Et lite stykke Sovjet på tyske ruiner

Det er grått, det er monotont, det er betong. Bygningene, noen av dem falleferdige, virker nesten truende. Et militært kjøretøy passerer. Det er lite som slår utsikten fra en buss i det tidligere Sovjet. I det du krysser den strengt bevoktede grensen fra Polen, trer du inn i en annen verden.

– Hvor er dere fra? Den unge kvinnen ved siden av meg smiler. – Norge, svarer Ingar, mitt reisefølge. Kristina er fra Kaliningrad, men studerer i Berlin.

– Kaliningrad er to byer, sier hun. – Da den røde arme frigjorde Øst-Preussen, oppsto Kaliningrad, men den tyske arkitekturen Königsberg er fortsatt synlig. Hvordan var Tysklands okkupasjon av Norge?

Vi passerer Brandenburg-porten, en av de tidligere byportene i Königsberg. Samtalen om vår felles kamp mot nazismen under krigen treffer en fartshump da jeg våger å fleipe: – Nord-Norge be frigjort takket være Sovjetunionen, men jeg er glad dere ikke ble værende. Referansen til Sovjetunionens okkupasjon av Øst-Europa faller ikke i smak. Hun mister interessen for oss.

Ekko fra Sovjetunionen

Ungdommene fester på plassen. Parkerte biler med åpne dører og musikken gående for fullt. Øl, vodka og yngre jenter. Hadde det ikke vært for at Dom Sovetov – sovjetenes hus – ruver i bakgrunnen, kunne det vært et rånetreff i Norge. Like bortenfor står flere politibiler og folk fra private vaktselskaper. «Den nedgravde roboten» som de lokale kaller bygningen, er den mest ikoniske i Kaliningrad. I hvert fall i nyere tid.

Konstruksjonen tok form i starten av 1970-tallet – oppå ruinene av Königsberg slott. Men det som kunne vært en symbolsk maktdemonstrasjon slo sprekker. Bokstavelig talt. Bygningen fikk skader i strukturen på grunn av den ustabile grunnen. Opprinnelig var planen 28 etasjer, men bygning stoppet på 21. Det var fare for at hele stasen ville kollapse. Utbedring ble forsøkt i flere år, men endelig skrinlagt i 1985. Det var tomt for penger. Nå står den der stum, et skall fra sovjettiden. Gjerdet går høyt rundt bygningen, og det er ingen adgang for uvedkommende. Med så stor tilstedeværelse av ordensmakten ser det ikke helt enkelt ut å snike seg inn. Kanskje bedre i dagslys?

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

– Det er sikkerhetsvakter der fordi ungdom går inn i bygningen og bruker narkotika. På dagtid er det roligere, forklarer Boris, min taxisjåfør. – Utsikten på toppen skal være bra! Lykke til med det!

Gjerde og hunder

Det er nesten folketomt på parkeringsplassen neste dag. Ingen politi. Ingen sikkerhetsvakter. Perfekt. En dør i gjerdet leder inn til baksiden av bygningen. Den er åpen. Hva er det verste som kan skje? Jeg sniker meg gjennom det høye gresset og klatrer opp på betongmassen av en bygning. Jeg ser tagging på veggene og søppel på gulvet i første etasje. Trappeoppgangen er stengt på høyre side. På venstre side er det også et gitter. Jeg nærmer meg hoved­inngangen.

Da hører jeg hunden. Bjeffingen gir voldsom gjenlyd i tomheten. Og der hører jeg en til. Pokker! Dette var ikke med i planen. Jeg krabber raskt opp veggen, og slipper meg ned på den andre siden. Hunder kan i hvert fall ikke klatre. Men de kan løpe rundt. Jeg lander i gresset. Tiden er knapp. Jeg snur meg. Ser konturene av en sikkerhetsvakt. Hundene fortsetter å bjeffe. Hjertet galopperer. Jeg legger på sprang. 50 meter til porten. Bena går som trommestikker. Jeg styrter gjennom åpningen og slår porten igjen bak meg. Reddet. Pusten går i tunge hiv. Men dagen er vakker, himmelen blå og solen skinner. Jeg blir en turist og gjør som turister flest, ser etter et sted som selger iskrem.

