Soldaten som nektet å dø

Jacob var krigens største mirakel

Med kulehull midt i panna ble Jacob Miller etterlatt som død på slagmarken. Men nordstatssoldaten kviknet til, reiste seg og startet på den lange ferden hjem. 

<b>MIRAKELMANNEN: </b>Over en halv million soldater døde i Den amerikanske borger­krigen. At Jacob Miller ikke havnet i den stati­stikken, var krigens kanskje største mirakel.
MIRAKELMANNEN: Over en halv million soldater døde i Den amerikanske borger­krigen. At Jacob Miller ikke havnet i den stati­stikken, var krigens kanskje største mirakel. Foto: historisk
Først publisert Sist oppdatert

Munningsflammene blafret fra 120 000 støyende musketter. Kulene suste uavbrutt mellom skytterlinjene.

Én av dem traff menig Jacob Miller i unionshæren midt mellom øynene.

35-åringen falt bakover. Han ble liggende på slagmarken da kompaniet hans trakk seg ­tilbake.

«Jeg husker klart noen som sa: ’Det nytter ikke å flytte på stakkars Miller, han er død’», fortalte Jacob Miller langt senere.

Han skrev selv ned beretningen om hvordan han overlevde skuddet han fikk i pannen på andre dag av slaget ved Chickamauga, under Den amerikanske borgerkrigen.

«Jeg kom til meg selv, satte meg opp og kjente smertene i hodet. Jeg fant det venstre øyet ute av posisjon og måtte dytte litt på den knuste skallen for å få det på plass igjen.»

Les også (+): I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem

Blodig forkledning

Halsskjerfet brukte han til å bandasjere seg så godt det lot seg gjøre.

«På grunn av hevelsene, så jeg nesten ikke noe på det høyre øyet heller», fortalte han.

Miller oppdaget at han befant seg i konføderasjonens bakre rekker. For å unngå å bli tatt til fange, bestemte han seg for å gjøre et forsøk på å komme seg over på sin egen side igjen.

«Jeg støttet meg på geværet for å komme meg opp. Jeg antar at uniformen var så dekket av blod at ingen la merke til at jeg var en ’yank’.»

<b>NORSKESLAGET:</b> Her hjemme er slaget ved Chickamauga mest kjent for Erik Byes låt om den falne menig Gudmund Gudmundson fra Valdres kompani. Illustrasjon fra boken «Oberst Heg og hans gutter», basert på et maleri av den norsk-amerikanske maleren Carl Ludwig Boeckman. 
NORSKESLAGET: Her hjemme er slaget ved Chickamauga mest kjent for Erik Byes låt om den falne menig Gudmund Gudmundson fra Valdres kompani. Illustrasjon fra boken «Oberst Heg og hans gutter», basert på et maleri av den norsk-amerikanske maleren Carl Ludwig Boeckman.  Foto: historisk

Håpløst tilfelle

Miller kom seg forbi fiendens ­linjer, men tilbake blant sine egne ble ikke situasjonen stort lysere.

«Noen bårebærere kom forbi og fraktet meg til hospitalet, hvor jeg ble lagt på bakken i et telt. Jeg fikk ny bandasje og litt vann.»

Kirurgene undersøkte såret og konkluderte med at det var best å la ham være.

«Inngrep ville bare påføre meg mer smerte, og jeg kom ikke til å leve lenge.

Derfor var jeg heller ikke blant de sårede som skulle tas med dersom hæren trakk seg tilbake.»

Les også (+): Alma på Revelsøy bar på en grusom historie

Nektet å gi opp

«Men så lenge jeg kunne dra en fot etter den andre, ville jeg ikke tillate meg å bli tatt til fange. Jeg forlot teltet, kanonenes smell og muskettenes bråk, og tok meg frem langs veien så godt jeg kunne», fortalte Miller.

• Slaget ved Chickamauga (18.-20. sept. 1863) var den amerikanske borgerkrigens nest blodigste slag, bare overgått av Gettysburg.

• Sammenlagt døde 4000, 24 000 ble såret og 6000 savnede/tatt til fange.

• Slaget på grensen mellom Tennessee og ­Georgia endte med seier for sørstat-konføderasjonen, men hadde kortvarig betydning.

• Mange norske utvandrere og nybyggere kjempet og falt ved Chickamauga, deriblant oberst Hans Christian Heg, i spissen for et ­regiment av frivillige fra Wisconsin.

Kilde: Wikipedia

Se mer

Et sted kom hodet hans borti en lavthengende gren, og smertesjokket slo ham i bakken.

«Ambulansevognene begynte å passere, og til sist var det en kusk som spurte om jeg var i live. Han hadde plass til én, fordi en annen nettopp hadde dødd. Deretter er minnet blankt, til jeg våknet i en sykesal i Chattanooga. Der traff jeg på noen karer fra kompaniet. De kunne ikke skjønne at det var meg, de hadde forlatt meg som død.»

Les også (+): Mirakelet og tragedien: Traff vannet i 400 km/t uten fallskjerm

Alle trodde Blanche var død. 25 år senere avslører et brev hennes grusomme...
Pluss ikon
Alle trodde Blanche var død. 25 år senere avslører et brev hennes grusomme skjebne

Hodepine livet ut

Jacob Miller var innom militær­sykehus flere steder, men ingen kirurger våget å fjerne kulen.

«Jeg led i ni måneder før jeg fikk permisjon hjem til Indiana. Der opererte to leger såret mitt og tok ut muskettkulen», fortalte Miller.

Millers beretning ble gjengitt i amerikanske aviser i 1911.

I artikkelen fremkom det at han hadde giftet seg og fått en sønn etter hjemkomsten. Han var arbeids­ufør og hadde levd på krigspensjon.

<b>MERKET FOR LIVET:</b> Bildet er tatt rett etter Millers hjemkomst. Mesteparten av kulen ble værende i hodet hans.
MERKET FOR LIVET: Bildet er tatt rett etter Millers hjemkomst. Mesteparten av kulen ble værende i hodet hans. Foto: Historisk

Hodesmertene slapp aldri taket, og iblant kunne naboer se at han «marsjerte som en gal mann» frem og tilbake foran huset.

«17 år etter at jeg ble skutt, falt et hagl ut av såret, og 31 år etter kom to blybiter til ut», fortalte Jacob Miller.

Han avsluttet sin nedskrevne beretning slik:

«Noen spør meg hvordan jeg kan beskrive hendelsene på slagmarken så nøyaktig etter så mange år.

Mitt svar er at jeg hver dag blir påminnet om det når jeg ser i speilet og når jeg kjenner den konstante hodepinen. ­Scenene er gravert inn i hjernen.»

Jacob Miller døde i 1917. Han ble 88 år gammel.

Kilde: Indystar.com