elgjakt
Elgjegeren Ruth (93) bor i et gammelt hotell – helt alene
Hvert år sier Ruth Håkenåsen at årets elgjakt skal bli den siste. Men når sesongen nærmer seg, kan hun knapt vente med å hente frem børsa for å delta.
Ruth har jaktet elg helt siden 1948, og den gangen var det ikke mange kvinner som hadde det som hobby.
– Da jeg ble med, syntes en av de andre mennene i jaktlaget at det ikke passet seg, men heldigvis fikk jeg bli med likevel, sier hun og smiler.
Vi er i Begnadalen i Valdres. På tunet foran oss står en gammel, hvit og ærverdig hotellbygning og troner, og i hagen er det blitt frodig og grønt.
I døren står en dame kledd i en vakker hverdagsstakk, og hun smiler vennlig «kom inn». Spreke Ruth har gledet seg til å få besøk.
Sort/hvitt-bildet fra den første jakten, av henne og han som hadde invitert henne, og som senere skulle bli mannen hennes, vekker gode minner og varme følelser.
Der står hun, ung og vakker, med et tørkle i halsen, ved siden av en mann som fikk hjertet til å brenne. Og med en elghund i bånd og rifle over skulderen skilte hun seg helt klart ut fra den tidens kvinnestandard.
Stor støtte fra mannen
I dag tenker hun at han, Johannes J. Håkenåsen, var forut for sin tid som mann. Han brøt gjerne med de stereotype kjønnsforventningene.
Da de senere ble foreldre, stilte han opp som barnevakt når hun skulle gjøre sine ting. Allerede på første elgjakt viste han verden at han var veldig stolt over at hun var jenta hans. Han likte at hun var tøff og ble med – at de sammen kunne oppleve det han likte aller best.
Men historien om Ruth begynner lenge før det. Hun ble født og vokste opp på en gård på Veldre i Ringsaker. Der var hun den yngste av fem søstre, og der hadde de kuer, hester, høns og griser.
– Jeg hadde en fin barndom. Bare én hendelse var veldig trist; lillebroren min døde da han var bare ett år gammel. Selv om jeg bare var syv år og akkurat da hadde begynt på skolen, husker jeg det godt, forteller hun, og legger til at det selvfølgelig var forferdelig for foreldrene, som hadde fått barn nummer seks, gutten de ønsket seg.
Men livet er tøft, det må fortsette for de som er igjen, og i Norge ble det krig. 9. april husker hun at de måtte evakuere og reise til besteforeldrene, som bodde litt nord for Brumunddal.
– Men vi var der bare i ett døgn før vi måtte tilbake til dyrene. For oss ble ikke krigen veldig dramatisk, for vi var selvforsynte og hadde mat nok.
– Det jeg husker, er at tyskerne satte opp kanoner i hagen vår for å øvelsesskyte over Mjøsa, til den andre siden av vannet. Dette var mot slutten av krigen, for jeg skulle konfirmeres da, husker 93-åringen.
Les også: Eva (105) danser litt hver dag: –I min alder kan du ikke sette deg ned
Det uforglemmelige ballet
Hun drømte om å gå på gymnas, men det fikk hun ikke fordi det ble umulig å bruke toget til og fra skolen. Tyske soldater gikk vakt på jernbanelinjen.
– Da freden kom var jeg 16 år, og jeg tok et år på folkehøyskole. Etter det tok jeg diverse kurs innen kunsthåndverk, blant annen innen vev. Jeg har alltid likt slike ting.
Ruth smiler da hun tenker på denne tiden. Hun var 19 år og bodde fortsatt hjemme hos foreldrene da hun og to søstre tok på seg sine fineste kjoler for å være med på juleball.
Hun hadde sett ham før. Johannes J. Håkenåsen var ti år eldre enn henne og høy, kjekk og flott. Da hun så ham i lokalet, tok hun seg i å tenke at hun håpet at det kunne bli en dans.
Og det ble det. Det endte med at han, som akkurat hadde kjøpt seg bil, kjørte henne og søstrene hjem. Drosjen faren hadde bestilt for å få jentene trygt hjem, ble ikke nødvendig.
