Historie
Galskapen i Mogadishu
Døde soldater ble slept gjennom Mogadishus gater. Somalisk mobb jaktet på amerikanere som kjempet seg gjennom byen i skrekkdøgnet kjent som «Black Hawk Down». Norske FN-soldater fulgte dramaet på kloss hold. – Jeg glemmer aldri sporlysene, helikoptrene, smellene og strømmen av skadde og drepte, sier Lars Christian Braavold.
Lars Christian Braavold sto på innsiden av porten. På utsiden mishandlet den somaliske mobben kroppen til den amerikanske helikopterpiloten.
Black Hawk-helikopteret hans hadde blitt skutt ned ved havna i den somaliske hovedstaden Mogadishu. Alle tre om bord ble drept.
Piloten ble dratt ut og slept naken gjennom bygatene til ambassadestrøket med den store FN-leiren. Horden banket løs på piloten til noen tømte et magasin i kroppen hans. Nordmannen på innsiden av porten kunne lite gjøre for å stanse lidelsene.
Kalenderen viste september 1993. Allerede da Lars Christian Braavold ankom i mars samme år, var hans første tanke:
Hvor har vi havnet nå?
Mumifisert i helikopter
Det er 25 år siden Lars Christian Braavold (55) landet på den tørre somaliske jorden, klar for nye oppdrag etter flere runder med FN-tjeneste i Libanon.
– Det var fullt kaos med en gang vi gikk ut av helikopteret. Og siden ble det bare verre. Vi hadde ikke peiling på hva vi gikk til. Vi hadde bare fått veldig lite - og feilaktig - info på et kontor i Onsrud leir. Ordet krigssone ble ikke nevnt, sier Braavold, som i dag bor i Holmestrand.
Han ble møtt av 50 varmegrader, støv, skudd og raketter i en sønderskutt by. Leiren ble satt opp ute ved den bombeherjede flyplassen. Den lignet ikke på noen andre flyplasser han hadde sett. I Mogadishu var det flyvrak og utbombede bygninger som preget området.
– Det sto et russisk helikoptervrak der, med snuta ned i bakken. Piloten, det som var igjen av ham, satt fortsatt fastspent i setet. Ingen visste hvor lenge vraket hadde stått der.
Braavold hadde opplevd mye i Libanon også. Men dette var helt annerledes. Den mumifiserte piloten var et tydelig signal. Dette var dødens by.
Heksegryten Somalia
De norske FN-soldatene landet i en heksegryte, en uoversiktlig blanding av blodige stammekriger og internasjonal innblanding.
Da den skjøre regjeringen i Somalia brøt sammen tidlig på 1990-tallet, ble landet brutt opp i et lappeteppe av områder kontrollert av ulike krigsherrer, alle styrt av det samme ønsket: Total kontroll.
Verden for øvrig kunne kanskje ha oversett den blodige borgerkrigen og latt krigsherrene slå hverandre i hjel. Hvis det ikke hadde vært for tørken og sultkatastrofen som samtidig herjet landet.
Alle forsøk på nødhjelp var nærmest nytteløse, fordi de væpnede styrkene og gjengene stjal så godt som alt – 80 prosent ifølge hjelpeorganisasjonenes rapporter – fra de svake som trengte det mest.
Noe måtte gjøres
De første fredsbevarende styrkene fra FN ble sendt inn i 1992, uten at det ga den ønskede effekt. Spesielt krigsherren Mohamed Farrah Aidid, som sloss med Ali Mahdi Mohammeds klan om makten i Mogadishu, var lite samarbeidsvillig.
Forsyningsskip ble beskutt, nødhjelp stjålet og hjelpearbeidere truet på livet.
Borgerkrigen i Somalia
- Startet da diktatoren Siad Barre ble styrtet i 1991. Han hadde da styrt landet som et militærdiktatur siden 1969. I maktvakuumet som oppsto kjempet rivaliserende krigsherrer om herredømmet.
- Borgerkrigen forverret den humanitære krisen i landet, og FN besluttet i 1992 å gripe inn. UNOSOM-styrkene var opprinnelig ment som en fredsbevarende styrke som skulle sikre nødhjelp til den sultrammede befolkningen og holde militsen unna forsyningene. Etter økende motstand fra den ledende krigsherren, general Aidid, trappet FN opp intervensjonen.
