Krigen i Afghanistan
En rød pose plastpose fylt med eksplosiver kastes i luften på den folksomme busstasjonen. Kun de norske soldatene vet om faren passasjerene befinner seg i
Den norske fenriken risikerte liv og lem for å nøytralisere en selvmordsbomber midt i en folksom busstasjon i storbyen. Kontrasten er stor til hverdagen som familiefar og butikkeier på Sørlandet.
Mannen som løp med pistolen i skytestilling gjennom den intetanende folkemengden for å stoppe en mann fra å detonere en bombe, er faktisk identisk med den entusiastiske familiefaren på sidelinjen i barnefotballkampen på Sørlandet i 2023.
Den blide mannen på sidelinjen har en forhistorie som de færreste nordmenn kan vise til. Espen Haugeland (44) er en av Norges høyest dekorerte soldater. Mannen som i dag er innehaver av jakt- og fiskeutstyrsbutikken i Lyngdal, hadde for 20 år siden kruttønna Kabul i Afghanistan som arbeidssted.
− Det er jo lenge siden, men føles ikke som så lenge siden, sier Haugeland.
− Minnene sitter i. Mange gode minner. Og andre ting jeg blir minnet på av det som skjer rundt i verden i dag, som i Ukraina og i Afghanistan. Når du har hatt det yrket jeg har hatt, sitter det litt i ryggraden, sier Espen Haugeland.
Bomben fløy
Befolkningen i den afghanske hovedstaden levde på en knivsegg tidlig på 2000-tallet. Fred og dagligliv kunne bli avløst av et blodig krigshelvete på sekunder. Ikke minst på grunn av selvmordsbombere, en slik som Espen Haugeland stormet mot for å stanse en dag i 2004.
– Dersom han snudde seg for tidlig, var planen å skyte ham to ganger i brystet så han ikke fikk anledning til å utløse bomben sin, forteller Espen Haugland.
– I det vi overmannet mannen, så jeg i øyekroken at posen med bomben fløy gjennom lufta. Det var som i sakte film.
Mens Espen kjempet for å få kontroll over den krakilske bombemannen, landet bomben på bakken.
– Jeg tenkte at «nå smeller det». Vi visste ikke, men vi tok høyde for at han var en selvmordsbomber, sier den norske Afghanistan-veteranen, forteller Espen Haugeland der han står i butikken sin i Lyngdal.
Livet etterpå
– Jeg kjøpte Lyngdal Jakt og Fiskesenter etter at jeg kom tilbake fra Afghanistan i 2004, forteller Espen.
Butikken går bra. Teamet med tre ansatte gjør at eieren ikke er bundet til butikkdisken. Espen Haugeland beskriver seg selv som en livsglad gutt med mye energi, som liker seg ute i naturen. Livet er godt. Samboer, to egne barn og et bonusbarn er sentrum i tilværelsen for en blide og fornøyd sørlending.
Familiehjemmet henger trofeer fra jaktturer i inn- og utland. Leiligheten er full av utstoppede dyr og fugler. En gemsbukk Espen nedla i Namibia pryder stueveggen.
– Jeg jakter og fisker mye, da kobler jeg litt av og girer litt ned. Og så elsker jeg å reise og oppleve nye kulturer, forteller han.
– Sånn sett var oppholdet i Afghanistan et eventyr.
Bunnsolid lagfører
Fra oppveksten i Lyngdal gikk veien via idrettsgymnas i Sirdal til førstegangstjeneste på Skjold. Der fikk han prøve seg som lagfører, og fikk smaken på den militære profesjonen. Etter befalsskole i Trondheim kom han til Telemark bataljon. Espen hadde vært i Forsvaret i fem år da oppdraget i Afghanistan ble tema i 2003.
– Vi var andre kontingent og reiste ned på senvinteren i 2004, forteller han.
Ola Kjørstad var Haugelands nærmeste sjef i Kabul. Kjørstad beskriver Espen som en bunnsolid lagfører.
– Han var en helt vanlig kar. Sto ikke frem som noen markant ledertype, men han var veldig ivrig, løsningsorientert og ville bestandig gjøre en god jobb, sier Kjørstad.
Les også (+): Den hemmelige historien som ga Trond André Bolle Krigskorset
Motstridende meldinger
− Det var nok heftigste episoden under oppholdet i Afghanistan, litt ulik alt annet, sier Haugeland i dag, nesten 20 år etter aksjonen som gjorde at han ble tildelt Krigskorset med sverd.
Styrken fra Telemark bataljon, som holdt til i Camp Invictia øst for Kabul sentrum, hadde fått etterretningsopplysninger om at det neste dag skulle foretas en overlevering av en improvisert bombe. Nordmennenes oppdrag ville bli å pågripe én eller flere av personene som var involvert.
En gang i løpet av natten fikk troppen ordre om å dra til ISAF-styrkens hovedkvarter for å være klar. Der ventet de i mange timer. Meldingene om hvor overleveringen skulle skje, var motstridende. Derfor måtte nordmennene legge en plan for hvordan oppdraget kunne løses, uavhengig av sted.
