Massemorder
Jakten på Adolf Eichmann - Hitlers effektive massemorder
Adolf Eichmann er hjernen bak nazistenes folkemord på jødene. Etter krigen bosetter han seg i Argentina - uten å vite at israelske agenter puster ham i nakken.
Adolf Eichmann stiger av bussen klokken fem minutter over åtte. Det blåser denne kjølige kvelden, dagslyset gir etter for mørket som faller på.
Han skutter seg, trekker kragen godt til rundt halsen.
Så begir han seg av gårde mot hjemmet som ligger knappe hundre meter unna. Etter en lang arbeidsdag gleder han seg til å komme hjem til familien.
Les mer: Holocaust-benektere har medvind på nettet
Eichmann er et vanemenneske. Den ene dagen ligner den andre; om morgenen går han på arbeid på en Mercedes-Benz-fabrikk, etter arbeidsdagens slutt stiger han om bord i buss nr. 203, som setter ham av ved et stoppested på hovedvei 202 i 20-tiden. Herfra er det bare et par minutters gange til huset i Garibaldi-gaten i San Fernando, en forfallen forstad til Buenos Aires.
Denne kvelden har Eichmann problemer med å se hvor han går. En parkert bil lengre fremme står med fjernlyset på. For å unngå å bli blendet slår Eichmann blikket ned mot bakken. Han passerer en bil som åpenbart har fått problemer med motoren. Panseret står på vidt gap, og ut av øyekroken kan han skimte en skikkelse som bøyer seg fremover og roter i motoren. Plutselig retter mannen seg opp og trer ut foran Eichmann. "Un momentito, señor" (unnskyld meg et øyeblikk), sier han.
Les mer: 10 ting du ikke visste om Hitler
Ordene henger fremdeles i lufta da den fremmede kaster seg over Eichmann, som i befippelsen viker et par skritt tilbake. De stuper mot bakken, og i fallet brøler Eichmann som et vilt dyr som er trengt opp i et hjørne.
"Det er nytteløst! Eventyret stopper her," hveser den fremmede og legger en hånd over Adolf Eichmanns munn.
Opptrinnet varer ikke mer enn 20 sekunder, men det setter punktum for en jakt som har pågått i nesten 15 år – helt siden Eichmann unnslapp amerikansk krigsfangenskap i 1946.
Les mer: Nazi-offiserer startet hemmelig hær
Eichmann var ekspert på massedrap
Adolf Eichmann er født i Solingen i Tyskland, men oppvokst i Linz i Østerrike som sønn av en rik forretningsmann. I 1932 melder han seg inn i det østerrikske nazistpartiet og kort etter pakker han støvlene og den skreddersydde uniformen for å flytte til Dachau i Tyskland. Her blir han utdannet til SS-offiser.
To år senere blir han ansatt ved den fryktede sikkerhetstjenesten i Berlin, der han raskt gjør seg bemerket som en nidkjær og energisk byråkrat. Eichmanns viktigste oppgave er å fremskynde jødenes utvandring fra Tyskland, en jobb han utfører til sine overordnetes fulle tilfredshet.
I 1939 flytter Eichmann tilbake til Østerrike med kona Vera og sønnen Klaus, og i Wien bygger han opp et sentralkontor for jødisk utvandring. For første gang i sin karriere får Eichmann nå virkelig makt. Ved hjelp av en velorganisert administrasjon og målrettet terror, går folket hans i gang med å jage så mange jøder som mulig ut av landet.
Les mer: Kunstsvindler førte Göring bak lyset
De jødene som kan, flykter. Resten må se på mens leilighetene, butikkene og formuene deres blir beslaglagt. De blir anholdt og fratatt alle rettigheter. Mange av de som ikke rekker å forlate landet blir arrestert, fengslet og sendt i konsentrasjonsleire.
På sentralkontoret styrer Eichmann som en despotisk hersker over de rundt 200.000 østerrikske jødene, og han viser stolt frem sitt velsmurte maskineri for besøkende. Jødene blir fratatt alt før de får lov til å reise. De må betale skatt til by og stat samt en lang rekke avgifter før de forlater landet, og Eichmann har innført et byråkratisk samlebånd for å effektivisere saksbehandlingen: Søknadene om utreisetillatelse og de nødvendige papirene innleveres i den ene enden av kontoret, passet utleveres i den andre.
