genial og gal:
Dette lærte du ikke om Amalie Skram på skolen
Hun drakk ofte, røykte mye, fridde, skilte seg igjen og havnet på sinnssykehus: Amalie Skram var sjalu, gal og genial. Men berømt, det ble hun.
Vill og vakker, sta og sterk. Amalie Skram gikk sine egne veier og nektet å følge reglene for hvordan en kvinne skulle oppføre seg.
Hun hatet sin egen tids dobbeltmoral, klasseskillet og fordømmelse av det som ble kalt urene kvinner.
Men hun hatet ikke mannen. I hennes øyne var også han forkrøplet og ødelagt av borgerskapets falskhet.
Seiler verden rundt
Amalie blir født i Bergen i 1846 som eneste jente i en søskenflokk på fem. Sytten år gammel opplever hun at faren går konkurs.
Han stikker fra skandalen og rømmer til Amerika.
Kort tid etter frir den ni år eldre skipskapteinen August Müller som kommer fra en velstående bergensfamilie. Han er lidenskapelig forelsket i Amalie, og blir fra seg av lykke når hun sier ja. Amalie vil vekk, og med kaptein Müller kommer hun lenger enn vekk.
I flere år seiler hun med sin mann verden rundt, men den ekteskapelige lykken uteblir.
Hun klarer ikke å elske kapteinen, og hun er opprørt over alt hun ser på sine reiser. Grov adferd, fattigdom, urettferdighet, kvinners ufrie liv, mannskapets ferdsel på horehus og verdens elendighet. Det kan da ikke være slik det er ment å være et menneske? Alt hun opplever strider med de høye idealene hun er oppdratt til å tro på.
Krangel med forlaget
Amalie og August får to sønner, men i 1877 er konflikten i forholdet katastrofal. Amlie får et psykisk sammenbrudd og legges inn på Gaustad asyl i Kristiania. Der får hun diagnosen melankoli. Når hun kommer hjem vil hun skilles. Fra nå av vil hun søke sannheten, skrive om livet slik det er – rått og brutalt.
- Amalie Skram (1846–1905) født i Bergen, død i København.
- Gift to ganger, innlagt på sinnssykehus i både Norge og Danmark.
- Skrev over 20 verker, mest kjent for romanserien Hellermyrsfolket.
- Regnes i dag blant våre største kvinnelige forfattere fra forrige århundre.
Hun vil kjempe for retten til å elske den man vil, være den man er og retten til å skrive om ikke bare slik virkeligheten ser ut, men også hvordan den føles for et menneske som står midt i det. Det ligger i tiden, denne heftige frihetstrangen og søken etter sannhet.
Debutromanen Constance Ring tar for seg økonomisk og seksuell undertrykkelse i det borgerlige ekteskapet. Innholdet vekker oppsikt og vemmelse. Hun er for nær virkeligheten, skildrer samlivet i all sin gru.
Gyldendal vil ikke publisere boken dersom hun ikke styrker de mest provoserende avsnittene. Amalie nekter. Hun betaler selv for trykkingen og får boken utgitt på et mindre forlag.
Hun får ros av litteraturkritiker Arne Garborg og i den danske avisen Politiken. En stund lever hun som enslig mor i Oslo, men så snart guttene kan klare seg selv drar hun til København.
Les også: Leiemorderen som ikke fikk nok (+)
Forelskelse, begjær, sykelig sjalusi
I 1884 frir hun til en mann hun har forelsket seg i etter lengre tids brevveksling. Mannen er danske Erik Skram, journalist og forfatter. Han sier straks ja. Det blir et forhold med store svingninger.
Ekstatisk forelskelse, begjær, sykelig sjalusi, sinne og nok et sammenbrudd. Erik har en gammel elskerinne, Camilla som han fremdeles ser. Amalie tæres av sjalusi, og han må love å forlate Camilla.
Amlies vakre, mørke utseende gjør flere enn Erik beruset av begjær. I parets hjem vanker både den unge forfatteren Knut Hamsun og Sveriges August Strindberg. Erik hjelper Knut med å få ut fragmenter av Sult i et dansk tidsskrift. Hamsun er hos dem i julen, og i et brev etterpå skriver han ærlig til Erik at han måtte anstrenge seg slik for at det ikke skulle komme noe erotisk og upassende ut av munnen hans mens Amalie var i stuen.
Det var denne sydlandske intensiteten hennes, skriver han.
Mannen måtte stelle hjemme
Amalie imponerer sin mann med sin enorme arbeidskapasitet. Hun skriver disiplinert på romanene i det som skal bli hennes hovedverk Hellemyrsfolket.
Paret får datteren Johanne i 1889, men heldigvis er Erik en mann av den nye tiden og flink til å avlaste.
Han lar Amalie arbeide mens han passer den lille datteren.
