.
For partilederne ville det ikke finnes nåde.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Jeg gjør det heller slutt
Av enkelte medsammensvorne var Terboven betraktet som en fanatisk desperado som helst ville lede Det tredje rike inn i undergangen i en av Østlandets fjelldaler – et siste blodbad før teppet gikk ned for et av historiens mest avskyelige regimer.
Men da han i et krisemøte i Flensburg 3. mai 1945 argumenterte for å gjøre Norge til arena for sluttkampen, fikk han en kald skulder av Hitlers arvtager, admiral Karl Dönitz og Wehrmachts øverstkommanderende i Norge, general Franz Böhme.
«Med kapitulanter samarbeider jeg ikke» hadde Terboven snerret da han kom hjem 5. mai og fikk vite at all motstand i Norge skulle opphøre tre dager senere, tirsdag 8. mai.
«Jeg gjør det heller slutt.»
Iskaldt overlegg
I de neste to dagene iscenesatte Terboven sin egen død med iskaldt overlegg. Han trakk seg tilbake til kronprinsparets beslaglagte gård Skaugum sammen med SS-general Wilhelm Rediess, vaktavdelingen fra SS på 23 mann, den norske tjenerstaben, sin personlige sekretær Gerda Hettich og hovmester Reimer.
Da den belgiske SS-lederen Leon Degrelle mandag 7. mai kom innom for å be om hjelp til å flykte, var alt rolig – på overflaten. Terboven serverte smørbrød og brandy og stilte et fly til belgierens disposisjon.
«Begge var heroisk rolige,» skrev Degrelle. «Vi satt sammen på terrassen og stirret utover landskapet. En hovmester i kjole og hvitt skjenket drinker som om vi var deltagere i et hageselskap en uskyldig vårdag.»
Ved 22-tiden samme kveld hørte SS-vaktene et dempet smell fra Rediess’ værelse. SS-generalen hadde skutt seg med sin tjenestepistol, men Terboven var tilsynelatende uberørt.
«Det var for tidlig,» sa han kort.
«Han kom meg i forkjøpet.»
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Farvel med staben
Tirsdag 8. mai avsluttet rikskommissæren alle forberedelser. Han tok farvel med vaktmannskapene, kokkene og stuepikene. Tre unge norske hushjelper ble tilbudt husly i hans beslaglagte villa i Kristinelundveien på Oslo vestkant.
«Klokken 19 reiste fire av pikene med bil fra Skaugum,» forklarte vaktleder, SS-kaptein Friedrich Barthel. «Reimer ble straks etter kalt til Terboven og spurt om alle kvinner hadde forlatt huset. Han fikk seg deretter servert smurte smørbrød, kaffe, en liten flaske likør og en flaske øl i sitt arbeidsrom.»
Straks mørket falt på, ble liket av Rediess båret av Barthel og fire sterke SS-soldater til luftvernbunkeren under Kloåsen, 500 meter nordvest for Skaugums hovedbygning.
«Hvor lang tid bruker en lunte på fem meter på å brenne ut?» hadde Terboven spurt da han sammen med Barthel tidligere på dagen inspiserte det mørke og dystre kammeret, som hadde en flate på bare fire kvadratmeter.
«8 minutter og 20 sekunder.»
«Vil det være noe igjen av liket om jeg bruker fem tønner sprengstoff?»
Hver tønne inneholdt 35 kilo hexogen og stammet fra britiske flyslipp til Hjemmestyrkene. Det kom til å bli et voldsomt smell, og Barthel svarte: «Det er altfor mye. En tønne er nok. Ordren er at ingenting skal ødelegges.»
«Bunkeren er betalt av Tyskland, ikke den norske stat. Den kan trygt ødelegges.»
«Omkringboende nordmenn kan komme til skade. Det kan jeg ikke ta ansvaret for.»
«Vil likene bli fullstendig tilintetgjort med bare én tønne?»
«Ja, fullstendig.»
Barthel tilføyde siden:
– Jeg var ikke helt ærlig. Ifølge eget utsagn hadde Terboven 36 benbrudd fra en tidligere flystyrt. Begge armer var forkrøplet og kunne ikke engang brukes til normal spising. Han hadde en meget svak konstitusjon og var spedlemmet. Alene ville han ikke ha krefter til å stenge bunkerens jerndør. Trykket ville få en utgang og gjøre eksplosjonen mindre voldsom.»
Les også: Hitlers tabber i Norge
Alle har forlatt meg
Den siste av staben som ble dimittert, var hans lojale og utholdende sekretær, frøken Gerda Hettich, som hadde sørget for å betale 30 000 kroner til den elegante damekonfeksjonsbutikken Molstad & Co i Kongens gate for en minkpels Terboven hadde gitt den finske sopranen Aulikki Rautawaara.
Hettich spilte et siste slag bordtennis med rikskommissæren og dro deretter tilbake til byen. Hans private kino var mørklagt, arkivene brent. Mens mørket utenfor ble stadig tettere, røkte Terboven noen sigaretter av merket Blue Master, leste en bok og skrev et par brev.
Da Barthel klokken 23 meldte at alt var klart, ble hovmester Reimer innkalt til et siste farvel.
«Alle har forlatt meg,» sa Terboven, iført uniformsjakke med forgylte knapper preget med den tyske ørn. «Bare dere to er igjen.»
Henvendt til Reimer la han til: «Om De kommer til Tyskland og tilfeldig treffer min familie, vennligst hils til min hustru.»
Les også: Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
Detonasjonen
Noen få minutter senere så Barthel at den tidligere rikskommissæren vandret mot bunkeren.
