fjord cat
Danskebåten hadde en helt spesiell hemmelighet
De fleste som stilte seg i bilkø på kaia i Kristiansand for å ta båten til Danmark, så bare en bilferge foran seg. Men Fjord Cat hadde en hemmelighet man må inn i skipsfartshistoriens mest prestisjefylte kapittel for å finne.
Etter ha fraktet folk og biler frem og tilbake til Danmark siden 2006, ble katamaran-fergen Fjord Cat i 2020 solgt til rederiet FRS Baltic.
Men båten som sprengte nordmenns forestillinger om «danskebåten», vil aldri bli glemt. Bilfergen fra hjemlige farvann har satt uutslettelige spor etter seg i verdenshavenes mest glamorøse konkurranse om havets mest prestisjefylte tittel.
Kaptein «Turbo»
18. juli 1998 var alt klart. Bilfergen, døpt «Cat-Link V», som skulle frakte folk og biler mellom Skjælland og Jylland i Danmark, lå ved kai – av alle steder i New York.
Med nesten 40 000 hestekrefter under dekk og 550 000 liter diesel i tankene, fyrte kaptein Claus Lambek Kristensen, kalt «Turbo», opp motorene.
Atlanterhavets Blå Bånd
I skinnsetet midtskips på broen på det 91 meter lange skipet satt han dypt konsentrert, fast bestemt på å erobre tittelen «Atlanterhavets Blå Bånd» og det 50 kilo tunge trofeet «Hales Trophy» som følger med.
Trofeet er forsikret for flere millioner kroner. Statusen som raskeste båt over Atlanterhavet er ikke mulig å hverken prissette eller forsikre.
Og det gjenstod bare 2709 nautiske mils ferd før bilfergen kunne toppe listen over skipslegender som SS «Kaiser Wilhelm der Grosse», RMS «Mauritania», SS «Normandie», RMS «Queen Mary» og SS «United States».
Les også: Den en gang norske giganten seiler fortsatt - mot alle odds
Konkurransen hardner til
Utfordringen var blitt tøffere enn da planen om å vinne tittel og trofé ble lagt: Bare halvannen måned tidligere hadde katamaranen «Catalonia» fra det spanske rederiet Buquebus seilt over med en fart på 38,9 knop, og slått den da åtte år gamle rekorden.
For kaptein Claus Lambek Kristensen betød det nye kompromisser, nye løsninger og enda mer hårfine marginer.
I dagevis regnet kaptein Kristensen på både fart og drivstoff-forbruk. Drivstoff veier og demper fart, men kravet var og er at det til enhver tid er nok bunkers igjen til at man kan gå til en nødhavn.
Denne julidagen på New Yorks havn ante den 33 år gamle kapteinen lite om at turen skulle bli både strabasiøs og dramatisk. Både redningsaksjon, brann og motorstopp skulle følge.
Les også: En gang var hun den flotteste fergen i Oslofjorden
PR-stunt
I utgangspunktet kunne det virke søkt at en bilferge, bygget for smule farvann i Nord-Europa skulle finne veien til New York. Men omveien var ikke så stor på jomfruturen fra det australske verftet International Catamarans i Tasmania.
Verftets byggenummer 49 ble sendt korteste vei til sitt nye hjemland Danmark via små øyer i Stillehavet og Panamakanalen. Korteste vei på siste etappe var rett øst, men en omvei om New York åpnet for et aldri så lite PR-stunt:
Et forsøk på erobring av Det Blå Bånd.
Kaptein «Turbo» førte den 91 meter lange katamaranen mot startlinjen ved Nantucket Lighthouse, nordøst for New York. Farten var moderat, bare 16–17 knop. Hastigheten ble ikke økt før det var brukt såpass mye drivstoff at katamaranen gikk opp «i plan».
På full fart fyker det hele 72 000 liter vann i sekundet gjennom de fire vannjetene.
Bestemt på å slå rekorden
Claus Lambek Kristensen var fast bestemt på å slå fartsrekorden. Alle om bord visste hva skuta var god for: Etter å ha seilt gjennom Panamakanalen gjorde mannskapet en liten test – og satte like godt verdensrekord: 1016,2 nautiske mil ble unnagjort på 24 timer.
