Husmannsjenta ble hotelldronning:
Jørgine kom fra lutfattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Hun kom fra en husmannsplass like ved Flåklypa og ble sjef for verdens aller mest ikoniske hotell, Waldorf Astoria i New York. Arven hennes havnet hos en kristen sekt.
En dag under krigen satte kong Haakon seg ned ved skrivebordet sitt i London, og tok frem brevark og penn. «Kjære fru Boomer», skrev han.
– Atter en gang må jeg takke Dem og deres mann for en ny sending av herlig sjokolade, det er bare så altfor snilt av Dem å tenke så vennlig på meg. Jeg er Deres hengivne, Haakon R.
Brevet var et av mange slike takkebrev fra den norske monarken til Jørgine Slettede Boomer, en i dag nesten glemt kvinne med en eventyrlig plass i norsk utvandrerhistorie. Hun kom fra lutfattige kår i den norske fjellheimen, men som sjef gjennom tre tiår på ett av verdens mest sagnomsuste luksushotell, Waldorf Astoria i New York, ga hun leksikonlange lister av kjente gjester en god seng og mye moro.
Og, som i kong Haakons tilfelle, søtsaker. Han fikk både is og konfekt pakket med tørris og flysendt over Atlanterhavet i diplomatpost fra hotellets kjøkken, fordi noen hadde hvisket Jørgine i øret at han var glad i slikt. Denne «noen» var helt sikkert kronprinsesse Märtha – hun og de tre barna bodde på Waldorf Astoria den første tiden etter flukten fra det okkuperte Norge i 1940.
● Fetterne Jack og William Astor bygde hvert sitt hotell ved siden av hverandre på Manhattan i New York, etter en familiekrangel. Men hotellene Waldorf og Astoria ble slått sammen i 1893, og ble med årene kjent for sine overdådige selskaper for de rike, mektige og berømte.
● Norskfødte Jørgine Slettede og ektemannen Lucius Boomer var deleiere og ledere av hotellet fra 1920.
● Hotellet ble i 1929 revet for å gi plass til byggingen av Empire State Building, og erstattet med et 42 etasjer høyt hotell på ny adresse. Det nye Waldorf Astoria var verdens høyeste hotell fra det sto ferdig i 1931 til det ble overgått av Hotel Ukraina i Moskva i 1963.
● Jørgine solgte seg ut i 1949, et par år etter ektemannens død, og overlot driften til
Hilton-kjeden. Det var muligens ikke helt tilfeldig, ettersom Conrad Hilton var sønn av en norsk utvandrer.
● I 2014 ble Waldorf Astoria kjøpt av det kinesiske selskapet Anbang for nesten to milliarder dollar. Hotellet er stengt for ombygging, og skal bare ha rundt 300 av de opprinnelige 1400 rommene igjen når det åpnes. Resten blir leiligheter.
I nesten 100 år har dagens Waldorf Astoria vært et landemerke på Manhattan, der det dekker et helt kvartal. De to tårnene på de rike, de kjente og de mektiges høyborg rager 191 meter mot himmelen.
– I dette palasset på Park Avenue slipper bare sosieteten inn, skrev New York Times da det nye hotellet sto ferdig i 1931. Det gamle var for øvrig revet fordi det sto på akkurat den plassen Empire State Building skulle stå. En annen skribent slo fast at ingen steder hadde tatt imot flere kongelige og berømte personer enn Waldorf Astoria, «med mulig unntak for Buckingham Palace, hvor de har holdt på noen hundreår».
Waldorf Astoria var New Yorks slott. Og dronningen kom fra ingenting.
Les også: (+) Dette lærte du ikke om Amalie Skram på skolen
Tjente «styggmye skilling»
Navnet på plassen hun kom fra, sier egentlig alt om hvorfor Jørgine Slettede dro. Den het Utafor, og lå ganske riktig godt gjemt. En enkel husmannsplass i Bøverdalen, på veien mot Juvasshytta under tindene i Jotunheimen og ikke så langt fra den svingen i elven Bøvra som heter Flåklypa på ordentlig.
Utafor nok til at Jørgine aldri hadde vært lenger hjemmefra enn kirken i Lom da hun som 15-åring fikk amerikabillett av en utvandret onkel, som var gårdbruker i Minnesota. Utafor nok til at Jørgine ikke ante at kunne finnes så mange hus på en plass som det gjorde på Otta, som hun passerte tidlig på veien mot USA, med utslitte foreldres velsignelse og en eldre søster som reisefølge.