Les mer: Drapsmaskin på hjul tok livet av Hitlers offiserer
I korridorene på wienerkontoret samler fattige og desperate jøder seg. Kvinnene trekker uvegerlig til seg barna i frykt i samme øyeblikk som de får øye på Eichmann i den alltid plettfrie, svarte uniformen.
Hans anseelse hos naziledelsen stiger i takt med antallet emigranter. I løpet av bare halvannet år greier han å tvinge ca. 150.000 jøder til å utvandre, og det befester Eichmanns posisjon som en mann som vil klatre på rangstigen. Men blant jøder er han fryktet under navn som "der Bluthund" (Blodhunden), og "Judenfiend" (jødefiende).
Da 2. verdenskrig bryter ut i 1939, får Adolf Eichmann det for alvor travelt. Han blir hentet tilbake til Berlin, der han overtar ledelsen av Rikets sentralkontor for jødisk emigrasjon. Eichmann gleder seg over sin nye arbeidsplass – bygningen har tidligere huset en jødisk hjelpeorganisasjon. Bare tanken på det bisarre i at han har kontor i en tidligere jødisk institusjon, fyller ham med glede.
Han har nå ansvaret for "emigrasjon og evakuering", og allerede etter få dager i kontorstolen har han utarbeidet en plan for deportasjon av 600.000 jøder. Et år senere legger han frem sin hittil mest ambisiøse plan, Madagaskar-prosjektet, som går ut på å sende fire millioner jøder til Madagaskar utenfor Afrikas kyst. Ifølge planen skal det daglig gå to skip fra Europa, hvert med 1500 jøder om bord.
Les mer: Nazistene fant opp våre dagers olympiske tradisjoner
Madagaskar-prosjektet legges imidlertid på is, men Eichmann fortsetter ufortrødent sitt virke og får snart en nøkkelrolle som byråkraten bak nazistenes jødeutryddelse. Tanken på å sperre jødene inne i et eget reservat er gitt opp og erstattet av utryddelsespolitikken – den såkalte Endlösung – fordi Hitler har gitt ordre om "fysisk tilintetgjørelse av jødene". Fra å være ekspert på tvangsemigrasjon, blir Eichmann høsten 1941 ekspert på folkemord – Hitlers bøddel.
Les også: Slik så Auschwitz ut
Eichmann skryter
Eichmann har ansvaret for samtlige tog som transporterer jødene til dødsleirene. Det er også hans oppgave å sørge for at togene er fulle og at utryddelsesleirene fungerer optimalt.
Kontoret hans tar seg av et enormt antall oppgaver som spenner fra "avjødifisering" av Det tredje rike, til "utnyttelse av jøder gjennom frisørsalonger". Sistnevnte henspiller på den industrielle bruken av håret som klippes av jødene når de ankommer konsentrasjonsleirene.
Som administrerende direktør for det største folkemordet i historien, sørger Eichmann for å ha en finger med i det meste. Han inspiserer jevnlig dødsleirene og kommer med forslag til forbedringer og effektivisering. Han er kort sagt hardtarbeidende og ivrig i tjenesten, og han setter heller ikke sitt lys under en skjeppe.
Mot slutten av krigen skryter han ofte av at han egenhendig har sendt over fem millioner jøder i døden med sine tog.
Les mer: Spitfire-vrak skjulte benrester
Eichmann setter kurs for Argentina
Etter seieren over Nazi-Tyskland den 8. mai 1945 faller Eichmanns verden i grus. Han håper på martyrdøden nå som Det tredje rike er ødelagt, men så nådig er ikke skjebnen. I stedet flykter han til Altaussee i Østerrike, der hans kone Vera og de tre sønnene Klaus, Dieter og Horst nå bor.
I motsetning til andre høytstående nazister har han ikke rukket å stappe lommene fulle av penger, gull og edelsteiner som er stjålet fra jødene. Men han vil likevel sørge godt for familien sin før han går under jorden eller blir tatt til fange:
Han gir Vera en stresskoffert full av byggryn og en sekk mel i avskjedsgave. Pluss fire giftkapsler – én til hver.
