Polarhelten og pioneren Carl Anton Larsen
Ingen skulle egentlig kunne overleve det Norges ukjente polarhelt ga seg i kast med
Selv skipskatten lot til å forstå alvoret, der den klamret seg fast til kapteinens brede jakkerygg, mens skipet forsvant under pakkisen. Nå gjensto den aller vanskeligste oppgaven; å få alle velberget hjem. Heldigvis var det kaptein Carl Anton Larsen som hadde kommandoen.
Få karrierer i polarområdene fortjener merkelappen «godt lederskap» mer enn Carl Anton Larsen. Han fikk bruk for egenskapen mange ganger, men aller mest som kaptein på «Antarctic» under Otto Nordenskjölds dramatiske ekspedisjon i 1901–03. Ekspedisjonen ble et overlevelsesdrama av de sjeldne, og den norske rollelisten var lang.
Noen vil endog hevde at dramaets hovedrolleinnehaver var norsk: Carl Anton Larsen fra Østre Halsen i Tjølling, Vestfold. Både ekspedisjonsledelse og forskergruppe var svensk, mens de fleste av mannskapene var norske, 14 i tallet. Og skal vi tro de som noterte sine erfaringer fra turen var det friksjonsfri, norsk-svensk forbrødring i isen, og lite som pekte i retning av den kommende unionsstriden i 1905.
Publikasjoner om Nordenskjölds «Antarctic»-ferd fremhevet kaptein C. A. Larsens ferdigheter, og hvor heldig ekspedisjonen var som fikk ham med. Larsen nøt allerede ry som kjentmann i egnene rundt Antarktis-halvøya. Noen bedre skipsfører og veiviser kunne Nordenskjöld & co. knapt ha fått, mente man, og pekte på at C.A. Larsen var kjent for å tenke mer på mannskapets ve og vel enn egen ære.
Ulykksalig
Ekspedisjonen forlot Göteborg i oktober 1901 med kurs for østkysten av Antarktis-halvøya. I februar 1902 ble Nordenskjöld og fem andre landsatt på Snow Hill-øya, hvor de skulle overvintre og drive vitenskapelig arbeid.
Larsen førte «Antarctic» tilbake til Argentina for å rapportere om vellykket landsetting og hente med seg et par nye vitenskapsmenn, blant dem J.G. Andersson. Så bar det tilbake til Snow Hill-øya og Nordenskjöld.
Det som skjedde videre, fremstår som et spenningsdrama av episke dimensjoner, om ulykksalige hendelser som ikke skulle skje – og en redning som ikke skulle være mulig. Larsens forsøk på å forsere isen tilbake mot Snow Hill-øya var fånyttes.
I stedet ble Andersson og to andre forskere landsatt i Håpets Vik for å prøve å få kontakt med Nordenskjöld til fots. Også dette viste seg umulig. De tre måtte overvintre i en primitiv hytte.
Ut på isen
Under normale forhold skulle det vært åpent farvann i området på denne årstiden, januar 1903. I stedet stampet «Antarctic» i pakkisen, for til slutt å ligge fastfrosset og dødsdømt.
Ekspedisjonen sto foran en rekord av det uønskede slaget: den første som mistet et skip i Antarktis.
Etter en voldsom skruing måtte skipet oppgis. Skutekledningen ga etter, roret brakk, kjølen ble ødelagt og akterstevnene splintret.
Etter flere slitsomme bergingsforsøk måtte Larsen og mennene hans se seg nødt til å losse lettbåter, proviant og nødvendig utstyr ut på isen, mens skuta ble skrudd ytterligere ned. «Antarctic» forsvant i dypet i Weddellhavet den 12. februar om formiddagen.
«Klokken 12.45 sto alle mann stille og så på at skipet sank. Dette var et høytidelig øyeblikk, og tomt ble det for oss som sto her ute på den drivende is, tusener av mil fra hjelpende hender… «, skrev Larsen i sin dagbok
Ubeskrivelige dager
Nå ventet en ny oppgave i all sin velde; å få alle velberget hjem. Isen løste seg såpass opp at det skuteløse mannskapet kunne sette ut lettbåtene i issørpa. I 16 ubeskrivelige dager ledet Larsen sine menn fremover. De kom seg til Pauletøya, som var nærmeste land.