Planen gikk ut på å gå inn på målet fra en side, omringe området så ingen kom hverken inn eller ut, og så pågripe alle som var innenfor. Espen Haugeland var lagfører for pågripelseslaget.
– Vi var utstyrt med tanke på at vi måtte løpe, sier Espen.
Selv var han utstyrt med pistol, hjelm, skuddsikker vest, flashbangs, håndgranater, strips, vann og sanitetsutstyr, samt Espen en lett feltradio.
Et stykke utpå morgenkvisten fikk troppen ordre om å dra til ett av de aktuelle overleveringsstedene. I det de kjørte ut av basen, slo et kraftig tordenvær inn over byen.
Kjøreruten var lagt på forhånd. Ved en bro over Kabulelva skulle det stå en hvit Toyota Land Cruiser med knust baklykt. Den skulle de følge etter.
I landcruiseren satt allierte styrker som hadde etterretningsinformasjonen, og som hadde bedt om bistand fra den norske troppen for å gjennomføre pågripelsen. To blink med baklysene skulle være tegnet på at Espen Haugelands lag var utenfor bygningen hvor overleveringen skulle skje.
I trafikken på de dårlige veiene blinket det i bremselysene i ett sett.
Men så kom det to markante røde blink.
Satt i bagasjerommet
På forhånd hadde de norske soldatene fått høre at stedet skulle være en kafé ved siden av et bilverksted. Over kafeen sirklet et Apache-helikopter.
Haugeland forteller at han delte opp laget sitt i makkerpar. Nordmennene stormet ut av bilene, omringet et område og gikk inn i bygningen. Aksjonen måtte gå så fort at de som var inne i bygningen knapt skjønte hva som foregikk før de var pågrepet. Alle ble rutinemessig stripset og lagt i bakken − helt etter planen.
Men planen sviktet på ett vesentlig punkt: Inne i kafeen var bare han som skulle ta imot bomben, ikke han som skulle overlevere den.
Så kom melding på sambandet om at bombemannen var observert og identifisert nede i Kabul sentrum.
De allierte soldatene i den hvite Toyotaen satte kursen mot stedet observasjonen ble gjort. Bombemannen var midt i en folkemengde nede på busstasjonen i Kabul. I Toyotaen satt det en informant som kunne identifisere ham.
Toyota-styrken ba om å få med en mann med radio for å holde kontakt tilbake til den norske troppen.
Det ble lagfører Espen Haugeland.
Espen forteller at han satt i bagasjerommet på Land Cruiseren mens de raste innover mot sentrum:
– Da vi kom ned til busstasjonen, var det tusenvis av mennesker der, forteller Espen. Mannen som hadde bomben gikk bort fra oss, med ryggen til. Han bar på en plastpose med bomben inni.
Les også: - Norske marinejegere er best i verden
Pistolen i skytestilling
– Alt gikk veldig fort, forteller Espen.
I det de stormet ut av bilen, sjekket han at pistolen, magasinene og håndgranatene var på plass.
– Jeg tok ladegrep på Glock'en og slapp ned «balle-klaffen» på den skuddsikre vesten, fortsetter han.
Så løp han og en soldat til så fort de kunne innpå mannen bakfra. De løp midt i folkemengden med rettede våpen med fingeren langs avtrekkerbøylen.
Bombemannen oppdaget dem ikke før de var nær nok til å overmanne ham. Nordmennene la mannen i bakken i det samme bombemannen slengte den posen med bomben i, opp i luften.
Posen landet på bakken uten at noe skjedde. Espen forteller at de ikke visste om mannen hadde utløsermekanismen klar eller ikke.
– Vi tok høyde for at han var en selvmordsbomber, forteller han.
Bomben var en trykk-koker med spiker, skruer og muttere, sprengstoffet var hentet ut av antistridsvogn-miner. Den ville ha gjort store ødeleggelser og drept mange mennesker hvis den hadde gått av.
– På mannen fant vi alt som skulle til for å sette av bomben, forteller Espen.
– Bomben var ferdig rigget med en lett tilgjengelig utløsermekanisme.
Aggressiv folkemengde
Men dramaet var ikke over.
– Vi måtte stå på mannens armer for å holde ham nede, forteller Espen.
– Jeg kalte kontinuerlig på sambandet for å få forsterkninger, sier han.
Men sambandet var slått ut på grunn av tordenværet.
Folkemengden begynte etter hvert å bli aggressiv. Afghanerne oppfattet at to utenlandske soldater hadde lagt en sivil landsmann i bakken uten grunn. Espen ropte «stay back, stay back», og pekte «bomba, bomba». Det gjorde ikke inntrykk på folkemengden. Bomber og våpen var man jo vant til.
Den aggressive mobben kom etter hvert så nærme at Espen måtte bruke pistolen for fysisk å skyve dem unna.
– Mange scenarioer gikk gjennom hodet i de minuttene, sier han.