Med en snittfart på 42,3 knop, kjørte de lenger enn noe annet passasjerskip til dags dato har gjort på ett døgn.
Både kaptein og rederi hadde gått høyt ut. Om bord var også reportasjeteam fra Berlingske Tidende (BT) og dansk TV2. Vissheten om at «hele» nasjonen fulgte med på rekordforsøket, bidro ytterligere til å skjerpe konsentrasjonen.
Kaptein Kristensen røpet overfor Vi Menn at en av grunnene til rekordforsøket var å skape mest mulig blest om den nye katamaranen.
– Vi har jo agurktid også i Danmark, sier Kristensen.
Denne julidagen i 1998 sto kapteinen og hans mannskap på 17 foran 5017 kilometer nordlig Atlanterhav som selv på sommerstid kan være utfordrende å forsere.
Den største utfordringen var imidlertid å ikke bruke opp drivstoffet som var spandert av et oljeselskap og lagret på skipets longrange-tanker.
Les også: Dette ble MS «Prinsesse Ragnhild»s triste skjebne
Trøbbel for «Turbo»
Allerede et halvt døgn etter avgangen fra New York var kappløpet godt i gang. Drivstoffbeholdningen var såpass redusert at turtallet kunne økes til 1000 omdreininger i minuttet.
Skuta skjøt som en pil over havet. Farten var allerede oppe i 41 knop, og gjennomsnittsfarten så langt ble utregnet til 38,58 knop. Gjeldende rekord var satt med en gjennomsnittsfart på 39,9 knop.
Men – de gode prognosene skulle snart bli gjort til skamme. Noen timer senere oppsto en lekkasje på et smøreoljerør. Det begynte faktisk å brenne under motoren. Den dramatiske scenen ble fanget opp av TV-teamet før maskinbesetningen fikk slukket flammene.
Den neste timen seilte skuta med bare tre av fire motorer i drift mens det gjenstridige oljerøret ble både forsterket og sveiset. Forsinkelsen gjorde at kaptein Turbo & co. havnet fire nautiske mil etter skjemaet for rekordholder «Catalonia». Skuta lå fortsatt tungt i sjøen på grunn av stor drivstofflast, men farten var stadig over 41 knop.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Sjekket inn hos passerende skip
Underveis ble alle passerende skip kalt opp på VHF-radioen, slik statuttene krever. Skipene ble bedt om å loggføre passeringen som dokumentasjon til bruk ved tvilsspørsmål. Selv skrev kaptein Kristensen egen logg der de møtende skipenes navn, kurs, posisjon og navn på kapteinen ble notert.
Om bord var livet sterkt preget av rekordforsøket. Døgnet var delt i tre. Det fantes ingen lugarer om bord, men salongene var innredet som tre «sovesaler» med sladdede vinduer og med madrasser og soveposer stablet i de forunderligste stillinger og steder.
Ett mannskapsmedlem utviste spesiell kreativitet. Han kapret en stor pappeske som hadde inneholdt redningsvester og innredet denne med sovepose bak et vindu med gardiner i.
FAKTA: Atlanterhavets blå bånd - rekordene
Atlanterhavets blå bånd deles ut til det passasjerskip som tar den raskeste turen over Atlanterhavet. Tabellen over er hentet fra Wikipedia.
Pissoaret ble dusj
Vannbeholdningen om bord var minimal for å begrense vekt, og åpnet kun for den aller mest nødvendige kroppshygiene. Et pissoar ble innredet til dusj. Som et engangstilfelle var det plassert en komfyr om bord.
Denne ble kun brukt under strenge brann- og sikkerhetstiltak. Vanligvis er det kun mikrobølgeovner som tillates, men komfyren ga mannskapet mulighet til å få servert variert og god skipskost.
Da stemningen om bord nærmet seg nivået fra før branntilløpet oppsto, slo bomben ned på ny.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Sjøens lov
Redningstjenesten i Halifax, Nova Scotia, anropte «Cat Link V» og andre fartøyer i området over radio. De ba om bistand i en leteaksjon. Et enmotors fly underveis fra Azorene til Newfoundland med to personer om bord var savnet, og man antok at det fløt vrakgods i et område «Cat Link V» hadde passert en time tidligere.