Les mer: Eva Braun: - Kall meg bare Frau Hitler
Hans siste ord før han kysser dem farvel er: "Hvis russerne kommer, må dere bite i disse. Hvis amerikanerne eller britene kommer, er det ikke nødvendig."
Så begynner flukten. Det første Eichmann gjør er å kvitte seg med SS-uniformen og identifikasjonspapirene. Deretter trekker han i en Luftwaffe-uniform. I flere dager vandrer han mot nordvest og inn i Tyskland, men i nærheten av Ulm blir han plukket opp av en amerikansk militærpatrulje og transportert til en krigsfangeleir.
I frykt for å bli gjenkjent som SS-mann, forsøker Eichmann å fjerne en tatovering på innsiden av den venstre armen; en tatovering som bare SS-folk har og som angir blodtypen deres. Med en sigarettglo forsøker han å brenne vekk den avslørende tatoveringen, men smerten er uutholdelig, så det lykkes bare delvis.
Under avhørene i fangeleiren kaller Eichmann seg Otto Eckmann, men han innser raskt at det bare er et spørsmål om tid før hans sanne identitet blir avslørt. Med hjelp fra et nettverk av høytstående krigsfanger, planlegger han å flykte. Eichmann blir utstyrt med nytt navn, Otto Henninger, falske papirer og hverdagsklær. 5. februar 1946 stikker han av fra fangeleiren.
Les mer: Auschwitz-kommandantens datter snakker ut
På Lüneburger Heide i Nord-Tyskland finner den flyktende krigsfangen et tilfluktssted. Først får han jobb som skogsarbeider, senere som hønseoppdretter, men våren 1950 gir han opp fjærkreene og flykter til Italia.
En franciskanermunk skaffer ham et flyktningepass som bærer navnet Ricardo Klement og et visum til Argentina. 17. juni 1950 går Eichmann om bord i passasjerskipet Giovanni C, iført myk hatt og tversoversløyfe. Ferden går fra Genova til Buenos Aires i Argentina.
Sønnen forsnakker seg
En trygg og ubekymret tilværelse venter i andre enden, håper Eichmann. Men det skal snart vise seg at fortiden skal innhente ham når han minst venter det.
Livet i Argentina står i skarp kontrast til overklassetilværelsen han fristet i Det tredje rike. Han må nå forsøke å tjene til livets opphold som blant annet verksmester og kaninoppdretter.
Les mer: Utroskap truet Goebbels' makt
En regnfull julidag i 1952 går hans kone Vera og parets tre sønner fra borde i Buenos Aires. Midt i gjensynsgleden slår det Vera at mannen har eldes enormt i løpet av de sju årene de har levd fra hverandre. Hårfestet har krøpet bakover og kroppsholdningen har gått fra rank til lut.
I flere år lever familien Eichmann, som nå kaller seg Klement, et stillferdig liv i Argentina. Enda en sønn, Ricardo Francisco, blir født i 1953, og fem år senere kjøper familien en tomt på Calle Garibaldi. Med sine egne hender bygger Eichmann et hus på ett plan med usedvanlig tykke murer og bare noen få vinduer, som stort sett alle vender bort fra gaten.
Gang på gang gjentar Eichmann for sine fire sønner at de ikke får snakke om politikk, men den eldste sønnen, Klaus, hører ikke etter, og det skal vise seg å bli skjebnesvangert.
I 1956 blir Klaus kjæreste med en vakker, ung pike, Sylvia, som er datter av den tyske, halvt jødiske immigranten Lothar Hermann. Han kom til Argentina i 1938 etter et kz-opphold. Klaus er ofte på besøk hjemme hos Sylvia, og en dag kommer de i snakk om jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Klaus forteller at faren var offiser i den tyske hæren, og at det etter farens mening "ville ha vært bedre hvis tyskerne hadde fullført utryddelsesarbeidet".
Les mer: Hvordan så Hitlers tusenårsrike ut?
Kommentaren sjokkerer Lothar Hermann og brenner seg fast i hukommelsen hans. Etter å ha undersøkt litt på egen hånd er han sikker i sin sak: Klaus’ far er Adolf Eichmann.