A tale of two cities

Det er idyllisk langs vannkanten i kveldingen. De pseudo-prøyssiske bygningene blir fargerike i solens rødlige skjær. Engang var dette sentrumet av Königsberg, byen som ble etablert av Den tyske ridderorden i 1255. Langs kanalen av Pregel lå byens handelssentrum som nå er delvis gjenoppbygd som barer og restauranter. Turister tar selfies på Honigbrücke (Honningsbroen) som leder over til Kneiphof-øya, også kalt Kants øy. I gotisk stil og bygd i røde murstein står Königsberg-katedralen som kan dateres tilbake til 1333, og som ble ødelagt under andre verdenskrig. Det istykkerbombede taket er restaurert. Inne i kapellet bukker en kvinne i slør foran krusifikset som nå er i ortodoks stil. Det er kun fasaden som beholdt sitt opprinnelige uttrykk. Langs bodene selges iskrem og rav, men halvlitere med øl må du se langt etter.

Immanuel Kant 1724-1804, står det skrevet på graven. Filosofen er Königsbergs mest kjente borger. Innbyggerne kunne stille klokken etter ham når han tok sin daglige spasertur fra øya, langs kanalen og opp på høyden av Königsberg. En kopi av bygningene som var på Kneiphof øya før krigen er plassert utenfor katedralen.

Stalins høyre hånd

Dukker i naziuniformer. Solkorset på veggen. En modell av byen i flammer. Fotografier av utbombede bygninger. Bunkeren hvor den tyske generalen Otto Lasch forsvarte angrepet fra den Røde Arme i 1945, er blitt museum. Beleiringen av Königsberg varte i tre måneder. Da nazistene overga seg 9. april lå 80 prosent av Königsberg i ruiner. Den gjenværende tyske befolkningen (om lag 200 000) ble tvangsflyttet og russere overtok både gård og grunn. På Potsdamskonferansen ble det nordlige Øst-Preussen gitt til Sovjetunionen, nærmest i gave for deres innsats mot Nazi-Tyskland.

Mikhail Kalinin, Stalins høyre hånd, Sovjetunionens offisielle statsoverhode, mannen bak Katyn-massakren, døde i 1946 samtidig som Königsberg skulle omdøpes. Ikke uventet valgte man Kaliningrad (grad betyr by på russisk). Da byen ligger strategisk til med sin isfrie havn i Østersjøen, ble den umiddelbart omgjort til militærbase og et lukket område for omverdenen.

I den seirende rusens makt

Lenin Prospekt er inngangsåren til Kaliningrads nye sentrum. En liten gåtur fra restene av det historiske Königsberg som går over ruinene av Königsberg-slottet og ender på en åpen plass. Gate­musikerne spiller rock med elektrisk gitar og synger på russisk. Omringet av byråkratiske blokker. Seiers­plassen er stedet hvor tiden nesten står stille. Lenin­statuen er riktignok flyttet. Og den nye «Kristi frelsers» kirke har med sin ortodokse stil et kitschy preg. I 1934 het dette Adolf-Hitler-­Platz. Historisk grunn, altså. Et sted hvor det kan smake med et glass eller to.

Det er folksomt i barene på plassen, og heldigvis, de serverer ikke bare iskrem. Kald pils. Smaken er himmelsk. Jentene ved nabobordet skjuler ikke smilene sine. Vi smiler tilbake og lurer på om vi kan få sette oss. – Klart dere kan. Det er første gang vi møter nordmenn. Elena og venninnen Sofia er i midten av tyveårene. Lyst til å bli med på nattklubb? Vi trenger ingen betenkningstid.

I Putins fotspor

Og dagen derpå? Hodepine. Tømmermenn. Svake erindringsblaff av drinker og dansegulv. En gryende kvalme. Men opp må vi. Sjåføren er her.