- Amerikanske spesialstyrker gikk inn i Mogadishu for å avvæpne Aidids milits, men operasjonen brøt sammen etter et mislykket raid hvor 18 amerikanske soldater ble drept i oktober 1993.
- Siden 1991 har borgerkrigen i Somalia krevd en halv million menneskeliv.
- Med internasjonal støtte har den nåværende regjeringen et sterkt militært overtak på de islamistiske opprørsgruppene og terrororganisasjonen al-Shabaab.
FN henvendte seg da til amerikanerne, som sjelden skygger banen når situasjonen krever ei hardere klype.
I mars 1993 trappet FN opp sin tilstedeværelse. Den internasjonale UNOSOM-styrken talte 28.000 mann, inkludert en rekke amerikanske elitestyrker.
Oppdraget var å avvæpne krigsherrene, få en slutt på de lovløse og ville tilstandene, samt bidra til å etablere en ny fungerende regjering i Somalia – med alle nødvendige midler.
– Kort sagt skulle amerikanerne rydde vei og meie ned alt, og så skulle resten bevare freden etterpå, sier Lars Christian Braavold.
Han tjenestegjorde som kokk og vaktsoldat i den norske kontingenten som besto av et stabskompani med rundt 100 nordmenn i alt. Etter den første tiden i glohete telt ved flyplassen, flyttet styrken leiren til området ved den amerikanske ambassaden i Mogadishu.
Utover sommeren ble situasjonen stadig mer tilspisset.
– Amerikanerne hadde en helipad like ved leiren vår. Helikoptrene med drepte og sårede ble et daglig syn. Vi hadde god kontakt med amerikanerne, og det hendte at vi satt om morgenen og snakket med soldater som ikke kom hjem i live fra patruljer senere på dagen, forteller Lars Christian Braavold.
Iblant ble nordmennene invitert med av sine nye venner fra US Army og Air Force på patruljer. Flere ganger ble de beskutt.
Familie på Grønland
General Aidid meldte på radiosendingene at han ville bygge opp Somalia selv, uten hjelp. I juni gikk Aidids milits til angrep på en pakistansk FN-patrulje og drepte 24 soldater.
Amerikanerne svarte med å bombe mål i Mogadishu i jakten på sin hovedfiende. I tillegg utlovet de en belønning på 25.000 dollar, noe generalen skal ha sett på som en fornærmelse.
– Det hendte vi så dem i skyggene. Aidids menn. De kunne stå i døråpningene bak de mange handelsbodene, når vi kjørte gjennom byen for å hente brød. Vi skimtet patronbeltene over brystet. Vi var alltid på vakt. Jeg vil ikke si redd, men skjerpet, sier Lars Christian Braavold.
Han hadde en ladd Glock med seg overalt, inkludert i dusjen. Han lå og sov med skuddsikker vest.
Men den viktigste beskyttelsen kan likevel ha vært det norske flagget.
– En gang fikk vi punktering på Isuzuen vår og ble stående i en av gatene i byen. I løpet av sekunder hadde vi minst 100 somaliere rundt oss. De pekte på flagget på bildøra, og mange smilte: "Vet dere hvor Grønland er? Der har vi slekt". Det løste opp stemningen. Men noen minutter senere kom det en godt bevæpnet rekke med amerikanske Humvee-kjøretøy. Da så vi at mange av somalierne hentet frem våpen de hadde gjemt under klærne, før de trakk seg unna, sier Braavold.
Men det var ikke nok å være norsk. Det smalt i den norske forlegningen, også, og det var kulehull i finerplatene i messeveggen etter somaliske soloangrep som fikk nordmennene til å stupe i dekning.
Ved minst fire tilfeller eksploderte granater i den norske leiren og seks soldater pådro seg lettere skader, et par av dem sto såpass nær at de ble svarte av kruttslam. En norsk vaktsoldat måtte sendes hjem til Norge for behandling av splintskader i hodet etter at en granat slo ned en halv kilometer unna leiren.
– Den ene granaten landet akkurat der matkøen brukte å stå, skriver Martin Bau Slåtten i en masteroppgave fra NTNU om det norske stabskompaniet i Somalia.
