Hotell Viru
Hotelletasjen som ikke fantes
Offisielt hadde hotellet 23 etasjer. Gjestene var ikke klar over at det fantes en hemmelig etasje.
Det er et skremmende tidsbilde: Gulvet er dekket av slitt linoleum, overstrødd med dokumenter. Telefoner er knust, hemmelig innmat er fjernet. Lytteutstyr, radioer og båndopptagere er lenket fast i betongveggene – i askebegre ligger fremdeles sneiper etter russiske sigaretter. To gassmasker ligger slengt på en slitt kontorpult.
Selv KGB-uniformene er etterlatt, trolig for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet under den hastige flukten fra Tallinn en augustnatt i 1991.
Etasjen som ikke fantes er et rystende eksempel på sovjetisk paranoia under den kalde krigen mellom øst og vest. Som i dagens Russland i hendene på Putins regime, ble alle utlendinger sett på som fiender.
Hotell i særklasse
Da Hotell Viru sto ferdig i Estlands hovedstad Tallinn i 1972, var det et symbol på Sovjetunionens ingeniørkunst og evne til å skape moderne praktbygg. Riktignok var det konstruert og bygget av finske fagfolk, men den bagatellen ble forklart med kommuniststatens edle ønske om å hjelpe et fattig broderfolk ved å gi dem arbeid.
Hotellet ble raskt et samlingspunkt for makteliten. Ikke for den vanlige ester selvsagt, men sovjetrussiske partipamper og en lojal engere krets av estisk elite fant sitt faste samlingspunkt i bygget som ikke manglet noe i et ellers utarmet system.
Her var restaurantene rikt forsynt med de herligste råvarer, barene var velfylt langt ut over den normale vodkabeholdningen, og ikke minst: Her kunne partipampene veksle til seg utenlandsk valuta i en tid da rubelen knapt var verd papiret den var trykket på.
Til Hotell Viru kom prominente gjester som Shahen av Iran, Elizabeth Taylor og Neil Armstrong. Varietéforestillingene i hotellets teatersal var legendariske, og det glitret i ballkjoler og dekorerte uniformer. Hotel Viru var selve paradiset i Tallinn – for de få som slapp forbi dørvaktene.
Den hemmelige etasjen
Hotell Virus dørvakter hadde nemlig flere oppgaver enn å ønske gjestene velkommen. Først og fremst skulle de hindre at Tallinns egne innbyggere slapp inn, med unntak av betrodde lakeier for Sovjet-regimet og nøye utvalgte prostituerte.
Men det stoppet ikke der; i tillegg hadde de i oppgave å rapportere alt de så og hørte fra hver eneste utenlandske gjest. Alle rapporter ble sendt oppover i systemet, og havnet i en etasje som ikke fantes – i alle fall ikke offisielt. For den 23. og nest øverste etasjen i Hotell Viru var bebodd av KGB.
Så vidt man vet, var det frem til Sovjetunionens kollaps kun én eneste ester som noensinne fikk et glimt inn i KGBs kontrollrom i Hotell Virus nest øverste etasje. Det var en vaskehjelp som forvillet seg inn gjennom en dør med den russiske påskriften «Zdes’ Nichevo Nyet» – «Her finnes det ingenting» (for sikkerhets skyld også oversatt til estisk), og senere kunne rapportere om fire uniformerte menn med hodetelefoner i et rom fullt av teknisk utstyr. Vaskehjelpen ble raskt tatt hånd om, og ført vekk fra hotellet med trusler om grusomme represalier hvis han ymtet ett eneste ord om hva han hadde sett.
I 1991 ble det tydelig at rommet var KGBs aller helligste i en etasje der det til sammen jobbet ti KGB-agenter. Ryktene sier at KGB styrte noen av sine agenter i Norden herfra, samtidig som de avlyttet det meste av det som foregikk på hotellet – og regionen for øvrig. KGB hadde lytteutstyr i uknuselige tallerkener i restauranten, i saunaer, blomsterpotter, barer, toaletter og til og med i frisørsalongen.
Honningfellen
Hotell Viru har 423 rom. Av disse var det installert avansert lytteutstyr i 60. Og det var selvsagt her utlendingene ble plassert, slik at KGB kunne følge med på alt som ble sagt og gjort. Noen av rommene hadde også skjulte rom og åpninger for kamerautstyr. Og fotografiapparatene ble flittig benyttet på Hotell Viru.
