mannskapet på det Norsk skipet reddet 814 liv
I stummende mørke leter Syvert etter overlevende. Under overflaten venter en livsfarlig trussel
Mannskapet på det norske skipet kjempet desperat for å redde de mange hundre menneskene som lå og duppet langt ute i åpent hav. I dypet truet en dødelig trussel. Senere kalte de dagen for «Den lange dagen».
Stummende mørke omsluttet tredjestyrmannen i stavnen på livbåten. Han var sliten, nærmest utslitt der han sto og prøvde å få øye på flere mennesker i havet foran seg.
De siste timene hadde han dratt opp hundrevis av overlevende fra vannet i Bengalbukta etter at et troppetransportskip ble torpedert. Tunge menn, soldater, i søkkvåte klær. Nå hadde det blitt lenger og lenger mellom de levende, og mørket gjorde det nesten umulig å se.
En lyskaster ville vært til uvurderlig hjelp, men det var ikke noe alternativ. Bare et lysglimt i den bekmørke tropenatten ville kunne avsløre dem for en japansk ubåt. Og skjedde det, ville de selv ligge i vannet før de fikk sukk for seg.
Saltvann i blodet
Syvert Vindheim dro til sjøs som 18-åring i 1930. Oppvokst på Lista med havet rett utenfor stuevinduet, ble veien til sjøen kort. Han startet som dekksgutt på «Spurt», før det senere ble radioskole i Tønsberg og skipper og styrmann-skole i Farsund.
Syvert mønstret på D/S Løvstad 14. oktober 1938. I alt fire norske offiserer var om bord, alle fra Lista. Kapteinen, Young Samuelsen var sønnen til rederen som eide fartøyet.
Førstestyrmann var Haakon Hansen Jølle, andrestyrmann Hans Elias Olsen, og tredjestyrmann og telegrafist, Syvert Vindheim. Mannskapet for øvrig besto av indere.
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Braket forut
16. mars 1944 la D/S Løvstad ut fra Kiddepoor-dokken i Calcutta, India. Gråmalt, som alle andre skip i Nortraship under 2. verdenskrig, la hun seg ut på elven som leder ut til Bengalbukta.
I lasterommet lå 5000 tonn kull som skulle til Chittagong i Britisk India, i dag Bangladesh. De siste ukene hadde flere handelsskip blitt senket av japanske ubåter i Bengalbukta.
D/S Løvstad skulle derfor seile i konvoi av ti lasteskip og fire britiske eskortefartøyer. Skipet foran het «El Medina», og fraktet nærmere 1200 soldater som var på vei til frontlinjen i Burma, i dag Myanmar.
Klokka fire på ettermiddagen var det vaktskifte på broa, og Håkon Hansen Jølle og Hans Elias Olsen sto og småsnakket sammen.
Så smalt det foran dem. Braket ble etterfulgt av fortvilte skrik.
El Medina, som bare lå 3 − 400 meter foran dem, fikk raskt slagside etter å ha blitt truffet av en torpedo, på styrbord side, rett aktenfor midtskips.
Fra D/S Løvstad kunne nordmennene observere hvordan mennene om bord på El Medina flokket seg sammen i livbåtene. Noen hoppet direkte i sjøen.
Så smalt det igjen.
Denne gangen løftet El Medina seg i sjøen. Da hun la seg igjen, kunne de se at hun var delt i to. Akterenden var allerede på vei ned i dypet.
Om bord på D/S Løvstad la de så hardt babord de bare maktet. Torpedoen hadde kommet fra styrbord. Holdt de dit ville de kjøre rett mot ubåten torpedoen kom fra.
Forskipet til El Medina lå nå dødt i vannet, mens D/S Løvstad stadig holdt åtte knops fart. De gikk så vidt klar av det torpederte fartøyet i det de strøk forbi.
Syvert Vindheim satt i radiorommet da den første torpedoen traff. Han løp opp på dekk, og synsinntrykkene som møtte ham glemte han aldri. I boken «814 reddet» beskrev han synsinntrykket som møtte ham:
− Menn med full oppakning hoppet i sjøen. Noen av dem ble dratt rett under fra dragsuget fra akterskipet. Så, ett minutt senere reiste baugen seg mot himmelen, før den også gikk til bunns.
