Julekveldsvisa er inspirert av virkeligheten
Jordmor Helga tok imot over 2000 barn: Måtte smake på urinen til barselkvinnene
Jordmor-Matja i Alf Prøysens Julekveldsvisa het i virkeligheten Helga og arbeidet som jordmor mellom 1888 og 1931. Blant barna hun tok imot var Alf Prøysen. Arbeidet for en jordmor var hardt og dårlig betalt, og over 60 ganger opplevde hun store tragedier.
Den 23. juli 1914 klokken halv fem om ettermiddagen tok Jordmor-Helga imot en liten guttebaby på husmannsplassen Hjelmstad ved Præstvægen, stedet som senere ble kalt Prøysen.
Jordmoren visste ikke da at gutten som hun klippet navlestrengen på, før hun la ham i morens trygge armer, skulle vokse opp og bli en stor dikter.
Heller ikke at hun selv skulle bli inspirasjonen til en av de mest kjente og kjære julesangene Alf Prøysen skrev i sin tid.
Når Alfs mor skulle gjenfortelle juleevangeliet, pleide hun å be ungene sette seg bort til vinduet i den vesle husmannsstuen i Præstvægen for å kikke ut.
Hun pekte opp på himmelen, mot en klar og stor stjerne, «den blankeste ta ælle. Den som hang over åsen der a Jordmor-Matja bor».
Julekveldsvisa er en julesang med tekst av Alf Prøysen og melodi av Arnljot Høyland. Den ble første gang utgitt i julenummeret av Magasinet for alle i 1951.
I oktober 1952 spilte Alf Prøysen julesangen inn på plate akkompagnert av den kjente jazzgitaristen Robert Normann. Resten er, som det heter, historie. Julekveldsvisa er blitt en av Norges mest populære julesanger.
Alf Prøysen brukte aldri ekte navn på menneskene som inspirerte ham, men han skal flere ganger ha bekreftet at Jordmor-Helga og Matja i Julekveldsvisa var en og samme person.
Kallenavnet Matja var etter Alfs mormor Mathea Kristiansdatter Gulbrandsen som alle bare kalte Matja. Men også moren Julie Matheadatter var en inspirasjon.
Forløste over 2000 barn
Jordmor Helga Johansen hadde sitt virke på Hedmarken mellom 1888 og 1931. Hun skal ha forløst over 2000 barn.
Før jordmødre med utdanning begynte sitt virke mot slutten av 1800-tallet, var det en reel fare for å dø under fødsel. Den gangen var såkalte hjelpekoner ansvarlige for å forløse de nyfødte.
Hun var oftest en kvinne i bygda eller området som ble tilkalt da fødsel nærmet seg. Selv om mange var dyktige og hadde lært gjennom erfaring, døde mange kvinner i barselseng på grunn av mangel på kunnskap om renslighet og infeksjoner.
Høsten 1887 reiste Helga til Kristiania for å bli jordmor, som sin mor og sin grandtante. Hun hadde da vært medhjelper for moren Helene Monsdatter en tid og ville gjerne
skaffe seg utdanning.
Moren sendte et brev til Christiania Jordemoderskole der hun søkte om opptak for Helga, og 5. mars 1887 ble det innvilget. Året etter fikk Helga sitt eksamensbevis, med karakteren «Meget godt».
Helga dro hjem til Ringsaker der hun fortsatte som sin mors medhjelper. Noen år senere møtte Helga Knut Johansen og giftet seg med ham 7. desember 1894.
I 1896 kom deres førstefødte Hans til verden. Med årene kom også barna Johan, Helene, Pernille, Karl og Hulda.
Først i 1998, mens Helga arbeidet som jordmor, fikk jordmødrene rettsvern for yrket sitt.
Fra da av ble det forbudt at hjelpekoner, nabokoner og andre skulle forløse barn.
