HITLERS unike SUPER-UBÅT:
En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører
Besetningen på den tyske ubåten satt musestille. De visste at livene deres var avhengig av en oppfinnelse som ennå ikke hadde blitt testet ut i krig. Det var enten suksess eller døden
Besetningen på den tyske ubåten satt musestille. Det sorte fartøyet lå på bunnen av Den engelske kanal, 25 nautiske mil sørøst for Isle of Wight. 60 meter over seg kunne de høre allierte krigsskip som trålet på kryss og tvers. Livene deres var avhengig av en oppfinnelse som ennå ikke hadde blitt testet ut i krig. Det var enten suksess eller døden, 21. august 1944.
Over hodene på det tyske mannskapet i U480-ubåten, pågikk en intens ubåtjakt, og de var byttet. Jegerne opererte med stor selvtillit. Egentlig var problemet med de tyske ubåtene langt på vei løst: Nye, effektive sonarer oppdaget de en gang så fryktede ubåtene tidlig nok til at de kunne angripes og senkes før de fikk utrettet mye skade. De allierte hadde herredømmet til havs. Trodde de.
Men det var inntil U480 bød på helt nye utfordringer.
Ulv i gummiklær
I utgangspunktet var U480 en helt ordinær ubåt av typen VIIC − arbeidshesten i den tyske ubåtflåten under 2. verdenskrig, kalt «De grå ulvene». I underkant av 600 slike ubåter ble bygget fra 1941 til slutten av krigen, og de opererte overalt hvor tyske ubåter hadde oppdrag. Utstyrt med fem torpedorør, en 88 mm skipskanon samt antiluftskyts, var type VIIC både effektiv og dødelig. Det ville si; det var inntil de alliertes sonarer begynte på oppdage dem før de fikk avfyrt torpedoene sine. Den påfølgende ubåtjakten endte veldig ofte med at de ble funnet og ødelagt.
Det var imidlertid en ting som skilte U480 fra en vanlig ubåt.
U480 var kledd utvendig med to lag tynne gummiplater kalt Alberich. Platene var to millimeter tykke, og det innerste laget var perforert med hull med diameter på to millimeter. Forsøkene hadde startet allerede i 1940, men først i 1944 var prosjektet klar til å lanseres i krig. Platene av syntetisk gummi bidro både til å redusere refleksjoner av fiendens sonarbølger, og til å dempe lyder fra ubåten. U480 var den første stridsubåtene med denne Alberich-coatingen, og tanken var at den skulle gjøre ubåten usynlig for fiendens sonar.
21. august 1944 skulle altså besetningen om bord på U480 få svaret.
Drepende effektiv
U480s toktet hadde startet den 3. august, i Brest i Frankrike. Målet var Trondheim, og underveis skulle de forsøke å senke alliert skipstrafikk i den engelske kanal. 21. august oppdaget de en alliert konvoi. Skipssjefen Hans-Joachim Förster ga ordre om å avfyre torpedo. Klokken 11:45 ble HMCS Alberni, en kanadisk korvett som fungerte som eskorteskip for konvoien, truffet på babord side. Torpedoen traff rett bak maskinrommet, og HMCS Alberni sank på litt over et halvt minutt. Hun tok med seg 59 av mannskapet på 90 ned i dypet.
Senkningen utløste en stor jakt på U480, og nå satt altså besetningen om bord på U480 og ventet på svaret. Var de usynlige, eller var de ikke? Dersom gummiplatene ikke absorberte sonar-bølgene fra de allierte jegerne, ville U480 være dødsdømt. Men de allierte marinefartøyene søkte forgjeves på kryss og tvers for å finne ubåten. Sonarene deres viste bare tomt hav. For tyskerne, og ikke minst besetningen om bord på U480, var suksessen total. Alberich-coatingen hadde vært akkurat så effektiv som de hadde håpet.
Ødeleggende turné
Med fasiten i hånd, tok skipssjef Förster opp jakten på allierte skip. Bare drøyt fire timer senere, klokken 16:06, traff neste torpedo fra U480s torpedorør. U480 angrep en formasjon av minesveipere, utstyrt med sonar, men disse hjalp ingenting. Også denne gang viste sonarene bare tomt hav. HMS Loyalty, en minesveiper fra Royal Navy ble truffet og kantret på under syv minutter, og sank. 18 av de 48 ombord døde.
Neste dag, klokken 17:58, ble det sivile lasteskipet SS Fort Yale senket. Her døde bare én av 66 ombord. Til sist, den 25. august klokken 14:43 torpederte U480 det britiske handelsfartøyet Orminster. Hun gikk i konvoi, og hele besetningen ble reddet. To døde imidlertid kort tid etterpå, av skadene de fikk under torpederingen.
På bare fire dager senket U480 fire allierte skip, to krigsskip og to sivile fartøy. 14 621 tonn med allierte skip og utstyr lå igjen på havets bunn. Da U480 ankom Trondheim den 4. oktober etter 63 begivenhetsrike døgn til havs, ble mannskapet feiret som helter. Den tyske marineoverkommandoen ga ordre om full fart i arbeidet med å utstyre flere ubåter med Alberich-coating, og den 18. oktober mottok skipssjef Förster ridderkorset for U480s enestående innsats.