Lothar sender et brev til retten i Frankfurt, som ekspederer brevet videre til Fritz Bauer – statsadvokaten i Hessen. Deretter begynner ballen å rulle.
Topphemmelig operasjon
I frykt for at gamle nazister i Tyskland skal advare Eichmann hvis det vesttyske rettssystemet innleder etterforskning, velger Fritz Bauer å ta kontakt med det israelske utenriksministeriet. Herfra går saken videre til den hemmelige etterretningstjenesten Mossad, som ledes av Isser Harel.
Han setter sammen en gruppe som i all hemmelighet skal ta Eichmann til fange og føre ham til Israel. I alt blir ti personer satt på oppgaven, heriblant en forkledningsekspert, en lege, en dokumentfalskner, en nærkampspesialist og Isser Harel selv.
Les mer: Jødisk familie i skjul for nazister
"Vi har ikke bare rett, men også en moralsk plikt til å stille denne mannen for en domstol," sier Harel til sine folk og fortsetter:
"Vi begir oss ut på en historisk reise. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at dette ikke er en vanlig oppgave. Vi skal pågripe mannen som har vårt folks blod på sine hender."
Den israelske regjeringen har godkjent operasjonen, men den er topphemmelig – ikke engang den israelske ambassaden i Buenos Aires vet noe. Dessuten er oppdraget en overtredelse av internasjonale konvensjoner – ifølge reglene skal Argentina utstede en utleveringskjennelse før Eichmann kan føres ut av landet.
Med falske pass reiser Mossad-agentene til Buenos Aires i begynnelsen av 1960, og så begynner en intensiv og mer enn tre måneder lang overvåking av Eichmann. Agentene har leid åtte biler, sju hus og leiligheter, som fungerer som skjulesteder. Et av husene – med kodenavnet Tira, dvs. "palasset" – ligger isolert og fungerer som hovedkvarter.
Les mer: Jødiske penger betalte Hitlers krig
Få dager etter agentenes ankomst er denne villaen forvandlet til et minifort med alarmsystem og en celle der Eichmann skal holdes fanget frem til avreisen til Israel. En kvinnelig Mossad-agent oppholder seg i huset hele tiden; hennes rolle er å lage mat til spesialgruppen, holde huset rent og – ikke minst – gi omverdenen inntrykk av at det bor en helt vanlig familie der.
Etter at det praktiske er på plass, går Mossad-folkene i gang med å finne ut hvor Eichmann bor. Sporene peker ganske raskt mot et mindre hus på adressen Calle Garibaldi 14. Den 19. mars 1960 kjører en israelsk etterretningsagent for første gang sakte forbi huset. Ved 14-tiden ser agenten en mann i 50-årene med høy panne og briller som er i ferd med å bære inn klesvasken. Agenten trekker seg deretter raskt tilbake.
De neste dagene fortsetter overvåkingen. En israeler ligger på lur under en presenning på planet av en lastebil, og gjennom et lite kikkhull fotograferer han alt som foregår rundt huset. Hvert skritt Eichmann tar, hver bevegelse han gjør, blir registrert.
Det tar ikke lang tid før agentene kartlegger Eichmanns vaner; hvor han arbeider, når han møter opp, når han går hjem for dagen, og hvilken buss han tar til og fra arbeid. De vet også at han tilbringer helgene i hagen.
Eichmann virker i det hele tatt som en kjærlig og helt vanlig familiefar, og det står raskt klart for israelerne at han lever etter helt faste rutiner. Den viktigste er at han går av bussen hver kveld klokken 19.40, og at han deretter går langs en øde vei til huset sitt.
Les mer: Nazispisser kommer for retten
Eichmann er forsinket
Israelernes plan er at Eichmann skal transporteres ut av landet i et fly fra det statseide israelske luftfartsselskapet El Al. I forbindelse med feiringen av Argentinas nasjonaldag, er israelske diplomater invitert på offisielt besøk. De skal ankomme med eget fly den 19. mai. Dagen etter skal flyet returnere til Israel – uten diplomatene, men med Eichmann om bord.
Spesialgruppen bestemmer seg for å slå til onsdag 11. mai. Hvis kidnappingen mislykkes i første omgang, har de fremdeles tid til et nytt forsøk før flyet tar av.
