Hva var det som plaget polarhelten så inderlig?

Den 10. juni 1912 la dampskipet «Brabant» til kai i hval­fangerbyen Sandefjord. Om bord befant seg en mann som skulle vært en verdensberømthet, men som ønsket å være usynlig.

Sydpolsfareren Hjalmar Johansen dro ikke hjem til familien i Skien, men fortsatte reisen videre med fartøyet som la til kai i Kristiania sent på kvelden dagen etter.

Som den første av «Fram»-karene gikk Hjalmar Johansen i land, pengelens og ribbet til skinnet for verdighet og selvtillit.

Da resten av besetningen på «Fram»gikk i land i Bergen 1. juli utløste det jubelscener.

Roald Amundsen hadde vunnet kappløpet om Sydpolen i konkurransen mot Scott. («Fram» ankom Horten 16. juli 1914. Skuta hadde da vært ute i fire år på sin siste ferd, og var nå 22 år gammel)

Invitert på gallamiddag hos kongen

20. august inviterte kongen og dronningen Sydpolens erobrer, Roald Amundsen og hans «Fram»-gutter, til gallamiddag på slottet.

Det var lystig og god stemning i Slottets øvre vestibyle da de gallakledde gjestene stilte opp for å marsjere på to rekker inn i den praktfulle spisesalen pyntet med det norske flagg.

Gjestene var i ferd med å oppleve noe de ville erindre så lenge de levde. Stemningen var følelsesladet, intens, alvorlig og munter på samme tid.

Under innmarsjen gikk blikkene mot de gedigne veggmaleriene inspirert av utgravningene i Pompeii og Herculaneum slik Kongens offisielle spisesal på Christianborg i København og tsarfamiliens private spisesal i Vinterpalasset i St. Petersburg også var dekorert i pompeiansk stil.

Pulsen slo nok merkbart raskere da kong Haakon trådte frem og festet Sydpolsmedaljen med inskripsjon på brystet til hver av deltagerne etterfulgt av et fast blikk og solid håndtrykk. Det var ikke ofte arbeiderklassegutter fikk oppleve majesteten og hans hustru som vertskap.

Jørgen Stubberud skrev i sine memoarer at «Dronning Maud trakk seg tilbake klokken elleve og kong Haakon klokken ett.»

Alle «Fram»-guttene var invitert til gallamiddagen. Også Hjalmar Johansen, men han holdt seg unna. Kanskje satt han denne kvelden på sitt usle, trekkfulle losji Vika, som den gang var en slum, og drømte seg tilbake til lykkeligere tider.

Les også (+): Børge Ousland: – Jeg tror det er sunt å danse litt med døden

Fra tungsinnet til godt humør

Noen dager før Hjalmar Johansen valgte å avslutte sitt liv var tungsinnet som så lenge hadde plaget ham som blåst bort. Han var i godt humør.

Det kunne den siste som hadde omgang med Hjalmar Johansen berette, forretningsmannen og senere honorær konsul i Krasnojarsk i Sibir, Jonas Lied.

Fredag 3. januar 1913 åpnet med lavt skydekke og åtte iskalde minusgrader i hovedstaden. Den rå luften bidro til at det føltes langt kaldere. I romjulen hadde Gunda Augusta Bye som en vennetjeneste latt Hjalmar Johansen bo på Fru Byes Hotel ved Egertorget selv om hun visste at han var ubemidlet.

Sine personlige eiendeler hadde han i en skinntrukket reisekiste. Denne lot han stå igjen da han sammen med Jonas Lied gikk ut fra hotellet som lå på hjørnet av Karl Johans gate og Akersgata.

Sammen slo de følge nedover nasjonens paradegate som lå øde og tom denne kvelden. En kald sno jaget gjennom de tomme bygatene.

I butikkvinduet i en bokhandel fikk han se noe som fikk ham til å stoppe opp. Foran ham lå en praktutgave i to dekorerte helshirtingbind. På omslaget sto fire mann.

Blikket var festet på et kolorert, bølget norsk flagg. Den norske sydpolsferden med «Fram» 1910–1912 var kommet ut. Roald Amundsen hadde gitt verket navnet «Sydpolen.»