De gikk på amerikabåten med et skilt rundt halsen som sa hvor de skulle.
Jørgine emigrerte til Amerika i 1903. Mange i hennes situasjon dro for godt. Men bare et par tiår senere vendte hun tilbake til hjemplassen. Hun kom oppover dalen en sommer i baksetet på en stor, grønn amerikaner.
Foran satt en sort privatsjåfør som vakte oppsikt og dro store folkesamlinger bare han viste seg for et ærend i bygda. Folk hadde hørt at Jørgine hadde tjent «styggmye skilling», og det kunne jo stemme, ettersom hun hadde bygd opp en staselig ferievilla på husmannsplassen og gjemte seg bak mørke briller.
Ingen visste helt hva som hadde skjedd. Noen hadde hørt at hun hadde blitt rikmannskjerring, noen hadde hørt etternavnet Sloan. Noen mente til og med at karen med bart som var avbildet på flasken med Sloans liniment, som du kunne kjøpe på landhandelen og smøre på ømme kroppsdeler, var mannen hennes. Teorien falt sammen da ektemannen også kom på feriebesøk til Bøverdalen. Han hadde ikke bart, la folk merke til.
Les også: Dette ble MS «Prinsesse Ragnhild»s triste skjebne
Møtte hotellgründer
Med tiden ble historien hennes kjent. Jørgine hadde jobbet hardt, både på gården og på skolen. Hun hadde et godt hode og var i tillegg utvilsomt tiltrekkende, med sin lange, slanke skikkelse og røde hår.
Etter sykepleierstudier i Minnesota fikk hun stipend og plass ved det medisinske fakultetet på Columbia-universitetet på Manhattan i New York. Der skjedde flere ting i rask rekkefølge. Hun giftet seg med en lærer (som ganske riktig het Sloane, men som ikke lindret ømme kroppsdeler, i hvert fall ikke med liniment). Han døde etter få måneder, men må ha vært velstående, fordi han hadde rukket å introdusere sin vakre, norske kone for selskapslivet i byen.
Slik fikk Jørgine innpass i en verden helt ulik den bak Flåklypa. En gang i løpet av de neste årene møtte hun den barteløse Lucius Messenger Boomer, som tross det imponerende navnet kom fra beskjedne kår. Men han hadde en spesiell teft for hotelldrift, og drev flere hoteller med en suksess som tiltrakk seg pengesterke investorer.
Boomer og Jørgine giftet seg i 1920, omtrent på den tiden forretningsmannen Coleman DuPont bestemte seg for å kjøpe Waldorf Astoria – under én forutsetning, som han la frem for Boomer: – Jeg kjøper det, hvis du driver det.
Og slik ble det. Boomer og hans nye, norskfødte kone styrte Waldorf Astoria inn i gullalderen.
Les også: (+) Glem Casanonva og Don Juan – tidenes største skjørtejeger kom fra Hadeland
Først med roomservice
Etter nyåpningen hadde hotellet 1800 ansatte. En av disse hadde som eneste oppgave å åpne vinduer. Hotellet var først ute med room service og radio på alle rom. I korridorene hørtes musikk fra hotellets eget orkester, som spilte i den berømte ballsalen.
– Vår oppgave er å gjøre det hjemmekoselig for alle, sa Jørgine.
Og om det innebar å løfte toalettet én centimeter fordi en kongelig krevde det, fordi det passet den kongelige bakenden bedre, vel, så imøtekom hun anmodningen.
Kong Haakon var ikke den eneste hengivne mann i nærheten av Jørgine. Hun etterlot seg en stor bunke brev. Ganske mange av dem var underskrevet av hengivne menn som skrøt av servicen de hadde fått av den rødhårede, langbente skjønnheten.
Roald Amundsen feiret julen 1926 der, og i et brev til Jørgine avtalte polhelten å ta samme båt som henne hjem til Norge sommeren etter. Det mest oppsiktsvekkende med brevet er for øvrig ikke at han hadde funnet tonen med vertinnen, men at han var elendig i norsk.
– Hvordan kan jei takke Dem. Di Jore Julen til en go en for mei. På Jensyn til Sommeren, skrev Amundsen.
