NORSKE Carl Anton SKAPTE ET KLONDYKE:
En gang yret det av aktivitet på den gudsforlatte øya
En majestetisk kirke og rustne oljetanker står igjen som symboler på en svunnen tid i norsk og europeisk sjøfarts- og fiskerihistorie. Vi besøkte øya.
Et par kongepingviner står i giv akt foran britenes nyoppussede hvalfangstmuseum, og i bakgrunnen ses spiret til den nyrestaurerte Grytviken kirke.
Flere tusen nordmenn har i årenes løp hatt sin arbeidsplass akkurat her.
Sommerstid kunne det være opptil 400 mann i arbeid på stasjonen, mens 80–90 holdt hjulene i gang vinterstid. I havnen ligger to råtne og halvveis sunkne hvalbåter – «Albatross» og «Dias», bygd i henholdsvis Norge i 1921 og England i 1906.
Litt lenger bort ligger «Petrel» med harpunkanonen intakt i baugen. Hun er 35 meter lang, 245 tonn tung og bygd i Oslo i 1928.
Midt i byen ligger det store flenseplanet, som er et kjempestort plankegulv på tre mål. Dette var selve hjertet i Grytviken, for det var her kjempehvalene ble flenset.
En blåhval-hunn på 27 meter kunne gi cirka 1000 liter olje per meter, det vil si til sammen 27 000 liter. I 1955 var en slik hval verdt 6000 dollar, tilsvarende 240 000 norske kroner i dag.
Bygde et samfunn
Til Grytviken kom Carl Anton Larsen i 1904. 16. november gled de to seilskutene «Louise» og «Rolf», samt hvalbåten «Fortuna», inn til Grytviken på Sør-Georgia i Antarktis. Om bord var 60 nordmenn med kaptein Larsen i spissen.
Les også: (+) Carl Anton Larsen - den omsorgsfulle polarhelten
De tre fartøyene hadde med seg tungt fabrikkutstyr, bygningsseksjoner og hundrevis av tonn med kull. Larsen var en handlingens mann og kastet ikke bort tiden.
I løpet av en måneds tid satte nordmennene opp tre prefabrikkerte hus, en opphalingsplass for skip og en fabrikk med tretten spekk-kokere. Allerede den 22. desember 1904, bare fem uker etter ankomsten, ble den første knølhvalen tatt.
Sønn av en skipper
Allerede som niåring fikk Larsen være med faren på tur med «Elida» til Skottland med trelast, og senere videre til Middelhavet. Bare 18 år gammel tok han styrmannseksamen, men han fikk hyre som kokk før han ble kaptein på en båt.
Noen år senere ble han med på fangst av bottlenose – eller nebbhval – i Nord-Atlanteren. Og alt i 1885, bare 25 år gammel, ble han kaptein om bord på hvalbåten «Fortuna», som senere skulle seile inn til Grytviken. «Fortuna» var eid av Sandefjordrederen Chr. Christensen.
På slutten av 1800-tallet hadde fangsten tømt Nordishavet for hval, og da kastet man blikket sørover. Larsen samarbeidet med Christensen om de to såkalte Jason-ekspedisjonene til Antarktis i henholdsvis 1892–93 og 1893–94.
Christensen stilte skip og kapital til rådighet, mens Larsen var kaptein og ekspedisjonsleder. Formålet var å finne gode områder for hvalfangst – etter at nordområdene var blitt overbeskattet.
Kapteinene på ekspedisjonen avtalte at de skulle møtes på Sør-Georgia før hjemreisen til Norge. I Royal Bay harpunerte «Hertha» den første hvalen, en sørkaper eller sørlig retthval.
Dette var C.A. Larsens første møte med Sør-Georgia, og bare to år etter spurte han Royal Geographical Society i London om muligheten for å etablere en hvalfangststasjon på øya. Dette ble starten på hvalfangstepoken.
Kirkemotstand
Hvalfangststasjonen i Grytviken ble nedlagt i 1964. Nå er hvalfangsten bare et rustent minne, men Grytviken kirke troner hvit og vakker mellom fjellene.
Dette er verdens sørligste lutherske kirke og ble oppført etter direkte initiativ fra Larsen. Hans egen svigersønn, arkitekt Adalbert Kielland, tegnet bygget, og Strømmen Trævarefabrik fikk i oppdrag å prefabrikkere en kirke som enkelt kunne monteres i Grytviken.
