drama i luften
Ballongferd over Norge: To passasjerer gikk opp med luftballongen – ingen av dem var med da den landet
Luftballongferden fra Bislett i Oslo begynte bra, men det varte ikke lenge.
Luftfarten kom til Norge i 1909 da Norsk Luftseiladsforening ble stiftet. Man ønsket naturlig nok å delta aktivt i det nye fenomen, og ikke bare i teorien. Da innkjøp av «flyvemaskin» ville være i dyreste laget for den nye forening, valgte man den billigere løsning og gikk til innkjøp av en luftballong til den likevel ganske stive pris av 8000 kroner. Ballongen ble døpt «Norge» og hadde sin første lufttur under Holmenkollrennet søndag 20. februar 1910.
«Folk så interessert til. Det summet med ballongprat under paraplyene mens de avsluttende forberedelser fulgtes stykke for stykke», forteller Aftenposten dagen etter.
«Norge» var nasjonene snakkis og stolthet gjennom hele året 1910, og stadig på farten. Den femte turen forløp ganske dramatisk og endte langt oppe i Trysil:
«I temmelig sterk bygevind og øsende regnvær startet vi fra Kontraskjæret søndag 24. april ved 14.30-tiden», forteller løytnant Einar Sem-Jacobsen. «Allerede over Kristiania i en høyde av ca. 400 meter, kom vi opp i tett snøkav som skjulte byen for oss. — Strykene sør for Maridalshammeren var det siste vi skimtet på et par timer. Kursen sto snart nord-øst, og farten var temmelig betydelig.
– og en håndfull menn krabbe ut av kurven under den.
Med kurs for årsyggen
Etter ca. en halv times seilas kom vi opp over snøkavet, dypt under oss hørtes dur av stryk og foss. En sjelden gang fikk vi et glimt av en skograbbe eller et vann, men like hurtig forsvant jorden igjen av syne.
Plutselig, etter to timers seilas i det ukjente, ligger atter landskapet åpent for oss. I det fjerne skimtedes broene ved Hamar. Under oss hadde vi Tangen og Tomters skog og snøkledde trakter. Den samme strekning som vi på forrige fart hadde brukt ca. åtte timer på å tilbakelegge, var nå passert på to timer, og videre mot nordøst bar det med stor fart. Klokken var blitt 17.30, vi var 2000 meters til værs i stekende solskinn og hadde hittil bare brukt to sekker av ballasten.
Ballongen begynte å dale, og det gikk hurtig nedover. Terrenget var ikke gunstig for landing, og foran oss var en høy ås som vi måtte over om vi ville fortsette. Men det kostet ballast. I en fart var vårt ballastforråd redusert fra ni til fire sekker. Det hjalp.
Ballongen steg atter raskt. Innen en halv time var vi atter oppe i ca. 2600 meter i ca. - 13° C. Atter en times seilas hen over Østerdalens og Trysils mektige skog- og fjelltrakter. For oss var disse for øvrig skjult. Vi seilte igjen høyt over skyhavet i herlig solskinn.
Les også: Den ville luftferden over Norge ga folk hakeslepp
Bratt landing
Ved 19-tiden begynte ballongen å dale. Pent og rolig gikk det nedover. Etter noen minutters forløp kunne atter jorden skimtes, og like etter sopte slepelinen hen over en naken høyfjellsrabbe. Hurtig gikk vi hen over fjellkammen nedad den steile skråning og hen over en glissen gran- og bjørkeskog, hvor orrfugl og rype fløy forskrekket opp ved dette uventede besøk fra oven. Kurven støtte et par ganger mot den bratte snøskråning.
Ballongen ble åpnet og innen kort tid sto gondolen rolig på snøen i en li så steil at vi måtte sitte dypt i kurven for ikke å kantre utover. Vi var landet i en trang dal med høye bratte fjellsider. En fjerdings vei borte på den andre siden av dalen skimtet vi gjennom snøkavet en gård, og vi var glade over utsikten til å komme i hus for natten. Men hvor var vi? Sannsynligvis et sted nordligst i Trysil eller Østerdalen.
