Espens hytte er et viktig krigsminne
Hytta til Espen har en helt spesiell historie
– Det var ikke så mye jeg visste om brakka før jeg begynte å grave i historien, men man kan trygt si at denne lille brakka har vært sentral. Jeg føler det som om jeg bor midt i krigshistorien når jeg er her oppe.
De tyske styrkene rundt Narvik hadde var svært hardt presset. General Eduard Dietl og hans offiserer var kommet langt i forberedelsene med å trekke seg tilbake til Sverige.
Men så bestemte den allierte militære ledelsen bestemte seg for å oppgi kampen om Narvik og trekke seg tilbake.
Alt oberstløytnant Harald Wrede Holm og kaptein Jean Michelet kunne håpe på der de sto på trammen til Solheimsbrakka på Bjørnfjell var en ærerik kapitulasjon.
Den mer enn 120 år gamle anleggsbrakka som i 1940 ble åsted for de historiske forhandlingene mellom norske og tyske offiserer, står fortsatt: Bygget i vinkel, i hovedsak med stein. Murene er over en meter tykke, og ga god beskyttelse for tyske offiserer som kom til Bjørnfjell.
Overlatt
Narvik hadde blitt angrepet og besatt av tyske styrker den 9. april. Under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide norske soldater sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen tre uker senere etter svært harde kamper.
Det var Hitler-Tysklands første nederlag under krigen og ble en viktig moralsk seier.
Vedtaket om å oppgi kampen om Narvik ble gjort allerede 25. mai, men norske myndigheter ble ikke orientert før flere dager senere da den britiske sendemannen Cecil Dormer informerte utenriksminister Halvdan Koht om at man på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge.
Britiske soldater sto fast på stranden i Dunkerque, og å få dem hjem var viktigere enn å jage tyskerne ut av Narvik-området.
10. juni 1940 hadde de tyske styrkene gjenvunnet initiativet ved Narvik. Norge hadde ikke mer å stille opp med. Ei brakke like ved jernbanesporet på Bjørnfjell skulle bli kulisse da Norge kapitulerte for tyskerne.
Den lille bygningen av trevirke og stein ligger der fortsatt. I dag er Solheimsbrakka hytta til Espen Viklem Eidum.
– Velkommen inn, det var her det foregikk for 82 år siden.
Espen Viklem Eidum låser opp den velbrukte døra og tråkker gjennom den lille forgangen inn til hovedrommet på Solheimsbrakka.
Rommet der den tyske general Eduard Dietl og hans nærmeste offiserer ventet, er i dag stua til Espen.
Sendebud
«En liten og livlig bayer med stor charme,» skrev kaptein Michelet senere om Eduard Dietl i sin dagbok. Innenfor inngangsdøren hang det et banner med ordlyden «Velkommen til Solheim.» Muligens en smule ironisk, men det var neppe de tyske okkupantene som hadde hengt det opp.
De norske offiserene Wrede Holm og Michelet var beordret til det tyske hovedkvarteret på Bjørnfjell av den norske forsvarssjefen, general Otto Ruge. Otto Ruge hadde nektet å forlate sitt hovedkvarter i Målselv.
Da han ikke dukket opp, ville heller ikke den tyske øverstkommanderende, Nicolaus von Falkenhorst delta. Dermed ble det opp til to underordnede offiserer å forhandle for den sørlige delen av landet.
Mye er skrevet og sagt om begivenhetene i fjellene mellom Narvik og Sverige den første krigsvåren. Rett over jul kommer storfilmen «Kampen om Narvik» på kino etter flere utsettelser.
Midt i krigshistorien
– Brakka er så vidt jeg vet ikke med i filmen, men dens betydning som historisk monument blir ikke mindre av den grunn, sier dagens eier Eidum.
– Det var ikke så mye jeg visste om brakka før jeg begynte å grave i historien, men man kan trygt si at denne lille brakka har vært sentral. Jeg føler det som om jeg bor midt i krigshistorien når jeg er her oppe, smiler Eidum.
Når han kikker ut av vinduene, eller tar seg en tur rundt den lave brakka som ligger klemt ned i terrenget, kan han se flere av stedene der allierte og tyske soldater skjøt mot hverandre, og der mennesker mistet livet i kampene for drøyt 82 år siden.
Floker i Finnmark
Forhandlingene inne på den rødmalte brakka foregikk i korrekte former. Bare på ett punkt oppsto det antydning til dårlig stemning.
«Vi hadde av general Ruge fått i oppdrag å foreslå for tyskerne at de norske styrkene som sto i Øst-Finnmark ikke skulle demobiliseres før tilstrekkelig sterke tyske styrker kunne avløse dem. Dette forslag ble fremsatt for at ikke russerne skulle benytte anledningen mens landsdelen lå vergeløs, til å ta sin bit», ifølge Michelet.
Ifølge Wrede Holm reagerte Dietl voldsomt på forslaget:
«Entweder alles oder nichts!» «Alt eller ingenting!»