På den golde, nitriste steinrøysa fristet 20 mann tilværelsen i ni måneder i en liten hytte bygget av stein og pingvinskitt. Situasjonen var dypt alvorlig. Ingen andre visste hvor de var, og de måtte berge seg selv. Deres eneste brukbare overlevelsesmiddel var de åpne livbåtene fra «Antarctic», og de måtte tas i bruk over åpent hav så snart våren kom.
Men Larsen var besjelet med en aldri sviktende og nærmest religiøs optimisme, og han lot den smitte over på de andre.
Halvdøde av sult
Situasjonen var denne: Ekspedisjonen var fordelt på tre grupper, alle sammen tilsynelatende fortapte. Under den uforutsette overvintringen maktet «Antarctic»-folkene å beskytte seg mot hylende snøstormer og bitende kulde.
De overlevde på pingvinkjøtt og ga aldri opp håpet om redning. Under en sledetur nordover oppdaget Nordenskjöld de tre i Andersson-gruppen helt tilfeldig. Nedsotet og nedfettet til det ugjenkjennelige og halvdøde av sult hadde vitenskapsmennene greid å samle en mengde fossiler og steinprøver. Innsatsen til tross måtte samlingen etterlates i Håpets Vik.
185 kilometers blodslit
Argentinerne er bedre kjent for å skue inn over sin pampas enn ut over havet og mot sør, men her kjente de sin besøkelsestid. Marinekorvetten «Uruguay» under kaptein Julian Irizar la ut på redningstokt tross beskjedne kunnskaper om polaris. Likevel ankom fartøyet Snow Hill omtrent samtidig som Andersson-gruppen ble berget dit.
Hva så med Larsen og hans folk på Pauletøya? Omtrent i det øyeblikk «Uruguay» var i ferd med å stikke til sjøs, kom en robåt med seks mann til Snow Hill etter 185 kilometers farefullt blodslit. Slik flaks krever mot og dyktighet er det noen som sier, og jubelscenene varte og rakk.
Også blant argentinerne. «Larsen, kaptein Larsen!» utbrøt Irizar med bristeferdig stemme. For ham var redningstriumfen fullkommen, og han slapp å bekymre seg for flere søk langs de farlige kystene.
Man kan bare ane hva som hadde skjedd, dersom Larsens loslitte robåtmannskap hadde kommet senere. På Pauletøya hadde den 22-årige lettmatrosen Ole K. Wennersgaard dødd av et hjertefeil, til Larsens store sorg.
Likevel, og alt i alt, er det nesten ubegripelig at ikke flere menn omkom under overvintringen. «Mirakelet på Snow Hill» ble et begrep. Larsen hadde vist at selv et forlis i Antarktis ikke nødvendigvis betyr døden.
Men det ventet mer dramatikk. Etter et par timers seiersrus om bord på «Uruguay» ség skuta på grunn. En forskrekket skare mente det så ille ut, og vinden gjorde vondt verre ved å sementere store isflak inn mot skutesiden.
Mange så for seg enda en overvintring. Men Larsen roet det hele ned og påpekte med sedvanlig optimisme at det var lavvann. Bare høyvannet kom etter noen timer, ville faren være avverget, forsikret han. Og han fikk rett. «Uruguay» gled av sandbanken utenfor Snow Hill.
Så kom orkanen
Reisen over det åpne havet tilbake til Buenos Aires kunne også endt med forferdelse. Der kom «Uruguay» ut for en orkan så sterk at overmastene brast. Ute av stand til å håndtere situasjonen på den gamle kanonbåten, ba en fortvilt kaptein Irizar kollega Larsen om å overta kommandoen, noe nordmannen gjorde resolutt.
Mens den øvre riggen hang og slang ble argentinerne beordret under dekk, og «Antarctics» skipbrudne menn skred til verket. Tre lag klatret opp i hver sin mast, og hogg løs. Så ble de beordret ned under dekk, de også.
I ensom gestalt sto Larsen igjen på broa, og holdt skuta opp mot vinden. Snart fulgte et urovekkende brak, og nedover fartøyssiden virvlet løs rigg, tauverk og rær, dog uten å gjøre videre skade. Faren var over.
Det hører med til historien at de argentinske offiserene var de første til å anerkjenne innsatsen på det varmeste. Uten det norske sjømannskapet ville «Uruguay» aldri nådd Buenos Aires, og ingen ville kunnet fortelle historien. Og den argentinske marinen ville blitt snytt for et av sine største øyeblikk.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 8 2023