Ballongen lå trygt hvor den var. Vi pakket derfor ikke, men tok instrumentene, flagget og nisteskreppen og ga oss i vei ned til folk. Etter en times marsj var vi vel fremme hos hyggelige, snille mennesker på gården Viken ved Sensjøen nordligst i Trysilbygda. De hadde vanskelig for å tro at vi for bare fire timer siden hadde forlatt Kristiania.»
Slik bar pionérene — med flagget og nisteskreppa — bud om den nye tid til våre fjerneste avdaler.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Dramatisk ferd
I april 1911 fikk Robert Stephanson skrevet sitt navn i Federation Aeronautiques førerprotokoll som den første nordmann etter nye og strengere regler vedtatt på Federationens kongress den foregående høst.
Den avsluttende prøven foregikk i mars, og det var den lengste ferd «Norge» foretok, bortsett fra den turen den gjorde på egen hånd da den flyktet fra Etterstad. Turen foregikk om natten med start fra Kontraskjæret kl. 23, og landing noen kilometer utenfor Sundsvall neste formiddag — en søndag da folk var på kirkevei i Fränsta.
I november foretok Stephanson en ferd med to passasjerer, hvorav ingen var med da han landet! At han selv kunne berette om ferden, skyldes hans egen dyktighet som ballongfører. Den ene passasjeren, ingeniør Carsten Anker, var oppe for første gang, den andre, dragonløytnant Andvord, hadde vært oppe en gang før. Robert Stephanson fortalte selv «Aftenposten» om den dramatiske turen:
Kl. 9.30 gikk vi opp fra Bislett. Jeg beregnet etter vinden at vi måtte holde oss lavt for å gå østover. Ikke desto mindre drev vi ut fjorden og passerte over Signalen på Nesoddtangen. Videre fulgte vi dampskipsløpet til vi befant oss ved Slemmestad. Vi seilte hele tiden i 2—300 meters høyde.
Ved å kaste papirlapper ned, konstaterte vi at vinden nedenunder gikk i samme retning som i vår høyde. Vi besluttet derfor å gå høyere til værs, og i ca. 650 meters høyde traff vi ganske riktig et østlig luftdrag. Nå seilte vi inn over Slemmestad og hadde et prektig rundskue over hele partiet fra Kristiania til Drammen.
Men det varte ikke lenge.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Passasjerene som forsvant
Litt før elleve gikk vi inn i en svær tåkemasse som hindret oss fra å se det alle minste. Vi var da i 900—1000 meters høyde. Der drev vi omkring i halvannen time uten å se noe som kunne orientere oss. Vi gikk ned gjennom skylaget og så da en elv bukte seg. De to passasjerer kjente igjen Heistadmoen. Men det varte bare et øyeblikk, så var jorden borte i tåken, som ble tettere og tettere.
Jeg foretrakk nå å gå ned, men det satte inn med voldsom kuling, så vi drev med svær fart gjennom tåkehavet. Likevel var vi i godt humør og delikaterte oss med smørbrød. Plutselig så vi en snøbakke under oss. Den kom temmelig nær oss før vi oppdaget den, for tåken var tett og snøen grå som tåken. Jeg forsto at et støt mot bakken var uunngåelig og varskudde passasjerene at de måtte holde seg fast i tauverket så godt de kunne.
Vi fór i bakken med et voldsomt smell. Gondolen veltet fullstendig og sleptes med fryktelig fart på bakken et stykke. Jeg var på den side av gondolen som vendte fra bakken, mens Andvord og Anker holdt seg på den andre siden. Da gondolen veltet, ble jeg hengende med hendene i tauverket med ryggen vendt mot passasjerene. Jeg kjente at ballongen for til værs med voldsom fart like etter støtet og hadde på det rene at vi ikke risikerte et nytt støt.
«Den slapp vi billig fra!» ropte jeg mens jeg hang der. Jeg fikk ikke noe svar, og vendte meg og så at de var borte begge to.