Om kvelden ved 19-tiden inntar mennene sine posisjoner nær Eichmanns hus. Bare Vera og de to sønnene Ricardo og Dieter er hjemme, og det hersker fred og ro. Klokken 19.40 er agentene i høyeste beredskap, for på det tidspunktet pleier Eichmann å komme av bussen.
Les mer: Adolf Hitler - Et portrett av en folkeforfører
De fire israelerne som skal stå for selve pågripelsen fingerer motorstopp i Garibaldi-gaten – én sitter bak rattet, klar til å gasse opp, en annen skjuler seg bak panseret, mens de to siste befinner seg på gulvet i bilen mens de så vidt stikker hodet opp for å holde utkikk til alle kanter.
Litt lenger nede i veien venter tre agenter i en parkert bil med frontlysene på, slik at Eichmann blir blendet.
Men akkurat denne dagen kjører bussen forbi stoppestedet. Minuttene går, og Mossad-folkene er i ferd med å gi opp håpet. Men så, fem minutter over åtte, stiger byttet av buss nr. 203. Intetanende begir han seg langs Garibaldi-gaten og stopper først opp da en mann trer ut foran ham med ordene "un momentito, señor".
Få sekunder etter blir han slept inn i den ventende bilen der agentene legger ham på gulvet, binder ham og setter på ham et par motorsykkelbriller. De er gjenteipet slik at han ikke kan se noe.
Les mer: Historisk guide til Hitlers Berlin
Eichmann lenkes til sengen
Sjåføren tråkker klampen i bånn og bilen forsvinner. En av agentene kaster et teppe over Eichmann der han ligger, og advarer på tysk: "Hvis De holder dem helt i ro, skjer det ikke noe. Gjør De motstand, blir De skutt."
"Jeg har allerede akseptert min skjebne," svarer Eichmann.
Etter 40 minutters kjøring ankommer Mossad-folkene og fangen hovedkvarteret "Tira". Eichmann blir ført inn i den hemmelige fengselscellen i huset. Den rommer ikke annet enn en jernseng med en madrass. Intet dagslys trenger inn, og ingen lyder kan trenge ut fordi det er stablet tykke madrasser opp langs veggene og foran vinduene.
Agentene tar fra Eichmann klærne og gir ham en pyjamas. Legen tar gebisset hans og sjekker det for skjulte giftkapsler. Han undersøker også innsiden av Eichmanns venstre arm for å finne SS-tatoveringen med blodtypeangivelsen. Tatoveringen er der.
Eichmann blir lenket til sengen, og det slår agentene hvor ynkelig fangen ser ut. De har jaktet på et monster, men pågrepet en helt vanlig mann. Slik han ligger der, hjelpeløs og tannløs, har de vanskelig for å forestille seg at Eichmann har agert bøddel for flere millioner jøder. 20. mai gjør agentene Eichmann klar til flyturen.
Les mer: Eichmann ville utrydde alle jøder
Dokumentfalskneren har utarbeidet de nødvendige papirene, og legen gir Eichmann et bedøvelsesmiddel som gjør ham ute av stand til å snakke, mens han med litt hjelp fremdeles kan stable seg på beina.
Forkledningsekspertens jobb er å forvandle Eichmann til flyvert – han blir sminket, utstyrt med falsk bart og får på seg en El Al-uniform.
To Mossad-agenter, som også er kledd ut som medlemmer av El Al-besetningen, kjører Eichmann ut til flyplassen, der bilen slipper upåaktet gjennom sikkerhetskontrollen. Eichmann har åpne øyne, men ser hardt medtatt ut. Agentene forklarer den argentinske vakten at kollegaen de har med seg sliter med ettervirkningene etter en fuktig bytur kvelden før.
Like før midnatt letter flyet med den spesielle lasten, og etter en mellomlanding i Dakar på Afrikas vestkyst, ankommer Eichmann Israel 22. mai 1960.
Les mer: Hvorfor heilet nazistene?
Eichmann erklærer seg ikke skyldig
Rettssaken mot Eichmann begynner 11. april 1961 i Folkets Hus i Jerusalem.