Larsen hadde forventet bare positiv respons på sitt kirke-initiativ, men møtte motstand fra eierselskapet Compañia Argentina de Pesca. De ville ikke ha noen kirke i det hele tatt, og forbød Larsen å sette den opp på selskapets eiendom.
Nordmannen hadde regnet med en solid økonomisk støtte fra selskapet, men det måtte han se langt etter og betalte selv både prestehold og det meste av kirkens kostnader.
Til tross for denne motstanden ble kirkebygget og klokkene fraktet til Grytviken. Bare åtte måneder etter at initiativet ble tatt, var kirkebygget ferdig montert.
Havarerte individer
Da det nye kirkebygget ble innviet første juledag i 1913, var alle de 180 sitteplassene opptatt. «For en forsamling», skrev presten Kristen Løken. «Barkete menn i sin beste alder og vel kjent med sjølivets og hvalfangstens farer. Og som de var besatt av stundens høytid og alvor. Aldri kunne vel en prest ønske seg en bedre tilskuerskare av arbeidets og slitets menn.»
Presten på Sør-Georgia hadde likevel en vanskelig oppgave, for senere skriver han dette i en rapport til biskopen i Kristiania:
«En stor del av dem, for ikke å si de fleste, er havarerte individer, så vel åndelig som legemlig nedbrutt. De er løsslupne forbrytere og rømte sjøfolk som er kommet på kant med tilværelsen, og neppe har vært hjemme på de siste femten-tyve år.
En stor del av dem er, ser det ut til, nedsunket i drikk og usedelighet. Deres åndelige nød er så stor at kun få av dem er det seg selv bevisst. De har liten eller ingen åndsinteresse, enn sin kristelige interesse.»
A/S Rosshavet
Larsen trakk seg ut av hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia i 1914. I 1922 ble hvalfangstselskapet A/S Rosshavet stiftet, og formålet var å drive pelagisk hvalfangst, som er fangst til sjøs med flytende hvalkokerier.
C.A. Larsen satte også ut reinsdyr på Sør-Georgia. Reinsdyr fra Numedal ble første gang satt ut i november 1911 og mars 1912 for at hvalfangerne skulle få ferskt kjøtt og kunne drive jakt. I dag er alle reinsdyrene borte.
De hører ikke hjemme her, så derfor bestemte britiske myndigheter seg for å fjerne reinsdyrene. I 2013 ble nedslaktingen utført av seks personer fra Statens naturoppsyn (SNO) og 11 reindriftsutøvere.
Da jakten ble avsluttet i februar 2014, hadde man felt vel 6600 dyr. Det var langt flere enn de 3500 dyrene som man trodde bestanden på øya talte.
Med slike fabrikkskip kunne man operere hele sesongen i åpent farvann uavhengig av landstasjoner. Også her var Larsen en foregangsmann.
A/S Rosshavet sendte det flytende hvalkokeriet «Sir James Clark Ross» til Rosshavet i 1923 med Larsen som ekspedisjonsleder. Han ble dermed en pioner både på landbasert og pelagisk hvalfangst i Antarktis.
På den andre Rosshavet-ekspedisjonen ble han syk, og den 8. desember 1924 døde den markante kapteinen, visjonæren, gründeren og polarhelten. En av de store pionerene var gått bort. Han ble bare 64 år, men Grytviken står der fremdeles og forteller historien.
Fakta om Grytviken: Visste du at …
… Grytviken ble satt opp med norsk ekspertise, men med argentinsk kapital på britisk jord?
… Grytviken hadde egen hoppbakke og fotballbane?
… Den britiske oppdageren Ernest Shackleton ligger begravet på kirkegården i Grytviken?
… Grytviken har et museum som driftes av stiftelsen South Georgia Heritage Trust som er basert i Dundee, Skottland?
… Hvalolje blant annet ble brukt til lampeolje og såpe?
... Britene har frem til 2004 brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp i området, med blant annet fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn samt forsterket falleferdige bygninger.
... Det er ingen fastboende på øya, men to personer bor i Grytviken og bestyrer museet.
... Området brukes i dag til vitenskapelig forskning underlagt British Antarctic Survey.