Ettertenksomt ble Johansen stående og se på omslaget. Så trakk han jakkeslaget så langt opp som mulig før han slo følge med Lied videre i retning Bygdøy allé der de tok farvel.

Tragisk skjebne

Hjalmar Johansen gikk videre i retning Solliparken. Kanskje sto han en stund foran den monumentale bygningen som i dag huser Nasjonalbiblioteket der de tretten dagbøkene hans som ett av livets mange pussigheter nå ligger oppbevart.

Deretter krysset han gaten, og gikk inn i parken hvor han satte seg på en benk.

Hjalmar Johansen søkte ofte hit i tidligere tider. Tankene gikk kanskje tilbake til hyggeligere tider og sitt siste møte med Henrik Ibsen som han kunne treffe utenfor Grand Hotel.

Kanskje humret han litt over forfatterens nysgjerrighet etter å få vite hvordan han og Nansen kunne føre dagbok i 40 graders kulde. Det lot til å være det eneste som imponerte Ibsen.

«Og det var ikke første gang jeg måtte forklare ham dette. Det gjentok seg hver gang jeg møtte ham. Men neste gang var det glemt. Det var åpenbart at han begynte å bli gammel», skrev Hjalmar om sitt berømte bysbarn.

I Solliparken om ettermiddagen den 3. januar 1913 trakk Hjalmar Johansen opp revolveren som hadde fulgt ham på ekspedisjonene, rettet løpet mot tinningen og trakk av.

Les også (+): Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt

En ulykkelig periode

Hjalmar Johansen hadde hjulpet både Nansen og Amundsen til ære og berømmelse. Selv hadde han sviktet de som stod ham nærmest, Hilda og de fire barna.

I Skien bodde de som han hadde så lyst til å besøke, men motet sviktet hver gang tankene meldte seg. Han hadde ikke behandlet Hilda godt. Tvert imot.

Hjalmar Johansen hadde vært med på Nansens nordpolekspedisjon og var Nansens eneste led­sager da de i 1895 forlot «Fram» etter to overvintringer i isen og la på vei for å nå polpunktet.

Etter drøyt tre uker kom de til 86° 14'. De overvintret som planlagt på Frans Josef Land fra august 1895 til mai 1896. Etter Nansen-ekspedisjonen ble Johansen belønnet med kapteins grad og fast stilling som offiser i Tromsø.

Johansens opprykk ble ikke godt mottatt blant andre offiserer

Det var helt utenfor reglementet. Johansens opprykk ble ikke godt mottatt blant andre offiserer. Flere var forbigått av en sekondløytnant.

Han giftet seg med Hilda Øvrum i 1898, også hun fra skienstraktene, før de dro nordover. De fikk fire barn i perioden 1898 til 1902. Tiden i Tromsø ble ulykkelig. Hjalmar levde over evne og måtte stadig be Nansen om lån.

Hilda lengtet sørover og ektemannen strevde med et stadig økende alkoholmisbruk.

Den avdøde avdelings­over­legen Carl-Severin Albretsen var svært opptatt av polarforskning- og historie, og var spesielt opptatt av Hjalmar Johansens liv og selvmord. – Hjalmar Johansen var traust av støpning og vennlig overfor kameratene.

Slet med sin psykiske helse

Han hjalp mange med sine kjempekrefter. Han mestret ikke sine psykologiske problemer like lett.

Han trengte støtte fra andre, og uten det falt han sammen i selvbebreidelser, skrev Albretsen i Tidskriftet for Den norske legeforening i 2003.

I slutten av mars 1904, etter år med mishandling, tok Hilda ut separasjon.

Hun tok med seg de fire barna og forlot Hjalmar. For polarhelten tok alkoholkonsumet overhånd, og i 1907 ble han bedt om å si opp sin stilling i hæren.

Les også (+): Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

Til Sydpolen

Johansen lengtet tilbake til isødet. Kontortilværelsen mestret han i hvert fall ikke. Da han fikk høre at Roald Amundsen planla en ekspedisjon søkte han i 1908 om plass.