I et bur av skuddsikkert glass blir den nå 54 år gamle Adolf Eichmann stilt til ansvar for sine forbrytelser, og i de fire månedene saken pågår, avlegger mer enn 100 vitner, heriblant mange overlevende kz-fanger, forklaring. 3564 sider fyller de i alt 15 anklagepunktene, men Eichmann erklærer seg "ikke skyldig" i dem alle.
Mer enn 500 journalister og fotografer har strømmet til fra alle verdenshjørner, og overalt holder folk nærmest pusten mens de følger nøye med på en av verdens første globale mediebegivenheter.
Redslene fra Holocaust brettes ut i detalj, men Eichmann insisterer hardnakket på at han bare var et lite tannhjul i et større tilintetgjørelsesmaskineri – at han "bare fulgte ordre".
Les mer: Var sex før ekteskapet forbudt i nazityskland?
14. august 1961 trekker dommerne seg tilbake for å utarbeide sin kjennelse, og først 11. desember faller dommen: Eichmann dømmes til døden ved henging.
Han er kjent skyldig i forbrytelser mot det jødiske folk, skyldig i forbrytelser mot menneskeheten, skyldig i krigsforbrytelser og skyldig i å ha vært medlem av fiendtlige organisasjoner.
Les mer: Hollywood oppfant Gestapos sorte lærfrakker
Mens Eichmann lytter til dommerne, som bruker 15 timer på å lese høyt på skift fra sitt 211 sider lange dokument, mister han gradvis kontrollen over ansiktsmusklene. Han skjærer grimaser, går nærmest i sjokk og famler nervøst med papirene. Men etter hvert som dommen synker inn, får han et strengt og hardt uttrykk i ansiktet, og han stirrer bare rett fremfor seg.
Få minutter over midnatt 1. juni 1962 går Adolf Eichmann i døden i et improvisert henrettelseskammer i et fengsel i Jerusalem. Hans siste ord er:
"Lenge leve Tyskland, lenge leve Argentina, lenge leve Østerrike. Det er de tre landene jeg har hatt mest å gjøre med, og som jeg ikke glemmer. Jeg hilser min kone, mine barn og mine venner. Jeg er klar. Vi møtes snart igjen, slik er alle menneskers skjebne. Jeg dør i troen på Gud."
Les mer: Hitler ble diagnostisert som psykopat
Med et klikk går fallemmen ned, Eichmann faller tre meter, og løkken strammes om halsen på ham. Stillheten som følger blir bare avbrutt av reipet som knirker og lyden av dryppende kroppsvæsker som renner nedover Eichmanns bein og treffer gulvet.
BONUS: Dødsenglen fra Auschwitz unnslapp
Blant de nazistiske forbryterne som unnslapp til Sør-Amerika, var også legen Josef Mengele fra kz-leiren Auschwitz. Som leirlege sto Mengele ofte ved rampen når vognene med nye fanger ankom leiren. Her plukket han ut de som skulle direkte i gasskammeret. På den måten sendte Mengele personlig 40.000 mennesker i døden. Mest beryktet er han for sine bestialske forsøk med barn, kortvokste og tvillinger, der målet var å bevise den ariske rasens overlegenhet.
Etter krigen kom Mengele seg til Argentina via den såkalte “rottelinjen”. Her jobbet han for et firma som solgte landbruksmaskiner. Samtidig kunne han praktisere som lege.
Mengele og Eichmann møtte hverandre et par ganger i Buenos Aires, men de to tyskerne kom ikke spesielt godt ut av det med hverandre.
Mossad-agentene som oppholdt seg i Buenos Aires for å bortføre Eichmann fikk rede på at også Mengele var i byen. Etterretningstjenestens leder Isser Harel bestemte seg for å prøve å få fatt i Mengele også. “For å gjøre vår investering mer lønnsom,” som han sa.
Men da Mossad omsider fant frem til Mengeles bopel, var huset forlatt. Mengele hadde flyttet uten å opplyse om sin nye adresse.
Josef Mengele ble aldri pågrepet. Ved hjelp av forskjellige identiteter greide han å holde seg skjult. I 1979 omkom han i en drukningsulykke i Brasil.
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet "Historie". Les også:
Holocaust-benektere har medvind på nettet
Var sex før ekteskapet forbudt i nazityskland?
Hitler ble diagnostisert som psykopat