Kaliningrad kan være fascinerende i seg selv, men det er først når en kommer seg ut av byen at en virkelig får et inntrykk av regionen, både landskapsmessig og geopolitisk. En obligatorisk selfie foran Lenin hører med før det bærer av sted mot Den kuriske landtunge. En svært smal og ti mil lang landtunge av sand (fra 500 meter til fire kilometer bred) som skiller en lagune fra havet. Landtungen er delt mellom Russland og Litauen, og en populær destinasjon for turister.

Nasjonalparken er kjent for sine ville dyr, lange strender, veldige sanddyner og «de dansende trærne» som forebygger jord­erosjon. Det er også en populær destinasjon for Putin. Ivan anbefaler fiskerestauranten. Engelskkunnskapene hans var noe begrenset, men han hadde definitivt rett. Fersk fisk, øl og lokalprodusert brennevin. Å feriere i Putins fotspor kan anbefales!

Det nye jernteppet

På andre siden av kanalen ligger krigsskipene tett. – Man trenger spesiell tillatelse for å krysse kanalen, sier sjåføren Ivan mens han speider over til den andre siden. – Vi kommer ikke lenger.

Kanalen ble bygget i 1901 til en sum av 13 millioner mark og gjorde det mulig for fartøyene å seile helt inn til Øst-Preussens hovedstad. Den historiske havnebyen Pillau mistet da sin betydning som handelsby, men fikk en ny vår takket være sin strategiske beliggenhet. Nazi-Tyskland hadde treningssenter for ubåter der.

Det bugner av blomster foran minnesmerket for dem som døde under «den store fedrelands­krigen». Det er barrikader i veien, og en soldat patruljerer inngangen til det historiske Pillau-fortet. Med den sovjetiske annektering ble byen omdøpt til Baltijsk, og oppgradert til marinebase for den baltiske flåten. Vi befinner oss på dørterskelen til NATO, og ferske satellittbilder fra området viser omfattende militæropprustning. Med Polen i sør og de baltiske statene i nordøst er militærbasen i Baltijsk av stor strategisk betydning. Basen har atomvåpen, bunkere, en flybase og rakettbaser. Kun noen kilometer unna, ved den polske grensen, har NATO sin militære tilstedeværelse. Spenningen fra jernteppets tid
er tilbake.

Fakta om Kaliningrad

• På Museum of the World Ocean er det flere skip, en ubåt og maritime maskiner, samt utstilling om Kaliningrads sjøhistorie og romforskning. Dra til Den kuriske landtunge for å se de «dansende» trærne, lange strendene og vakre naturen. Besøk Europas «nye jernteppe» i byen Baltijsk hvor Putin har krigsflåte og atomraketter.

• Den enkleste måten å besøke Kaliningrad er via Gdansk. Det går flere busser daglig og tar 4 timer. Merk at grensekontrollen kan ta flere timer dersom en kjører i privatbil.

• Lavpris flyselskaper som Norwegian og Wizzair flyr fra Oslo til Gdansk for noen hundrelapper (pluss «noen» ekstra gebyrer). Det er også flyforbindelse via Minsk og Warszawa.

• Hotell Kaliningrad har sentral beliggenhet og kjent for god service (samt, sovjetisk arkitektur). En natt koster fra 400 kroner.

• Du er rik i Kaliningrad! Lav russisk rubel gjør at pengene rekker langt. En kartong med 200 Marlboro-sigaretter koster rundt 200 kroner. En flaske vodka fra 50 kroner.

• Byen Baltiysk er den eneste russiske østersjøhavnen som er «isfri» hele året.

• Vladimir Putins kone, Ludmila, kommer fra Kaliningrad

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 40 2019

– Dette må være det dummeste og mest imponerende jeg noensinne har sett – og det på en og samme gang

Tito-turisme på fire hjul

Denne saken ble første gang publisert 28/09 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.