Fridtjof Nansen uttrykte, på bedre norsk, en lignende tilfredshet med sitt opphold på Waldorf Astoria et par år senere, like før rivingen av det gamle og byggingen av det nye hotellet.
Jørgine sto bak det meste, men den berømte Waldorf-salaten kan hun ikke ta æren for. Den ble servert på Waldorf Astoria første gang allerede i 1896, etter hovmester Oskar Tschirkys oppskrift, i forbindelse med en veldedighetsmiddag. Salaten havnet i kokeboken han utga samme år. Salaten består typisk av en base av eple, nøtter (ofte valnøtter), drue, kål og selleri. Frukt- og grønnsaker blandes i en majonesdressing, eller en dressing med majones som base, ofte tilsatt krem.
Norske gjester var utvilsomt ekstra stas for Jørgine, selv om hun ikke alltid røpet sin bakgrunn. Mange nordmenn fant først senere ut at kvinnen de hadde snakket lenge med, var norsk. Men iblant kunne hun også glemme seg helt. Hun inviterte hele den norske OL-troppen til Lake Placid i 1932 til Waldorf Astoria før lekene. Birger Ruud mintes at vertinnen holdt tale på dialekt, noe som var «ekstra stas for Ole Stenen og Arne Rustadstuen». De var fra Gudbrandsdalen. Gullvinner Ruud så ikke bort fra at hotelloppholdet var den ekstra inspirasjonen som gjorde at det ble medaljer.
– Vi så på elevatorguttenes parade. Det var like mye pomp og prakt som vaktavløsningen på Slottet, sa Ruud.
OL-utøverne la ganske sikkert merke til de norsk bondemøblene, maleriene med motiver fra Norge og spisestedet «Norse Grill», også. Slik hadde Jørgine satt sitt spesielle preg på hotellet.
Les også: (+) Den oppofrende familiefaren skjulte groteske hemmeligheter
Presidenthotellet
Krigshelten Gunnar Sønsteby og den første FN-sjefen, Trygve Lie, var to andre nordmenn som lot seg imponere av både hotell og vertinne.
– For en eventyrer og for en drømmer! sa Kjakan, som ble kjent med Jørgine da han høsten 1945 dro til New York for å starte utdannelsen etter fem år med motstandskamp her hjemme. Trygve Lie hadde ingen enkel jobb med å bygge opp FN, men det hadde vært enda tyngre uten Jørgine, innrømmet han.
– Jørgines nettverk gjorde det lettere å være FN-sjef. Hun og mannen var våre beste venner i den vanskelige tiden, skrev Trygve Lie i sin biografi. Da Lie bygde seg hytte i den norske fjellheimen, var det Jørgine som møblerte den, med bondeantikviteter fra Bøverdalen og en utstoppet alligator fra Florida.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Naturlig nok fikk Jørgine tettest forhold til gjestene som flyttet inn for lengre perioder. Stedet fikk tilnavnet «presidenthotellet», fordi alle amerikanske presidenter brukte Waldorf Astoria som bosted når de var i byen. Utskjelte Herbert Hoover, som fikk skylden for elendigheten under depresjonen på 1930-tallet, flyttet inn permanent og Jørgine ga ham en valp etter sin egen norske buhund som trøst. Hoover ble der til han ble båret ut, død, i 1964.
President Franklin D. Roosevelt hadde til og med sin egen togstasjon under hotellet, via en hemmelig sidelinje fra Grand Central. Det var en god fluktrute ved behov, men først og fremst en behagelig og privat reisemetode for Roosevelt, som var sterkt preget av polio. Han satt i rullestol, noe den jevne amerikaner ikke visste.
Toget hans står fortsatt i kjelleren i dag, ubrukt og nedstøvet.
Gangsteren i tårnet
Jørgine danset med prinser og satt til bords med Clark Gable. Hun tok seg av geniet Nikola Tesla, utmattet og ikke spesielt rik etter strømkrigen mot rivalen Thomas Edison – og passet på at han ikke støtte på Edisons sønn, som også bodde der. I leiligheten til komponisten Cole Porter kunne hun sitte og høre ham nynne på låter som hele USA skulle gå rundt og nynne på noen uker senere.