Drapsmaskiner
Amerikanerne skaffet seg ingen venner i Mogadishu. Et 17 minutter langt angrep med Cobra-helikoptre knuste en bygning, men Aidid var ikke blant de 54 døde, slik amerikanerne hadde håpet.
Det var derimot en rekke kvinner og barn. I raseriet og opptøyene som fulgte ble fire vestlige journalister lynsjet og drept av den sinte mobben som hadde samlet seg ved åstedet.
Slik bare fortsatte det. Angrep. Gjengjeldelse. Nye angrep. Hatet og sinnet vokste på begge sider. Sinte somaliere med fulle automatvåpen og tomme khat-rus-blikk mot amerikanere med Rambo-mentalitet.
– Vi nordmenn ble sjokkerte av praten. Army-gutta var ålreite, men US Marines ... der var det mye skryt over hvor mange de hadde skutt. De var som hjernevaskede maskiner, sier Lars Christian Braavold.
Det nærmet seg et bristepunkt. Det nærmet seg "Black Hawk Down".
Om ettermiddagen 3. oktober 1993 mottok amerikansk etterretning opplysninger om et stormøte blant lederne i general Aidids klan, i en bygning like ved et hotell som av uvisse årsaker het Olympic. Amerikanerne sendte ut en angrepsstyrke på 19 helikoptre, 12 kjøretøyer og 160 mann, i all hovedsak spesialsoldater fra elitestyrkene Delta og US Rangers.
Kjapt inn, kjapt ut. Slik var planen.
Blackhawk going down
Styrkene tok seg frem til målet og fanget rundt 20 somaliere, men så begynte ting å gå fryktelig galt.
Konvoien med fangene ble rammet av en fulltreffer, og like ved falt en ranger 20 meter rett i bakken fra et helikopter og skadet seg stygt. Kjøretøy på bakken ble omdirigert for å komme den skadde til unnsetning, men også disse ble møtt av kraftig ild. En amerikaner ble skutt i hodet og drept.
Og så, over radioen, kunne amerikanerne høre beskjeden som noen år senere skulle gi navn til spillefilmen om slaget i Mogadishu.
– We got a Blackhawk going down. Den har krasjet i byen.
Blackhawk Super Six One ble truffet av en rakett fra et panservernvåpen og styrtet nord for hotellet. Både piloten og co-piloten ble drept i krasjet, mens de to overlevende umiddelbart ble angrepet av en horde.
Angrepet hadde lokket frem hundrevis av militssoldater og bevæpnede somaliere. De svermet mot amerikanerne som bier rundt en honningkrukke.
Tyve minutter senere kjente piloten Mike Durant på Blackhawk Super Six Four at det ristet voldsomt i helikopteret. Et smell, som når du kjører altfor fort over en fartshump.
Først skjedde det ingenting. Så falt de mot bakken, rundt og rundt. Durant brakk høyrebeinet og ryggen i sammenstøtet med bakken. De tre andre var også hardt skadd.
Enda et helikopter hadde krasjet i byen, og somalierne hadde fått ferten av blod. Fra Blackhawk Super Six Two kunne Delta-skarpskytterne Randy Shughart og Gary Gordon med egne øyne se hvordan hordene nærmet seg krasjstedet.
Shughart var den typiske patriot. Han likte å jakte i skogene hjemme i Pennsylvania. Han elsket sin Dodge pickup, flagget og kona.
"Det er litt hektisk her, men jeg får en fin brunfarge i solen", hadde han sagt til henne tidligere på dagen. Nå insisterte han på å fire seg ned repet for å komme de omringede kameratene til unnsetning.
Shughart og Gordon holdt angriperne unna til de ikke hadde mer å skyte med. Så ble begge drept. Bare piloten Durant var i live da militsen tok seg inn i vraket. Han ble slengt opp på et lastebilplan og kjørt vekk.
Gatekamper
Det amerikanske oppdraget hadde fullstendig endret karakter. Det handlet ikke lenger om å komme seg tilbake til basen med fangene, men å få med alle sine egne. Leave no man behind.
På bakken var alt uoversiktlig. Veisperringer og upresise meldinger gjorde at konvoiene med Humveer kjørte seg vill. Soldatene kjempet seg frem til fots.