«Terboven bar alltid bare dolk, men nå forlot han huset uten lue og dolk,» forklarte vaktsjefen. «Han gikk i retning av bunkeren. Jeg noterte at klokken var 23.10.»
Barthel hadde lagt en planke over dynamittbeholderen som Terboven kunne sitte på – foran liket av Rediess – mens lunten brant.
«Klokken 23.30 fulgte detonasjonen. For å hindre at omkringboende fikk inntrykk av at kronprinsens bolig gikk i luften, slo jeg straks på alle lys i hovedbygningen og alle utelys.»
Ingen reagerte. Etter midnatt ble lysene slokket. Skaugum lå på nytt i mørke.
Da en patrulje fra Oslo-politiet under politifullmektig Aage Borgen ankom Skaugum neste dag, var hovedmennene borte. I bunkerens gulv hadde et krater åpnet seg. Jerndøren var smadret, og betongveggene dekket av et mørkt og klebrig stoff. Likene av Terboven og Rediess var blitt fullstendig revet i stykker.
Terrorens to fremste menn hadde forsøkt å slette alle spor, men illgjerningene lot seg ikke viske ut. De var medansvarlige for forbrytelser uten sidestykke i historien. Slik som Hitler hadde de rømt fra ansvaret.
Men nazi-dolken tok han ikke med seg i døden.
I henhold til de foreliggende opplysningene ble Terbovens dolk funnet av Hjemmefronten på Rikskommissærens kontor nær KNA-hotellet i Oslo våren 1945 og tatt som «krigsbytte».
Etter vel 70 år i privat eie ble den donert til et museum i Oslo.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Rykter ga gransking
Hardnakkede rykter om at likrestene i luftvernbunkeren på Skaugum ikke tilhørte Terboven og Rediess, tvang Oslo-politiet til å foreta grundige undersøkelser.
Eksperter fra Sprengstoffkommisjonen og Rikshospitalets patologiske avdeling ble også koblet inn i granskningen.
«I utenlandsk presse har det vært reist tvil om Terboven og Rediess skulle være døde,» het det i avisoppslag sommeren 1945. «En av tingene denne tvil har bygd på, er at det blant likrestene ble funnet en underkjeve som angivelig skal ha tilhørt Terboven. Men tennene var i så dårlig forfatning, full av tannråte og betennelser, at en mann som var rikskommissær umulig ville ha gått med en slik tanngard.»
Politiets undersøkelser ble vanskeliggjort av at en styrke på 20 SS-soldater fra Skaugums vaktavdeling om formiddagen onsdag 9. mai 1945 hadde forsøkt å fjerne sporene av Rediess’ og Terbovens selvmord. De tre første politifolkene ankom klokken 18 samme dag, men da var bunkeren ryddet.
«De tykke dørene var sprengt i stumper og stykker,» het det i politirapporten. «Vegger, tak og golv var oversprøytet med et relativt tykt, mørkt og ubestemmelig belegg. Kjemiske prøver er tatt. Rommet var helt ryddet for alt løst, tømt og feiet.»
En av vaktene påtok seg til slutt å vise politiet et bekkefar i nærheten med en grunn og ny-oppkastet grav.
«Her ble restene av et bål påvist, vesentlig aske og forskjellig avfall av brent papir, tøy, kjøtt- og skinnslintrer. Like ved lå restene av en offiserstøvel sterkt forbrent og skadet.»
I terrenget ble det funnet flere likrester og en brilleinnfatning dekket av blod. Større rester av en brystkasse og en ryggsøyle ble påvist i graven, der det også lå en Colt-pistol med initialene W.R. på skjeftet, en hvit strømpe med samme initialer, en blå skjortesnipp, to grå uniformsknapper, en gul knapp med høyhetsørn og hakekors og et suspensorium. Terbovens dolk og Jernkors ble ikke funnet, heller ikke SS-ringen og fire klokker som hadde tilhørt Rediess.
Professor Georg Waaler ved Rettsmedisinsk institutt ble engasjert til å granske restene. Terbovens røntgenbilder fra 1938 viste at hans venstre albuledd hadde nøyaktig samme skade som et albuledd funnet i graven, noe som også ble bekreftet gjennom avhør av rikskommissærens skredder som satt med nøyaktige mål.
Da hans tyske tannlege ble funnet på Lillehammer og avhørt, ga han en troverdig forklaring på Terbovens dårlige tannhelse. «Han var livredd for tannleger og hadde ikke latt seg behandle de siste fire år.»
Rediess hadde på sin side vært plattfot og plaget av byller i ansiktet og nakken. De patologiske undersøkelsene av rester avslørte at de hadde tilhørt en person med lignende skavanker.
Patologenes konklusjon var entydig: Det var overveiende sannsynlig at noen av restene tilhørte SS-general Wilhelm Rediess. For Terbovens vedkommende var likhetstrekkene langt flere: «Hvis han skulle ha satt det hele i scene, måtte Terboven ha hatt en dobbeltgjenger som oppfylte følgende krav: Han måtte ha et brudd i venstre albuledd og samme kroppsbygning, størrelse og dårlige tenner som Terboven. Sistnevnte måtte ha skjult vedkommende i minst to år, myrdet ham 8. mai, iført ham sine egne klær, båret ham ut i bunkeren og sprengt ham i luften. Dobbeltgjengeren måtte altså ha vært villig som et lam. En slik smartness finnes ikke.»
Både opinionen og de allierte myndighetene aksepterte Waalers og politiets konklusjoner: både Rediess og Terboven hadde begått selvmord.