Rundt 500 000 norske menn og kvinner er registrerte jegere, og i overkant av 80 000 av dem er kvinner. I løpet av 15 år er antallet kvinner registrert i Jeger-registeret fordoblet. Ruth var en pioner da hun ble med i den mannsbastionen spesielt elgjakten en gang var.
Så sent som i 2004 kom det et påbud fra Direktoratet for naturforvaltning om 20 prosent kvinneandel for elgjaktlag på statens grunn. Dette var en prøveordning det året. Målet var å få kvinneandelen opp til 40 prosent.
– Johannes var forstmann, altså utdannet innen landbruksfag og skogdrift, og han hadde fått jobb i Pihlske Sameie, som var en stor og ressursrik utmarkseiendom i Ringsaker-fjellet. Før vi takket for skyssen hjem, hadde han spurt om jeg ville lære å kjøre bil, og jeg hadde sagt ja til å la ham lære meg det, minnes Ruth.
Måtte bli de to
Kvelden etter kom han og hentet henne – hun var forelsket allerede.
– Fra første stund var Johannes snill og usedvanlig grei, og fordi jeg hadde kjørt traktor hjemme, gikk det dessuten fint med bilopplæringen, sier Ruth med et smil.
De ble kjærester, og på en hytte på Hammarseter lille julaften 1947 fridde han. Det fantes ikke tvil om hva hun ville svare. Hun visste med hele seg at det måtte bli de to.
– Påfølgende høst ble jeg med på min aller første elgjakt, og fordi jeg var uerfaren, ble jeg med en eldre og erfaren jeger på post. Da elgen kom, skjøt vi samtidig, og derfor vi tok ett horn hver av den elgen, forteller Ruth.
Vi står i stuen, og på veggen henger et stort elghode. Den elgen felte hun helt alene.
I årene som fulgte var det en selvfølge at hun skulle bli med forloveden på jakt. Elgjakten var det morsomste de gjorde sammen. Ruth felte og slaktet alene, om det ikke var andre der da dyret falt. Hun ble en likeverdig person i jaktlaget.
Les også: (+) Da Trygves far forelsket seg i en annen, så de ham aldri mer igjen. Moren Mary ofret alt for å gi sønnene en god barndom
Tragedien rammet
I 1951 giftet de seg, og året etter fikk de sitt første barn. Selv om det ble travle dager, var det gode dager.
Ruth hadde en ektemann som alltid lot henne få gjøre sine ting, og som aldri nektet henne noe.
Seks barn kom til verden, men bare fem av dem fikk vokse opp.
Og det er da Ruth forteller om lille Eli, deres tredje barn, som døde bare ett år gammel på grunn av en blodforgiftning, at tårene tvinger seg frem. Hvert år siden de mistet den lille jenta har hun tent lys 12. februar for å minnes henne på bursdagen. Det gjorde hun også i år.
– Å miste et barn er det verste du kan oppleve som menneske, sier hun, og blir stille.
Så forteller hun at de fikk en datter ikke lang tid etter, og hun fikk navnet Eli, hun også, fordi navnet hadde gått i generasjoner i Håkenåsen-slekten.
– Men et nytt barn erstatter aldri det du mistet, legger hun til.
Hun sier at hun hadde en enestående mann som snakket om sorg og følelser, og det gjorde at sorgen ble deres sammen. Og datteren Mari trøstet. «Du har da meg, mor», sa hun.
De hadde to jenter fra før som måtte tas vare på, og livet gikk videre. Siste gang hun gikk gravid var hun 39 år, så gleden over å ha små barn rundt seg varte lenge.
Når elgjakten kom, passet naboen ungene. Jakten ble en fin tid for henne og Johannes, som store deler av tiden ikke så hverandre fordi han var mye borte på jobb.
En aktiv dame
I tyve år var Johannes forstmann i Pihlske Sameie, men etter det bodde de to andre steder fordi han fikk nye stillinger.
Der de har bodd finnes det folk som kan fortelle historier om ildsjelen Ruth Håkenåsen.
Hun startet foreningen Senterkvinner, fikk i gang igjen et skolekorps som hadde ligget brakk, og hun var leder for Nannestad Bondekvinnelag. I tillegg vevde hun åklær og tok aktivt del i oppdrettet av elghunder, som hun og mannen drev med sammen.