Amundsen ønsket å låne «Fram». Som betingelse satte Nansen at Hjalmar Johansen fikk være med. Nansen håpet det kunne løfte Johansen ut av elendigheten.

– Forholdet mellom Hjalmar og Amundsen hadde før avreisen fra Norge vært det aller beste, selv om Amundsen oppfattet Hjalmars deltagelse som prisen Nansens hadde satt for lånet av «Fram.», sier Hjalmars sønnesønn, Fredrik Hjalmar Johansen.

Hjalmar tilbrakte 14 dager sammen med Amundsen på hans residens på Svartskog i Oppegård. Der forberedte de ekspedisjonen til Nordpolen.

Trodde Hjalmar Johansen.

Men han stusset nok. Særlig over at Amundsen hadde bestilt prefabrikkerte elementer til et hus til ekspedisjonen, hva han nå enn skulle med det på Nordpolen.

Amundsen sa ingenting. Som kjent satte ikke Amundsen kursen mot Arktis, men Antarktis.

Opprettet basen «Framheim» på Sydpolen

Han fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene.

Bare en håndfull personer kjente hans egentlige plan.

Et annet ekspedisjonsmedlem, Jørgen Stubberud, har i ettertid fortalt at Amundsen var inne på tanken om å gjøre Hjalmar Johansen til sin nestkommanderende.

Det hele endret seg da de hadde etablert basen i Antarktis som skulle fungere som utgangspunkt for støtet mot Sydpolen. Basen ble opprettet i en naturlig isbukt i Rossbarrieren. Amundsen hadde gitt basen navnet «Framheim» etter polarskuta.

Posttraumatisk stress?

Det er ofte hevdet at Roald Amundsens behandling av Hjalmar Johansen var en baken­forliggende årsak til Johansens selvmord. Mannen som Hjalmar Johansen reddet livet til, Kristian Prestrud, tok også sitt eget liv i 1927 etter år med depresjoner.

Også Jørgen Stubberud slet med tunge depresjoner. Midtvinters 1917 forsøkte han å begå selvmord, men overlevde. Polfarer og glasiolog Monica Christensen har berørt dette temaet.

I sin bok «Amundsens siste reise» (2017) skriver hun blant annet: «Ingen hadde sagt offentlig at Roald Amundsen hadde skyld i selvmordene, selv om noen bak hans rygg kanskje hadde nevnt at polfareren behandlet folkene sine med nådeløs hardhet om han mente de hadde sviktet ham.»

Forfatteren av biografien «Seierens pris» om Hjalmar Johansen, Alexander Wisting, mener Roald Amundsen hadde lite med Hjalmar Johansen selvmord å gjøre.

Hans hypotese er at Johansen led av posttraumatisk stress etter den beintøffe Nansen-ekspedisjonen og overvintringen på Frans Josef Land som satte varige spor i ham, noe som ble forverret av rusproblemene.

I september 1912 skjøt kappløpet mot syd­polen fart. «Gad vite hvor Scott er i dag», sa Amundsen som ble stadig mer urolig for å tape mot Scott.

Han bestemte seg for å fremskynde avreisen til tross for Johansens råd om ikke å starte for tidlig. Kulden ville være drepende på denne tid av året.

Les også (+): Han sto bak blodbadet på Nesodden

Hunder frosset ihjel

Et forhastet fremstøt ble igangsatt 8. september 1912. Johansen var den om bord som hadde mest erfaring fra polarområdene.

Han fikk ansvar for det ene laget med blant andre Kristian Prestrud.

Åtte mann på syv sleder med 13 hunder foran hver slede la i grålysningen ut fra Framheim.

På dag to falt temperaturen ned på førtitallet før det gjorde et ytterligere byks ned til minus 50. Ved 55–60 grader klarte ikke hundene å dra de tungt lastede sledene.

«Pusten fryser med det samme i den kolde luft. Det var ikke mulig at se det forangående hundespann.», noterte Johansen.

Frosten stakk som barberblader i ansiktet.

Flere hunder frøs regelrett i hjel i trekkselene. Også ekspedisjonsmedlemmene var i ferd med å utvikle alvorlige forfrysninger. Det hele begynte å se stygt ut.