I Hellemyrsfolket skriver Amlie en slektshistorie som viser hvordan vi mennesker er forutbestemt for undergang på grunn av arv og miljø.
Syklusen regnes som et av de viktigste bidragene til den norske naturalistiske diktningen. Amalie synes synd på det ufrie mennesket som er prisgitt sine omgivelser.
Henne gode venn gjennom flere år, Bjørnstjerne Bjørnson, skriver til henne at hun ikke må være så dyster.
La heller menneskene i Hellemyrsfolket leve og «blomstre opp», foreslår han. Slik at du kan gi videre av «livets overskudd», føyer han til.
Amalie er dypt uenig med ham og svarer at noen må jo peke på «livets jammer og nød». Hun vil skrive slik at folk kjenner
seg igjen, forstår og lærer å tilgi hverandre.
Les også: Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt (+)
Sinnssykehus-sjokk
Men det krevende skrivearbeidet koster. I 1894 får hun nok et sammenbrudd. Denne gangen langt mer alvorlig enn da hun lå på Gaustad.
Etter Amalies eget ønske får Erik lagt henne inn på Kommunehospitalet i København, og der blir det straks bestemt at hun skal overføres til sinnssykehuset St. Hans Hospital i Roskilde.
Amalie er i sjokk, nedslitt og deprimert. Oppholdet gjør et uutslettelig inntrykk på henne.
Hun rystes over hvordan mennesker med psykiske lidelser blir behandlet på sykehuset. Etter oppholdet skriver hun romanene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen.
Bøkene handler om en ung malerinne med selvmordstanker som søker hjelp. Hun blir erklært sinnssyk og plasseres blant gale mennesker på en lukket avdeling. I stedet for å få hjelp, møtes hun med løgner og maktmisbruk. Hun blir hverken hørt eller får møte sin mann.
Les også: Norges ukjente mestertyv, storsjarmør og utbryterkonge (+)
Det er tvang og nedlatenhet som preger behandlingen. Professoren har diagnostisert henne som sinnssyk, og ingen andre ved hospitalet våger å si han imot.
På den tiden var det ingenting i loven som sikret en pasients rettigheter, alle avgjørelser lå hos legestanden og psykisk sykdom var tabubelagt.
Amalie er den første i Norden som skriver om temaet.
Det er utvilsomt en selvbiografi fra hennes eget opphold på sykehuset. Bøkene forårsaker en voldsom debatt, og Amalie imponerer og vekker igjen stor oppsikt, men ekteskapet skranter. Forholdet til Erik er i ferd med å gå i stykker. Hun legger ut på en lengre reise.
Tror mannen er utro
Så er det en kjensgjerning. Det før så forelskede paret klarer ikke lenger å finne frem til hverandre.
Amalie kommer aldri over at Erik ikke besøkte henne mens hun lå innesperret på sinnssykehuset, mens han på sin side påstår at han fikk klar beskjed av professoren om at hun trengte ro.
Amalie hjemsøkes av sjalusi og mener å vite at Erik var utro mens hun lå syk. Det er mørke tider, beskyldningene hagler, og i 1899 flytter de fra hverandre. Amalie blir boende i København alene med datteren. Hun vil ikke flytte hjem til Norge, føler seg sviktet av fedrelandet som flere ganger har avslått hennes søknad om diktergasje.
Les også: Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – men det var ett problem (+)
Spekulasjoner om dødsårsaken
I 1901 får hun imidlertid dansk diktergasje og kaller seg etter dette for dansk borger og dansk forfatter. Nå følger noen tunge år med dårlig helse og elendig økonomi.
Flere av vennene dør, og hun kommer på kant med begge sønnene fra første ekteskap. Den eneste trøsten er datteren Johanne. «Hvad skulde jeg med livet, hvis jeg ikke havde hende», skriver hun i et brev til en venninne.
Brev fra Bjørnson
Kænner Skram deg?
Vet han, at du er en frygtelig sanselignatur, i mat, i farver, i drik, i kjønnslyst og later som du ikke er det!
– Bjørnstjerne Bjørnson i brev til Amalie da han får høre at hun skal gifte seg med Knut Skram
I mars 1905 dør hun, bare 58 år gammel.
I dødsattesten oppgis blodpropp som dødsårsak. Men spekulasjonene om selvmord vil ikke gi seg. Det er en kjent sak at hun i lengre tider hadde brukt opiumsdråper mot en plagsom hoste og sovemedisin hver kveld.
Amalie Skram blir gravlagt på Bispebjerg kirkegård i København, senere blir graven slettet og asken overført til en fellesgrav.
Hun ville omtales som dansk borger og dansk forfatter, men det er i hjemlandet Norge hun oppnår størst berømmelse og blir stående som en bauta i vår litteraturhistorie.
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2020, og sist oppdatert 26/10 2021.
