Flukten fra motstandshotellet
Harald tar en flaske gift på styrten og legger seg ned for å dø. Så skjer det utrolige
Motstandsmannen Harald Flaskerud tar dosen med gift på styrten og forbereder seg på det store mørket, men så skjer det utrolige.
Stillheten som omga hotellbygningen dypt inne i skogen, var forrædersk.
Denne siste dagen i mai 1944 opprant var kjølig og klam.
– Tåken lå tett over åsen den morgenen, fortalte Signe Raassum før hun døde 8. juni i år.
Hun var en av sabotørene som lå i skjul for tyskerne i turisthotellet Sollia i Vest-Oppland.
Folkene som holdt til i de 30 rommene var i ferd med å stå opp. Klokken nærmet seg syv. Asbjørn Sunde, lederen for den beryktede sabotasjeorganisasjonen «Osvald-gruppen», hadde allerede vært oppe en halv times tid.
Sunde kastet stadige blikk ut gjennom vinduet. Alltid på vakt, selv om han stolte 100 prosent på den 21 år gamle vaktposten Harald Flaskerud.
Flaskerud var fra Haugsbygda ved Hønefoss, og hadde vært aktiv i motstandsbevegelsen siden 1942. I 1943 var han blitt innkalt til arbeidstjeneste i nazi-regi, men var blitt advart mot å møte opp.
Samme dag som han skulle møtt til arbeidstjeneste, hadde Flaskerud stukket til skogs. Etter hvert hadde han sluttet seg til Osvald-gruppen og blitt del av gjengen som hadde base på turisthotellet i de dype skogene øst for Randsfjorden.
Flaskeruds vakt hadde vært begivenhetsløs. Avløsning ventet.
Kanskje hadde både han og de andre på Sollia vært mer på tå hev om de hadde vært klar over hva som hadde skjedd syd for Hønefoss to dager tidligere. Da hadde de kanskje ikke blitt like overrasket ved synet av tyske soldater som snek seg frem fra skogbrynet. Og helvetet som skulle bryte løs.
Røpet av kurer
29. mai hadde statspolitiet arrestert en av Osvald-gruppens kurerer på Snyta like ved Hønefoss.
– Kureren var på vei fra Sollia med ordre til en motstandsgruppe på Modum. Han forsøkte å flykte, men ble tatt, banket opp og fortalte til slutt hvor han kom fra og hvor han skulle, forteller historiker Lars Borgersrud.
Sollia ligger isolert til i Østbygda på Trevatn – ikke langt fra grensen til Vestre Toten.
Før krigen var Sollia gårdsbruk og hotell, eid av Anna og Hjalmar Johnsen. Under krigen stilte Hjalmar Johnsen hovedbygningen til disposisjon for folk som kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten. Tidlig i mai 1944 kom Osvald-gruppen dit.
− Det var risikabelt å ha sabotører boende på hotellet, men far var selv med i motstandsbevegelsen. Sabotørene brukte stedet som base mens de utførte aksjoner mot tyskerne,» forteller Olav Johnsen, sønn av Anna og Hjalmar Johnsen.
I dag er Sollia et bokollektiv for rusmisbrukere.
Statspolitiet varslet Gestapo. Osvald-gruppen hadde lenge vært en torn i øyet på tyskerne etter en lang serie sabotasjeaksjoner og attentater.
– Gestapo kastet seg rundt og organiserte raskt et angrep på Sollia, forteller Borgersrud.
I ly av mørket hadde tyskerne klart å ta seg helt inn til bygningene på Sollia og ventet på dagslys for å slå til. Hunden på Sollia var den første som ble oppmerksom på tyskerne som kom fra skogen. Harald Flaskerud og påtroppende vakt sto og pratet lavmælt da hundens bjeffing fikk dem til å se mot skogen og de fremrykkende tyske soldatene.
– Jeg sto ved speilet på rommet mitt i andreetasjen og stelte meg, fortalte Signe Raassum senere.
Hun var igjen på Sollia mens kjæresten var i Oslo for å delta i sabotasjeaksjonen mot transformatorfabrikken Per Kure AS.
– Det første jeg registrerte var at det kom to-tre kuler gjennom vinduet og smalt i veggen ved siden av meg. Jeg løp ned trappa og da skjønte jeg at vi var omringet, fortalte Signe Raassum.
– Da jeg kom ned i første etasjen, samlet vi oss mens kuler smalt i veggene uten opphold.
Asbjørn Sunde kom til at den eneste måten å komme seg i sikkerhet på var å løpe fra kjøkkeninngangen, over 30 meter med åpen plass og inn i skogen bak sommerfjøset på den andre siden av tunet. Men ved sommerfjøset lå en tysk soldat og fyrte løs. Han måtte nedkjempes. Flaskerud fikk oppdraget, skjøt og eliminerte den trusselen. Deretter ga han dekningsild mens de andre spurtet mot redningen.
Men da det ble Harald Flaskeruds tur til å løpe i sikkerhet, var det slutt på flaksen.
Halvveis mot skogbrynet, da Flaskerud trodde at også han skulle klare seg, var det som om noe slo beina under ham. Han falt og kravlet de siste meterne bort til skogkanten med intense smerter. Flaskerud beholdt likevel roen og pepret de fiendtlige stillingene med kuler.
– Hvor mange tyskere det var, vet jeg ikke, men det kom forsterkninger mens det hele sto på.
– Vi hørte skyting da vi kom inn i skogen, men ingen kom etter oss, fortalte Raassum.
Ventet på døden
Flaskerud var truffet i begge knærne. Et skudd hadde streifet brystkassen hans.