Det ble omsider besluttet å slå retrett, med beskjed om å losse av sledene ved depotet på 80 grader og komme seg tilbake til Framheim raskest mulig.

Kamerat hadde tiet om problemer

Hundespannet til løytnant Kristian Prestrud hadde brutt sammen. Han måtte følge sporet etter de andre hundesledene på ski. Prestrud hadde tiet om at han hadde store problemer med blant annet åpne kjøttsår på føttene.

For hvert stavtak han tok, gnog støvelen seg inn i hælen. Det dampet av åpne sår som ble verre for hver time som gikk. I 50–60 kuldegrader satt Hjalmar Johansen i to timer og ventet på sin kamerat.

Sterkt nedkjølt fikk han på mirakuløst vis hjulpet Prestrud tilbake til Framheim. Nesten syv timer etter Amundsen vaklet Johansen og Prestrud fullstendig utslitt inn på den mørklagte basen.

Uten Hjalmar Johansens innsats hadde Prestrud etter alt å dømme frosset i hjel. Forfrysninger blant ekspedisjonens medlemmer utsatte fremstøtet mot Sydpolen med en hel måned.

I boken «Kampen mot Sydpolen» uttrykker Tryggve Gran at Roald Amundsen kunne takke sin gud
– og Hjalmar Johansen – for forsinkelsen.

Les også (+): Otto Sverdrup ble verdensberømt på å redde russere som var håpløst fortapt i isødet.

Kritikk av sjefen

Det som senere skjedde ødela for Johansens mulighet til å være med på neste fremstøt mot Sydpolen. I plenum skal han ha beskrevet fremstøtet som panikk, ikke en ekspedisjon.

Angivelig skal han også ha uttalt til Prestrud: «Det var da faen til sjef», noe Amundsen hørte – og ikke tålte. Den åpenbare kritikken av sjefen var ikke akseptabel.

Hjalmar Johansen ble tatt av sydpolspartiet og beordret til å foreta kartlegging av King Edward VII Land. Prestrud skulle være leder av denne kartleggingen til tross for manglende erfaring og lavere militær grad.

20. oktober 1911 kunne Hjalmar Johansen se Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen svingen pisken over hundespannene og sette kursen mot Sydpolen, en måned etter det famøse fremstøtet.

Brev mellom Amundsen og Nansen

I et lengre brev til Fridtjof Nansen 13. mars 1913 skrev Roald Amundsen blant annet dette om Hjalmar Johansen:

«Hans opførsel om bord har fra første stunn vært alt annet enn behagelig. Unner overvintringen negtet han ved en anledning at lystre ordre og jei ble derfor nøtt til at udelukke ham fra deltagelse i sydpartiet. For at få fred om bord har jeg derfor vært nøtt til at senne ham ilann.».

Det var ikke slik Nansen hadde lært Hjalmar Johansen å kjenne, men som en hardtarbeidende, ærlig kamerat som ved flere anledninger hadde berget livet hans.

I Geografisk Selskabs Aarbok 24, 1912-13, skrev Nansen følgende som Hjalmar Johansen:

«Han sa aldri mer enn han kunde stå ved, men han gjorde også det han sa. Den djerve, staute karen, god kammerat, trofast venn, så endefram og enkel, så stillfarende og fåmælt, en sjel hvori det ikke fanntes svik».

Les også (+): Da Roald Amundsens flyferd til Nordpolen i 1925 holdt på å ende i tragedie, ble en eksentrisk oppfinner ekspedisjonens redningsmann

Slagsmål mellom Hjalmar og Amundsen

Hjalmar og Hilda hadde fire barn, en pike og tre gutter. Per, som var yngstemann i søskenflokken, arbeidet som journalist da han måtte flykte til Sverige under krigen etter å ha deltatt i illegalt arbeid.

I den norske legasjonen i Stockholm møtte han igjen sin gode venn, Dagblad-journalisten Arne Skouen. Overfor Skouen skal Per ha fortalt at det oppsto et slagsmål mellom Hjalmar Johansen og Roald Amundsen.