– Så kom plutselig Apache-helikoptret rett over hodene våre. Det senket seg ned, og vinden fra rotorene gjorde at folkemengden trakk seg tilbake. Det var en fantastisk følelse, sier Espen.
Og endelig kom et lag fra hans egen tropp til. Militærpolitiet tok hånd om bombemannen, og bombeeksperter nøytraliserte bomben. Situasjonen var under kontroll.
Hjemme ved kjøkkenbordet sier Espen at han ikke tror han var redd under selve pågripelsen.
– Veldig fokusert, veldig høy puls, og veldig mye adrenalin. Men ikke redd. Det sitrer i kroppen. Man begynner å skjelve litt, men på en god måte, man får en boost innvendig, forklarer han.
− Først da vi hadde fått kontroll på mannen med bomben, og folkemengden kom mot oss følte jeg på frykt. Det var noe vi aldri hadde trent på før. Der jeg kjente mest på frykten der og da. Det foran hadde trent på og var forberedt på.
Les også (+): USAs dødeligste skarpskytter – drept av en han ville hjelpe
Tok bakmennene
– Du får igjen for de grundige forberedelsene og all treningen. Automatikken og drillen slår inn, sier Espen Haugeland.
– Etterpå begynner man å tenke på konsekvensene. Der og da var det liten tid til å reflektere noe særlig over det som hadde skjedd. Det var rett ut på neste oppdrag.
Fra busstasjonen dro den norske troppen til den kanadiske leiren hvor de fikk fylt opp med vann, drivstoff og en matbit. Neste natt var Espen med da troppen hans pågrep bakmennene som hadde produsert bomben.
– Jeg husker vi kjørte i mørket fra den kanadiske basen og gikk inn i huset der bombene ble laget, forteller Espen.
– Det var familier som lå og sov der, og store mengder materiell for å lage nye bomber. Vi pågrep to bombemakere uten den store dramatikken.
Først neste morgen kom troppen tilbake til den norske basen.
– Vi følte en enorm tilfredsstillelse, sier Espen.
– Alt vi hadde trent på fungerte. Vi hadde ingen tap. Ingen sivile var drept eller såret, og vi hadde løst oppdraget. Vi fikk applaus og «thumbs up» når vi kjørte inn i leiren. Det var god stemning.
I begrunnelsen for tildelingen av Krigskorset står det blant annet «Haugelands innsats reddet sannsynligvis et stort antall sivile liv. Han viste personlig mot og tapperhet langt utover det som kan forventes». Selv sier Espen at han er sikker på at alle, med den samme treningen og forberedelsene, ville gjort det samme. Helst ville han ha delt medaljen med de andre i laget hans og resten av troppen.
Krigskorset
Krigskorset med sverd tildeles for «særlig fremragende innsats»
Krigskorset med sverd «kan utdeles for personlig innsats i kamp eller lignende bedrift til norske eller utenlandske sivile og militære som under krig eller væpnet konflikt på særlig fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av en troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp».
Mellom 1941 og 2016 er til sammen 282 Krigskors tildelt borgere fra syv forskjellige land. 147 er tildelt nordmenn.
Espen Haugeland er den åttende mottageren av Krigskorset med sverd for internasjonale operasjoner etter 2. verdenskrig.
Andre kjente mottagere av Krigskorset er General Carl Gustav Fleischer, Max Manus, Martin Linge, Leif Andreas Larsen (Shetlands-Larsen), Joachim Rønneberg, Gunnar Sønsteby og Leif Tronstad.
Les også (+): «Fenrikens» beste tips: – Du trenger bare disse to tingene for å overleve i villmarken
Trist avslutning
En måned etter hendelsen ble Tommy Rødningsby drept av en rakettdrevet granat i Kabul. Han var soldat i samme avdeling som Espen. Selv om våre politikere valgte å bruke andre ord, var norske soldater i krig for første gang siden 2. verdenskrig. Rødningsby var den første norske soldaten som ble drept i Afghanistan.
− Hva sitter igjen etter å ha levd under forhold der alt kan endre seg fra fredelig dagligliv til det livsfarlige på ett sekund?
− Den mental beredskapen vil alltid være der, men nok blitt svakere med årene, sier Espen Haugeland.
− Man venner seg til det sivile livet, men det er ikke helt over ennå. Kall det en yrkesskade: Noe av det vi trente på konstant i alle situasjoner, sitter fortsatt i ryggmargen. Man er litt på alerten, følger med og analyserer folk og situasjoner automatisk. Men det er ikke noe jeg bekymrer meg over.
− Hva tenker du avslutningen av Norges engasjement i Afghanistan?
− Det er trist, selvfølgelig. Det er ikke til å legge skjul på. Én eller annen gang måtte det skje. Og vi må ikke glemme alt det gode som ble gjort der nede. Etter 20 år med krig, vokste det opp en generasjon som aldri hadde levd under taliban-styre, men med utdannelse og fremtidshåp. Jeg håper det frøet vi var med på å plante kan bidra til at Afghanistan vil utvikle seg i riktig retning. Tiden vil vise om det slår til, sier Espen Haugeland.