Les også: (+) Ubåtmysteriet i Hardangerfjorden rystet Norge
Farlig farvann
Den 6. januar 1945 forlot U480 Trondheim igjen med kurs vest for Irland, der hun skulle ligge og vente på nærmere ordre om å seile inn i den engelske kanal. Den 19. januar kom ordren. Den ble fanget opp av de alliertes kodeknekkere og dekryptert: U480 ble beordret til å gå inn i sitt gamle operasjonsområde. Meldingen lød at allierte skulle få forsyninger fra USA, og de ville ankomme Cherbourg i Nord-Frankrike i løpet av de neste få dagene.
Ting hadde imidlertid endret seg i den engelske kanal siden august 1944, og U480s forrige patrulje.
Etter U480s suksess, hadde tyskerne jobbet på spreng. Flere ubåter hadde fått Alberich-coating på rekordtid, og resultatene uteble ikke. U486 hadde i desember 1944 alene senket to fregatter, ett transportskip og troppeskipet SS Leopoldville. Det siste med store tap av menneskeliv.
Som et motsvar til de usynlige ubåtene hadde de allierte derfor anlagt store minefelter med dypvannsminer. Minene ble forankret til sjøbunnen med wire, og fløt opp til de var omtrent ti meter over sjøbunnen. Der hang de som ballonger, klare til å detonere dersom en ubåt kom borti dem.
Hver av minene var utstyrt med en hydrostatisk bryter. Dersom en mine skulle slite seg og stige mot overflaten, ville trykkfallet desarmere minen. Eventuelle løpske miner ville dermed ikke utgjøre noen fare for overflatefartøyer.
Rundingsbøye
Minefeltene ble anlagt i områder som var tungt trafikkert av alliert skipstrafikk, ikke minst der U480 hadde vært så aktiv i august 1944. Alle U480s senkninger hadde foregått i et begrenset område sørøst for Isle of Wight.
Skipsleia i den engelske kanal var enkelte steder merket med bøyer, slik at allierte skip kunne navigere etter dem. Bøye H2 lå 25 nautiske mil sørøst for Isle of Wight, og var hovedbøyen for navigering inn og ut fra Cherbourg. H2 ble med dette et hyppig trafikkert punkt for alliert skipstrafikk, og et velegnet jaktterreng for en usynlig ubåt.
I august 1944 hadde U480 derfor ganske enkelt ligget på havbunnen under bøye H2, og ventet på byttet. Etter en torpedering kunne hun raskt la seg synke ned igjen på havbunnen og bli liggende musestille. Klok av skade hadde de allierte anlagt ett av undervannsminefeltene nettopp under bøye H2.
Feltet fikk navnet Brazier D, siden operasjonen med undervannsminer hadde fått navnet Brazier.
Les også: (+) Da fiskerne skjøt med hagle, svarte den norske Kystvakten med kanon
Sporløst forsvunnet
Antagelig la U480 seg rett ned i minefelt D med en gang hun ankom operasjonsområdet sitt. Ingen vet, siden det ikke finnes noen vitner. Sannsynligvis ville skipssjef Förster bruke sin gamle taktikk, legge seg på sjøbunnen, og vente. Etter at hun ankom den engelske kanal, ble hun ganske enkelt borte. Ingen visste hvor hun hadde blitt av, det fantes ingen spor etter henne.
Slik forble det helt til noen oppdaget et ubåtvrak på sjøbunnen på 1990-tallet. I 1998 klarte marinearkeolog og historiker Dr. Innes McCartney å identifisere vraket. Det var U480. Posisjonen hun lå i, var nøyaktig den samme som bøye H2 en gang i tiden hadde ligget på.
Da det ukjente vraket av en ubåt dukket opp i den engelske kanal sørvest for Isle of Wight på 1990-tallet, forbløffet det mange. Det fantes ingen kjente ubåtsenkninger i dette området, hverken fra første eller andre verdenskrig. Vraket var rett og slett et mysterium. I 1998 ble imidlertid vraket av ubåten identifisert av marinearkeolog og historiker, Dr. Innes McCartney. Til Vi Menn forteller den nå pensjonerte forskeren, som har identifisert over 100 ukjente ubåtvrak, hva som identifiserte henne:
− Hun var fortsatt kledd i Alberich-coating, forteller han.
U480 hadde et hull i akterenden på 30 cm i diameter, etter minen som ble utløst. McCartney kunne se hvordan trykket hadde brettet metallet rundt inngangshullet innover i skroget. I 2008 ble hele ubåten skannet med utstyr som ga bilder i høy oppløsning.
Den 4. mai 1945 overga fartøysjef Oberleutnant zur Zee, Hans Joachim Schwarz, U-1105 til de allierte styrkene. På ordre fra storadmiral Karl Dønitz steg hun til overflaten der hun ble eskortert til havn i Loch Eriboll i Scotland. I likhet med U480 var hun en ubåt av type VIIC, og i likhet med U480 var hun kledd i Alberich. Det sorte utseendet ga henne tilnavnet den sorte panteren.
I 1946 ble hun seilt til USA og New Hampshire, der det ble foretatt tester på Alberich kledningen. Den 19. september 1949 ble hun senket i Potomac river i Maryland.
På slutten av 1960-tallet tok den sovjetiske marinen opp ideen igjen og begynte kle ubåter i Victor-klassen med fliser av gummi. På 1980-tallet ble teknologien også tatt i bruk på britiske og amerikanske ubåter.
Fortsatt fungerer Alberich-coatingen overraskende bra, etter snart åtti år på havets bunn. Fartøy med moderne sonarer og ekkolodd som passerer over U480 kan se en liten forhøyning på bunnen, men ingenting som minner om et nesten komplett ubåtvrak.