I mange år jobbet hun som kirketjener. I tilknytning til det startet hun foreningen Holter Kirkering, som blant annet samlet inn penger til et nytt orgel.
Dugnad og frivillighet er to ord hun er glad i.
Hun har også vært aktiv i skytterlaget og har vært i viltnemnda, der hun kunne bli ringt opp midt på natten for å gjøre ettersøksarbeid etter påkjørsel av vilt.
Vi sitter i den store, staselige stuen i den gamle hotellbygningen hun kjøpte sammen med den yngste sønnen etter at Johannes døde i 2007. I seks år har hun bodd her alene. Ruth sier at huset er for stort for henne, og at det til tider er et ensomt liv, men hun er flink til å fylle dagene sine.
– Jeg savner Johannes fremdeles, og føler ennå at det er så mye jeg aldri fikk spurt ham om. Han var et levende leksikon og hadde svar på alt. Vi to var aldri uvenner, og da han ble pensjonist, var vi sammen om alt, sier hun.
Fire generasjoner
93-åringen forteller at ektemannen var blind de to siste årene av livet. Selv har hun både grønn og grå stær, men kjører bil fortsatt.
Planen er å kjøre til jaktterrenget i Numedal når elgjakten starter i høst.
– De siste årene har jeg hvert år tenkt at jakten jeg deltar på er den siste. Men så kommer en ny høst, og jeg får lyst til å bli med enda en gang. Jeg har både barn, barnebarn og oldebarn som jakter, så vi har vært fire generasjoner sammen, bare den yngste bærer ikke børse. Å være sammen sånn er veldig fint, sier hun.
Når du er elgjeger og skyter med rifle, må du hvert år ta en oppskyting til jegerprøven, og det har Ruth gjort hvert år. Men for noen år siden klarte hun ikke lenger å ligge på magen og måtte sitte på en kasse, og det gikk bra.
For er du en tøff dame, så slutter du ikke å tørre, mener Ruth. Den eneste forskjellen fra tidligere år, er at hun ikke har egen hund. Elghunden Hero dro til de evige jaktmarker i fjor.
– Jeg har aldri skutt en elg som ikke har falt, og det er jeg litt stolt av, sier hun, og ler skjelmsk. Innen rekkevidde denne dagen er bare jaktjakken og hatten, så det finner hun frem for å ha på seg på bilder.
Koppen fra 1961, som hun drikker kokekaffe fra hver gang hun er på jakt, ligger pakket bort. Nå er det ikke lenge til den skal opp av sekken igjen.
En dag om gangen
Hjemme i Begnadalen sliter Ruth med høye strømkostnader. For å redusere dem og forhindre at radiatorene fryser, fyrer hun med ved. Store deler av tiden tilbringer hun på det lyse og koselige kjøkkenet.
– Jeg føler at koronaen stengte for gleden, det var stusslig ikke å kunne be folk på en kaffekopp, sier 93-åringen, som er kjent for å by på akkurat det.
Hennes lykke i livet er når barn, barnebarn eller oldebarn kommer på besøk. Helst skulle hun hatt huset fullt av mennesker, slik at det ble liv og røre rundt henne.
Hun bruker stille stunder til å male og veve, og sier at selv om ensomheten kjennes, så har hun et godt liv.
– Hvordan klarer du å holde deg så sprek?
– Jeg hverken drikker alkohol eller røyker og liker å være i aktivitet. Å ha engasjement for ting tror jeg er bra for helsen, sier Ruth, som også er med i en trimgruppe.
– Jo eldre du blir, jo viktigere er det at du rører på deg, sier hun.
Ruth må tenke litt da jeg spør om hvordan hun vil oppsummere livet sitt.
– Livet gir og tar, det er med- og motgang. Men når jeg ser tilbake, ser jeg veldig mye fint, og det er hva jeg tenker på. Før øvrig tar jeg en dag om gangen og bekymrer meg ikke for hva morgendagen bringer – den blir som den blir. Dette er også en god oppskrift å følge, for bekymrer du deg for hva som kan komme, stenger du for gledene, minner hun om.