Maksfart: 48,5 knop (90 km/t)
Bruttotonn: 5.619
Lengde: 91,3 meter
Bredde: 26 meter
Dyptgående: 3,7 meter
Fremdrift: 4 x Ruston dieselmotorer V20RK 278 og
4 x KaMeWa 112 F11 vannjet
Kapasitet: 600 passasjerer, 200 biler og fire busser.
Historikk:
1998-99:
Århus-Kalundborg som
«Catlink V» for Scandlines
1999-2005: «Mads Mols»
for Molslinjen
2005-2006: «Incat 049»
for T&T Ferries I Trinidad & Tobago
2006–2008: Kristiansand-
Hanstholm som «Mastercat» for Masterferries
2008–2020: Kristiansand-
Hanstholm/Hirtshals som «Fjord Cat» for Fjord Lines
Om bord ble man et øyeblikk rådville. Men avgjørelsen ble truffet raskt: Selvsagt skal man delta i redningsaksjoner, også om man ligger an til å sette fartsrekord. Slik er sjøens lov.
Kaptein Kristensen og hans mannskap bestemte seg for å avmerke posisjonen og snu. Etter hvert ble man ledet til det antatte havaristedet av et fly fra redningstjenesten. En røykbombe var sluppet for å indikere stedet.
Et besetningsmedlem iførte seg overlevingsdrakt og hoppet i vannet for å hente vrakgodset. Det viste seg å være en plastsylinder og en blokk med byggeskum – og ingen av delene kunne stamme fra det savnede flyet.
Rekordforsøket gjenopptatt
Etter hvert ble redningsaksjonen avblåst og katamaranen kunne fortsette mot Europa. Kaptein Turbo styrte direkte mot posisjonen der han hadde snudd, i et håp om at tiden som ble brukt til leteaksjonen kunne bli fratrukket samlet tidsforbruk på overfarten.
Dag tre opprant med uvær. Det blåste sterk kuling rett imot. Farten måtte reduseres, men det gikk fortsatt unna i 40,5 knop.
I internettbloggen skrev kaptein Turbo ut sin frustrasjon: «Det dårligste været på hele turen fra Australia og den første deltagelse i en redningsaksjon skulle komme nettopp på dette racet. Jeg føler meg som en guttunge som noen har rappet godteposen fra! Men jeg skal nok snart finne den igjen».
Kristensen trøstet seg med at hans gjennomsnittsfart i samme øyeblikket var 38,820, mot «Catalonias» 38,887 – men man halte stadig innpå rekorden. Værmeldingen var dessuten positiv, med vinddreining til aktenfor tvers.
Da det gjensto skarve 130 nautiske mil, forsto Kristensen og mannskapet at rekorden var så godt som i lomma. Den gjennomsnittlige farten var totalt kommet opp i 39,678 knop. «Catalonia» hadde notert seg for 38,9 knop.
Uten forsinkelsene med redningsaksjonen utenfor Halifax, kunne snittfarten beregnes til hele 41,05 knop.
Midt på natten, klokken 02:17:42 mandag 20. juli 1998, ble kaptein «Turbo» og hans mannskap historiske. Da rundet verdens kjappeste passasjerskip det berømte fyret Bishop Rock på en bitte liten øy helt sydvest i England. For å vise skipets fartspotensial ga kaptein «Turbo» full guffe. Han ble målt til 47,6 knop da mållinja ble passert.
− Store forventninger
Claus «Turbo» Lambek Kristensen (54) tok imot om bord i rekordskipet «Fjord Cat» i vinteropplag i Frederikshavn i påvente av sin siste sommersesong på strekningen Kristiansand–Hirtshals.
Oppe på broen var det meste intakt. Kristensen hoppet opp i kaptein-setet for å gjenskape situasjonen fra overfarten fra New York. Tankene er mange.
− Det var en utrolig god følelse da vi kom hjem og hadde klart å erobre Det Blå Bånd, minnes han.
− Jeg sov ikke mange timene underveis. Da vi passerte mållinjen, var det feiring med champagne og høy sigarføring, forteller han.
− Forventningene hadde vært så store. Tenk om vi ikke klarte det? Det var godt at det gikk godt, sier han enkelt.
Claus Lambek Kristensen har fortsatt sin arbeidsdag på sjøen. Nå er han los i Danmark.