Les også: Da hytta sto ferdig, var den så fin at de døpte den Kongssetra
Trygg og bestemt
Da Helgas mor pensjonerte seg i 1902, var bygdefolket klare i sitt ønske om at datteren skulle ta over. Lensmannen, to lokale leger, distriktslegen og ordføreren ga henne svært gode attester og lovord:
«Hun er paapasselig i sin Gjerning som hun på alle Maader skjøtter paa særdeles Tilfredstillende Maade. Af karakter er hun rolig og elskverdig. Saa hun har formaaet at skaffe sig Tillit og Anseelse hos Barselkonene.»
Rett før jul 1902 sendte Helga inn søknad om å få jordmorstillingen.
Amtmannen så ingen grunn til å tenke annerledes enn folk i Ringsaker, så fra 1. februar 1903 var hun beskikket som fast jordmor i Ringsaker søndre distrikt.
I biografien Helga Johansen var Alf Prøysens Jordmor-Matja skriver forfatter Arvid Møller om livet hennes:
«Jordmor-Helga blir husket som en staselig kvinne på Hedmarken. Hun gikk alltid i hvit frakk, og det sølvgrå håret var satt opp med en flott knute i nakken. Og hun bar alltid en gull-lorgnett. Det var noe høytidsstemt over henne, og hun satte seg i respekt.
Hun så på livsgjerningen sin som noe stort og hadde en naturlig og verdig yrkesstolthet. Hele hennes vesen virket beroligende på den fødende og omgivelsene. Trygg og bestemt visste hun alltid hva hun skulle gjøre.»
Måtte smake på urinen
Arbeidet for en jordmor var hardt og dårlig betalt. Telefon og bil var ennå ikke vanlig å eie på landsbygda. Jordmoren ble enten hentet med hesteskyss eller måtte komme seg frem til fots til gårdene og husmannsplassene i distriktet.
Ved kysten dro jordmødrene ut til øyene med båt for å forløse nyfødte mens andre gikk til fots over fjellet. Jordmødrene måtte være rede 24 timer i døgnet og rykke ut i all slags vær.
Utvalget av medisiner og hjelpemidler var svært begrenset på denne tiden. Jordmødrene måtte blant annet smake på urinen til barselkvinnene etter nedkomsten for å avgjøre om den var blitt søt.
Det fantes ingen annen metode for å avdekke om det var oppstått sukkersyke etter forløsningen.
En jordmor hadde det hele og fulle ansvaret for livet til mødrene og de nyfødte. Jordmor-Helga ble forventet å gjøre det rette på riktig tidspunkt. Hun hadde som regel ingen å rådføre seg med. Arbeidsdagen var lang og hard.
Samtidig hadde hun sin egen ungeflokk å ta seg av og dyr i fjøset som trengte regelmessig stell. Det var heller ikke snakk om barselpermisjon den gangen Helga fødte sine egne barn.
Enten hun snart skulle nedkomme selv eller hun nettopp hadde født, måtte hun av gårde. Da hun fikk sønnen Karl i november 1904, hadde hun bare to kvelder tidligere tatt imot en gutt.
De morgenene ektemannen og barna fant en pakke avispapir utenfor soveromsdøren, skjønte de at Helga hadde vært ute på oppdrag i løpet av natten.
Hun var svært nøye med hygienen og var redd for å dra smitte inn i huset. Pakken med jordmorklærne bar hun straks hun våknet, ut i bryggerhuset for å vaske dem foran neste oppdrag.
Les også: (+) Nobelprisvinneren spådde fremtiden for 100 år siden. Se hvordan han traff
Sorg og glede
Helga fortalte aldri noen om dramatikken som utspilte seg i løpet av jordmoryrket sitt, for hun holdt taushetsplikten hellig.
Men hennes egne notisbøker og jordmor-protokoller forteller historien gjennom nøkterne notater.
Det var et yrke fylt med både sorg og glede, for det er ikke til å komme bort fra at ikke alle fødsler endte godt. I løpet av de 45 årene Helga arbeidet som jordmor, var hun vitne til at barnet ikke tålte påkjenningen i svangerskapet eller fødselen hele 62 ganger.