Dietl gjorde det klart at det ikke ville være aktuelt at den nordligste delen av landet skulle være en slags nøytral sone. Wrede Holm måtte berolige bergjegergeneralen med at det hele kun var ment som et forslag til en praktisk løsning. Dietl påpekte at han måtte avklare spørsmålet med sin overkommando.
Mens partene ventet på et svar fra høyere tysk hold, bød Dietl på frokost i brakka.
«Det ble servert rugkaffe, svart brød og smult. Stemningen var nesten gemyttlig og troppenes gruppering på begge sider ble diskutert», ifølge Michelet.
Betroelser
Under frokosten skal Dietl også ha innrømmet at det kun var snakk om dager før han hadde måttet kapitulere i fjellene.
Dietl trodde også at de allierte kjente til hans divisjonshovedkvarter da en norsk flybombe falt ned like ved hytta.
«Vi visste nok at kommandoplassen var på Bjørnfjell, men akkurat i hvilket hus visste vi ikke. Det holdt vi imidlertid klokelig for oss selv», skrev Michelet i sin oppsummering av forhandlingene.
«General Dietl erkjente at hvis de norske og allierte angrep hadde fortsatt i tre dager til, så hadde han måttet gi seg»,
Men Dietl nevnte nok ikke at tyskerne hadde fått vite hva slags planer de allierte hadde, opplysninger tyskerne hadde fått av den russisk-norske spionen Marina Lie som opererte i området under dekke av å være sykesøster fra Røde Kors. (Vi Menn, uke 41 2022).
Les også: Spionen som slapp unna: – Hun var avgjørende for slaget om Narvik
Klokken 09.15 samme morgen ble kapitulasjonen undertegnet.
God dekning
Solheimsbrakka ble ført opp sammen med et tyvetalls lignende bygninger mot slutten av 1800-tallet. Trolig sto akkurat denne brakka ferdig i 1898. Da var den bolig for 25 personer – ei kokke og to arbeidslag av rallarer som jobbet på spreng med å anlegge Ofotbanen.
– Solheimsbrakka ligger rundt 1.4 kilometer nordvest for Bjørnfjell stasjon, på 498 meters høyde, forteller dagens eier. Jernbanesporet går like forbi brakka og inn i en tunnel.
I fjellheimen rundt pågikk det til dels harde kamper i flere uker under kalde og tøffe forhold, våren 1940. Inne i hovedkvarteret hadde imidlertid øverstkommanderende og stabsoffiserene det helt greit, skal vi tro Dietls adjutant, Kurt Herrmann. Han førte en detaljert dagbok de ukene han befant seg i Narvik-fjellene.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
«Vennlig innredet»
«1 mai: Så i dag, etter en grundig inspeksjon av broen og et kort besøk til 2 cm flak (luftvern) som var plassert der, gikk vi fornøyd mot den nye innkvarteringen, som vi nådde klokka 10.30. Denne lille, men veldig solid bygde hytta, lå helt alene nær jernbanevollen til den nordligste kurven til malmbanen ved Spionkop.
I fredstid var den en fritidsbolig for norske jernbanearbeidere, og i hovedrommet var det også et banner med påskriften med røde bokstaver: Velkommen til Solheim».
Ifølge Kurt Herrmann var hovedrommet i hytta veldig enkelt, men innredet på en vennlig måte: «Nok lys falt gjennom to store vinduer og senere også noen solstråler. Ikke bare foregikk «familielivet» til staben i Narvik-gruppen her (…) de tilordnede offiserene jobbet også her.»
«Et stort bord foran peisen ga ikke bare plass til fem-seks offiserer, men også for gjester eller kamerater som kom til oss for offisielle møter. Måltidene, som nesten alltid ble spist sammen, var som regel den eneste hvile og avslapning i løpet av de lange ukene med krigføring. Her ble det fortalt mange glade historier hjemmefra (…).
«De gangene vi glemte at vi var 2000 km hjemmefra, i en dårlig posisjon og med fiender rundt oss, ble vi regelmessig påminnet om det via telefonen. Det var sannsynligvis ikke et eneste måltid i løpet av de seks ukene hvor general Dietl eller hans operasjonsoffiser ikke ble ringt opp minst tre ganger på telefon. Når meldingene krevde et umiddelbart svar, forsvant generalen og oberstløytnant (Robert) Bader inn i det lille soverommet, som også var hans arbeidsrom, og resten av måltidet ville ofte bli kansellert.»