Da jeg summet meg litt, fikk jeg øye på dem nede på bakken, og til min lettelse reiste de seg begge to. Gjennom tåkeflakene skimtet jeg at de løp etter ballongen og forsto at de ikke hadde fått nevneverdig skade. Det siste jeg hørte var at Andvord ropte: «Trekk i ventilen!»
Han trodde at det var den ukyndige Anker som var igjen og ville gi ham råd om hvorledes han skulle redde seg.
Les også: (+) Da propellen slet seg løs over Stillehavet, startet kampen for å komme seg fram
Vill fart
Da ballongen hadde tapt vekten av de to passasjerer, steg den selvfølgelig med stor fart. Jeg brukte ventilen alt jeg kunne, men likevel steg jeg til 1000 meters høyde i løpet av fem-seks minutter. Jeg kom over skylaget, og der var det solskinn og klar himmel. Men jeg likte ikke situasjonen og ville ned fortest mulig.
Da jeg dukket ned gjennom tåkelaget, så jeg i et glimt at jeg fór hen over høyfjellet. Det var Skrimfjellet på grensen mellom Buskerud og Telemark. Jeg måtte altså ha mistet passasjerene på østskråningen av fjellet. Det var ikke så langt fra Kongsberg så jeg hadde det beste håp om at de ville komme til rette. Men det ville være galmannsverk å lande på fjellet.
For det første var det umulig for meg å gjøre en landing like etter at Anker og Andvord falt ut, for ballongen fór som sagt til værs som en pil tross alle mine anstrengelser. Og nå da jeg kom ned mot fjellet igjen, så jeg at landing på høyfjellet ville være ensbetydende med tap av ballongen og dessuten forbundet med den største fare for meg selv. Jeg besluttet derfor å holde det gående til jeg kom til bebyggede strøk, og jeg forsto at det ikke kunne være langt til folk.
Les også: (+) «Fjellkongene» Knut og Jakob var svorne fiender – plutselig var den ene som sunket i jorda
Inn for landing
En stund senere så jeg et dampskip gå opp elven til Hitterdal, og her tenkte jeg å lande på østsiden av vannet, men vinden var altfor sterk, og jeg lot det stå til ut over vannet. Jeg kastet en hel del ballast, men ikke desto mindre var gondolen en gang nede i vannet. Jeg halte meg noen meter opp og suste i neste øyeblikk med kurven inn mellom trærne i skogen på vannets vestside. Ballongkurven dasket av sted mellom tretoppene.
Jeg var bestemt på å lande så nær stranden som mulig, og med et raskt grep spjæret jeg ballongen ved hjelp av rivestykket. Kurven ble hengende oppe i en furu, men ballongen la seg smukt mellom trærne uten en eneste rift. Der sto jeg nå ganske alene.
Da jeg gikk ned til vannet kom imidlertid en mann roende, og han skaffet meg hjelp, og vi fikk ballongen opp i prammen og bragt fram til sivilisasjonen.
Det var en stor lettelse da jeg sto over telefon litt senere på dagen fikk høre at mine to passasjerer var i beste velgående.
Løytnant Andvord fortalte at han falt først ut, så kom Anker etter fra syv-åtte meters høyde. Han hadde en redningsvest på seg som parerte av det verste støtet. Det var lett å finne fram til Kongsberg, men de måtte vasse et par elver før de kom fram til vei.»
Luftfartspioneren
Sem-Jacobsen er en luftfartens legende.
Den gang løytnant Einar Sem-Jacobsen (kaptein i 1911, major i 1930), stiftet Norsk Luftseiladsforening, var av de første som gikk til værs i en luftballong i Norge, første nordmann som tok internasjonalt flysertifikat, etablerte Hærens Flyfabrikk på Kjeller 1916 og lærte Roald Amundsen å fly. Var dessuten pioner også når det gjald biltrafikk i Norge, bilsakkyndig i Romerike 1916–26 og i 1927–36 leder av Statens bilsakkyndige i Aker og Follo.
Han var aktiv med sitt fotografiapparat i denne spennende perioden, noe denne artikkelen ikke minst drar nytte av.