Fire ganger opplevde hun at den fødende mistet livet.
«Det verste var mødrene som vi ikke klarte å berge livet til», sa hun.
For Helga var det forferdelig å være vitne til at mann og ofte en stor barneflokk sto fortvilet igjen i dypeste sorg over en hustru og mor som gikk bort i sin beste alder.
På denne tiden ble det ikke snakket om hvordan barn ble til. Derfor trodde mange at det var Jordmor-Helga som kom med barnet. Det var også en del kvinner som kom i «ulykka» den gangen, og lensmannen måtte ta seg av en rekke farskapssaker.
Det klassiske bildet var at den besvangrede påsto at en bestemt mann var barnefaren, mens den utpekte som regel nektet. Det var derfor lensmannen ble koblet inn.
Jordmødrene var pålagt vitneplikt, og Helgas ord ble tillagt betydelig vekt i farskapssaker. Hun kunne med stor sikkerhet uttale seg om svangerskapet var fullbyrdet eller ikke.
Foto: Bjørg Hexeberg Foto: Bjørg Hexeberg
To personlige tragedier
Jordmor-Helga hadde hjerte for de fattige og hjemløse. En gang tok hun og ektemannen til seg en foreldreløs jente som het Solveig. En annen gang var det en dame uten slektninger som fikk bo hos dem.
Jordmødrene var også med på arbeidet for å sørge for at barna fikk leve opp, ved å være hjelpevaksinatører. Også Helga deltok i dette arbeidet.
I 1931 hadde Helga blitt 67 år gammel, og det var på tide å gi seg som jordmor.
Da Jordmor-Helga fylte 75 år, sto det i lokalavisen at hun hadde røktet sin stilling som distriktsjordmor med stor dyktighet og plikttroskap, og hun fikk da også anerkjennelse i alle de hjemmene i Ringsaker som hun i årenes løp i embets medfør måtte avlegge visitt i.
Om ekteparet Helga og Knut skrev avisen at de begge var mennesker av den gamle støpning og hadde mange og lange arbeidsdager sammen.
Jordmor-Helga opplevde to personlige tragedier etter at hun gikk av. I 1938 døde datteren Helene av gallefeber, bare 38 år gammel.
Hverken Helga eller Knut kom over tapet av datteren, selv om troen ga viktig trøst i vanskelige tider og at datteren Pernille var igjen hjemme hos sine foreldre og tok seg av dem.
Året etter gikk Knut bort. Etter dette ble Helga stadig mer hjelpeløs.
I løpet av de siste leveårene ble Helga Johansen senil, og en menighetssøster flyttet inn med henne og datteren Pernille. Helga sovnet stille inn på morgenen 25. september 1947 og ble gravlagt fra Ringsaker kirke lørdagen etter.
Det var stort oppmøte både i kirken og under samlingen på Tingvang. Og mange kom for å følge henne på den siste reisen.
Les også: Da bildet ble tatt, var Robert en trygg og god 13-åring. Ett år senere var alt bekmørkt
Julekveldsvisa
Fire år etter hennes død sto en tekst med tittelen Julekveldsvisa på trykk i julenummeret av Magasinet for alle. Alf Prøysen, som da var 35 år gammel, hadde skrevet teksten på oppfordring av bladets redaktør Nils Johan Rud.
Da Alf Prøysen fylte 50 år i 1964, mottok han et telegram fra Helgas barnebarn Knut J. Tallhaug. Knut skrev:
«Ta aille dom unga a bessmor tok imot, var du en ta dom likeste.»
Prøysen svarte raskt tilbake:
«Å ja, hu Jordmor-Helga visste nok åkke hu dro ut, og åkke hu putte innatt.»
Kilder: Helga Johansen var Alf Prøysens Jordmor-Matja av Arvid Møller, sykepleien.no, Wikipedia, forskning.no.
Denne saken ble første gang publisert 28/12 2022, og sist oppdatert 28/12 2022.