Det var strengt forbudt for herrer å ha med seg damer på rommet. Men det fantes unntak: En gang iblant fikk vaktene ordre om å tillate damebesøk. Det dreide seg om KGBs utvalgte prostituerte kvinner – den viktigste ingrediensen i «honningfellene» satt opp for å fange vestlige menn med tanke på rekruttering.
Strategien var like nådeløs som den var enkel: Skjulte kameraer fotograferte sex-leken, og de kompromitterende bildene ble deretter brukt til å presse den naive synderen (som selvsagt var gift hjemme i Vest-Tyskland, Finland eller Norge) til å gi fra seg opplysninger til KGB.
Hard justis
I løpet de 20 årene fra det ble oppført til KGB hastig trakk seg ut i 1991, jobbet det hele tiden over 1000 personer på Hotell Viru. Samtlige jobbet under strenge restriksjoner og jernhard justis. Skulle du sende en faks eller ta en kopi på en kopimaskin, måtte du søke om tillatelse – og kun ta det antallet kopier som den eventuelle autorisasjonen tillot.
Selv det minste overtramp mot reglene førte til at den ansatte ble fratatt jobben og erklært persona non grata.
Lister som ble funnet etter KGBs flukt fra hotellet, viser at det utelukkende var kvinner som led denne skjebnen. Iblant la KGB ut feller for å teste en ansatt. Den vanligste fellen var å legge en pengepung et sted der den aktuelle ansatte ville finne den.
Og dersom han eller hun åpnet pungen, ville en fargepatron eksplodere i ansiktet på den ansatte. Den røde fargen kunne ikke vaskes vekk, og personen var tatt på fersk gjerning: En utro tjener og fiende av sovjetsystemet var fjernet.
Hastig retrett
Da det gamle sovjetsystemet kollapset, mistet KGB grepet om Tallinn og Hotell Viru. Retretten fra hotellet var hastig, og KGB etterlot seg en rekke uniformer og effekter, samt avlyttingsutstyr og tekniske apparater i etasjen som ikke fantes. Til sammen nok til å feie all tvil til side om hva som foregikk her i årene fra 1972 og frem til Sovjetunionens oppløsning.
I dag er man temmelig sikre på at KGBs agentnett i Norden ble drevet nettopp herfra, selv om alle dokumenter som kunne stadfeste dette selvsagt ble fjernet. Hotel Viru består den dag i dag, med en fasade som er vernet som historisk interessant. Det tilhører den finske hotellkjeden Sokos Hotels.
Rommene er derimot pusset opp og tilpasset dagens standard, med ett unntak: Den nest øverste etasjen står fremdeles urørt, nøyaktig slik KGB forlot den i 1991. Til alt hell hadde de nye eierne åndsnærværelse nok til å forsegle hele etasjen, og i over 20 år sto den fullstendig avstengt.
Estlands historie
Sovjetregimet styrte Estland med jernhånd.
Estland ble regjert av Sverige og siden Russland før landet fikk sin uavhengighet i 1918 etter første verdenskrig. I Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Stalin og Hitler i 1939 ble Baltikum definert som sovjetisk interessesfære. 7. juni 1940 begynte den sovjetiske innmarsjen, og i løpet av et par dager var alle tre landene okkupert.
Etter sovjetisk press og kommunistiske demonstrasjoner i Tallinn, ble det foretatt et statskupp. 6. august 1940 var Estland formelt en sovjetrepublikk. Bare noen uker før det tyske angrepet på Sovjetunionen, ble anslagsvis 10 000 estlendinger arrestert og deportert under de såkalte junideportasjonene. Estland ble okkupert av tyskerne 22. juni 1941, men november 1944 var landet atter en sovjetrepublikk.
Man regner med at 7,3 prosent av den estiske befolkningen ble drept i løpet av andre verdenskrig. Under den sovjetiske okkupasjonen ble rundt 20 000 estlendinger deportert til sovjetiske arbeidsleire i årene 1945–1946. Flere titusener ble deportert i forbindelse med kollektiviseringen av landbruket i 1949.
Stalinismen resulterte i fem ganger så store tap av menneskeliv i den estiske befolkningen som under nazi-okkupasjonen. Så mange som 124 000 estlendinger skal ha blitt deportert til arbeidsleire i Sibir i perioden 1944–1952, og anslagsvis 12-14 prosent av befolkningen ble ofre for forfølgelse under det kommunistiske regimet. Estland fikk sin uavhengighet i 1991.
Innbyggertall: 1 322 765 (2023)
Innbyggertall, Tallinn: Cirka 470 000
Styreform: Republikk | Areal: 45 227 km2 | Myntenhet: Euro
Kilder: SNL, gulag.online, Journal of Genocide Research og FN-sambandet.