Slagsmålet må ha skjedd kort tid etter munnhuggeriet ved frokostbordet da Hjalmar Johansen i klartekst fortalte Amundsen hva han mente om sjefens oppførsel.

Dette ble gjort i alles påhør. Skouen gjenfortalte i et brev datert 15. mars 1972 deler av samtalen med Per:

«Under en lang samtale med Per (Johansen) i Stockholm under krigen ga han meg alle enkelthetene om denne episoden (slagsmålet mellom Johansen og Amundsen etter det første mislykkede fremstøtet mot polen).

Han fortalte meg at det var en bemerkning fra H.J. ute på tunet da han endelig var framme ved Framleiren om natten med Prestrud som utløste slagsmålet. H. J. sa til Prestrud:

«Det var da faen til sjef»,

men visste ikke at Amundsen stod bak hushjørnet sånn at han hørte bemerkningen. (De andre deltagerne fortalte ham siden at Amundsen hele tiden hadde gått ut og inn, sterkt nervøs og ventet på de to).

Påstand om slagsmål var blanding av fiksjon og fakta

Da kom Amundsen ut fra vindfanget og spurte H.J. om han ville gjenta ordene. Det gjorde H.J. Så røk Amundsen på ham.» Arne Skouen skrev også:

«Juling er farlig for folk av Amundsens type, sånt glemmer de aldri.»

I 2012 ga forfatteren Alexander Wisting, oldebarn av Oscar Wisting som var med Amundsen til Sydpolen, ut biografien «Seierens pris» om Hjalmar Johansen.

Året før ga han ut en biografi om Roald Amundsen, «Det største eventyret».

Han mener Hjalmar Johansen ikke ble avskjediget, men sa opp selv og at det angivelige slagsmålet på Framheim aldri fant sted.

I biografien om Amundsen viser Wisting til at ingen av de andre ekspedisjonsmedlemmenes dagbøker sier noe om et slagsmål etter returen til Framheim, og at det heller ikke finnes annen dokumentasjon på at noe slagsmål skal ha funnet sted.

Han mener påstandene har oppstått som en følge av sammenblanding av fiksjon og fakta.

Les også (+): Spionen som rundlurte Nansen

Hjalmars dagbøker

Etter begravelsen 9. januar 1913 klokken 14 fikk Hilda tilsendt Hjalmars få eiendeler fra Fru Byes Hotel i Kristiania. En sigarkasse med barbersaker, noen klær og annet småtteri.

Revolveren som Hjalmar Johansen bar med seg på sine ekspedisjoner var nå frigitt av politiet.

Også denne ble levert Hilda. Alt ble båret på loftet og plassert sammen med kapteinsuniformen som allerede hang der.

Medaljene hengte hun på et grønt filtstykke ved stuedøren. Hun undret seg imidlertid over hvor dagbøkene hadde tatt veien. Ektemannen hadde fortalt henne at han i årene i isen skrev dagbok.

Så ble døren til loftet lukket.

En maidag i 1930, samme år som Nansen døde, fikk Hilda en pakke med 13 dagbøker som var funnet ved en tilfeldighet av noen håndverkere som skulle rehabilitere Søstrene Larsens Hotel i Kristiania.

Bøkene var fettet og de tettskrevne sidene preget av fukt. Fire av bøkene var fra nordpolekspedisjonen med Nansen, tre fra Spitsbergen-­ekspedisjonene og seks fra den tredje ferden med «Fram» i Antarktis.

Hilda voktet over dagbøkene resten av sitt liv.

Høsten 1913 mottok Hilda et brev postlagt i Kristiania. Inni lå Sydpolsmedaljen uten følgeskriv. 28. september skrev Hilda et brev til Roald Amundsen.

Det lød: «Jeg ber Dem motta min hjertelige takk for min manns Sydpols­medalje, som de har vært så snill å sende meg. Det var oss så kjært å få den, for barna og meg vil den alltid være dyrebar. Hjertelig takk!»

Les også (+): Den nederlandske kapteinen, kartografen og oppdageren Willem Barents gjorde i 1596-1597 et tredje forsøk på å finne en kortere sjøvei til India