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Tirpitz-vraket ble en gullgruve
å forhandle om kapitulasjon for Nord-Norge på Bjørnfjell. Etter krigen ble han toppleder i norsk industri. Foto: Privat/Union
Også lyspunkter
Av adjutant Hermanns notater fremgår det at livet ved staben åpenbart også hadde sine lyspunkter:
«Medlemmene av marinen og også våre spesialavdelinger, pionerene, etterretningsoffiserene, divisjonslegen og lederen av flak (luftvernet), fikk raskt beskjed om at den beste tiden å besøke var kaffetiden. Hvis det da ble lagt merke til at general Dietl hadde mottatt en ekte cognac eller lignende åndelig mat fra et kurerfly (…) så regnet vi med at hyttedøren ble åpnet i riktig øyeblikk. Det er et forbløffende faktum at en god soldat på de lengste avstandene og i de mest alvorlige situasjonene kan lukte hvor det er noe godt å spise, røyke eller drikke …»
Telefon-mas
Herrmann tok seg også tid til å skildre hvordan det så ut inne i Solheimsbrakka:
«Langs tre av veggene i det store rommet strekker seg buede trebenker som samtidig skjulrt romslige kister. Fra disse kistene tryllet vi frem enkle madrasser, da de hører hjemme i en skihytte, og til og med ulltepper, slik at natteleiet er relativt godt. Foran benkene står lange, rå trebord som er nøyaktig ordnet.
To telefoner kompletterer utstyret. Sjelden har de vært like viktige som de er her, men sjelden har en divisjonssjef vært så irritert på dem som general Dietl. Ofte snakker folk på begge settene i hovedrommet samtidig, eller rettere sagt roper på grunn av dårlig kommunikasjon gjennom linjene, som også ofte blir skutt opp. (…)
Og selv om stemningen er god, og boligforholdene tilfredsstillende, preger krigshandlinger hverdagen.
«Det er knapt en natt under kampene da generalen har kunnet sove lenger enn to eller tre timer på rad. Om kvelden blir bare frakk, støvler og strømper tatt av, men om morgenen praktiserer vi intensiv fysisk gymnastikk. Vi har aldri hatt lus eller hudsykdommer», skriver Kurt Herrmann.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Stolte, men lite presentable
En av dem som møtte Wrede Holm og Michelet ved Solheimsbrakka den historiske dagen i juni 1940, var jernbanefullmektig Einar Mortensen. Han var sammen med flere andre norske krigsfanger på arbeid i Solheimstunnelen da han så to norske offiserer komme ut fra Dietls hovedkvarter like ved. De tok turen bort til fangene i tunnelåpningen:
«De kom bort til oss og fortalte at kapitulasjonspapirene var undertegnet og at vi skulle være fri den 22. juni. Jeg bad den ene av offiserene om å gjøre noe for de norske offiserene på Bjørnfjell, som nærmest var i fengsel. Det lovet han».
Et par tyske journalister filmet opptrinnet, tyskerne hadde som vanlig med seg kamerautstyr for
å dokumentere og lage film til bruk i sin hjemlige propaganda. Den 6. juni var en forsendelse bestående av 300 kilo filmkameraer pluss stativ sendt til Bjørnfjell via Sverige.
«Vi var just ikke presentable der vi sto. Men vi var allikevel stolte av å være norske», slo Einar Mortensen fast.
Et historisk monument
I årene som har gått siden arbeidet med Ofotbanen var over, har Solheimsbrakka hatt en lang rekke bruksområder.
Under 1. verdenskrig ble hytta benyttet som overnatting for norske styrker på nøytralitetsvakt. Da verdenskrig nummer to var slutt, ble brakka i flere tiår brukt som overnattingssted og feriehytte for ansatte i Jernbanen. I 1997 ble den solgt til en privatperson som eide den inntil Espen Viklem Eidum kjøpte den for et par år siden.
Bygningen er i dag et kulturminne, fredet av Riksantikvaren i november 2002. Formålet med fredningen er å bevare en verdifull bygningshistorisk og jernbanehistorisk bygning fra anleggelsen av Ofotbanen. I tillegg kommer den krigshistoriske betydningen.
– Riksantikvaren har stilt midler til disposisjon slik at det er mulig å vedlikeholde brakka og gjøre den mest mulig lik slik den var da den ble satt opp, forteller Eidum.
De tyske soldatene sørget for å legge gress på taket for å kamuflere brakka mest mulig da den ble brukt som hovedkvarter for Dietl. Gresset er nå fjernet, det opprinnelige papptaket er tilbake, og er blant noe av det som skal utbedres ganske snart.
– Brakka er et objekt av stor historisk interesse. Jeg har hatt både US Marines og NATOs Joint Warfare Centre på besøk her, og vist dem rundt. Også flere svenske grupper har besøkt brakka, blant dem et team som laget en dokumentarfilm om spionen Marina Lie, forteller Eidum.
Selv ser han for seg at Solheimsbrakka i årene fremover kan brukes i formidling av krigshistorien og anleggshistorien i området, muligens kan skoleklasser og andre grupper komme hit og lære om noe av det som har skjedd i fjellene der brakka ligger.
– Jeg synes det vil være fint å kunne formidle noe av den spennende historien, sier Espen Viklem Eidum.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Kilder: Nord-Hålogaland IR15 i kamp på syd- og nordfronten i 1940, Kurt Herrmann; Dagbøker, NSB – Narvik distrikt under krig og okkupasjon 1940-1945, Wikipedia.