− Det hadde vært moro dersom Fjord Line med sitt nye skip gjør et forsøk på slå rekorden og holde liv i konkurransen om Det Blå Bånd. Det ligger mye goodwill i slikt. Mange mennesker er fascinert av både tid og fart, enten det gjelder Formel 1, tog, bil eller fly – og skip, sier kaptein Turbo.
Fikk rekorden
Bunkerstankene var så å si tomme. To motorer ble umiddelbart skrudd av. Det var så lite bunkers om bord at man måtte innom og bunkre i kystbyen Falmouth underveis til den store mottagelsen i Southampton. Der ventet en stor menneskemasse, mens selveste cruiseskipet «Queen Elisabeth» fløytet og ønsket til lykke. Noen dager senere ble mannskapet og skipet hyllet i både København og Århus.
Kapteinen hadde både lyktes i rekordforsøket, men ikke minst hadde han klart å regne ut hvordan man best mulig skulle utnytte drivstoffet i forhold til farten underveis. Ingen hadde noensinne seilt et skip kjappere over Atlanterhavet enn ham. Kaptein Turbo trengte bare 68 timer og ni minutter. Hans navn står fortsatt i historiebøkene.
Og redningsaksjonen? Komiteen for Det Blå Bånd besluttet å legge til distansen som ble seilt under redningsaksjonen. Gjennomsnittsfarten ble deretter utregnet til 41,284 knop.
Navnebytter
2020 ble siste sesong på ruten Kristiansand–Hirtshals for «Cat Link V» som etter fire navnebytter ble hetende «Fjord Cat».
Etter 12 år som en del av bybildet i Kristiansand og Hirtshals var det over for «Fjord Cat» i 2020, et år som ifølge Fjord Line ble preget av en del tekniske problemer. Den raske katamaranen ble solgt til det tyske fergeselskapet FRS (Förde Reederei Seetouristik) og døpt «Skane Jet».
I 2021 ble den satt inn på ruten mellom Trelleborg i Sverige og Sassnitz i Tyskland.
Les også: Slik er hurtigbåten som erstattet «Fjord Cat»
Sank Titanic under jakten på Det blå bånd?
Det prestisjefulle Blå Bånd ble første gang tildelt den engelske hjuldamperen «Sirius» i 1838, historiens første motordrevne skip som krysset Atlanteren. Skipet brukte drøyt 18 døgn på turen og noterte en gjennomsnittsfart på 8,03 knop.
Allerede dagen etter ble tittelen erobret av «Great Western» med en gjennomsnittsfart på 8,66 knop. Kappløpet over Atlanteren ble en skikkelig snakkis og en gruppe shipping-magnater inngikk et «gentlemen’s agreement» om at det raskeste transatlantiske skipet skulle få privilegiet av å ha Det Blå Bånd vaiende i masten.
Det Blå Bånd har tilhørt rederier fra Tyskland, England, Italia, Frankrike og USA. Gjennom årene har totalt 35 skip erobret Atlanterhavets Blå Bånd. Mest imponerende prestasjon var kanskje det nybygde 302 meter lange «United States» som på jomfruturen i 1952 krysset Atlanteren med gjennomsnittsfart på 34,5 knop. Skipet har fortsatt rekorden på turen fra øst mot vest.
En seiglivet myte i shippingmiljøet forteller at kaptein Edward John Smith på «Titanic» prøvde på det samme. Det ville utvilsomt vært en viktig PR-messig begivenhet dersom «skipet som ikke kunne synke», også hadde erobret Det Blå Bånd på sin første tur over Atlanterhavet.
«Titanic» hadde mottatt seks advarsler fra andre skip i området, men dundret likevel av gårde tett oppunder maksimalfarten på 24 knop.
Historikere og ingeniører har senere funnet spor og opplysninger som tilsier at Titanic neppe jaget Det Blå Bånd.
Tvert imot, Titanic seilte for livet. Årsaken var en brann i et av kullagrene om bord. Brannen, som hadde startet allerede før skipet la ut på jomfruturen, lot seg ikke slukke med tradisjonelle midler. Derfor måtte kullet brennes opp, og det fort. Eneste sted å gjøre det forsvarlig, var i skipets fyrkjeler – som dermed sørget for at skipet gikk for full damp.