– Vi regnet med at han var ferdig, men Asbjørn gikk tilbake til ham. Flaskerud ville at Asbjørn skulle skyte ham så han ikke risikerte å røpe noe til tyskerne. Asbjørn klarte ikke å skyte ham, men ga ham i stedet en liten flaske med gift som Harald tok på styrten. Imens søkte vi andre ly i skogen, og så ikke mer til ham, fortalte Raassum etter krigen.
Da kampene roet seg, krøp Harald Flaskerud inn i skogen for å vente på døden. Giften sendte ham inn i dyp søvn, men ikke til døden. For mot kvelden våknet han og bestemte han seg for å komme seg vekk.
Flaskerud fant noen kjepper å støtte seg til, og stavret nedover Sollimarka og kom seg velberget over elva Skjerra.
Etter fire-fem kilometer gjennom ulendt terrenget så han ei grend med flere gårdsbruk. Hvor han var, ante han ikke. Han kunne risikere å treffe på «feil» folk, men den sjansen måtte han ta. For hjelp måtte han ha.
Smertene var uutholdelige, men han gikk på trass.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
På hengende håret
I Skjærdalen i Vestre Toten støtte Flaskerud på to menn. Den ene, Kristian Moseter, tok med seg Flaskerud hjem, fikk av ham blodige klær og sko og ga ham mat. Men Flaskerud skulle ikke få hvile lenge. Tyskerne var allerede underveis til grenda på leting etter rømlinger fra motstandsbasen på Sollia.
Flaskerud måtte vekk, og Moseter-karene bestemte seg for å følge ham til Svartbekkhytta på andre siden av elva Skjerra. Med nyvunne krefter la Harald Flaskerud i vei på egne ben til sitt nye skjulested.
Det var på hengende håret.
Ti minutter senere ankom 40 tyskere Skjærdalsgrenda. De saumfarte alle hus og forhørte folk på alle gårder og bruk − uten resultat. Også hos Moseter var tyskerne innom − utrolig nok uten å legge merke til de blodige klærne som fortsatt lå i trappeoppgangen.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
Ved-skjul
På nabogården fikk bonden Aksel Sinnerud tyske soldater trampende inn på kjøkkenet. Soldatene beordret ham til å vise dem veien til et småbruk tyskerne mente motstandsfolkene kunne ha søkt tilflukt. Også det lå vest for elva Skjerra.
Aksel Sinnerud hadde ikke annet valg enn å lystre. Han visste at den skadde Harald Flaskerud og Moseter også befant seg på veien – kun noen hundre meter lenger fremme.
Sinnerud forsøkte å sinke tyskerne så mye som mulig. Han subbet bedagelig av gårde, sparket i grusen, hostet og harket. Etter hvert førte han tyskerne inn på en sti som gikk utenom Svartbekkhytta.
Slik kom Harald Flaskerud velberget frem til Svartbekkhytta. Neste dag fikk han vite at Gestapo var i området med blodhunder. Flaskerud måtte flyttes.
Da Moseter-karene kom for å hente ham, klarte ikke Harald å gå. Bedøvelsen var for lengst borte og smertene uutholdelige. Karene laget derfor ei primitiv båre som de bar ham på.
Bak husene hos Moseter sto ei stor furu hvor det var stablet opp et vedreis. I vedreiset holdt de Harald Flaskerud skjult og pleiet ham.
Det var mange gode hjelpere i Skjærdalen. Én av dem var 21 år gamle Astrid Sinnerud, datter til Inga og Aksel Sinnerud. Hun hjalp villig til i ledige stunder. Etter tre uker hadde Harald kommet seg såpass at han kunne krype ut og gå på egen hånd. Da han fikk vite at Osvald-gruppen hadde kommet seg unna tyskerne, bestemte han seg for å slutte seg til gruppen igjen.
Osvald-gruppen hadde forflyttet seg til åsen vest for Randsfjorden. I ei hytte der ble han gjenforent med de andre sabotørene.
– Hvordan er det å være dau? var det første spørsmålet han fikk fra den måpende flokken som tok imot ham.
Kom for å takke
I påsken 1946 kom Harald Flaskerud tilbake til Skjærdalen for å takke alle som hadde hjulpet ham to år tidligere.
Da traff han igjen Astrid Sinnerud. Gjensynet endte i giftermål og fire barn.
For Harald Flaskerud hadde langsiktige planer etter å ha blitt truffet av flere tyske skudd og forsøk på å bringe seg selv til taushet:
– Når jeg ikke strøk med av giften, kunne jeg ikke ligge der og sulte i hjel.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Jonas Lie var rasende
Sollia-aksjonen ble total fiasko for Gestapo.
Mens tyskerne oppholdt seg inne i forpakterboligen på Sollia ringte en av de tyske offiserene til sin overordnede. Denne samtalen ble overhørt av Anna Johnsen som sammen med mannen Hjalmar eide gården og hotellet.
I slutten av mai 1944 ble en kurer arrestert av Statspolitiet utenfor Hønefoss.
Arrestasjonen og avhørene av kureren ledet opp til to av de største aksjonene tyskerne igangsatte mot hjemmefronten under krigen.
Dette er andre reportasje.
”Offiseren sa at han hadde fått beskjed om at de skulle ta ei liten hytte, men så viste det seg å være et stort hotell. Derfor ringte han for å få forsterkninger. Det var ingen ringere enn stornazisten Jonas Lie som ble oppringt fra Sollia. Han ledet aksjonen. Telefonsamtalen mellom Lie og offiseren lød som følger:
«Hallo, er det Lie?»
«Ja, har dere dem?»
«Nei, vi har dem ikke.»
«Hva i heiteste helvete er det De sier? Hvor er bandittene, da?»
«De er dratt på skauen. Dette er ingen hytte. Det er et svært tre-etasjers hotell. Og banden har mye grovere skyts enn vi hadde.»