– Det var fiender overalt. På takene, i vinduene, i smugene. Vi ble angrepet hele tiden. Alt ble truffet. Hus, murstein, mennesker, kyr og kyllinger. Det var blod, støv og fjær, sier spesialsoldat Eric Spalding.
Tapene var enorme. Det er anslått at 4000 somaliere kjempet med våpen i hånd mot de 160 amerikanerne denne ettermiddagen, kvelden og natten i Mogadishu. Et sted mellom 300 og 500 av de 4000 ble drept. Det er en skyhøy prosent og sier noe om villskapen i kampene. Spalding skjøt en kvinne som holdt en baby i den ene armen og en pistol i den andre. Han har senere gått ut fra at han drepte begge to.
Praten som Lars Christian Braavold hadde hørt, var ikke bare overdrevet skryt. Amerikanerne var veltrente drapsmaskiner.
– Jeg er takknemlig for mennene jeg hadde til venstre og høyre. Vi slåss for å få hverandre hjem. Den eneste grunnen til at vi ikke mistet enda flere, er den gode grunntreningen vår. Basiskunnskaper, sier sersjant Keni Thomas.
Lars Christian Braavold sloss ikke i gatene i Mogadishu. Men når han blir spurt om hva han husker best fra tjenesten i Somalia, er han inne på noe av det samme som den amerikanske sersjanten.
– Det er samholdet og kameratskapet som sitter igjen, sier Braavold, som sammen med andre nordmenn fulgte slaget fra leiren. De var nær nok til å høre den jevne knatringen fra automatvåpnene, eksplosjonene og ropene fra byen. Da natten falt, sto Braavold på et tak og så sporlysene gjennom mørket.
Alltid i livsfare
Blodbadet varte i et halvt døgn. Da nådde de siste rangerne og Delta-soldatene frem til unnsetningstropper fra FN-styrken. Amerikanerne hadde mistet 18 mann. Over 70 var såret. FN-styrken hadde også to falne.
Utpå dagen kom den brutale påminnelsen på hvorfor ingen soldater liker å etterlate seg falne eller sårede på slagmarken.
Det gikk rykter om at somalierne slepte lik gjennom gatene og vestlige fotografer fant frem. TV-bildene av den makabre somaliske seiersdansen rystet en hel verden. Ikke minst den jevne amerikaner, som hadde blitt fortalt at oppdraget i Somalia var mest som en suppekjøkkentjeneste å regne.
President Bill Clinton var heller ikke imponert. Han stanset jakten på general Aidid, og den blodige fiaskoen i Mogadishus gater ble USAs siste forsøk på å løse Somaliakrisen med militær makt. Politiske løsninger var å foretrekke fremfor en krig som så slik ut.
Etter 11 dager i fangenskap ble piloten Mike Durant satt fri. Bare noen måneder senere var amerikanerne borte for godt. FN fulgte etter. Lars Christian Braavold husker godt den dagen han dro.
– Vi satt bakpå et lasteplan, i lys kakiuniform og ubevæpnet. Jeg følte meg som en rullende målskive til siste slutt.
– Liker ikke å ha folk bak meg
– Alt ble veldig stille da jeg kom hjem, sier Lars Christian Braavold. I likhet med mange av sine soldatvenner har han slitt med overgangen til det sivile liv.
– Det må være bråk rundt meg, da slapper jeg best av. Lyden av bilmotorer og rock er beroligende, sier Holmestrand-mannen i dag.
Braavold følte livsfaren på kroppen daglig under sitt opphold i Somalia. Han gikk alltid med ladd våpen og han kjørte aldri samme rute to ganger på oppdrag. Visse situasjoner kan fortsatt vekke reaksjoner.
– Jeg liker ikke å ha folk bak meg, og det hender jeg må kjøre til siden og la biler passere hvis jeg har hatt dem for lenge etter meg, forteller Braavold.
Han forteller om kollegaer som ikke har klart å leve med problemene sine. Han vet om flere som har tatt livet sitt. Andre rømmer inn i rusen. Selv har han funnet en vei videre. Ekteskap. En sønn han har fulgt opp.
– Og når veggene kommer mot meg, går jeg meg en tur. Da enser jeg ikke gnagsår eller noe som helst. Bare går, sier Braavold, som har mottatt kompensasjon for de psykiske senskadene tjenesten for Norge har påført ham.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.