Les også: (+) Da ondskapen rammet, måtte Knut Eriks far ta et umulig valg
Blytungt
Konvoien foran D/S Løvstad fortsatte ufortrødent videre. Kort tid etter fikk de morset over en ordre fra lederskipet i konvoien:
− Dere er redningsskipet.
I sjøen fløt det vrakrester og døde kropper over alt, og blant alt dette; desperate overlevende som ropte om hjelp.
Syvert Vindheim og Hans Elias Olsen fikk med seg noen frivillige indere fra mannskapet ombord i en livbåt som ble satt på vannet. Fire av inderne rodde, mens de to nordmennene og fire indere halte overlevende om bord i livbåten. Mange av karene var kraftige, og i tillegg var klærne deres fulle av vann.
Hver gang de fikk tak i en død mann, skar de av ID-merket rundt halsen hans med en lommekniv og lot liket flyte videre. Plassen om bord ble prioritert for de levende.
Mens levende og døde ble skilt i sjøen og de levende ble reddet opp i livbåten, visste karene at de når som helst kunne bli senket selv. D/S Løvstad lå stille i sjøen med avslått maskin, og livbåten beveget seg sakte fra overlevende til overlevende. De ville være et enkelt mål for en japansk ubåt.
Tre kanonskyttere bemannet kanonene på D/S Løvstad, men mellom vrakrester, døde kropper og overlevende ville det bli nærmest umulig å skjelne et ubåtperiskop.
Etter hvert la mørket seg over havflaten, og med det ble redningsaksjonen mye vanskeligere. Å bruke lys var ikke noe alternativ. Et lys i det stummende mørket, langt ute på åpen sjø, ville være en åpen invitasjon for en japansk ubåt.
Les også: (+) Én liten detalj var forskjellen på mirakel og tragedie i flyulykken
Forlatt på havet
Underveis gikk Syvert Vindheim og Hans Elias Olsen over i hver sin livbåt. Livbåten med Vindheim om bord jobbet seg stadig lenger unna D/S Løvstad. Til sist fikk kaptein Samuelsen om bord i D/S Løvstad ordre om å gå østover: Man kunne ikke risikere livene til de etter hvert hundrevis av menneskene om bord i fartøyet lenger.
Hjelpeløs måtte Syvert Vindheim registrere at de ble forlatt, langt ute på åpent hav. 32-åringen fra Lista kunne imidlertid ikke stort gjøre, annet enn å gjenoppta søket etter overlevende.
Plutselig gjorde en av engelskmennene om bord anskrik: Ut av mørket seg et skip opp på siden av dem. Det var det ene eskortefartøyet som hadde vendt tilbake. Syvert Vindheim og de andre om bord i livbåten, til sammen 25 mann, ble tatt om bord.
I løpet av de lange timene som hadde gått, hadde mannskapet om bord på D/S Løvstad reddet 814 liv. 380 liv hadde gått tapt.
Vindheim vendte tilbake til D/S Løvstad og ble der til 17. mai 1945, uten å ta en eneste feriedag. Under seks og et halvt år på skipet sov han i land kun én natt. Det var i Aden, da han måtte trekke en tann.
Stille onkel
− Jeg vokste jo opp med onkel Syvert. Han var ganske stille, noen ganger litt innesluttet, og han snakket aldri i store bokstaver. Da jeg som voksen spurte ham om disse tingene fortalte han, men han snakket ikke om sine egne følelser. Han snakket om det som en jobb, sier Olav Dag Hegna.
Ifølge Hegna var onkelen avholdsmann, og levde greit med minnene.
− Det ville jo vært merkelig om ikke han også fikk noen reaksjoner. Han snakket imidlertid aldri om det.
Hegna forteller at særlig en episode hadde brent seg fast i onkelens minne; Syvert sto fremme i stavnen og speidet etter overlevende da han plutselig fikk øye på en engelskmann som tydelig var i ferd med å gå under. Da de kom nærmere, hørte Syvert mannen si, rolig og behersket:
− Do you mind picking me up?