Hun engasjerte også det unge stjerneskuddet Frank Sinatra. Hans opptredener for kremen i Wedgewood Room på Waldorf Astoria ble det store gjennombruddet. Jørgine likte «den hyggelige gutten», og sympatiserte ganske sikkert med hans kronglete vei fra enkle kår. Da fikk det heller gå at han ble litt ugrei i fylla iblant.
Hva Jørgine mente om herren som bodde i tårnsuite 39C i en lengre periode på 1930-tallet, er uvisst. Selv om også Lucky Luciano hadde hatt det røft i ungdommen. Luciano var bossen som ryddet unna konkurrentene og samlet de fem store mafiafamiliene i én organisasjon.
– Som boss hadde jeg rett til å bo godt. The Towers på Waldorf Astoria var den beste adressen i New York, sa Luciano. Han bodde der under navnet Charles Ross. Men luksustilværelsen tok slutt i mars 1936. Da stormet politiet inn i resepsjonen, og Luciano, som ble varslet av ansatte han hadde bestukket med 200 dollar i måneden, måtte rømme i all hast. Ikke med Roosevelts tog, men via heisen som gikk rett ned i bilgarasjen. Luciano ble senere pågrepet og dømt til noen år i fengsel.
Les også: Luksushotellene som ble lagt i ruin
Toppen av verden
Selv om Jørgine var omgitt av kongelige og filmstjerne og presidenter og altså en og annen gangster, glemte hun på ingen måte sine røtter. De årlige sommerbesøkene hjemme i Bøverdalen var fast tradisjon.
Først til hyttetunet som hadde blitt bygget opp på selve hjemplassen ved Galdesand, senere på et nytt fjellparadis på Storhaugen gård, som hun kjøpte i 1938. Jørgine tilbrakte somrene der, med ektemannen, de to barna og gjerne en god venninne – og både med og uten privatsjåfør.
En ubekreftet historie forteller at den sorte sjåføren var litt for populær blant bygdas kvinnelige befolkning. Et år var han i hvert fall borte.
Det var også Lucius Boomer. Jørgines ektemann og samarbeidspartner døde underveis til sommerferien på Storhaugen gård i 1947. Han fikk hjerteproblemer og døde, av alle steder, på Hotel Astoria på Hamar. Jørgine fortsatte hotelldriften alene et par år, men trappet ned i 1949. Da var hun blitt 62 år gammel.
Sommeren 1953 la bygdefolket merke til at Jørgine Boomer dro tidligere fra Storhaugen enn hun pleide. Snart kom forklaringen. Husmannsjenta fra Flåklypa var invitert til kroningen av Dronning Elizabeth i London.
Og denne gangen dro hun uten skilt rundt halsen.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Arven havnet hos kristen sekt
Ferieparadiset hun bygde i Bøverdalen er fortsatt i slektens eie. Men rikdommene fra Amerika havnet hos en kristen sekt.
– Hun ligger gravlagt på plenen her, sier Joar Slettede, dagens eier av Storhaugen gard, som nå drives som turiststed, med full gårdsdrift. Jørgine kjøpte Storhaugen i Bøverdalen i 1938, etter at hun i mange år hadde feriert på sommerhuset hun bygget like ved hjemplassen Utafor. Bortsett fra krigsårene var hun på norgesbesøk hver sommer. Da hun døde i 1971, var det en nevø, Joars far Magnar, som tok over gården.
Jørgine og ektemannen Lucius hadde én sønn, George, i tillegg til adoptivdatteren Bonita. George Boomer brakte urnen med morens aske på den siste reisen hjem, og gravde den ned i all hemmelighet. Det var først mange år senere den historien kom for dagen, da George fortalte den i Arvid Møllers bok om Jørgine.
– Faren min trodde ikke på det før han tok spaden for å sjekke, sier Joar Slettede. Han har et kort og greit svar på spørsmålet om hvor mye av grandtantens rikdom som havnet i slektens hender.
– Det ble ikke att ei skilling!
I store deler av livet var hun sterkt engasjert i ideologien til den kristne sekten Christian Science, og hun var sjelden på sommerbesøk i Norge uten følge av gode venninner derfra. Ifølge familieberetningen var det nettopp der formuen havnet da Jørgine Boomer gikk bort.
Kilder: «Jørgine Boomer» av Arvid Møller (Cappelen 1988)
